LILLE PAMFI OG JAMILS BLOMSTERBED

 

Denne dagen var lille Pamfi på vei inn på shoppingsenteret for å handle litt mat. Hun hadde som vanlig god tid, og gikk og undret seg som hun pleide over livets mysterier. Hun likte å gå i butikker, for der traff hun alltid på noen kjente- eller for den saks skyld ukjente mennesker, og da ble det ofte noen spennende samtaler og menneskemøter ut av det. Lille Pamfi elsket å være sosial, og hun samlet på gleder, så i butikken syntes hun at hun fikk mye å putte i gledessekken. Den slags gleder var det mye å lære av, og hun kunne alltid finne igjen gamle gleder oppi den sekken hvis hun en sjelden gang i blant var litt lei seg. Det var mye smartere enn å samle på skuffelser og bedrøvelser, hadde hun funnet ut.

Pamfi gikk i retning av brødhylla, men hørte plutselig et oppgitt stønn borte fra grønnsakavdelingen. Hun snur seg og ser en eldre mann riste oppgitt på hodet mens potetene triller ut av posen hans og bortover gulvet. Han snakker oppgitt til seg selv. I øyekroken ser hun to guttunger le av den gamle mannen, og hun hører dem slenge en rasistisk bemerkning til han. Den ene gutten piler bort og sparker potetene hans bare enda mer utover gulvet. Nå får du se til å plukke pottitene dine opp av gølvet og se å komme deg hjem til drithøllet ditt! Dermed smatt han av gårde og for ut av butikken.

Pamfi dro kjensel på gutten og mistet pusten av forskrekkelse over at han kunne være så stygg mot en snill gammel mann. Det hadde hun ikke trodd. Hun løp bortover gulvet for å plukke opp potetene som lå spredt utover alt, og fikk et takknemlig nikk tilbake fra den gamle mannen. Går det bra med deg? spurte hun mannen.  Ja, tusen takk, jeg er bra! De gikk sammen bort til kassen for å betale for varene sine. Den gamle mannen hadde ikke så mye, bare noen få ting han skulle kjøpe, og snart var de på vei ut av butikken.

Ute skinte sola, og Pamfi dumpet ned på en krakk. Skal vi hvile litt? spurte hun den gamle mannen og klappet på benken ved siden av seg. Han så veldig trist ut, så hun tenkte at han trengte å slappe av for å komme seg litt. Det er ikke noe morsomt når noen er slemme med deg på en så stygg måte. Pamfi hadde sett sånt før og visste hva det gjorde med folk. Hun hadde mange venner som hadde kommet fra andre land, så hun kjente godt til hva de sleit med av problemstillinger. Men denne mannen hadde hun ikke sett før, så han måtte være ganske ny på dette lille stedet.

De begynte å prate, litt på norsk, litt på engelsk og litt på arabisk, ingen av språkene var hans eget. Snart visste hun hvor han kom fra, det var langt unna denne plassen på jorda, og han hadde vært her i ti år uten å få opphold. Han var blitt flyttet fra mottak til mottak mange ganger, og nå hadde han havnet her ute på landet og var glad for det. Han var en mann som likte stillheten, freden og roen, alt det grønne, den gode varmen som var akkurat passe varm, den glade fuglesangen, og til og med regnværet likte han. Han syntes det var deilig å gå tur i regnet, og kjenne at det silte nedover fjeset. Det skjedde ikke så ofte der han kom fra. Der var vann mangelvare. Han var veldig glad i blomster og å få ting til å vokse og gro i jorda, og han hadde vært så heldig at han hadde fått en liten hageflekk utenfor rommet der han bodde som han kunne dyrke litt på. 

Pamfi lurte på hva han dyrket der? Jo, litt blomster, litt grønnsaker og litt urter. Hva slags blomster? lurte hun. Noen gule og oransje blomster som luktet sterkt, ikke så godt egentlig, men de var så fine. Pluss noen rosa og lilla og hvite som klatret på en vegg og luktet deilig, noen små tomater og små agurker, og peppermynte som han kunne lage te av. Ååå, jeg er kjempeglad i tomater, sa Pamfi og klappet i hendene av begeistring, kanskje jeg kan komme på besøk til deg og smake på tomatene dine? Hun så forventningsfullt på den gamle mannen som hadde fortalt at han het Jamil.

Jamil så på henne med triste øye og hun så at han hadde en tåre i øyekroken. Hun skjønte at noe hadde skjedd som ikke var bra. Snart innså hun at det var verken blomster eller grønnsaker igjen i hagen hans. De samme ekle guttene som hadde vært slem med han i butikken, hadde vært på ferde der han bodde og dratt opp alle plantene hans, trampet de paddeflate og slengt alt på trappa hans. Tomater og agurker var skviset flate, og alt klisset var sausa inn i både planterester og jord. Sørgmodig viste han henne bilde av synet som møtte han da han kom hjem til rommet sitt en dag han hadde vært hos legen. Noen hadde tatt et bilde av ungene som hadde gjort det i det de løp av gårde i fullt firsprang, så han visste sikkert at det var de samme guttene som hadde plaget han i butikken i dag. Og de hadde knipset bilde av blomsterrestene som lå kastet på trappa hans.

Etterpå dette hadde han mistet motet helt, og nesten gitt opp. Han visste ikke om han orket dette livet lenger. Å stelle med det som vokste i hagen hans ga håp om liv, for der vokste det og grodde det. Det som bare var et lite frø, spede små spirer, vokste seg stort og sterkt, bare det fikk godt stell, og han stelte med det og ga plantene all sin kjærlighet, og det vakre synet og alle de gode smakene han fikk tilbake gjorde at han fant mening i det lille livet han hadde.  Da hadde han noe å pynte med på det ensomme rommet sitt, og noe å gi bort, og det var små lyspunkt i en ellers vanskelig tilværelse. Ingen som ikke hadde prøvd det, visste hvordan det var å ikke høre hjemme noe sted, og sånn var det med han, for ikke fikk han bli i dette vakre landet, og sitt eget vidunderlige land hadde han måttet flykte fra, og han hadde gode grunner, det visste Gud Allah. Selv om han nå ikke fikk bo i det nye landet som han hadde lært seg å elske, så fikk han heller ikke lov å reise tilbake til sitt eget kjære hjemland, for det ville ikke ta imot han. Han var langt over midten av livet, var helt alene i verden, for hele familien hans var borte, drept i krigen. Så han kunne like gjerne dø.

Pamfi kjente at det vred seg i hjertet av bare medfølelse. Stakkars gamle, snille mannen, at noen små guttunger kunne være så hjerteløse. Det gjorde vondt langt inn i sjela. Men Pamfi visste råd. Hun sa til Jamil at hun bare skulle gå et ærend, og så skulle hun komme tilbake. Jamil nikket. Hun for inn i blomsterbutikken, kjøpte med seg noen planter som var klare til å plantes, og heldigvis hadde de en tomatplante og ei jordbærplante også. De sto ferdige i krukker, og var ganske store og fine. Hun tenkte så det knaket. Hun fikk en ide. Det gjør man alltid hvis man virkelig vil noe av hele sitt kjærlige hjerte. Pamfi visste godt at vi ikke er alene her i verden, men at det alltid er noe som er større enn oss og som har omsorg for oss.

Jamil trodde ikke sine egne øyne da han så hva hun kom tilbake med. Men jeg kan ikke plante dette i hagen min for da skjer det bare igjen, sa han. Ja, det skjønner jeg, sa Pamfi, men du må bli med meg hjem, for der har vi en hage som ikke har blomster enda fordi huset er blitt påbygd med en ekstra etasje, så nå trenger Kåre hjelp til å få plantet i hagen. Du må ta den jobben, og så skal jeg betale deg med godt selskap og mat og et hus fullt av nye venner. Hun fortalte raskt om Kåre og Unni og tiggerkona og alle vennene, og Jamil begynte å se litt gladere ut. Etter hvert som han skjønte at Pamfi mente alvor, så sklei smilet ned fra øynene til munnen. Jamil kunne smile også, og han hadde et nydelig smil.

Få strakser etterpå var de hjemme i hagen til Kåre, og Pamfi forklarte saken for Kåre. Han smilte fra øre til øre og var bare kjempeglad for at han kunne få hjelp, for han hadde det så travelt med alt mulig annet. Han hadde jo fått en stor familie å ta vare på, så dette var en god plan, sa han fornøyd til Pamfi og Jamil. Lille Pamfi hoppet opp og ned av glede over alt sammen. Jamil kjente i hjertet sitt at dette var gode mennesker som bare ville han vel selv om de ikke kjente han. Sånne folk vokser ikke på trær.

Etter en liten kaffekopp satte Jamil like godt i gang med jobben han hadde fått, og snart var plantene i jorda. Du verden så koselig det så ut i hagen til Kåre nå! Hun frydet seg. Så mye fint som kunne skje når bare gode mennesker støttet hverandre. Hun tenkte på de to rampeguttene, hun kjente begge to, og ble veldig trist ved tanken på at de kunne oppføre seg så hjerterått når de hadde så snille foreldre. Hun visste at den ene guttungen hadde vært en del syk med fryktelige magesmerter i det siste, og at moren hans var veldig bekymret, for ingen hadde greid å finne ut av hva som var problemet. De hadde vært ut og inn av sykehus, men ble sendt hjem igjen hver gang med beskjed om at gutten bare hadde dårlige nerver. Men en gang hun hadde vært på besøk hos Inger som moren hans het, så hadde hun sett ett av disse anfallene som kom som kastet på han, og alle som så han når dette sto på skjønte at dette var ikke tull. Men det så de aldri på sykehuset, fordi når han var kommet dit var anfallet gått over. Han var grønn i fjeset og kastet opp. Stakkars gutt, han hadde mye vondt, og kanskje det var derfor han var så slem.

Dagene gikk, og hun ble mer og mer kjent med Jamil som var en mann med mye overraskende kunnskap. En dag Unni hadde fått så vondt i ryggen sin, hadde han sagt at han kunne hjelpe henne. Han la hendene sine på ryggen hennes, og plutselig var smertene borte! Pamfi måtte kjenne på hendene hans, og de var usedvanlig varme, det var lett å kjenne, ja. Kåre hadde fått ei vond skulder under byggeprosessen, så Jamil kurerte skuldra hans også. Han tok bare noen underlige tak der Kåre hadde vondt, og vipps, før de fikk sukk for seg, var de smertene helt borte. Er du trollmann? spurte Pamfi og smilte forundret. Neida, sa Jamil, jeg har bare lært noe av min far som han hadde lært av sin far, og som alle generasjoner i hans familie hadde kunnet. I vårt land var det ikke bare å gå til legen sånn som her, fortalte han, og de måtte klare seg sjøl, og måtte bruke ting de fant i naturen til medisiner. Men det var slett ikke alle som kunne sånt, så alle kom til huset vårt når de hadde vondt, fortalte Jamil. Det var fint å kunne hjelpe, så han var takknemlig for denne gamle kunnskapen han hadde lært av sin far og bestefar. Den hadde han mange ganger fått bruk for i livet sitt.

Et par dager senere skulle Jamil og Pamfi på butikken igjen. Unni trengte mel til baking av brød, og Kåre trengte spiker til å reparere senga til tiggerkona. Den var gammelt og slerket, så nå måtte den repareres. I det de rundet hjørnet på apoteket kom moren til den syke rampegutten gående, og hun vinket til Pamfi og kom bort til dem. Hun hilste veldig hyggelig på Jamil, men sa hun måtte skynde seg, for hun hadde dårlig tid. Jeg har en syk gutt hjemme. Jamil visste ikke hvem hun var, så stor var overraskelsen hans da han skjønte at hun var moren til gutten som hadde ødelagt hagen hans. Han ble forskrekket og ville gå, men Pamfi sa, nei du må vente, vi trenger deg! Pamfi spurte hvordan det gikk med Espen som guttungen het. Moren hans ristet hodet og så fortvilet ut. Nei, det går ikke bra i det hele tatt, dessverre, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han er dårlig nå, det er derfor jeg er på veil til apoteket for å kjøpe noe smertestillende til han. Kameraten hans sitter hos han, så han er ikke alene.

Pamfi forklarte i full fart for Jamil hva som var situasjonen for denne gutten. Tror du at du kan hjelpe han litt med dine kunnskaper? spurte hun alvorlig. Jamil nikket. Jeg tror nok det, for jeg har gjort det før, jeg kunne hvert fall prøve. Men tror du at jeg får lov til det da? Jamil så skeptisk ut. Jeg vet ikke, sa Pamfi, men vi kan spørre moren hans.

Da Inger som hun het, kom tilbake, forklarte Pamfi situasjonen lynraskt for henne, og hun ble så glad at hun svarte ja med en gang. Hvis du tror du kan hjelpe han blir jeg veldig glad! Ingen andre kan. Guttungen vrir seg av smerte, og har hatt vondt i timevis i dag. La oss skynde oss hjem! På hjemveien forklarte hun at legene mente det var psykisk fordi han hadde mistet faren sin for fem år siden. Inger var ikke fremmed for den tanken, for Jamil var hjemme den dagen faren døde, så han så at han fikk et hjerteinfarkt. Nå var han elleve, og livredd for å miste mora, og å dø.

Hjemme hos Inger var det åpenbart at gutten hadde veldig vondt, så her var gode råd dyre. Det var bare å brette opp ermene og sette i gang. Inger forklarte til Espen at han skulle få hjelp av en mann som pleide å gjøre folk friske, så nå måtte han bare gjøre som han sa. Espen blei bleik i det grønne fjeset sitt av forskrekkelse da han så hvem som var kommet, han ble sikkert livredd, og det samme ble Jørgen, kameraten hans. Men Jamil skyndte seg å si: Ikke vær redd, jeg skal ikke gjøre deg noe vondt, jeg skal bare hjelpe deg. Han ba ham om å legge seg på gulvet på et teppe, flatt på magen. Espen adlød uten å mukke. Så kjente Jamil over korsryggen hans, plasserte hendene i et spesielt område, ba Espen om å holde pusten, tok et grep, og så kom en knasende lyd. Hjelp, tenkte Pamfi, hva gjør han? Hun holdt pusten av spenning. Inger holdt hendene for ansiktet av pure forskrekkelsen. Jamil ba Espen om å reise seg opp, og mens han gjorde det, kom fargen tilbake til ansiktet, og smertene var helt borte! Han fikk puste, hadde ikke lenger vondt, og han kjente kreftene komme tilbake. Etter ti minutter var han helt pigg igjen.

Inger ble så glad at hun jublet, og klemte sønnen sin. Jeg skal betale deg, sa hun til Jamil, men han bare smilte og sa at nei, han hadde aldri tatt penger for å hjelpe folk som hadde det vondt i hele sitt liv, så det var ikke aktuelt. Ingen av mine venner skal ha vondt hvis jeg kan hjelpe, slo han fast med stø stemme. Inger sa til sønnen sin at nå må du takke denne snille mannen fordi han har hjulpet deg.  Men Espen begynte bare å gråte, og gråten gikk over til hikstegråt, og han klarte nesten ikke å snakke. Inger var forskrekket, men tenkte at det er vel en reaksjon på at han har hatt det vondt så lenge. Han er lettet, forklarte hun til de andre. Nei, mamma, sa Espen, du vet det ikke, men jeg har vært fryktelig slem mot denne mannen, og jeg er så lei meg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne finne på å gjøre noe sånt. Men jeg har vært så sint og jeg har hatt så vondt, og jeg var så redd jeg skulle dø. Ingen kunne jo hjelpe meg.

Og så fortalte han alt som hadde skjedd, og Inger besvimte nesten av fortvilelse da hun hørte hele historien, men hun sa det var bra at han innrømte det, og at han måtte be Jamil om unnskyldning, og aldri gjøre noe sånt igjen. Espen tok Jamil i handa og ba om unnskyldning, og sa at han skulle ta sparepengene sine og kjøpe nye blomster til Jamil. Jørgen gjorde det samme, og sa at han skulle betale halvparten siden han hadde vært med på det han også. Han ristet handa til Jamil og sa unnskyld, unnskyld, jeg skal aldri mer gjøre noe sånt. Men Jamil bare smilte og sa at alt var tilgitt og at han skulle komme igjen og hjelpe Espen på nytt hvis smertene kom tilbake.

Pamfi var hoppende glad og tenkte at dette har vært en god dag, og at det hadde vært en viktig lærepenge for både Espen og kameraten hans. Hun klemte Jamil og takket han av hele sitt hjerte for at han hadde brukt kunnskapen sin i det godes tjeneste. Nå må vi hjem til Kåre og fortelle hva som har skjedd, sa Pamfi. Vi har ei seng å reparere!

Hjemme hos Kåre serverte Unni deilig fiskemiddag, og praten gikk om løst og fast, og de hadde det så hyggelig alle sammen. Pamfi tenkte at hun var den heldigste jenta i hele verden som hadde så masse fine mennesker rundt seg. Hun tenkte at jo flere vi blir, jo bedre blir verden. Og Jamil tenkte at selv om han ikke visste noe om framtida si, og det var mye vondt som lå i fortida, så var livet tross alt her og nå. Ingen har noen garanti for noen ting etter dette øyeblikket. Det visste Espen, og det visste Jamil også nå. Og akkurat nå var livet godt på grunn av ei merkelig lita jente som het Pamfi. Alhamdulillah for en vidunderlig dag, og for en nydelig liten jente. Kanskje hun egentlig var en engel? Han sa til Pamfi at han trodde hun måtte være en malaika, en engel. Pamfi bare ristet på hodet, smilte og sa: Men jeg er jo bare lille Pamfi, som om det var svaret på alt.

Da han kom hjem fra jobb neste dag var hagen hans finere enn noensinne, og han hadde fått både blomster, grønnsaker og urter i jorda, og til og med et lite epletre var plantet, og det var sådd gressfrø rundt treet. Midt mellom alt dette vakre nye som prydet hagen hans stilte Jamil seg opp og sang en sang om takknemlighet som han hadde lært av moren sin. Noen venner som bodde like rundt han kom bort der han sto og sang, folk han hadde hjulpet med hendene sine, og de stilte seg opp ved siden av han og sang med. Når en opplever gode ting må en vise takknemlighet til den Allmektige Universets Herre, og gleden må deles.

Delt glede er dobbelt så stor, og delt sorg er skrumpet inn til bare halvparten når en ikke må bære den alene. Nå kom han til å få mye deilig å spise, og fine blomster som han kunne gi bort.

Da Pamfi kom løpende med en jakke som Jamil hadde glemt i hagen hjemme hos Kåre, ser hun fem mennesker stå å synge midt mellom blomster og i skyggen av et lite tre. Og litt lenger borti gata kom det enda flere syngende mens de gikk for å samle seg sammen med Jamil og dele gleden hans. De respekterte Jamil fordi han alltid hjalp de som var syke. Hvis han var glad, var de også glade. Det dannet seg et fint lite kor nå, og Pamfi klappet begeistret i hendene. Livet var deilig å leve når hun visste at folk hadde det godt. Ingen skulle ha det vondt hvis det var opp til henne. Glede er en fin ting å dele, for den er smittsom, tenkte Pamfi. ❤

                                                                                                                                                            

Inga Guldbrandsen og juletreet

Det var bare et par dager igjen til julaften, og lille Pamfi sto utenfor kjøpesenteret og så folk stresse av gårde på den siste julehandelen. Noen nærmest løp, andre gikk rolig, og noen så veldig slitne ut. Sikkert ikke så rart, for julestria er strevsom.

På det ene hjørnet av den store bygningen sto en frelsesarmeoffiser ved julegryta til Frelsesarmeen, og på det andre sto vogna hvor du kunne få kjøpt ferske smultringer. Det duftet utrolig deilig jul over hele torvet. Midt i mellom disse to plassene sto et juletre under taket foran på senteret, med masse kort hengende på treet. Det var ønsker om julegaver fra barn som ikke har noe særlig med leker og saker de trenger, og et sånt tre forteller mye om hvordan ståa er for ganske mange barn i det rike samfunnet vårt. Det er en god del unger som faller utenfor, og som ikke har den overfloden som de fleste andre har.

Pamfi hadde sett mange som tok med seg et kort og løp av sted for å kjøpe en gave, og når de hadde gjort det, la de den i handlevogner som sto rundt omkring på senteret, godt synlig fra butikkene. Det var heldigvis mange gaver oppi vognene, men enda var det et stort tre som var fullt av julegavekort. Det var mange barn som fortsatt ikke hadde fått sin gave. Det skar til i hjertet ved tanken. Men hver gang noen tok et kort ble lille Pamfi kjempeglad. Hun ville at alle kortene skulle forsvinne, det var derfor hun sto der for å holde et øye med hva som skjedde.

En dame kom i raskt tempo mot dørene, men stoppet litt ved synet av treet. Hun kikket over treet, og Pamfi kunne se at hun tenkte så det knakte, men så gikk hun raskt videre.

Damen var Inga Guldbrandsen, nylig pensjonist, med få bekymringer i verden, og hun var ferdig med julehandelen allerede. Hun hadde bare et par ting igjen å ordne før hun kunne ta kvelden og gå hjem. Hun hadde kjøpt mange julegaver til unger og barnebarn, og hun hadde vært tidlig ute, og sagt at hun ville legge seg på ikke fullt så dyre julegaver dette året som før. Vi har alle sammen det vi trenger, og sånn sett kunne vi hoppet over gavene, men det er koselig å holde på tradisjoner, så gaver skal det bli, men de trenger ikke være dyre. Vi er tross alt pensjonister, tenkte hun, og det er en grense for alt, og dere, fortsatte hun til ungene, dere behøver ikke blakke dere helt ut bare fordi det er jul og vi skal gi gaver til hverandre. Alle barna hennes var enige om å redusere på gaveinnkjøpene, så ideen hennes falt i god jord.

Men det treet plaget henne virkelig, og hun stoppet igjen utenfor senteret og kikket litt på de forskjellige kortene. Liten jente, 4 år, ønsker seg Doradokke. Doradokke, hva var det? Er ikke en dokke en dokke? Men så husket hun Tjorvendokka fra sin egen barndom, og Barbiedokka, så hun googlet, og fant ut at Doradokka var en spesiell dokke som kostet rundt 600 kr, og tenkte at, nei, det får da være grenser! Ingen av hennes barnebarn hadde fått så dyre gaver, så en sånn dokke var ikke aktuelt å skaffe til veie. Hun ristet på hodet, hang lappen opp igjen og fortet seg videre.

Pamfi sto borte ved hjørnet og betraktet henne, og så at hun festet kortet på treet igjen før hun for av gårde bortover gågata. Hun skjønte at hun ble revet mellom ønsket om å bidra og behovet for å holde påtrengende inntrykk på avstand. Det er ikke lett å ikke kjenne i hjertet at det er barn som ingenting har i vårt overflodssamfunn. Pamfi ble litt lei seg.

Inga låser seg inn døra hjemme, og setter seg ned med en kopp kaffe og en julekake, og på Dagsrevyen kommer reportasjen om barna i Norge som faller helt utenfor fordi de ikke har den samme overfloden og luksusen som andre barn har. Det var visst mange sånne juletrær rundt omring i landet vårt. Hun sitter og ser og får veldig vondt i hjertet enda en gang, og da hun kryper til køys for natten, får hun ikke sove. Hun bare ligger og vrir seg, og juletreet med alle ønskene og tankene på den lille jenta hopper rundt i hodet hennes og gir henne hodepine.

Neste dag drar hun til byen igjen, enda hun ikke har noen ting der å gjøre. Hun stopper ved treet, ser om kortet fra den lille jenta fortsatt henger der, og det gjør det. Fortsatt ingen som har kjøpt dokke til jentungen. Men flere andre kort er heldigvis borte. Stemmen i hjertet hennes blir ganske intens, for den sier dette har du råd til! Ja, men for en gangs skyld har jeg greid å unngå å bruke så mye penger til jul, og jeg vil ikke la dette kortet ødelegge det gode overskuddet vi for en gangs skyld har i år. Tanken kjentes ganske flau og trasig. Den var ikke så lett å forsvare.

Enda en gang skynder hun seg av gårde, og tenker at nei, nå får det rett og slett være nok! Det er en grense for alt. Hun nærmest løper oppover gågata, og i det hun svinger rundt hjørnet kommer en guttunge løpende mot henne og renner henne nesten ned. Hun tar et hallingkast, og da hun får fotfestet tilbake, ser hun guttungen løpe av gårde med veska hennes. Der lå mobilen hennes, lommeboka, nettbrikka til banken og husnøkkelen hennes. Og lua til gutten lå igjen på bakken. Hun tok den opp og ristet snøen av den. Hva i all verden skulle hun gjøre nå? Hun sjanglet seg ned de få skrittene til kjøpesenteret igjen, gikk inn og sank ned på en benk der, helt fortvilet.

Pamfi hadde sett det som skjedde fra sin vanlige plass foran senteret, så hun satte seg ned ved siden av henne på benken og spurte om det gikk bra. Fortvilet snufset Inga at hun hadde mistet alt, at hun ikke en gang kunne få ringt, og at nå ville hun miste penger, telefon og nøkler og alt. Hun gråt, så lei seg og forskrekket var hun. Men Pamfi sa: Du kan låne telefonen min, og så ringer du banken med en gang og ber dem sperre kortene dine. Inga greide å samle seg såpass at hun fikk gjort det, og i banken sa de at ingenting hadde rukket å skje, så pengene sine trengte hun ikke bekymre seg for. Hun hadde hatt en del kontanter i lommeboka, for hun likte ikke å være uten penger, selv om de fleste bare brukte kort i dag. Men av og til trengte hun penger på bussen, til noen som solgte lodder, til en avis og til frimerker, så pengelens ville hun ikke være.

Pamfi sa til henne at hun burde ringe politiet også, så hun gjorde det, og de bare ba henne vente, så fikk de se hva som skjedde. Men de skulle gi beskjed til den patruljebilen som var ute i byområdet. Hun fikk nå bare finne en måte å komme seg hjem på, selv om hun ikke hadde penger. Men først kjente hun på seg at hun trengte en kaffekopp for å komme seg, så hun spurte Pamfi om de kunne sette seg ned ved et kafebord så hun fikk seg en kaffe å roe seg på. Men så kom hun på at nei, hun hadde jo ikke penger til verken kaffe eller noe annet. Men lille Pamfi sa at hun hadde penger, og at hun ville spandere en kaffekopp på henne, og selv ville hun ha en kopp kakao med krem. Nå må vi kose oss litt, sa Pamfi.

Så der satt de da, den godt tilårskomne damen og den lille jentungen som var kjent i bybildet, men som Inga aldri hadde snakket ordentlig med. Men alle visste hvem hun var, og syntes hun var en festlig og veldig snill og gammelmodig unge, men ingen visste hvor hun kom fra. Hun bodde visst sammen med en eldre kar og kona hans, Kåre og Unni. Det var ikke så lenge siden de hadde giftet seg, og ryktene fortalte at det var Pamfi som hadde spleiset de to. Og alle visste at Kåre og Unni var veldig forelsket og takknemlig for at de hadde fått hverandre. Før Unni var Kåre kjent for å være en ordentlig grinebiter, men han var blitt helt forandret. Nå strålte han som ei sol bestandig, og hadde alltid et hyggelig ord til folk, og det var jo mye bedre.

Så Inga så på lille Pamfi og undret seg som alle andre over hvor hun hadde sine innsikter fra. Hun hadde allerede sagt så mye klokt til henne at en skulle tro hun var voksen. Men Pamfi tenkte ikke et øyeblikk på sånne ting, hun tenkte bare på at Inga skulle ha det bra, og gjenvinne kraft og styrke før hun gikk av gårde hjem.

Føler du deg bedre nå? spurte hun sin nye venninne. Jada, sa Inga, det går bra med meg, men jeg har verdens dårligste samvittighet. Hvorfor det, spurte Pamfi undrende, men hun trodde nok hun hadde svaret. Jo, begynte Inga, jeg skulle ha kjøpt en gave til ei lita jente som ønsket seg en dukke, men jeg bestemte meg for ikke å gjøre det likevel. Jeg har brukt så mange penger på julegaver allerede, og jeg hadde jo bestemt meg for å spare penger denne jula, i stedet for å blakke meg helt ut som jeg vanligvis pleier å gjøre når det er jul, så at jeg ble ranet nå var ikke noe rart, det var straffen for at jeg var så egoistisk! Jeg hadde jo hatt råd til å kjøpe en dukke, selv om den var dyr. Og disse ungene har jo ingenting sammenliknet med andre unger. Jeg ble så berørt av det juleønsketreet at jeg ikke har sovet på to netter.

Hmmm, sa Pamfi, jeg skjønner jo hvordan du har det, og at du tenker som du gjør. Vi kan jo ikke hjelpe alle, og vi må passe på å sette grenser selv for snillhet. Men det var nok intuisjonen din som snakket til deg, hvis du kjente det i hjertet ditt, sa hun snusfornuftig og litt spørrende. Hun så undersøkende på Inga. Ja, det var jo akkurat det jeg gjorde, det satte seg som en liten kniv i hjertet mitt, og plaget meg hele tida, sa Inga. Jeg fant på mange unnskyldninger, og prøvde å løpe fra hele hjertepinen, men det var som å prøve og løpe fra tannverk, den fulgte jo bare med.

Det var to følelser som sleit i deg, slo Pamfi veslevoksent fast. Instinktet ditt som sa at nå må du passe på pengene dine, selv om du har nok, kan de forsvinne, og så sitter du der uten noen buffer. Og intuisjonen som sa at joda, dette har du råd til, særlig fordi du har spart en del penger ved å korte inn på prisen på julegavene dine. Det er egentlig kampen mellom kjærligheten og frykten som jobbet i deg! Empatien din som ble berørt og ville hjelpe, og frykten for å miste reservene dine. Inga nikket, hun skjønte helt og fullt hva Pamfi forklarte. Ingen hadde sagt sannere ord til henne. Hun måtte se to ganger til på den lille jenta, og kunne ikke annet enn å undre seg. Så klok hun var! Hvordan kunne en liten jente ha så mye livsvisdom?

Kan jeg få lov til å spørre deg om noe, spurte Pamfi og satte to knallblå øyne på Ingas som fortsatt så litt rystet ut. Hun nikket. Selvfølgelig, bare spør!

Du hadde to stemmer inne i deg, en i hodet, og en i hjertet. Hvilken stemme tror du det er best å følge? Kjærlighetens stemme som sa at her kan du bidra, eller sabotøren oppe i hodet som sa nei, det burde du ikke. Inga hadde ingen tvil i sin egen stemme da hun svarte på Pamfis spørsmål: Kjærlighetens stemme, selvfølgelig! Det var den jeg skulle hørt på!

Ja, det tror jeg er helt riktig, svarte Pamfi, vi må passe på når hjertet vårt blir berørt, for hver gang hjertet vårt beveges, beveges verden også. Dersom vi lukker øyne og ører for det som sies der inne gang på gang, blir hjertet vårt avstumpet, og til slutt kjenner vi ikke lenger slike følelser. Det er farlig, for slike  kjærlighetens små rørelser er det som får verden til å bevege seg i positiv retningI Inga så etter veska for å notere i den lille boka si hva Pamfi sa, men den var jo borte! Å nei, der hadde hun jo så mange viktige notater-ting hun ville huske på, og nå var de også borte. Men hun fikk memorere det i hukommelsen, og så fikk hun skrive det ned når hun kom hjem. NÅR VI BEVEGES, BEVEGES VERDEN!

Inga så på klokka og sa at hun fikk komme seg hjem. Hun var sliten. Pamfi sa at hun ville følge henne til bussholdeplassen så hun kom seg trygt på bussen, og hun ga henne penger til billetten.

På vei oppover gata sa Pamfi til Inga at alt du tviholder på, har du lett for å miste. Så bare slipp, så skal du se at du både beholder det du er redd for å miste, pluss at du får tilgang til enda mer!

Du er en ordentlig søt liten jente, sa Inga og klappet Pamfi på kinnet. Tusen takk for at du tok vare på meg, og for alle dine gode råd som jeg skal følge heretter. Dette har vært en skikkelig lærepenge for meg, en vekker, og han gutten som stjal veska mi har sikkert gjort meg en tjeneste. Hun ga Pamfi en god klem, og sa at hun skulle gjøre henne en tjeneste tilbake en annen dag.

Plutselig kommer det en tynnkledd guttunge løpende mot dem, og forundret ser begge to at det er jo den guttevalpen som knabbet veska hennes! Hva i all verden? Han stopper foran dem, rekker Inga veska og sier unnskyld, jeg skulle ikke gjort det, jeg angret med en gang. Jeg har ikke rørt noen ting i veska di, alt er der, og jeg håper du kan tilgi meg. Jeg bare ønsket meg så en julegave, men ingen har tatt kortet med julegaveønsket mitt enda, og nå er det julaften i morgen, så jeg var så lei meg. Så mange andre har fått, men ikke jeg. Han så på Inga med angrende øyne, og hun så at han var veldig lei seg. Igjen kjente Inga at hjertet hennes rørte seg, og hun tok guttungen og klemte han inntil seg. Hun tok opp lua hans fra veska si, og dro den godt nedover de iskalde ørene hans.

Ikke vær lei deg, og tusen takk for at du kom tilbake! Det er det beste jeg har opplevd på lenge! Hva ønsker du deg, lille venn, spurte hun. Jeg ønsker meg bare en fotball og leggbeskyttere, svarte han. En fotball med mange farger og som er god å sparke med. Kom, sa Inga og rakte han hånda, vi skal gå i butikken og kjøpe både fotball og dokke! Fotball til verdens snilleste lille gutt, og dokke til ei jente på fire år. Gutten som het Petter snufset og tørket tårene, og smilet hans var det fineste synet Pamfi hadde sett. Inga ga han et nystrøket lommetørkle så han kunne pusse nesa, og Pamfi måtte bare hoppe opp og ned av begeistring som hun pleide å gjøre når hun ble glad, og så grep hun Inga i den andre hånda, og nedover gata bar det. De fortet seg rett bort til lekebutikken og sportsbutikken som lå inne på handlesenteret.

Ekspeditøren på sportsbutikken så på de tre som kom løpende inn i butikken, og tenkte at her kommer en bestemor med barnebarna sine. Nå skal hun handle julegaver, tenkte han. Han spurte høflig: Hva kan jeg hjelpe dere med? Lite visste han at de tre hadde truffet hverandre for første gang for to timer siden, og at alt hadde begynt med et ønske om en julegave skrevet på et kort, og et hjerte som ble berørt. Og et juletre og en veske. Da de gikk, ropte den lille rare jentungen GOD JUL til han. God jul til dere også, ropte han tilbake.

Dette var den beste julegaven jeg kunne fått, tenkte Inga i sitt stille sinn. Det beste med jula er å gjøre andre glad, sa Pamfi med fryd i stemmen. Og Petter pusset nesa si igjen og tørket enda en tåre som lurte seg nedover kinnet.

Lille Pamfi og Georg som ikke visste verken ut eller inn

Instinktet ditt driver deg til å gjøre eller unngå å gjøre ting av frykt, mens intuisjonen gir deg råd om det som er best for deg å gjøre nå, uavhengig av det som har skjedd, og det er kjærligheten som er drivkraften. Den kan du alltid stole på.

 

 

Det var torsdag og advent, og lille Pamfi var ute og gikk. Hun skulle ikke noe spesielt, men noen ganger gikk hun ut bare for å se folk, og da pleide hun som regel å treffe kjente, og det var koselig, for hun trivdes med folk rundt seg. I dag fikk hun se at det satt en kjenning på en benk i parken. Det var Georg, en kar i femtiåra som aldri hadde giftet seg. Hun hadde hørt at han sørget over jenta han aldri fikk, men som han så gjerne ville ha. Han hadde aldri giftet seg med noen andre, så kjærligheten hans til denne jenta måtte ha vært utrolig sterk. Pamfi visste ikke hvem hun var, men folk sa at hun hadde giftet seg med en annen kar den gangen for lenge siden.

 

I dag så Georg ut som han slet med noe, han så rett og slett ut som et spørsmålstegn. Pamfi tenkte at det er underlig det med følelser, for av og til kan man se at folk bærer sine følelser utapå som om de er en klesdrakt. Man kan se at folk er tynget, som om de bærer alle verdens byrder på sine skuldre. Eller at de sleper rundt på innestengt sinne, og går rundt som om en udetonert bombe. Eller at de står på randen til å løpe av gårde fra alt de kjenner, som om de venter på en sjanse til å bare stikke fra alt sammen.

 

Men Georg, han satt støtt på benken, men det var tydelig at han jobbet med store plagsomme spørsmål. Så Pamfi gikk bort og satte seg ved siden av han på benken, det kunne jo være hun kunne hjelpe han med et eller annet. Hei Georg, hvordan er det med deg? smilte hun blidt. Georg så på Pamfi og tenkte at jo, du skulle bare visst! Jotakk, svarte han, jeg har det bra, men jeg er litt stresset akkurat nå. Å, sa Pamfi medfølende, men hva har skjedd? Georg sukket tungt, og tenkte han fikk fortelle hele historien til Pamfi, det ville kanskje være greit å høre en annens mening.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sa han, men du skjønner at sist søndag traff jeg den jenta jeg en gang ville gifte meg med, på adventskonserten. Jeg hadde ikke sett henne på over tredve år, for hun flyttet vekk da hun giftet seg, men der sto hun plutselig foran meg lys og like vakker som før. Hun fortalte meg at hun var blitt enke for to år siden, og da hadde hun kommet seg gjennom den første julen alene, og det var så ufattelig trist at nå gruet hun seg til en jul alene igjen. Det hadde i alle år bare vært henne og mannen, de hadde ingen barn, og den eneste søsteren hun hadde var død, så det var veldig rart å komme tilbake til hjemplassen. Hun lurte på om hun skulle flytte hjem igjen, men var veldig usikker. Hun kjente jo ikke så mange her nå.

 

Etter dette møtet har jeg ikke greid å få henne ut av tankene igjen, og det store spørsmålet kverner gjennom hodet mitt hele tida. Skal jeg ta kontakt med henne, eller skal jeg la henne bare være i fred? Hun ville jo ikke ha meg den gangen, og vil det sikkert ikke nå heller. Jeg orker ikke bli skuffet en gang til. Det tok så lang tid å komme seg, og jeg har vel egentlig aldri kommet meg, men gått med en sorg i hjertet i alle disse åra. Han sukket nedstemt ved tanken og ristet på hodet.

Skal jeg eller skal jeg ikke?

Skal jeg ta sjansen på å bli skuffet igjen?

Skal jeg forstyrre livet mitt som nå tross alt er veldig bra?

Eller ville det være det beste jeg kunne gjøre på mine godt voksne dager?

Vil jeg miste sjansen til endelig å få oppleve kjærlighet og vennskap hvis jeg ikke gjør det?

 

Pamfi så at dette var store spørsmål, og at han strevde med å finne svar. Hvorfor tror du hun kom tilbake til denne lille plassen? spurte hun ettertenksomt. Hun er tross alt vant til å bo i en by med alle de fordelene det innebærer. Her er det jo bare en liten plass i forhold. Georg tenkte seg godt om, men kom ikke på noen annen tanke enn at hun ville vel se hjemplassen igjen. Hmmm, sa Pamfi, der tenker nok jeg litt lenger. Kanskje hun kommer for å se deg, og finne ut av hvordan du har det? Det kan jo være hun har hørt at du aldri fikk deg noen kone. Det ville ikke være så helt usannsynlig....

 

Georg så på henne og trakk litt på smilebåndet. Det er en liflig tanke, men hvordan kan jeg finne ut av det uten å forstyrre verken hennes eller mitt liv? Han ristet skeptisk på hodet. Han var ikke beredt til å ta de altfor store sjansene, men kanskje han var feig....

 

Pamfi tenkte at nå må jeg få tankene hans over på et nytt spor. Han har låst seg fast innenfor en beskyttende ramme, og der kan han komme til å bli for resten av livet hvis han ikke tør å ta noen sjanser. Jeg må gå forsiktig frem, slo hun fast for seg selv. Hun kremtet og begynte forsiktig med å spørre om han var interessert i å høre om hva hun gjorde når hun var i tvil om noe, og ikke visste verken ut eller inn.

 

Georg så på henne og nikket iherdig at det ville han gjerne. Ikke lett så skjønne seg på dette lille vesenet som alltid hadde så mye klokt å bidra med, og som virket så veslevoksen. Akkurat som om hun hadde levd i hundre år, enda hun var bare en jentunge. Og når hun snakket hadde hun denne myke og varme og gode stemmen som bare krøp inn i hjertet og ble der.

 

Ok, da må du høre godt etter og konsentrere deg, sa Pamfi. Jeg skal fortelle deg en hemmelighet som du kanskje ikke er klar over. Når du er i tvil i livets store spørsmål, skal du lytte til intuisjonen din. Ikke kjenn etter hva du føler i magen din. Der finner du bare en magefølelse, og den har mer med instinkt å gjøre enn intuisjon. Det er stor forskjell på instinkt og intuisjon. Instinktet ditt gir deg beskjed ut fra de erfaringene du har gjort deg i livet, og som kanskje ikke er de beste. Mens intuisjonen din, vil alltid fortelle deg det som er riktig for deg der du er akkurat nå, uavhengig av hva som har skjedd. Den kan du alltid stole på. Den vet hva som er best for deg med tanke på framover også. Det er ofte den følelsen som slår ned i deg aller først, som du ikke rekker å vurdere fordi den plutselig bare er der. Den kommer av seg selv, som den aller første innskytelsen. Men som vi også ofte forkaster fordi vi begynner å høre på sabotøren som bor i den mest primitive delen av hjernen vår, og som ønsker å kontrollere oss. Den vil alltid være uenig med intuisjonen din, og vil prøve å få deg til å høre på fornuft.

 

Pamfi så undersøkende på Georg. Fikk han tak i hva hun mente? Eller låt det bare som uforståelig gresk i ørene hans? Han var over femti år og en intelligent mann, ok, men hennes erfaring var at slike ting hadde ikke med intelligens å gjøre, men mer med hvor mye du hadde modnet i hjertet. Georg tenkte så det knaket, men forsikret sin lille venninne om at han skjønte hva hun mente. Jeg ser at du har et poeng, sa han og nikket.

 

Nå skal du få hemmelighet nummer to, sa Pamfi veslevoksent. Når du reagerer på instinkt, skal du vite at det er frykten som er drivkraften bak den. Når du reagerer på intuisjon, så er det kjærligheten som er motoren. Så nå i denne situasjonen må du spørre deg selv: Hva ville kjærligheten gjort? Og spørsmål nr to er hva ville frykten gjort? Da tenker jeg du har svaret på spørsmålet ditt, smilte Pamfi.

 

Georg spratt opp av benken, og spørsmålsfasongen på kroppen hans forsvant mens han snakket. Plutselig var han rett i ryggen som et lys. Frykten ville hindret meg i å ringe til Annifrid, og kjærligheten ville motivert meg til å ringe henne med en gang, nesten ropte han. Jeg må ringe henne med en gang!! Mens hun fortsatt er her! Jeg må bare rett og slett fly av gårde før jeg rekker å ombestemme meg. Nei, jeg ringer ikke, men løper bort til hotellet og ser om jeg finner henne! NÅ!

 

Han slengte et slengkyss til Pamfi før han styrtet avgårde på lange ben. Pamfi klappet i hendene av begeistring og hoppet opp og ned, helt ellevill. Så innmari gøy! Dette blir jo kjempespennende!

 

Georg langet avgårde og før han fikk sukk for seg var han fremme ved hotellet. Og hvem andre kommer gående der enn jenta han har elsket i alle disse årene.

 

Hei, sa han og smilte sjenert. Han kastet seg ut i det og tok ingen tenkepause. Annifrid, du har kjent meg bestandig, og du vet at jeg alltid har vært glad i deg. Du valgte en annen, og det var sikkert riktig. Jeg unte deg bare det beste, så jeg var glad for din skyld. Men jeg har aldri møtt noen annen jente som fikk meg til å glemme deg, så jeg er fortsatt alene, og hvis du vil nå kunne du feire jul sammen med meg og Pus. Ingen forpliktelser, du er helt fri. Men du behøver ikke være alene hvis du ikke vil.

 

Han så undersøkende på henne og så at hun ble veldig blid i ansiktet, og da hun svarte at hun veldig gjerne ville tilbringe julen med han, ble han så glad at han kunne jodlet. Men nå måtte han styre seg, og la henne få tid til å føle seg virkelig fri.

 

De møttes flere ganger i dagene fremover, og for hver gang kom de hverandre nærmere. De gjorde koselige ting sammen framover mot julaften, og pyntet huset hans til jul. De kjøpte inn mat og gaver, og bakte til og med kaker sammen. Georg gledet seg til å gi henne spesielt den ene gaven han hadde bestilt til henne, for det var en liten hundehvalp, men den kunne hun ikke få før på selve julaften, så den måtte han hente da, i hemmelighet. Hun hadde sagt at hun hadde planer om å skaffe seg en liten hundevalp, så hun kunne få litt selskap, hun hadde bare ikke fått somlet seg til enda. Noen ganger følte hun seg så lite tiltakslysten, selv om hun visste at det kunne gjort henne godt. Men det er sånn en føler seg når en har mistet noen, forklarte hun han. Georg måtte smile i skjegget for han visste alt om det. Selv om ikke folk dør kan en miste dem likevel. Og han hadde mistet sin Annifrid, selv om han aldri hadde fått henne heller. Ikke før nå. Nå begynte han å fatte mot, siden de var kommet hverandre så nær.

 

Georg tok henne med seg rundt på besøk til alle vennene han hadde, så hun ble kjent med alle sammen, og det var så hyggelig og varmet hjertet hennes at alle tok så godt i mot henne på alle vis. Og etterhvert som dagene gikk, kjente hun med alle fibrer i hele kroppen at nå var hun kommet hjem, her ville hun være. Hun hadde lært Georg å kjenne, og han var verdens beste mann. Hun hadde tenkt mye på hvorfor hun hadde valgt som hun hadde gjort den gangen, at hun valgte en annen mann enn Georg enda hun visste at han gjerne ville ha henne, og særlig siden hun var så glad i han også. Han hadde liksom bare alltid vært der, trygg og god, men da hun møtte Svein ble hun revet med av forelskelse.

 

Hun fikk gode år sammen med Svein, men hadde alltid savnet Georg likevel og undret seg på hvordan livet ville blitt om hun hadde valgt han. Hun valgte å ikke ha kontakt med han, for å ikke gjøre det vanskelig for han, og syntes det var veldig spesielt at han fortsatt var glad i henne etter alle disse årene. Det skjønte hun av alt han gjorde for henne. Han hadde aldri glemt henne, og sannheten var at hun hadde jo heller aldri glemt han. Og nå hadde hun forelsket seg i sin barndoms aller beste venn.

 

Julaften kom, og da pakkene skulle deles ut, var hun spent på hva han ville si til den siste gaven han skulle få av henne. Det var en firkantet eske pakket inn i vakkert papir med hjerter og sløyfe på. Georg tok seg tid til å gjøre det litt langsomt for dette var den siste gaven under treet. Da papiret var av måtte han løfte opp et lokk og oppi der så han bare en tom eske med et ark oppi. Han kikket forundret ned i esken og tok opp arket og brettet det ut. Det sto noen ord skrevet på det, og han begynte å lese høyt, men fikk tårer i øynene, så det var vanskelig å se. Annifrid tok fra han papiret og leste teksten opp for han med klar stemme. Kjære gode Georg, takk for disse fantastiske dagene sammen med deg, de har gitt mersmak. Vil du gifte deg med meg, så vi kan være sammen alle dager etter denne? Jeg elsker deg.

Georg snufset og gned seg i øynene for å få bort tårene. Han reiste seg opp og trakk Annifrid inntil seg og svarte ja med en stemme som var grumset av glede.

 

Da han fikk summet seg kom han på gaven han lurt opp på loftet. Han løp opp trappa og hentet kurven med den lille valpen som våknet fra søvnen, og Annifrid gispet av glede da hun skjønte at den lille tassen var Georgs viktigste gave til henne.

 

Det var mye varme og glede og sterke følelser i stua til Georg den kvelden. Ute på tråkka sto ei lita jente med nesa klemt mot vinduet og kikket inn på de tre som holdt om hverandre. Det var lille Pamfi som hadde lurt seg vekk fra stua til fru Blomblom en liten stund for å se hvordan det var gått med Georg og Annifrid. Hun frydet seg over det hun så, og tenkte at halleluja, dette var som forventet! Hun sendte en takk til alle vennene i 'tredje etasje', og løp tilbake til fru Blombloms koselige røde hus. Alle hjerter gledet seg i kveld, og det var bare så deilig, vidunderlig. Hjertet hennes svulmet av kjærlighet.

 

Lille Pamfi og enkefru Blomblom

 

«Hvis du har et ønske om å bli invitert til å være sammen med noen, så er raskeste veien til å få oppfylt det ønsket, å invitere noen selv først.»

 

I dag skulle lille Pamfi på besøk til enkefru Blomblom. Hun bodde borti skogkanten i et stort, rødt hus. Hun og mannen hadde drevet en liten bondegård i alle år fram til herr Blomblom døde for to år siden. De hadde dyr på gården, hest, kuer, høner og griser. Etterpå at mannen døde hadde hun bodd helt alene i det store huset, og det var stusslig, men hun hadde jo både en katt og en hund, så helt alene var hun ikke. Hun hadde beholdt noen få av de andre dyra også, kua Fagros, hønene Klukk, Klakk og Kløne, pluss hanen Peder, grisene Svinhild og Nøffhild, og hesten Vrinsk. Hun orket ikke kvitte seg med alle dyrene, og noe måtte hun ha å gjøre, derfor var det viktig å beholde noen få dyr. Hun kunne ikke bare sitte stille, for hun var både frisk og rask og sprek, og dessuten likte hun å jobbe på gården. Det var kjekt å ha sin egen ferske melk og nylagte egg hver dag. Hun pleide å kinne både smør og yste ost også, og åkeren var full av urter som hun tørket, grønnsaker som hun la ned i steinkjelleren, og bær og frukt som hun syltet og saftet, så hun var selvforsynt på det meste. Fryseren var full av kaker alltid. Hun måtte jo bruke de flotte eggene som hønene verpa fram.

Nå var det første søndag i advent om to dager, og hun hadde tatt fram kakeboksene for å gjøre dem rene. Hun satte seg ned for å ta en hvil før hun skulle begynne på kakebaksten. Hun slengte på kaffien, og sank ned på stolen. Der falt hun i tanker. Det kom alltid så mange tanker når det nærmet seg jul. Hun tenkte på den eneste sønnen hun hadde, Karl Jørgen, og da ble hun så trist. Hun savnet han og skulle ønske han var hjemme, men han hadde alltid vært en vagabond og de siste åra hadde han reist verden rundt, og sendt et postkort i ny og ne for å fortelle hva han han hadde bedrevet siden siste kort. Sist hun hadde hørt fra han var han i Hellas og jobbet med flyktninger som bodde i forferdelige leire der nede. Han fortalte i siste brevet at han hadde møtt en gresk dame som han hadde tenkt å gifte seg med, og nå skulle de til øya Lesvos for å jobbe som frivillige der. Han visste ikke helt når han kunne komme hjem på besøk, men han trodde ikke det ble før neste sommer, for det var så vanskelig å komme fra.

Da faren hans døde var han langt inne i Andesfjellene og satt fast i en fjellandsby der fordi det var vinter og de var innesnødd, så han kunne umulig komme hjem. Han var lei seg for det, men det hjalp ikke. Det var ingen trøst for henne. Han hadde vært ganske flink til å sende brev, så hun var takknemlig for det, og han ringte når han var i sivilisasjonen, men det var ikke så ofte. Og nå var det to år siden herr Blomblom døde, så hun syntes det var på tide at han kom på besøk for å se til henne. Men det ble visst ikke før til neste sommer.

Så hva var egentlig vitsen med å bake kaker til jul når ingen skulle spise dem? Hun fikk bare sette boksene ned i kjelleren igjen. Hun kjente hun ble veldig lei seg, og tårene presset seg på. Så gjerne hun ville ha huset fylt av trippende små barneføtter og glade barnestemmer. Hun så for seg at hun satt med et barnebarn på fanget og leste eventyr, men visste at det var bare en ønskedrøm. Det gjorde helt vondt i hjertet å tenke på det.

Akkurat da ringte det på døra, og hun gikk for å lukke opp. Der sto lille søte Pamfi som ville besøke henne. Hun tørket tårene i full fart, og klistret på seg et smil. Ååå, kommer du på besøk, sa hun, så glad jeg er for å se deg, for nå satt jeg akkurat her og kjente meg så fryktelig ensom!

Pamfi smilte blidt og sa at hun hadde gledet seg til å komme. Hun la til at hun hadde kjent det langt inni hjerterota at fru Blomblom trengte besøk i dag.

Hvordan kunne du kjenne det når vi ikke hadde snakket sammen? spurte fru Blomblom Pamfi forundret, og ikke så lite nysgjerrig. Fordi hjertet mitt ga meg beskjed, svarte Pamfi ærlig. Hver morgen spør jeg hjertet mitt hvor jeg trengs best i dag, og da får jeg svar med en gang. Så i dag sa hjertet mitt at fru Blomblom trenger deg i dag. Derfor er jeg her nå. Fortell meg hvordan du har det! Jeg ser med et halvt øye at du er lei deg for noe!

Og fru Blomblom forklarte hvordan hun følte seg, og at hun var lei av å bo i et så stort og tomt hus når hun var så alene, og at hun skulle til å sette kakeboksene bort da Pamfi kom. Jeg har jo fortsatt kaker i sommerboksene mine, så hvordan skal jeg bli kvitt julekakene? Jeg har ikke så mye besøk!

Hmmmm. Pamfi tenkte så det knaket, hun skjønte problemstillingen. Men hun visste også at det var mange som trengte et sted å feire julaften, fordi de ikke hadde noen. Så hun tenkte at det kanskje kunne få fru Blomblom over på et bedre tankespor.

Kunne vi ikke invitere til et juleselskap for de som trenger noen å være sammen med på selveste julaften? spurte hun. Det er så mange ensomme mennesker, og de vil bli kjempeglade for å få komme til deg på besøk. Så kan vi servere julemiddag, kaker, kaffe og brus, og ha gaveutdeling. Jeg skal hjelpe deg! Og vi kan gå rundt juletreet, jublet Pamfi bare ved tanken på et nydelig pyntet juletre.

Jeg skal fortelle deg en hemmelighet! fortet hun seg å si til fru Blomblom. Du skjønner det, at hvis vi ønsker å bli invitert til å være sammen med noen, da er beste måten å oppnå det på å begynne med å invitere noen hjem til seg selv først! Det du gir får du alltid tilbake! Hvis du ønsker å få, begynner du med å gi. Det er et viktig prinsipp, og rett og slett en naturlov! Pamfi nikket på hodet så krøllene danset rundt ørene hennes.

Ja, det var ingen dårlig ide, fru Blomblom nikket, men hvem skulle vi invitere, spurte hun, alle har jo familie og venner de er sammen med på en sånn dag. Ikke alle, sa Pamfi snusfornuftig, jeg vet om mange som ikke har noen å være sammen med.  For det første vil både Kåre, Unni og Ida, lille Ismael og tiggerkona Lidia gjerne komme, det vet jeg helt sikkert, og selvfølgelig jeg også, kvitret Pamfi. Men i tillegg ville jeg invitere uteligger Hansen, og familien Pawlowski fra Polen, for de har nettopp kommet hit og kjenner ikke så mange enda.  De føler seg ensomme, og de har to barn, Mariana og Josef som savner venner på samme alder. De er like gamle som Ida og meg, så det passer perfekt! Faren er skomaker, og mora er vaskedame på Kulturhuset. Da blir vi tolv til sammen med deg, sa Pamfi til fru Blomblom og klappet i hendene.

Men uteligger Hansen kunne trenge en vask, rene klær og en hårklipp før han kommer hit for å spise, sa fru Blomblom bestemt, og Pamfi måtte medgi at hun hadde rett der. Men hvis du baker og steller mat, så skal jeg ta meg av de praktiske tinga, sa Pamfi og var i full gang med planleggingen.

Fru Blomblom takket henne for den kreative ideen om å stelle til juleselskap, og ga henne en god klem. Hun hadde aldri tenkt på at det gikk an å invitere folk hjem på en julaften, hun hadde bare fokusert på hvor synd hun syntes på seg selv, at hun var helt alene og kjempe-ensom. Men når Pamfi forklarte henne med den søte og gode stemmen sin at det er mange som trenger noen å være sammen med på julaften, så fikk hun seg en ordentlig vekker. Alle mennesker er like mye verdt, og alle fortjener å være sammen med venner på en sånn høytidsdag, og alle fortjener å kose seg litt ekstra når det er jul. Hun skulle bake og lage masse mat, og stelle til en ordentlig koselig fest for disse menneskene. Humøret steg mange hakk, og hun gledet seg allerede.

Pamfis plan var å ta med seg uteligger Hansen hjem og sørge for at han fikk seg et ordentlig bad. Han skulle få badet seg, få rene klær etter herr Blomblom, han skulle få klippet hår og skjegg, og se verdig ut i juleselskapet. Hun tenkte at han fortjener virkelig å få oppleve hvordan det er å leve i et godt og varmt hus, og være sammen med folk som setter pris på en. Hun ville at han skulle få sjansen til å fortelle gode eventyr og historier, for det hadde han mange av på lager, og han var gruelig flink til å underholde folk på den måten. Hun hadde hørt han fortelle historier mange ganger, og hun elsket å høre den gode fortellerstemmen hans. Han hadde jo vært skuespiller en gang i tiden, da han var ung, men så mistet han kjæresten sin i en ulykke, og da raknet det for han fullstendig. Etterpå gikk alt forferdelig galt, og det endte med at han ble uteligger. Men han var verdens snilleste og beste uteligger.  Og han var en trofast venn. Han beskyttet alltid sine venner, og han hadde alltid noen oppmuntrende ord.

Fru Blomblom fikk det kjempetravelt med å forberede jul og stort selskap. Hun bakte og stekte og kokte og braste med mat og baking fra morgen til kveld. Men hun koste seg med alt dette, og Pamfi kom ofte på besøk for å hjelpe. Dyrene skulle jo også ha sitt stell. Kåre hjalp dem å finne et nydelig juletre, og da det sto ferdig pyntet i finstua, kjente Pamfi at det kriblet i magen av spenning. Det lå masse pakker ferdig pakket inn i gråpapir, med rød hyssing og røde hjerter på under treet. 

I huset luktet det jul, granbar, krydder og røkelse, det luktet av surkål og ribbe, og bordet var dekket til tolv med hvit duk, rødt servise, røde lys og røde servietter. Uteligger Hansen var striglet opp til det ugjenkjennelige. Klokka fire skulle gjestene komme, og klokka fem skulle de spise. Så skulle det deles ut pakker, og etterpå der skulle det ryddes og gås rundt juletreet. Uteligger Hansen skulle spille til sangene, for han kunne faktisk spille vakkert piano, og fru Blomblom elsket at pianoet hennes ble brukt.

Da kirkeklokkene begynte å ringe inn jula, ankom gjestene, en etter en. Det hadde begynt å snø også, så nå lå det et hvitt teppe på bakken, og gjestene kom med snø i håret. Først kom ekteparet Pawlowski med barna sine på slep. De så veldig glade og fornøyde ut, og takket for invitasjonen. Fru Pawlowski hadde med seg en polsk tradisjonell juledessert, og ungene ga fru Blomblom en julestjerne. Hun ble kjempeglad for at de viste sin takknemlighet med både ord og smil.

De neste som kom var Kåre og kona Unni, lille Ida og Ismael, og Lidia fra romfolket. Alle hadde pyntet seg i finstasen, og alle hadde på seg noe rødt. De sang en julesang da de kom, og leverte en stor kurv med frukt og nøtter. Fru Blomblom ble aldeles rørt over alle gavene hun fikk av gjestene sine.  

Til slutt kom uteligger Hansen, og du verden for en kjekk kar som sto der med en diger blomst i armkroken! Fru Blomblom kunne nesten ikke kjenne mannen igjen. Han hadde kortklipt hår, skjegget var stusset og fint, og han hadde dress på seg og et stort, rødt juleslips. Tenk at det var sånn han så ut! Fru Blomblom følte seg nesten litt vissen i knærne. Uteligger Hansen tok henne i handa og ristet den, og takket for at han virkelig fikk lov til å komme i juleselskapet hennes. Det var en stor gave som han aldri kunne betale tilbake til henne. Han kysset henne galant på handa. Fru Blomblom ga han spontant en klem, og sa at det var hun som skulle takke. Hun hadde jo trodd at hun skulle ha sittet alene på julaften, og nå fikk hun i stedet huset fullt. Det var den største gaven hun kunne fått!

Da alle hadde beundret juletreet og lagt pakkene sine under treet, satte de seg til bords. Klokka var blitt fem, og maten var ferdig. Det luktet vidunderlig! Fru Blomblom ønsket velkommen, og sa at hun ønsket at alle skulle ta hverandre i hendene og takke for denne herlige stunden, for maten og for hverandre, og det gjorde de. Alle sa noen få ord om hvor glade de var for å kunne være sammen med venner på julekvelden, og de takket fru Blomblom av hele sitt hjerte.

Så begynte de å spise, og de koste seg. Maten smakte kjempegodt, og alle spiste litt for mye. Nå må dere forsyne dere, sa fru Blomblom med håp i stemmen, det er masse mat igjen! Hvis jeg spiser mer nå, kommer jeg til å trille ned av stolen, sa uteligger Hansen lurt, og alle måtte le, for mannen var så mager at man nesten kunne skjære ost med han. Han lo selv også. Fru Blomblom smilte og tenkte med seg selv at hun skulle nok få fetet han litt opp. Pamfi så på henne og fru Blomblom visste at hun hadde lest tankene hennes, så hun smilte bare underfundig mens de blunket til hverandre. 

Da spisset alle ørene, for noen trampet av seg snø på trappa, og der banket det på døra! Hvem i all verden kunne det være klokka seks på en julaften? Fru Blomblom skjønte ingen verdens ting. Hun gikk ut for å lukke opp døra, og holdt på å besvime da hun så hvem som sto på tråkka utfor huset hennes. Det var Karl Jørgen! Og sammen med han sto ei vakker ung dame med langt, mørkt og krøllete hår, og en kjempestor mage som så ut som om det kunne sprette ut en baby når som helst! Gode Gud, så glad hun ble!

Hei kjære mor, det er oss som kommer! Du må hilse på kona mi, hun heter Nana, og inne i magen hennes ligger barnebarnet ditt! Kan vi få lov til å komme på besøk? Fru Blomblom begynte å gråte av pur lykke, og omfavnet begge to. Hun ønsket dem velkommen hjem og viste dem inn i stua for å hilse på alle gjestene hennes. Da Pamfi skjønte hva som hadde skjedd, hoppet hun opp og ned av lykke hun også, og sa til de andre at jeg visste det, jeg visste det! Alle så forundret på henne og lurte på hva hun visste? Jeg visste at du ville få besøk av sønnen din og kona hans, for jeg har takket for at det skulle skje siden rett før første søndag i advent! Det var den dagen jeg kom på besøk til deg og vi planla juleselskapet ditt, og du fortalte at han ikke kunne komme før neste sommer, sa Pamfi. Når man takker, så går det som regel i oppfyllelse.

Karl Jørgen fortalte at da Nana ble gravid, skjønte han snart at de måtte komme seg til hjem til trygge Norge. Han skulle bli far, og ville at barnet hans skulle vokse opp med en bestemor, og i trygge omgivelser. Det hadde vært viktig for han å reise rundt i verden og jobbe som frivillig på steder hvor det var nød og folk trengte hjelp, men alt har sin tid, og han kunne ikke vie seg til dette på heltid når han hadde stiftet familie. Det er en grense for alt, så nå var førsteprioritet å finne seg jobb, hus og et sykehus hvor kona hans kunne føde trygt. Han hadde også tenkt mye på at moren hans hadde vært alene i to år, og at hun hadde bare han, så han ville ikke at hun lenger skulle være ensom og alene den siste delen av livet.

Nei, nå må vi ha kaffe, sa Unni til Pamfi, nå går vi og setter på kaffien så fru Blomblom kan få hvile litt, og snakke med sønnen sin og bli kjent med svigerdatteren. Vi kan vente med pakkene, bestemte hun. Først ryddet de av bordet, middagstallerkner og desserttallerkner, og så vasket de opp mens kaffien kokte.  Åååå, det lukter godt, sa Pamfi og smilte av fryd. Ja, nå skal det smake med en kaffekopp, svarte Unni og lo av at den lille jentungen drakk kaffe som ei gammel kjerring. Hvor bra det var, trakk hun i tvil, men Pamfi var dyrt og hellig overbevist om at det slettes ikke var noe som helst skadelig for henne, for hun koste seg glugg i hjel med kaffe. Og alt du koser deg med uten dårlig samvittighet er godt for hele mennesket, pleide Pamfi å si. Vi kom hit for å kose oss, ikke for å nekte oss det som er godt. Men vi skal nyte det med måte, understreket hun. Selv det som er godt kan bli negativt, hvis du eksponerer deg for mye for det.  

Så drakk de kaffe og spiste goro og bakkels, delfiakake og smultringer. Og verdens beste krydderkake. Etterpå gikk de rundt juletreet og uteligger Hansen spilte til alle sangene. Han beklaget at han var litt rusten i fingerferdighetene sine, det var ikke så ofte han fikk spilt, men det løsnet fort i både fingre og røsten hans også, etter hvert som han fikk varmet seg opp. Etterpå leste han juleevangeliet og fortalte eventyret om Papa Panov. Det var det vakreste juleeventyret Pamfi visste om, og alle fire ungene satt som fjetret mens han fortalte med sin dype og varme stemme. Uansett hvor mye uteligger denne mannen var, så var han en kultivert mann.

Fru Blomblom kunne ikke få forundret seg nok over den utrolig pene mannen som satt foran henne, så hun sa til han at han fikk aldeles ikke lov til å sove ute på gata et sekund lenger. Du skal bo her hos meg, og du kan hjelpe meg til gjengjeld med å måke snø og hogge ved, og stelle dyra. Og heretter skal du hete herr Hansen og ingen skal kalle deg uteligger lenger. Fru Blomblom så bestemt fra den ene til den andre for å sjekke at de alle sa seg enige, og alle sammen så utelukkende glade ut på herr Hansens vegne. Til og med Karl Jørgen nikket kraftfullt at han syntes det var en god ide. Han likte mannen og hadde ingenting imot at moren hans hjalp de som hadde det vanskelig, og det var trygt at han kunne passe på moren hans. Og herr Hansen, han måtte tørke tårene som var på vei nedover de skrukkete kinnene hans. Han lovte å ta vare på både fru Blomblom og dyra hennes.

Utpå kvelden rundt klokka ni, etter at gaveutdelingen var over, da alle begynte å bli søvnige etter en lang og koselig og begivenhetsrik kveld, fikk Nana vondt i magen. Alle skjønte hva som var på gang. Kåre fikk måket bilen fri for snø, og startet den så den skulle bli god og varm. Nana måtte kjøres til sykehuset, for en baby skulle snart bli født.  Pamfi var ellevill ved tanken på alt som hadde skjedd. Dette var den beste julekvelden hun noen gang hadde hatt, og nå skulle et lite under skje i tillegg. Hun gledet seg så til å se den lille babyen, som visstnok skulle være ei jente, og tenk om hun kom til verden på selveste julekvelden?

Fru Blomblom og Karl Jørgen og Nana dro av gårde, og alle ungene sto med nesa klint oppi vindusruta da de så bilen kjøre av gårde så snøføyka sto. Etter en stund kom Kåre tilbake, og fortalte at nå var Nana tatt godt i mot på sykehuset, så nå var det bare å vente. Timene gikk, og de hørte ingenting. Det var nesten ikke til å holde ut. Pamfi og de andre ungene holdt på å forgå av spenning. Fru Blomblom hadde sagt at alle måtte vente til hun kom tilbake med beskjed om hva som hadde skjedd. De kunne bare legge seg hvis de ble trøtte, for gjesterommene sto klare for dem alle, hun hadde plass nok. Men ikke reis, vær så snill, jeg trenger å ha noen hos meg i natt.

Da klokka var halv tolv kom fru Blomblom kjørende hjem i ei drosje, helt utmattet, men overlykkelig. Alle stimlet rundt henne, ingen hadde hatt nerver til å legge seg. Søvnen måtte vente. Har jenta kommet, spurte de i munnen på hverandre, og hvordan ser hun ut? Er hun søt? Da svarte fru Blomblom med et stort smil rundt munnen: Jeg har blitt bestemor til en skjønn liten gutt med svarte krøller og store våkne øyne! Hele gjengen mistet nesten munn og mæle. En gutt? Hvordan kunne det skje, det skulle jo komme ei jente!  Men uansett da, gutt eller jente, det spilte ingen rolle, så lenge det var en frisk unge! Han var utrolig velkommen! 

Pamfi hoppet opp og ned av ellevill begeistring. Kan vi dra på sykehuset i morgen på besøk? Ja, selvfølgelig kan vi det, svarte fru Blomblom, men nå må vi legge oss, jeg er kjempetrøtt. Og det var alle gjestene også, så de takket for en fin kveld og tenkte at dette var en julaften de alltid skulle komme til å huske. På selveste julekvelden ble det født et lite guttebarn, og han var like høyt elsket som Jesusbarnet var da han kom til verden. Og han hadde en bestemor og en mamma og pappa, pluss en hel flokk av gode mennesker rundt seg som ville gi han omsorg og ta vare på han.

Fru Blomblom ga beskjed før hun forsvant opp trappa til annen etasje om at frokosten ville bli servert kl ni neste morgen. Da hun endelig lå i senga måtte hun takke for den mest fantastiske julekvelden hun noen gang hadde hatt. Hjertet var så stort at hun lurte på om det kunne briste. I så fall brister det av lykke, tenkte hun før hun sovnet.

Alle rommene i det store huset til fru Blomblom var fulle av gjester. Alle var glade. Alle takket. Alle gledet seg til frokost, og til å se det lille barnet. Så ble lysene slukket, og snart lå huset i mørke under den glitrende stjernehimmelen. Og på sykehuset lå en bitteliten babygutt i en bitteliten seng, og visste ingenting om at i et stort, rødt hus ikke så langt unna lå bestemoren hans og sov med glede i hjertet. Han hadde allerede ligget i armene hennes en gang, og det skulle bli så mange, mange flere. Hun hadde et romslig fang også, og der skulle han sitte sikkert hundre millioner ganger før han ble stor.

Og ved vinduet i det koselige gjesterommet i huset til fru Blomblom satt Pamfi og tenkte på alt det gode som hadde skjedd denne fantastiske juledagen. Hun så ut på snøen som hadde falt ned fra himmelen tidligere på kvelden. Så utrolig vakkert det var. Lyset fra månen og stjernene fikk det til å glitre i snøen. Hvor glad kan man bli, undret hun, kan man bli så glad at hjertet kan revne av lykke? Så ruslet hun bort og la seg ned i den myke og gode sengen. Hun kunne høre herr Hansen snorke i rommet ved siden av. Hun smilte, og to minutter senere var hun i drømmeland.

LILLE PAMFI OG DAMEN I SKOGEN

 

 

«Når du er sliten skal du skynde deg tilbake til komfortsonen din. Da får du kreftene tilbake.»

 

Lille Pamfi var alltid sammen med folk og gjorde ting sammen med vennene sine, og det likte hun veldig godt, men noen dager gikk hun seg en tur i skogen helt alene. Da fikk hun ro til å grunne over livet, og der fant hun alltid gode løsninger på alle utfordringer som dukket opp. Hun syntes hun tenkte så  klart der.

Hun hadde like mange venner rundt seg der som hjemme, de var bare litt annerledes. Disse vennene var bare rundt henne, men de forstyrret henne ikke. Det var alle fuglene, alle trærne og alle blomstene. Hun elsket å høre at det suste i furua, at det raslet i løvet, at fuglene sang sine triller, og hun likte å snuse inn den deilige lukta fra skogen. Pamfi følte ikke at omgangsvennene hennes hjemme forstyrret henne, det opplevdes ikke sånn, men av og til var det bare deilig å kjenne på at hun var helt i fred selv om hun ikke var alene. Da pleide hun å ta med seg en matbit, litt saft og kanskje en bit kokesjokolade. Så fant hun en stubbe å sette seg på når det var tid for en liten hvil.

I dag var lille Pamfi på tur i skogen, og hun koste seg veldig. Det var en ekstra deilig dag, sola skinte fra skyfri himmel, og hun hadde nettopp spist nista si. Nå kjente hun hvordan sjokoladebiten smeltet langsomt i munnen. Mmmmm, nydelig! Hun satt med fjeset vendt mot sola og kjente at minst ti solstråler lekte med kinna hennes, og en liten bris rusket tak i en hårlokk også. En kunne rett og slett ikke ha det bedre i dette livet enn på en sånn dag. Plutselig kom ei lita linerle flygende, og den virket ganske tam, for den satte seg nesten på handa hennes. Hun fant et par smuler i nisteboksen som den nappet til seg før den fløy videre.

Plutselig hører hun skritt oppe i bakken. Hun ser opp og der kommer en dame løpende med øreklokker på hodet, flott utstyr fra topp til tå, og mens hun løper sjekker hun klokka på armen. Hun sjekker sikkert antall skritt og pulsen, tenkte Pamfi, og rister på hodet. Ikke før hun hadde tenkt tanken, ser hun damen snuble i ei rot, og dermed går hun på hodet så lang hun er og faller ganske stygt. Pamfi ser at det ene benet ligger litt vridd. Hun løper bort og spør hvordan det går. Damen stønner av smerte og gråter så tårene hagler.

Ikke gråt, trøster Pamfi, dette går sikkert bra, jeg skal hjelpe deg. Vi skal ringe etter hjelp. Pamfi skjønner at hun ikke er i stand til å hjelpe henne alene, og at hun antageligvis har brukket foten, så hun ringer etter ambulanse. De befinner seg heldigvis ved en skogsvei som er kjørbar. Mens de venter på ambulansen prøver Pamfi å prate med henne så hun får tankene vekk fra smerten, men det er ikke lett, for damen bare snakker og gråter om hverandre om at hun har slett ikke tid til å brekke benet nå. Til slutt kommer ambulansen, og drar av gårde på sykehuset med henne. Siden damen ikke har noen familie til å passe på henne, lover Pamfi å besøke henne etterpå.

 

Neste dag går Pamfi på besøk på sykehuset for å se hvordan damen, som forresten heter Turid, har det. Hun har med seg en blomsterbukett fra hagen, og en sjokolade. Da hun kommer inn på rommet til Turid, ser hun henne sitte i senga, og skjønner at hun er veldig lei seg. Hun leverer blomster og sjokolade, og Turid snufser frem takk til Pamfi. Hvordan går det med deg, spør Pamfi, og ser spent på sin nye venninne. Å nei, det går ikke bra, for benet mitt er brukket, og det er dessverre et stygt brudd, så jeg må være på sykehuset lenge enda. Pamfi blir lei seg for hennes skyld, og gir henne en trøsteklem.

Hun skjønner fort at Turid har mange problemer, for kjæresten hennes har nettopp slått opp med henne til fordel for en sylslank treningsguru. Hun bor i en fremmed by, hun har ingen familie, og hun sliter med å rekke over alle ting hun er nødt til å gjøre, og hun har dårlig råd. Hun er en fattig og familieløs student. Turid pleide å trene tre ganger i uka for å holde seg sprek, hun hadde kveldsjobb for å ha råd til å bo og trene, og hun studerte på dagen hvis hun ikke var ute og løp. Hun levde på en spesiell diett for å holde på vekta, og hun strevde som en gal for å få gode resultater på skolen, så hun kunne få seg en flott jobb når hun en dag var ferdig å studere.

Men du trenger vel ikke å gjøre alt dette? spurte Pamfi. Jo, svarer Turid og kremter for å klarne stemmen.  Jeg har jo nettopp gått på et kurs som het LIVET BEGYNNER UTENFOR KOMFORTSONEN, og lært å sette meg hårete mål for å kunne oppnå drømmen min og realisere meg selv, snufser hun fortvilet ved tanken på alt hun skulle gjøre, men som nå kom til å gå fløyten. Jeg var godt i gang og hadde store planer for livet mitt, men så gjorde kjæresten min det slutt, og jeg greide ikke tenke på annet, og det var derfor jeg ikke så rota jeg snublet i! Jeg har løpt over den mange ganger uten å snuble, men jeg var så lei meg og hadde øynene fulle av tårer!

 

Pamfi skjønner at her må noe gjøres, så hun tar fram termosen med deilig kamillete med honning og skjenker opp et krus til Turid. Drikk dette, sier hun med beroligende stemme, så skal vi sortere i alle problemene dine, og få orden på alt sammen. Av og til er det til god hjelp at det er to som tenker. Nå er du veldig trøtt i hodet ditt, du har vondt og du er lei deg. Da er det umulig å tenke klart.

Turid ser på den lille jenta som ser litt underlig ut, men hun har skjønt for lengst at hun er verdens snilleste lille skrulle, så hun får la henne snakke seg ferdig. Hun snufser, og tar et papir for å pusse nesa og tørke tårene som har rent i strie strømmer i timevis. Hun tar en stor slurk av teen, og kjenner at det gjør godt å få den i seg. Den sildrer liksom inn i alle cellene hennes og roer henne ned så hun føler seg roligere i både hode og kropp.

Pamfi tar handa til Turid inn i begge sine hender og holder godt rundt den. Så sier hun: Nå skal jeg forklare deg noe som du sikkert ikke har tenkt på før. Men det er veldig viktig, og når du har tenkt over det en stund, vil du skjønne at det er både sant og rett.

Og så begynner hun å snakke med den myke og varme og gode stemmen sin, og Turid blir helt stille og sier ikke et ord, for hun har det altfor travelt med å høre på hva den lille jentungen sier. Hun er veldig trøtt i kroppen og kunne sikkert trengt å sove, men kjenner seg likevel helt lysvåken, og for hvert ord Pamfi sier, kjenner hun at børa letter mer og mer. Hva er dette for noe?

 

Hør bare her, starter Pamfi. Vær tålmodig nå! Du må gi meg litt tid. For jeg skal si ganske mye. Hun smiler kjærlig til Turid.

Du har ingen familie, men du kan få min familie, og min familie er min bestevenn Kåre, Unni kona hans, lille Ida, vesle Ismael fra Syria, og snille Lidia fra Romania.

Og jeg er din venn for alltid. Så du er aldri alene!

Nå har du brukket benet midt oppe i all travelheten din. Ikke vær lei deg, men velg å være glad for at du ikke er dødssyk, eller har brukket ryggen. Du kommer ikke til å sitte i rullestol, så du har mye å være takknemlig for!

Du er veldig sliten og trøtt, men nå kan du hvile og slappe av. Du kan få smertestillende medisiner, så du behøver ikke ha smerter hvis du ikke vil.

Du kan fortsatt lese lekser selv om du ikke kan gå på forelesning, så du kommer ikke til å miste så mye av pensumet ditt, og det er mye å være glad for.

Du kan umulig gå på jobb, men det er helt ok, for du får jo penger likevel.

Du kan verken løpe eller gå på treningsstudio, men du kan få skoglydene rett inn i øret mens du slapper av, og du kan trene hjernen din som også er en muskel. Den trenger å bli litt mer bevisst på hva som er viktig i livet og hva som ikke er så viktig.

Du har ingen kjæreste lenger, men da har du ryddet plass for en ny og mye bedre kjæreste som dukker opp når du er klar. Han kommer til å være glad i deg akkurat som du er, uansett hvordan du ser ut. Han kommer til å se det gode hjertet ditt. En kjæreste som er verdt å samle på ser øynene dine før han ser kroppen din.

Og nå kommer jeg til det viktigste! understreker Pamfi og trekker pusten.

Du sier du har gått på et kurs som heter Livet begynner utenfor komfortsonen! Dit har du sannelig havnet med hue og begge beina!

Nå skal jeg si til deg det helt motsatte, og ørene dine kommer til å kanskje falle av, men det er så viktig, det er derfor jeg sier det! Du skal bare forte deg tilbake til komfortsonen din med en eneste gang! Pamfi blunket til Turid med store blå øyne.

Du skjønner, det finnes ikke noe liv utenfor komfortsonen! Det er en løgn, og den løgnen har fått altfor mange mennesker til å rote seg helt bort! Vi har blitt fortalt i årevis at det er først når du er utenfor komfortsonen at livet begynner. Det er der du kan få realisert både drømmer og deg selv. Dit kommer vi bare hvis vi setter oss hårete mål. Det er der vi endelig lærer å mestre livet, og det er der vi kommer til å bli lykkelige.

Det har fått folk til å jage utenfor komfortsonen etter alt det de tror er lykke. Og på veien dit sliter de med å fylle alle rollene mot perfekthet. Vi har blitt fortalt at hvis vi blir værende i komfortsonen så er vi enten late, feige, eller dumme. Der inne skjer det ingenting, og der stagnerer vi bare. Der er ingenting perfekt! Det er noe ordentlig stort tull, og jeg skal forklare deg hvorfor!

Nå var Pamfi kommet skikkelig på gli, hun var helt rød i kinna av iver, og stemmen ble glassklar og tydelig. Turid følte seg helt fjetret, og våknet bare mer og mer. Hun skjønte med hele seg at dette var kjempeviktig! For en merkelig liten unge!

Vet du at komfortsonen er det ordet som er mest misbrukt i hele verden! sa Pamfi med fynd og klem. De har gjort det ordet om til noe det ikke er!!! Men hør på det ordet, Turid, og lytt til musikken og sangen i det, hva den sier deg. Hele ordet vibrerer av fred og harmoni. Hvem ønsker ikke å være i komfortsonen? Er ikke det det deiligste stedet i hele verden? Godt og varmt, trygt og fredelig, avslappet og bekymringsløst. Hva betyr komfort? Det betyr noe som er behagelig og bekvemt. Skulle vi forlate det for å gå ut i det usikre og gjøre ting vi verken har lyst til eller orker, bare fordi noen mener at vi må strekke oss utover grensene våre? Å nei du. Og mens vi kaster oss ut i jaget og stresset for å finne lykken må vi gå på mindfulkurs, for å lære oss å puste og være i nået! Det er ikke dumt å lære seg om mindfulness, for det er bra å være mindful, men ordentlig oppmerksomt til stede kan du bare være når du er i komfortsonen din!

Det er bare i en eneste tilstand du klarer å puste virkelig dypt og rolig, og det er når du føler deg trygg. Da er du hundre prosent til stede i nået, og når du er der befinner du deg i verdens beste komfortsone. Det er her nøkkelen ligger! Komfortsonen din kan godt være hjemme i gyngestolen, den kan være på jobb, på kurs, på bussen eller i en sykeseng, men du er aldri i en komfortsone hvis du gjør en hel haug ting du tror du må gjøre for å bli perfekt eller glad! Eller hvis du jager etter noe som du har blitt fortalt at finnes utenfor deg.

Komfortsonen er inne i deg selv!

Det finnes ingen lykke utenfor deg! Det finnes ingenting å hente der ute. Du trenger ikke løpe for å kjøpe, for å finne, eller for å stjele noe som helst! All lykke og glede finnes inne i deg, ikke utenfor deg. Det er derfor jeg sier at du må forte deg tilbake til komfortsonen din! Pamfi smiler ivrig til Turid, og lurer på om hun forstår, men det virker sånn, så hun trekker pusten på nytt og fortsetter.

Komfortsonen er verdens viktigste lærested! Det blir ikke kjedelig der, det blir arbeidsomt, men i trygge og komfortable omgivelser. Der vil det vokse fram hva som er viktig for nettopp deg å lære, for du kom hit for en grunn, og det er det du skal gjøre i dette livet. Da vil du se at det er viktig å gjøre det du liker å gjøre, at du er sammen med de menneskene som gir deg energi og ikke de som tapper deg eller stresser deg. Der vil du se at ro er bedre enn altfor mye trening, og der vil du se at lydene i naturen er verdens herligste musikk, og at stillheten har mye å fortelle deg. Der vil du se at antall minutter du roer deg er viktigere enn antall skritt du løper eller går. Der vil du se at du er god nok som du er, og der vil du lære å elske deg selv.

Du blir verken lat, tjukk eller dum av å være der, men du vil komme i flyt med din egen rytme, og når utfordringene kommer vil du vite at du er en redskapskasse i deg selv, og at du har alt det du trenger inne i deg for å komme videre på veien. Så det er inne i komfortsonen at livet begynner for alvor! Der er du aldri alene, men en del av noe som er større enn deg, og som har omsorg for deg. Og når du har forstått alt dette, vil du begynne å speile det ut til omgivelsene dine, og da vil omgivelsene dine speile det tilbake til deg i retur.

Noen ganger må man miste det man har for å skjønne at det er denne tilstanden som er virkeligheten. Så både trerota og kjæresten din har gjort deg en tjeneste!

Pamfi trekker pusten og smiler til Turid på nytt. Skjønner du? spør hun.

Ja, svarer Turid, jeg tror det, men mener du at det er galt å trene? Jeg trodde det var så sunt, jeg! Hun ser med spørrende øyne på Pamfi. Selvfølgelig er det ikke galt å trene, det er superfint å trene, klukkler Pamfi, men bare hvis du forstår at trening ikke kan gjøre deg lykkelig! Det eneste som kan gjøre deg lykkelig er at du er glad i deg selv som du er. Det hjelper ikke hvor mye du enn trener hvis du ikke liker deg selv! Du er den som er inne i deg, du er ikke så mye kroppen din egentlig. Du skal selvfølgelig ta vare på kroppen din, men du trenger ikke pine den for å være glad. Du skal nyte alt du gjør. Du kom hit for å nyte. Men det tror jeg du hadde glemt. Når nøt du maten sist? Skal du ikke forresten spise sjokoladen din? Pamfi ser bestemt på henne og rekker henne sjokoladen.

Turid smilte og tok av sjokoladepapiret. Hun satte tennene i den deilige og myke sjokoladen som var full av nøtter og karamell, og kjente at det var det beste hun hadde smakt på sikkert fire år. Hun hadde hvert fall ikke rørt sjokolade eller kake eller godteri siden kjæresten hennes satte henne på den forhatte grønnsakdietten da de møttes. Han mente hun veide for mye, og at det var usunt. Hun hadde alltid hørt at gutter likte jenter som hadde mye å ta i, men han hadde sannelig fått henne til å forstå noe annet. Jo mere bein, jo bedre. Hun jafset i seg sjokoladen og skjønte plutselig hvor dum hun hadde vært som hadde trodd på han og latt seg besnære av en sånn tosk.

Neste dag kom fysioterapeuten som skulle hjelpe henne å trene opp benet. Han var en ung, hyggelig kar, som var veldig inspirerende å være sammen med, og for første gang på lenge følte hun seg merkelig nok ordentlig glad, enda situasjonen var den samme. Benet var brukket og hun kunne ikke fortsette som før. Men Lars, fysioterapeuten sa mange kloke ting til henne, akkurat som Pamfi hadde gjort. Og det viktigste han sa var disse ordene: Du har god tid, du trenger ikke stresse! Gi kroppen din tid, så samarbeider du med den, i stedet for å motarbeide den. Han fikk henne til å le hele tida, og hun kunne ikke huske sist hun hadde ledd så godt.

 

Det gikk fort framover med Turid etter dette. Hun hadde fattet mot, og skjønte at ting måtte bli annerledes framover. Det var mye hun måtte forandre på, men hun visste at alt kom til å bli bra nå. Hun hadde god tid til å sortere i livet sitt nå og var i full gang med å rydde opp og kvitte seg med alt hun ikke lenger ville dra med seg inn i sin nye tilværelse.

Hele familien til Pamfi hadde besøkt henne på sykehuset mange ganger, så hun hadde blitt godt kjent med den morsomme gjengen som heldigvis hadde tatt henne til sitt bryst fra første stund. De gangene hun fikk komme ut fra sykehuset på perm, hadde hun vært hjemme hos dem på besøk, og det hadde vært kjempekoselig. Kåre kjørte og hentet henne hver gang. Den mannen var jo bare den gulligste gamle mannen hun hadde møtt på lenge.

Da hun ble skrevet ut av sykehuset reiste hun hjem til hybelen sin med godt humør, for nå visste hun at hun hadde familie, verdens beste lille skrullevenn, og til og med allerede en kjæreste på gang. For fysioterapeut Lars spurte henne da hun dro fra sykehuset om han kunne få lov å date henne, for han syntes hun var den fineste jenta han noen gang hadde sett. Han sa rett ut at han håpet de kunne bli kjærester. Hun likte han veldig godt, og kjente at hjertet slo krøll på seg bare ved tanken.

 

Pamfi hadde rett. Heretter skulle hun skulle bruke masse tid på å være i komfortsonen. Hun skulle ikke slutte å trene, men hun skulle ta seg mer tid til å gå i skogen enn å løpe, og hun skulle lytte mer, og ta seg tid til å snuse inn alt det gode i naturen. Hun skulle kaste skrittelleren sin og alltid ta med seg en sjokoladebit, og den skulle hun nyte mens hun satt på en stubbe og tok seg ti minutter i komfortsonen sin. 

Noen ganger er det bra at trasige ting skjer, for det gir noen innsikter som en kanskje ellers ikke ville fått. Fordi hun brakk benet visste hun nå at det er kjempeviktig å skynde seg tilbake til komfortsonen sin når en kjenner seg sliten. Det er raskeste veien til å få kreftene tilbake. Heretter skulle hun holde seg i komfortsonen så mye som mulig, og leve livet sitt ganske annerledes. Det var deilig å tenke på, og hun kjente at hun var takknemlig for denne ufrivillige lille pausen, for den hadde satt livet hennes i et helt nytt og mye bedre perspektiv.

 

 

 

 

 

 

 

LILLE PAMFI OG HATTEMAKER FRU SOFIE FLOR

 

Lille Pamfi pleide rett som det var å gå på besøk til fru Flor. Fru Sofie Flor. Hun bodde i en trivelig og rolig gate litt i utkanten av byen, og huset hennes var hvitmalt og hagen full av blomster. Det var så kjempekoselig der, og derfor likte Pamfi seg så godt når hun var på besøk! Fru Flor hadde drevet hattebutikk i alle sine aktive yrkesår, men det var jo veldig lenge siden, for nå var hun 75 år. Men hun hadde tatt vare på alle hattene fra den gangen, og til og med sydd noen nye, og de pleide Pamfi å leke med når hun var på besøk. Da hadde hun hatteoppvisning, og fru Flor frydet seg over at Pamfi likte så godt alle hennes elskede hatter.

Når fru Flor skulle ut å gå, tok hun alltid på seg den hatten som passet humøret hennes den dagen, og var hun i dårlig humør, pleide hun å ta på seg en knallrød en, for det hjalp alltid. Det var noe snedig med disse hattene, men de ga henne energi, og alle vet at det kan gjøre godt med en ekstra dose energi av og til. Folk pleide å smile og si at der kommer fru Flor med hatten vaiende, nå skal hun vel på butikken og handle hattenåler!

Pamfi lurte på hvor mange hatter fru Flor kunne ha til sammen, men gikk surr i tellinga for det var så mange. Det var kirsebærrøde hatter, okergule hatter, sjøgrønne hatter og rustrøde hatter. Noen hadde vid brem, noen hadde smal brem, noen hadde høy pull og noen hadde flat pull. Noen hadde hattenåler og noen hadde fjærer, og en hadde til og med en drueklase på bremmen. Det var den Pamfi likte aller best. Den var sjøgrønn og veldig svær, og på henne som var så lita så det nok ut som om hun druknet i den, men likevel fikk den Pamfi til å føle seg både litt voksen og ganske stor.

Når de var ferdige med hatteleken pleide fru Flor å lage kakao og smøre loff med banan, og så spiste de formiddagsmat sammen. Og så fortalte fru Flor fra butikkårene sine, og hvordan hun traff herr Flor og ble gift med han. Herr Flor var nemlig hattebudet som syklet rundt til alle kundene med hattene som var bestilt, og han var så kjekk en ung mann at unge frøken Sofie ble fryktelig forelsket. Den gangen het hun Sofie Gulbrandsen og hadde fått seg jobb som butikkdame i en hattebutikk. Hun gikk samtidig i hattelære og lærte seg kunsten å tegne og sy hatter. Da gamle hattemaker Hansen døde, testamenterte han butikken til frk Sofie, og dermed var hun butikkeier. Hun hadde lært seg faget og var meget dyktig, men hun manglet en mann. Det ordnet seg ganske snart også, for hun giftet seg selvfølgelig med hattebudet. Og slik fikk hun navnet fru Sofie Flor. Pamfi syntes alltid at det var en morsom og romantisk historie, og tenkte at det var synd hun ikke hadde møtt herr Flor mens han levde, men hun hadde sett alle bildene av han som sto rundt omkring i stua til fru Flor, og de viste at han hadde vært en knakende kjekk kar.

Mens Pamfi tråvet bortover gaten tenkte hun så det knaket, og følte seg litt urolig. Hun hadde spurt Ida om hun ville være med på besøk til fru Flor, men Ida kunne ikke, for hun hadde lovet bestemoren sin å hjelpe henne og handle. Det løftet ville hun ikke bryte, men hun lurte på om de ikke kunne vente med besøket til i morgen? Nei, det går ikke, sa Pamfi, jeg føler at jeg må gjøre det nå med en eneste gang! Du kan heller bli med neste gang! Hun visste ikke hvorfor hun følte det sånn, men hun kjente det helt tydelig på seg. Så hun tok ekstra lange skritt og fortet seg av gårde i full fart.

Da hun var framme ved huset til fru Flor banket hun på døra, men ingen kom og lukket opp døra og sa velkommen som vanlig. Kanskje hun ikke er hjemme, tenkte Pamfi, og ville snu seg for å gå hjem igjen, men i øyekroken la hun plutselig merke til at soveromsgardinene ikke var dratt fra. Dette må undersøkes, tenkte hun bestemt, for klokka var altfor langt ute på formiddagen, og fru Flor lot aldri gardinene på soverommet være dratt for på dagtid. Pamfi visste hvor ekstranøkkelen til fru Flor pleide å ligge, så hun fisket den fram fra spikeren under trammen, og låste opp døra.

Fru Floooor, ropte hun, men ingenting skjedde. Hun banket på soveromsdøra, og ingen lyd kom derfra heller, så hun ropte fru Flor igjen og da plutselig hørte hun et lite dunk. Hun åpnet døra forsiktig og kikket inn, og der lå fru Flor i sengen sin, og det var tydelig at noe var galt for hun kunne ikke snakke, det kom bare lyder, og hun var skjev i ansiktet også. Kjære fru Flor, sa Pamfi og strøk henne på kinnet, jeg skal ringe etter ambulanse, og så får vi deg til legen så du kan bli undersøkt. Jeg skal passe både kattene dine og blomstene dine! Ikke vær redd. Dette kommer til å gå bra. Pamfi skjønte at fru Flor hadde hatt et slag.

I løpet av kort tid var fru Flor innlagt på sykehus, og der fikk hun medisiner som ganske raskt begynte å hjelpe. Hun hadde kommet i tide, takket være Pamfi. Hun følte seg snart bedre, og fikk langsomt tilbake talens bruk, men etter hvert som dagene gikk, var det tydelig at den ene armen hennes ikke kom seg. Den fungerte svært dårlig. Det var kjempevondt for fru Flor, for hun var et håndarbeidsmenneske, og hun elsket å brodere, så hva skulle hun gjøre nå når broderarmen hennes bare hang slapt rett ned og var helt ubrukelig? Og hun som bodde alene! Broderarmen hennes var jo den hun pusset tenner og gredde håret med også, så hva nå? Og hva når hun skulle på toalettet? Tanken på at noen måtte hjelpe henne med slike personlige ting var uutholdelig. Fru Flor gråt av fortvilelse. Pamfi prøvde å trøste henne, men hun var helt utrøstelig. Legen forklarte henne at hun var nødt til å bo på sykehjem heretter, for hun kunne ikke bo på sykehuset for alltid, og hun kunne aldeles ikke bo alene nå som hun var så hjelpeløs.

Og sånn ble det. Etter en uke var hun installert på sykehjemmet, og det føltes som et forferdelig nederlag. Hun som alltid hadde bodd alene etter at mannen døde. Hun hadde da greid seg selv fint i alle disse årene. 15 år alene. Og dessuten var hun da ikke sååå gammel, hun var bare 75.

Pamfi kom på besøk ofte, og fru Flor takket henne alltid for at hun hadde fulgt hjertet sitt og låst seg inn, for hadde hun ikke gjort det, hadde hun ikke kommet på sykehuset i tide, og da kunne hun vært pleiepasient nå, og ligget i en seng eller sittet i rullestol. Eller hun kunne dødd. Hun satt i hvert fall ikke i rullestol, takk og pris. Takknemligheten fosset gjennom henne. Men så kom tanken på armen, og så begynte hun å jamre igjen over den ubrukelige armen.

La oss være glad for at du sitter her og kan både tenke og snakke! sa Pamfi. Jeg skal passe kattene dine, alle hattene og alle blomstene dine til du kommer hjem! Men da begynte tårene å renne igjen, og fru Flor hikstet ut at hun kom aldri mer til å komme hjem igjen. Jeg klarer meg ikke alene med en arm som ikke fungerer. Jeg kommer til å sitte her til jeg dør!

Pamfi skjønte at her må noe gjøres, så hun bøyde seg ned og tok to hatter opp av veska. Den røde med fjær på satte hun på hodet til fru Flor, og så tok hun den med drueklase på og plasserte på sitt eget hode. Så skrudde hun på radioen og fant fram til noe musikk de kunne svinge seg etter. Hun dro fru Flor med seg ut på gulvet og danset rundt med henne et par tre skritt. Fru Flor måtte le og følte seg straks litt bedre. Det var ikke noe i veien med bena hennes, heldigvis. Opp av veska til Pamfi kom både en termos med kakao, og en boks med loffeskiver med banan, og så spiste de formiddagsmat som de pleide, selv om det var på sykehjemmet. Fru Flor følte seg mye bedre etter dette.

Og sånn gikk dagene. En dag kom både Ida og Pamfi med hver sin katt i bånd på besøk. Fru Flor ble kjempeglad da hun så kattene sine, og at de hadde det veldig bra. Hun elsket kattene sine over alt i verden. Pamfi hadde funnet et album med masse gamle bilder, og det hadde hun tatt med seg på sykehjemmet. Og nå fikk hun fru Flor til å fortelle om bildene, og fra tiden da hun sydde hatter til kundene sine, og alt det hun opplevde som butikkeier. Det var kjempemorsomt å høre på, og det fikk Pamfi og Ida til å tenke at de også ville drive hattebutikk når de ble voksne.

For hver dag som gikk, følte fru Flor seg sterkere og sterkere, og det var veldig bra, men dessverre var armen fortsatt helt ubrukelig. Hun begynte å bli sint på den dumme armen som ikke ville bli bra uansett hvor mye hun trente den. Hun fortalte seg selv og alle andre hver eneste dag at armen var helt og totalt ubrukelig. Det her kommer IKKE til å gå bra, gjentok hun for seg selv mange ganger på dagen, og når Pamfi og vennene hennes kom på besøk sa hun det samme til dem. Så Pamfi skjønte at selv om fru Flor var blitt sterkere i kroppen, så ble hun bare verre og verre i følelsene sine. Pamfi skjønte at gode råd var dyre, og at noe måtte gjøres. Hun tenkte så det knaket, og til slutt fikk hun en ide. Hun dro hjem og laget et hjerte av trolldeig, malte det knallrødt og gikk så atter på besøk til sin gode venninne.

Se her skal du få en gave av meg, strålte Pamfi og tok den slappe handa til fru Flor. Hun holdt den bestemt og kjærlig, og la det røde hjertet forsiktig ned i handa hennes. Hun fortsatte å holde rundt handa til fru Flor med begge sine hender, og sa: Dette hjertet gir jeg til deg fordi jeg er glad i deg, og fordi du alltid er så snill med meg. Fru Flor så på henne og smilte rørt, og en tåre piplet i øyekroken. Hjertet mitt er ditt, sa Pamfi, og fru Flor kysset henne på kinnet og sa at hennes hjerte var Pamfis også. Mitt hjerte og ditt hjerte er ett, sa Pamfi, og sånn kommer det alltid til å være. Vi er venner for livet.

Men nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet, fortsatte hun, og strøk handa til fru Flor mens hun snakket videre. Det er noe du ikke vet om hjertet ditt, sa Pamfi. Å? Fru Flor så spørrende på henne. Nå må du høre nøye etter, sa Pamfi med bestemt stemme. Lover du? Ja, jeg lover, kors på halsen, svarte fru Flor.  Hun nikket så fjæra i hatten vaiet i spenningen som plutselig oppsto.

Ok, sa Pamfi. Hjertet ditt er det klokeste organet du har i kroppen din. Det er sterkere og klokere enn selveste hjernen din! Det er intelligent, det forstår og husker veldig godt. Når du er lei deg, forteller hjertet ditt at du er lei deg til hjernen din, og så sender hjernen din denne beskjeden ut i kroppen din, og så blir du bare enda mer lei deg. Pamfi så spørrende på fru Flor. Skjønner du? spurte hun.

Fru Flor nikket så fjæra danset, men hun så ganske forvirret ut, så Pamfi skjønte at hun måtte forklare det enda tydeligere. Ok. Hun fortsatte. Hver gang du sier at armen din er ubrukelig, blir du lei deg, ikke sant? Det lille fjeset til Pamfi var alvorlig. Jo, sa fru Flor, hun måtte si seg enig i det. Det skjer fordi at hjertet ditt mottar signaler fra følelsene dine hver gang du sier at armen din er ubrukelig, sa Pamfi. Hjertet ditt hører hva du sier, og bringer beskjeden til hjernen. Hjernen din mottar den og videresender den til kroppen din, og så blir du bare enda med kjempelei deg. Armen din hører også hva du sier om den, og den begynner å tro at den er ubrukelig, fordi det er bare det den hører. Så lenge du fortsetter å gi denne beskjeden til armen din, så vil den fortsette å være ubrukelig!

Fru Flor var jo ikke dum, så Pamfi visste at budskapet ville nå inn, og hun så det på øynene hennes at det begynte å klarne. Fru Flor tenkte litt, så sa hun: Så hvis jeg sier til armen min at den snart blir bra, så vil hjertet mitt oppfatte det og gi beskjed til hjernen min som videreformidler det til armen min? Hun så spent på Pamfi. Selvfølgelig, sa Pamfi og hoppet opp og ned av iver så drueklasen dinglet på den sjøgrønne hattebremmen.

Det var et så morsomt syn at fru Flor måtte fnise. Hvordan vet du alt dette? spurte hun Pamfi nysgjerrig. Men det har jeg da alltid visst! sa Pamfi og smilte fornøyd til sin gamle venninne. Fru Flor ristet på hodet og tok av seg hatten. Den ungen var da virkelig en underlig liten blomst i Guds hage. En skulle tro hun var hundre år, og ikke bare ti. Hun visste så mye, men hvor tok hun det fra?

Neste gang Pamfi kom på besøk var det blitt stor forskjell. Fru Flor viste henne stolt at hun hadde fått mer styrke i armen. Hun trente den hver dag og sa til seg selv: Kjære hjertet mitt, kan du hilse til hjernen min og si at armen min ganske straks er helt bra? Og husk å si at jeg er takknemlig for at dere to jobber så godt sammen. Jeg er veldig glad for at jeg kan samarbeide med dere!

Pamfi slengte seg begeistret rundt halsen til fru Flor og sa at hun var kjempestolt av henne. Hun så fru Flor dypt inn i øynene og sa at hun visste med hele seg at alle organer i menneskets kropp egentlig er skapt for å helbrede seg selv, men fordi de fleste mennesker ikke vet om det, så skaper de feil resultat med tankene sine. De tenker feil. Det er veldig sørgelig, men kan heldigvis endres på så fort en skjønner mekanismen. Jeg må kanskje starte en hjerteskole, tenkte Pamfi med seg selv og smilte muntert.

I dag har jeg en gave til deg, sa hun til fru Flor. Hun dro opp av veska si et broderi som hun hadde funnet i strikkebutikken. Motivet på bildet var ei englejente som sto med et rødt hjerte i hendene. Pamfi hadde kjøpt nål og tråd også, så nå var det bare å begynne å sy for fru Flor. Bildet var aldeles nydelig. Pamfi så for seg at det skulle henge over senga til fru Flor, så det første hun så om morgenen og det siste hun så om kvelden var dette bildet. Da ville hun aldri glemme hvor viktig hjertet hennes var. Mennesker trenger slike påminnelser, for vi kan ha litt lite husk innimellom, forklarte hun snusfornuftig til sin aldrende venninne.

Fru Flor så forskrekket på bildet da hun skjønte at det var en gave til henne, og hun protesterte høylydt og pekte på armen. Hysj, sa Pamfi. Hjertet ditt kan høre hva du sier! Men jeg sa ikke et ord, protesterte fru Flor. Jo, sa Pamfi, du sa det med tankene dine! Tanker er også ord, og hjertet hører alle ord, både de med og uten lyd.

Fru Flor skjønte med en gang hva hun mente, og sa med høy stemme og smil i blikket: Tusen takk, kjære Pamfi, for dette vakre bildet! Det skal jeg begynne å sy på med en gang, og i løpet av kort tid skal det være ferdig! Hun så stolt på Pamfi som hoppet opp og ned som vanlig. Det gjorde hun alltid når hun ble begeistret og kry. Så fort du er ferdig med dette bildet kan du flytte hjem, sa Pamfi bestemt, for da klarer du deg selv uten problem! Fru Flor visste at Pamfi hadde rett i hvert ord, så hun nikket og trykket en solhatt med stor sløyfe ned på de grå krøllene. Hun ville ut og gå tur, for det var blitt vår i lufta og hun trengte å trene beina så de også ble sterke. Og hun trengte å få luftet ut gamle og ubrukelige tanker. Hun trengte plass til mange nye og mye klokere tanker.

I vinduet på sykehjemmet sto et par hjelpepleiere og så etter de to som gikk tur i sykehjemshagen, under hvite kirsebærblomster. En gammel dame kledd i solhatt med rosa sløyfebånd, og en jentunge med en vidbremmet sjøgrønn hatt med drueklase på. Begge hadde hver sin katt i bånd. Og fru Flor leide katten med den svake armen, og det gikk visst helt fint. Hvite kirsebærblomster som kom blåsende med en liten solgangsbris drysset ned på hattene.

De to pleierne så smilende på hverandre, og sa at minsanten hadde fru Flor blitt utrolig raskt bra i armen sin, forholdene tatt i betraktning. De ristet litt undrende på hodet. Begge visste at de kunne takke Pamfis lille kloke hode og varme hjerte for det.

Vet du egentlig hvem den ungen er? spurte den ene. Nei, svarte den andre, men hun er en merkelig unge, veldig søt, men så annerledes, og ingen vet hvor hun kommer fra, men hun bor visst her i byen….

Lille Pamfi og vennen Kåre

LILLE PAMFI OG VENNEN KÅRE

En barnebok for voksne

av Barbro Hegland

 

 

«Livet er så spennende når du bare får øye på det.»

 

Forord

Lille Pamfi er ei klok og usedvanlig innsiktsfull lita jente som har litt å lære bort til voksne folk. Det er ikke alltid at vi voksne er så veldig lure, og da er det kjempefint at vi kan ha noen små læremestre som lille Pamfi.

Men hvem er hun? Er lille Pamfi ei ordentlig menneskejente? Er hun kanskje en engel, eller ei fabeljente, eller hvor kommer hun egentlig fra? Ja, se det er spørsmål vi kan lure på, men som det kanskje ikke finnes svar på, sånn som på så mange områder i livet. Det finnes massevis av spørsmål, men ikke alltid svar. Men det er ikke så viktig. Det som er viktig er at vi kan gi øre til det hun forteller, ta oss tid til å lytte på det hun sier, for å se om det er noe i det, og ta til oss det som snakker til oss.

Det kommer til å komme flere historier om den lille jentungen etterhvert. De ligger på lager inni meg som egg inni ei høne. De ligger der som små runde kuler innerst inne, og vokser seg langsomt større og større jo nærmere de kommer dagen da de plopper ut i full størrelse.

Det sies om damer i min alder at det er slutt på eggproduksjonen, og at de i alle fall har gått ut på dato for lengst, og det er sikkert sant, men livet fortsetter alltid å leve videre, det tar kanskje bare en annen form. Håper dere vil like mine små Pamfi-kuler.

Hilsen Barbro ❤

 

 

Det var en gang en liten jente som het lille Pamfi.

Hun var veldig glad i farger, men gikk ofte i blått fordi hun likte så godt å fortelle. Lille Pamfi hadde alltid så mye å fortelle.

Hun var en liten underlig en, litt annerledes enn andre, og folk lurte alltid på hvor hun kom i fra.

Da pleide hun å tegne en sirkel og si: «Her bor jeg! Og det er jo der alle bor det!»

Folk ristet på hodet og skjønte ikke hva hun snakket om, men hun fortsatte ufortrødent. «Det er jo rett og slett der vi er nå det! Vi befinner oss på planeten Oneness, og der er alle ett og like mye verdt!»

 

Kanskje du har en adresse, spurte en pen mann som hadde stoppet opp. Det spørsmålet kom ofte.

«Ja, selvfølgelig, alle har da det!» sa Pamfi forundret over et så merkelig spørsmål. «Jeg bor i Livsveien 10, jeg! Hvor gammel er du da?» spurte hun den gamle mannen interessert.

«65», svarte han.

«Ok, javel, men da bor jo du i Livsveien 65!» Pamfi hoppet opp og ned av iver for å få mannen til å forstå. «Vi bor alle i Livsveien!» Lille Pamfi smilte lurt.

 

«Jeg kan godt fortelle deg litt mer om planeten Oneness hvis du vil», foreslo lille Pamfi for den fremmede mannen som tydeligvis var veldig nysgjerrig på henne.

Han så ganske forvirret ut, så hun tenkte at hvis vi bare blir litt mere kjent, vil han slutte å se ut som et spørsmålstegn.

«Ja, kanskje du skulle det», sa mannen og klødde seg i hodet. Han satte seg på en stubbe for å høre.

 

Og lille Pamfi snakket seg varm og ivrig. «Du må se for deg en sirkel. Det er planeten Oneness. På planeten Oneness er det fint å bo, for der bor absolutt alle, så der er du aldri alene, selv om du tror det. Der finner du alt det som er, og alt det er ditt. Du eier det sammen med alle oss andre. Og så skal jeg si deg en hemmelighet: Du ikke bare HAR alt dette, men du ER det! Utenfor planeten Oneness er det ingenting, ikke en gang tomhet. For alt som eksisterer, finnes på denne planeten.»

Pamfi så undersøkende på den gamle mannen for å se om han greide å henge med.

 

«Der er alt vel», fortsatte hun, «og hvis det er noe du føler at du mangler, er det underveis til deg. Det du ønsker deg er alltid på samme sted som deg, men du må bare åpne hjertedøra di, så faller det på plass med en gang. Du trenger verken lete, løpe for å kjøpe, stjele eller kave uti huttaheita  for å få det. Det er nemlig ditt allerede!»

Det er nemlig sånn at hvis det er noe du virkelig ønsker deg, så må du fokusere på at du har det, og ikke på det motsatte - at du IKKE har det.

Å tenke på at du mangler det, er kvikkeste veien til aldri å få det.

Det du motsetter deg, vil alltid vedvare.

Men holder du fokuset på at du har det, vil du dra det til deg.

Det er den andre hemmeligheten jeg kan fortelle deg.»

Pamfi smilte fornøyd.

 

«Den tredje hemmeligheten jeg vil fortelle deg er at utenfor planeten Oneness finnes det ingenting. Ikke en gang tomhet. Og sånn er det fordi alt som eksisterer befinner seg inne i sirkelen. Det er ingenting utenfor den. Og hvis du likevel roter deg utenfor med det ene benet på en dårlig dag, kanskje fordi du tror at det du ønsker deg er der ute, siden du ikke ser det der du er, så er det kort vei hjem. Da er det bare å trekke benet inn igjen i sirkelen. Alle har dårlige dager, men de får vi for å vokse på. Det kalles livslekser.»

Den pene gamle mannen hadde aldri hørt noe så tullete, og ristet på hodet nok en gang. Han het forresten Kåre, og han kjente at han begynte å bli sint. «Hvem er det som har puttet alt det tullet inn i hodet ditt?» spurte han med ganske sint stemme.

«Men det har jeg da alltid visst», svarte Pamfi forskrekket.

«Hvorfor er du så sint?»

Lille Pamfi skjønte ingenting.

 

Jeg eier da slett ikke alt det som er!!» spyttet han ergerlig ut.

Jeg ønsker meg en ny flott bil, en ordentlig Tesla, men jeg har den jo ikke!!! Hvordan kan du da si at jeg allerede eier en Tesla? Og jeg har absolutt ikke råd til å kjøpe en Tesla.»

Pamfi så på Kåres fine bil, trakk pusten og sa: «Men du har en bil, og den er fin også! Og du har varmt hus, pene klær, deilig mat og gode venner!»

«Jeg har ikke en eneste venn!» glefset Kåre til Pamfi. «Ingen vil være venner med meg.»

 

«Jeg vil være vennen din», sa Pamfi og strøk han på handa. «Og du kan få alle mine venner også.» Hun pekte på tiggerkona på hjørnet, en romdame med fillete kåpe. Og så flyttet hun pekefingeren til en liten syrisk smågutt med store, sørgelige, brune øyne, og en bestemor som matet endene med barnebarnet sitt.

«Jeg liker ikke utlendinger», så Kåre skikkelig grinete, «og ikke folk som tigger heller. De er kjeltringer hele hurven. Men den bestemora der er kanskje grei nok.»

 

«Ingen av mine venner er kjeltringer», sa Pamfi rolig. «Og de som er det, vet ikke bedre, så da må vi vise dem noe annet. De trenger kjærlighet, og å bli sett», fortsatte hun med myndig stemme.

Pamfi tenkte høyt nå. «Jeg tror du trenger en venn mere enn du trenger en Tesla! slo den lille jentungen fast.

Kåre protesterte ikke, så han var nok enig innerst inne.

 

Pamfi tok Kåre i handa og leide han bort til tiggerkona. Hun hadde akkurat fått en nistepakke av damen som matet endene, så før hun forsynte seg selv, bød hun Kåre på en skive. Kåre var sulten, så han tok en skive med leverpostei og spiste den opp. Tiggerkona smilte stålende til Kåre, veldig fornøyd med at han ville spise maten hennes. Han la merke til at kåpa hennes var fillete, så han rotet en femtilapp opp av lomma si. Når hun var snill med han, fikk han være det samme tilbake. Da rakte hun han et par gode ullsokker som hun hadde strikket for pengene. Det blei et kjøp og ikke en gave, rakk Kåre å tenke før lille Pamfi dro han med seg videre. Men brødskiva hennes var en gave. Han skammet seg bittelitt, for da var hun faktisk en selger og ikke en tigger.

 

Så gikk de videre bort til den lille flyktningegutten som hadde overlevd turen over havet alene, men som ikke hadde noen voksne  venner. Han kjente ikke så mange enda, men Pamfi kjente han heldigvis. Hun trøstet han og sa det kommer sikkert noen som vil ha deg. Hun presenterte Kåre og gutten for hverandre, og gutten som het Ismael sa at Kåre liknet på bestefaren hans. «Jeg savner bestefar», sa han med tårer i øynene. «Kan du være bestefaren min?» spurte han Kåre med håp i stemmen. Det kom veldig bums på Kåre, men før han visste ordet av det, hadde han sagt «JA!»

Han hadde jo ingen, så hvorfor ikke?

 

Hånd i hånd ruslet de tre bort til andedamen, og der sa de hei til damen og barnebarnet hennes, som het Ida. Hun var en søt jente med fletter i håret og snille øyne. Ida begynte straks å leke med Ismael, og de to fikk det veldig morsomt sammen. Bestemoren hennes var hyggelig også, og hun hilste vennlig på Kåre. Hun dro mat og kaffe opp av nistekurven sin, og plutselig satt de på gresset og spiste deilig mat alle sammen.

Kåre begynte å kjenne seg litt glad. Det var lenge siden han hadde vært glad.

 

«Alt går bestandig galt for meg», sa Kåre og skjønte at han hadde tenkt høyt. De var på vei hjemover. «Det er fordi du har bestemt deg for det», forklarte Pamfi snusfornuftig.

«Jeg har bestemt meg for det stikk motsatte, at alt går bra, og det gjør det bestandig. Det du fokuserer på vokser!» Pamfi snakket med kraftfull stemme.

«Jeg tror ikke på mirakler», snøftet Kåre. Han var litt sur igjen nå. «Jeg er bare et lite rusk som fyker viljeløst rundt med vær og vind og skjebnens mange luner.»

«Det er feil», sa Pamfi, «du er en bølge i det store havet, og derfor har du alltid havets styrke i ryggen, og du er aldri alene. Og du kan  skape mirakler hele tida!» slo hun fast med munter stemme. «Det gjør jeg! Du må bare slippe den gamle trua di på at alt går galt, og erstatte den med en ny, nemlig at alt går bra! Da kan du skape alt du ikke er fornøyd med på nytt, sånn som du vil det skal være!»

 

«Pøh», sa Kåre, «det går ikke an!» «Jovisst går det an!» klukket Pamfi fornøyd. «Du bare tenker på en ting du vil skal skje, og så takker du for at det har skjedd, og dermed begynner snøballen å rulle. Det handler om å sette energi i bevegelse», forklarte hun snusfornuftig. «Og så må du takke, igjen og igjen, for alt du fokuserer på vokser. Det er på den måten vi skaper livet vårt.»

«Javel», sa Kåre, «jeg VIL ha en Tesla!» «Da må du takke for at du har fått den, sa Pamfi, «og slutte med å si at du ikke har den, og så kan du kose deg ved tanken på at den er underveis til deg! Du må tro på det og åpne hjertedøra di.»

Kåre lo oppgitt over sånn dumskap. Men han tenkte på det innimellom og begynte å takke i hemmelighet.

 

En dag de var ute og gikk, kom to gutter løpende mot dem på veien. «Vil dere kjøpe dopapir?» sa den ene, «Jeg selger for idrettslaget.» «Og jeg selger lodd for Redd Barna», sa den andre. «Da kjøper i hvert fall jeg dopapir», sa Kåre, «for jeg vinner aldri. Jeg har aldri hatt vinnerlykke.» Men Pamfi kjøpte et lodd av gutten og ga det til Kåre. «Kanskje du vinner nå! Det er min gave til deg!»

Kåre stakk loddet i lomma og sa takk, men ristet på hodet. Han hadde aldri vunnet en ting, og kom ikke til å gjøre det nå heller. Men da han gikk hjem til det fine huset sitt om kvelden, følte han seg merkelig nok litt glad. Det hadde vært en fin dag. Og han kjente seg plutselig litt optimistisk også.

 

Etter dette traff han Pamfi og vennene hennes hver dag. Særlig den pene damen. Hun het Unni, og trengte hjelp til litt av hvert i huset sitt. Litt maling og reparasjoner, og hun hadde et rom som skulle pusses opp, for der skulle den lille flyktningegutten bo. Hun ville ikke at han skulle sove alene på et mottak om natten.

Så i felleskap fikk Kåre og Unni i orden et fint rom for den lille gutten. Alle var glade for dette, Kåre også faktisk. Han var jo blitt bestefar helt uventet. Til to faktisk, for Ida, barnebarnet til Unni, ville også ha han til bestefar. Så nå hadde han to barnebarn.

Og lille Pamfi, den rare jentungen, svinsa rundt dem hele tida og snakket om den merkelig måten hun så livet på. Men hun hjalp til med alt de holdt på med, så hun var virkelig til god hjelp. Kåre måtte innrømme for seg selv at han satte veldig stor pris på Pamfi. Hun hadde laget bølger i livet hans, og han hadde fått det mye bedre. Livet hans var ikke stillestående lenger.

 

En dag kom Pamfi løpende og ropte på Kåre. «Kåre, Kåre, du må komme, huset til Unni brenner! Hjelp, det er så fryktelig trist!»

Kåre hadde akkurat fått et sjokk like i forveien, for telefonen hans hadde ringt og en dame fortalte at han hadde vunnet en Tesla på lotteriet han hadde kjøpt lodd i! «Men jeg har ikke kjøpt noe lodd», stammet Kåre, men husket plutselig loddet han hadde fått av Pamfi. Så det stemte virkelig, det så han på nummeret på loddet. Han var nå eier av en flunka ny Tesla! Han kunne ikke tro sine egne ører, han var helt lamslått.

Og nå dette! Brann! Og de som hadde jobbet så med huset til Unni, også så fint det var blitt. Dette var til å grine av. Han kom seg på beina og løp av gårde med Pamfi på slep. Men da de kom fram skjønte han at huset ikke var til å redde selv om brannfolkene sleit alt de kunne. Men heldigvis og gud skje lov sto alle vennene hans trygt ute på gata. Unni, Ida, Ismael og lille Pamfi. De gråt alle sammen.

 

«Ikke gråt», trøstet Kåre dem, «dere kan bo hos meg. Jeg har ikke så stort hus, men vi skal få plass alle sammen.»

Pamfi ble så glad at hun klappet i hendene og hoppet opp og ned av iver. «Kåre du er så snill, og jeg elsker deg!» ropte hun og kastet seg rundt halsen hans. Unni tørket tårene, og alle fem dro hjem til Kåre.

Der spiste de kveldsmat, og fikk tilbake kreftene. Alle sovnet som en stein, de var utslitte og trengte å hvile.

 

Neste morgen ved frokostbordet sa Kåre litt beskjemmet at han hadde noe å fortelle. Alle så spent på han og lurte på hva han hadde på hjertet. Han så litt rar ut. «Jeg vant en Tesla i går, på loddet du ga meg!» Han nikket til Pamfi. «Jeg kan nesten ikke tro det er sant, men det er visst det.» Pamfi klappet i hendene av begeistring. «Jeg visste det!» ropte hun. «Nå ble jeg kjempeglad for din skyld!» Kåre takket henne, og sa at hun hadde lært han mye på kort tid. Han ble stille, satt og tenkte en stund, og så sa han at han hadde noe mer å si.

 

«Jeg har en plan. Jeg trenger ikke den Teslaen, for jeg har jo en fin bil. Men jeg trenger venner og familie, og jeg har blitt glad i dere alle sammen. Dere har vist meg godhet, og delt med meg av deres. Så jeg vil selge Teslaen, og bygge på huset så jeg får litt flere rom, og så håper jeg at dere alle vil flytte inn. Tiggerkona også, hvis hun vil. Ingen skal ha det vondt. Og så tenkte jeg at du Unni, kanskje ville gifte deg med meg? Unni ble så glad at hun satte melka i vrange, men da hun var ferdig med å hoste og fikk tørket tårene, fikk hun hikstet frem et JA! Alle smilte og lo, og lille Pamfi tok en krigsdans på gulvet, og slo kråke fire ganger etter hverandre.

 

Men Kåre hadde mer på hjertet.

«Jeg vil takke Pamfi for at hun har gitt meg nøkkelen til livets hemmeligheter. På tre måneder har jeg lært så masse, og alt sammen kan jeg putte inn i en liten sirkel. Inne i den hører vi alle hjemme. Der er vi ett alle sammen. Og der er alt vel. Vi har alt det vi trenger til alle situasjoner, og det vi ikke har, er underveis. Der kan vi alle skape mirakler, der deler vi med hverandre, og der er alle like mye verdt uansett hvor vi kommer fra i verden. Der er det nok kjærlighet til alle, og der finnes det ikke mangel. Der er det alltid nok av alt, og ikke bare nok, men overflod. Men vi må være bevisst det, hvis ikke går vi glipp av det.

 

Pamfi har lært meg å være optimist i stedet for pessimist, og hun har lært meg å gi i stedet for å kreve. Hun har vist meg at det jeg motsetter meg bare fortsetter, så jeg må slippe, og gjøre ting annerledes. Jeg skaper med tankene mine uansett hvordan jeg tenker, så jeg må velge de riktige tankene. Hun har lært meg hvordan en får venner, og hun har lært meg å åpne hjertedøra mi. Da jeg ble kjent med dere hadde jeg akkurat blitt pensjonist, og jeg var nedfor og visste ikke hvordan livet mitt skulle bli. Jeg hadde ingen å være glad i, og ingen var glad i meg, det var bare meg og et tomt hus. Alt var trist og tomt. Uten innhold og mening. Nå har jeg dere, og nå vet jeg at all endring er til det bedre. Av og til mister en noe for å rydde plass til noe som er nytt og bedre.»

 

Det var så nydelig sagt at hele gjengen måtte tørke noen tårer. Og lille Pamfi klappet i hendene som vanlig, mens hun hoppet opp og ned av begeistring. Og Kåre som ikke var vant med klemmer i det hele tatt, fikk plutselig fire klemmer på rappen. Det gjorde godt langt inn i hjerterota. Og Kåre kjente at livet er veldig spennende når du bare får øye på det.