Jeg liker å være i drivet.
At livet flyter.
At jeg er i farta.
Jeg er lite glad i stillstand.

Jeg liker ikke
når det henger seg opp.
Særlig ikke hvis det tar tid
å komme i siget igjen.

Det fløyt jo så godt nå.
Så hva skjedde?
Hvorfor hang det seg opp?
Hvorfor blei det så stille?

Kanskje fordi livet
trenger en pause av og til.
Tid til å trekke pusten.
Fordøye.
Integrere.
Kultivere.
Skape.

Rett og slett bare være.
For en liten stund bare være.
Det er så mer enn nok.

Noen ganger sleper vi på folk
lenger enn vi burde
slik jeg har gjort med deg

å slippe gir dårlig samvittighet
og jeg ville så gjerne

så viktig å gi en sjanse til
holde døra åpen
i tilfelle

jeg ventet og ventet
måneder og år gikk
uten at noe skjedde
men enda holdt jeg døra på gløtt
i tilfelle

jeg tilga og tilga
forsto og forsto
unnskyldte og unnskyldte

å gå over dørstokken må du gjøre selv
men jeg kan holde døra åpen

den dørsprekken slapp kulda inn
vennskapet som jeg trodde
skulle holde i tykt og tynt
frøys

hjertet mitt greide ikke
å tine isen alene
det blei bare is med vann oppå

og stoltheten er sterk
dørstokken min
blei for høy for deg

idag er ventetiden over
nok tid har gått
nå er det tid for å slippe
både det som kunne vært
og lojaliteten

jeg lar deg gå
for nå skjønner jeg endelig
at verken ventingen eller du
kommer til å gagne meg

ventingen er over
jeg venter ikke ett sekund lenger
jeg lukker døra for godt

en følelse av frihet kommer
i det jeg slipper taket i klinka

jeg snur ryggen til døra
og går inn i det nye året
uten deg og med takk

BH ❤

I den grå og kalde tida lengter vi mot lys og vår.
La oss tenne lys i stua mens dagene mot våren går.
La oss tenne lys i hjertet, fylle kropp og sinn med fred.
Skape gode stunder for oss selv og andre med.
Det vi gjør for andre gjør vi mot oss selv.
Det vi gir til andre blir en gave til oss selv.
Alt vi gir og sender ut
finner vei tilbake til oss selv.

BH ❤

Sola skinner,
det glitrer i løv.
Veranda'n er pusset
for skitt og støv.

Jeg kjenner meg rolig,
fornøyd og glad
mens jeg ser på haugen
med løv og blad.
Nå skal den rakes og ryddes vekk
i trillebår, kasser og striesekk.

For snart kommer vinter'n med
kulde og snø,
og blomster og trær
skal visne og dø.

Da venter og lengter vi,
fyrer på ved,
og koser oss inne i stuas fred.
Så skal vi feire Jul og Nytt År
før sola atter kommer med vår.

BH

Jeg ga alt jeg kunne,
men sitter igjen med arr.

Jeg lengter gjennom vinteren mot vår,
og stunder til den dagen da jeg får
se hestehov og blåveis strekke hals
mot sol og vind som danser himmelvals.
Jeg synger mens jeg venter på min sang
så ikke vinteren skal bli så lang,
men endelig så har det blitt april,
det finnes ikke lenger noen tvil!

Vil du elske meg
når jeg blir gammel og grå,
når tiden herjer kroppen og
livets krav og tempo går i stå.
Når ansiktet er fullt av dype elvefar,
og ingenting er lenger som det var.
Vil du fortsette å elske meg
som om ingenting var hendt,
og tenkt at jeg er den du alltid kjente,
din egen evigunge jente.
At jeg er og blir som alltid før
i sjel og hjerte og bak sinnets dør.
At den du en gang møtte ung og blid,
til tross for tidens tann forblir
din egen elskede til evig, evig tid?

MELLOMTIDER

Av og til har jeg følelsen av at
livet består av bare mellomtider.
For jeg venter på noe hele tiden.

Jeg venter på tid til å være.
På ro til å høre stillheten.
På utfordring og utvikling.

På inspirasjon og kreativitet.
På realisering av drømmer.
På å komme i balanse.

Og så går livet fra meg
med lynets hastighet,
mens jeg venter og venter.

Sannheten er at det
finnes ikke mellomtider.
Lengsel, men ikke mellomtider.

Livet er kun her og nå.
De gylne øyeblikkene
hvor lengselen formes til ro.

Barbro <3

Stillness.
Det lille rommet inne i deg hvor du er i flyt med det som er større enn deg selv.
Der du alltid finner ro og hvile, selv midt i støyen.
Stormens øye. ❤️

BH

Jeg klynger meg fast
til overbevisningen min
som en bille klamrer seg fast
til et strå i vinden.

Vinden øker til orkan styrke,
men jeg nekter å slippe taket.
Jeg tviholder for bare livet
til uværet stilner av.

Når det endelig roer seg,
slår jeg takknemlig fast
at jeg mistet ikke taket.
Jeg lot meg ikke rokke.

BH

Det er første dag i et ukjent år

og jeg undres hvor veien går

en ting er sikkert

jeg er på en vei

hvor ingen skilter står.

Kanskje jeg banker på ukjent dør

og vet ikke hva jeg gjør

men uansett kan

jeg snu meg å gå

på nytt i mot nord eller sør.

Jeg kan ikke vite hvor målet er

om det finnes her eller der.

Veien blir til mens

jeg går og går

under sol og i dårlig vær.

Likevel går jeg trøstig i vei

på leit etter retning og lei

for en ting vet jeg

jeg kommer i mål

om veien er smal eller brei.

Jeg har noe godt å lene meg på

som gjennom alt vil bestå

om veien er lys

eller dunkel og mørk

jeg aldri alene vil gå.

En engel er foran, en annen bak

en taler for meg min sak.

Jeg følge har

hvor enn jeg går

om bakken er bratt eller slak.

BH

Jeg er lykkeligst
når jeg skaper.
Når jeg er der at alt
bare renner fra en kilde,
og fyller hele meg
så jeg kan øse
uten å kjenne
tid
rom
begrensning
eller menneskelige behov.

Dagene stormer
så hastig avsted.
Høsten har kommet
og løv faller ned.
Snart dekkes bakken
av nyfallen sne.
Naken og bladløs
hver busk og hvert tre.

Hjertene sukker
og lengter mot vår.
Vemodet våkner
med minner og sår.
Tanker om dager
som gikk og ble år.
Livet er kort
og den tida vi får.

Fall ikke inn i
det gråtunge sinn.
Lysa skal tennes
så la oss gå inn,
tenne en flamme
så høstmørkets skinn
lyser opp hjertet
og lukker opp grind.

BH

Jeg må finne myke tanker.
Myke tanker
om lys
fred
og glede
som motvekt til all ondskap.
Kom engler
og vis meg himmelen.
En himmel av lys.