19. aug, 2022

EN VAKKER DRØM

En formiddag satte jeg meg ned ute i sola for å ta min sedvanlige meditative lille pause. Jeg begynte med å puste dypt, og takke for alle velsignelser, og så kjente jeg hvordan jeg begynte å slumre hen. Jeg sov ikke, men følte meg halvvåken. Plutselig var jeg på et vidunderlig vakkert sted. Jeg hadde jo nettopp sittet og nytt synet av blomstene mine, hvordan alt blomstret og var på sitt aller vakreste.

Her på dette stedet i slumrelandet, så jeg rett på en stor klatrebusk full av blomster. De var oransjerøde og klatret oppover en vegg. De var vakre, men de så litt ut som om de var i ferd med å blomstre av. Det er sensommer og august, tenkte jeg. Det går mot høst, så dette er helt naturlig.

Plutselig så jeg hvordan blomstene begynte å falle av, og det gikk fort. Men under over alle under skuet øynene mine hvordan det begynte å sprette ut nye blomster med en gang, enda større, enda sterkere i fargen, enda mer kraftfulle, enda mer slående vakre foldet de seg ut mot solen. Hvordan kunne det skje? Det var jo høst, ikke vår! Alt skulle dø nå.

Ikke alle blomstene spratt ut på en gang, men en etter en rundt om på klatrebusken åpnet de seg. Snart var hele busken full. Det var ikke roser, men en strålende vakker oransje liljelignende blomst. Jeg har aldri sett en sånn blomst som dette før.

Jeg fyltes med en fantastisk følelse av nytt liv, på ei tid hvor egentlig alt skulle lukke seg og dø hen, og skjønte i slumrelandet at jeg så synet av en ny verden bli født. Jeg visste der og da, mens jeg fortsatt slumret, at vi står ikke overfor en ende på denne verden, ingen jordens kommende vinterdvale, men tvert imot en ny begynnelse. En begynnelse på noe som er enda vakrere, enda større, enda mer kraftfullt enn det vi inntil nå har kunnet nyte i denne verden. Og det skjer her og nå. Og det avhenger av oss.

Så våknet jeg med en utrolig sterk følelse av lykke, fred og ro. Som om ei bør hadde falt av skuldrene mine. Jeg trengte ikke uroe meg og bekymre meg for framover. Jeg som sitter her og mediterer, er med på å drive fram disse overjordiske blomstene,

Jeg drømmer sjelden, men når jeg drømmer, er de alltid klare og detaljerte, og jeg skjønner meningen med drømmen etterpå. Men jeg har aldri drømt sittende i halvvåken slumretilstand før, og aldri heller skjønt betydningen mens jeg fortsatt var inne i drømmen.

Men jeg har over lenger tid forstått i våken tilstand at vi er i et slags mellomland nå, en overgang mellom to verdener, en gammel og en ny, og der ser det ganske kaotisk og til dels forferdelig ut, og vi svinger mellom glede og håp kontra frykt og uro. Det er derfor så mange går rundt med en endetidsfølelse i dag, for vi er i ferd med å miste den verden vi hadde til fordel for en nyere verden med endrede tankemønstre. Ingenting funker som før, og det kan se ut som om den verden vi kjenner er i ferd med å falle sammen.

Jeg har meditert og kontemplert mye over hvor viktige vi er, hver og en av oss, i denne overgangen, for vi kan enten stagnere den, eller stimulere til en smidigere overgang. Først og fremst for oss selv, men også for alle andre. Vi drar med oss andre på veien, vi er rollefigurer og har nettverk, enten vi er sånn eller sånn. Vi sprer og får ting til å vokse.

Hva skal til for at vår verden skal sette nye blomster? Vi må skinne sola vår, la lyset vårt stråle ut. For å gjøre det må vi feste blikket på lyset, og ikke mørket. Det er nemlig sånn at jo mer vi fokuserer på mørket, på alt vi finner galt, jo mer holder vi igjen på den gamle verden, på alt det vi vil ha slutt på. Vi holder det levende. Og vi preges av det, og vibrerer mørket ut. Det er jo slett ikke det vi vil! Men kamp og strid, protest og demonstrasjon hører hjemme i 3D, og det gjør ingenting annet enn å holde liv i de gamle tanke- og handlingsmønstrene våre.

Det vi trenger å forstå nå, er å kjenne hvor sterke vi er, hvilken kraft vi besitter, og hva vi skaper med kraften vår. Vi gjør nemlig det hele tiden, vi skaper virkelighet uansett hvilket fokus vi velger. Vi tror kanskje at vi ikke gjør noe når vi ikke kjemper og sloss for en bedre verden. Sannheten er at vi kommer fortere til målet om vi bygger den nye verden med å se innover til freden, og ikke utover til ufred og konflikt. Ved å velge de lyse tankene og all inspirasjonen som kommer der inne fra, så skyver vi verden mot et bedre sted. Ved å se for oss bilder av at krigsherjede land holder på med gjenoppbygging og fredsskaping i stedet for bombing og blodsutgytelser så fremmer vi at nettopp det skal skje. Vi burde ikke streve med å fjerne oss FRA fortiden, men heller arbeide for å strekke oss MOT en bedre framtid. Den begynner i nået. Vi må strekke oss mot aksept, mot å nyskape, mot fred, mot en lysere verden.  

Vi kan ikke alle være tilstede for å hjelpe der det trengs, slik vi måtte før. Var vi ikke på stedet der ting skjedde, fikk vi ikke gjort noe, det visste alle. Du må være tilstede for å skape forandring.

Nå derimot, kan vi sitte og være instrumenter i hver vår lille krok, ved å velge å skape lyse og vakre bilder og fokusere på dem, bilder av en verden som blomstrer, i stedet for en verden som faller i grus. Hemmeligheten er at når vi gjør det, løfter vi vår egen vibrasjon, pluss at vi styrker vibrasjonen i det vi fokuserer på. På den måten styrker vi verden på en mye mer hensiktsmessig måte enn å kjempe mot noe. Så må vi formidle dette ved ord, gjerning og levesett. I vårt eget liv vil det vi vibrerer ut komme tilbake til oss med mer av samme slag, og det vil motivere oss til å fortsette å leve på en sånn måte.

Jeg tenker at hvis hele verden sendte kjærlighet til Putin, i stedet for som det skjer nå; at hele verden sender hat mot han, da ville mannen kanskje forandre seg og bidra til fred i stedet for krig. 

Vi har alltid et valg. Og valget vårt bestemmer hva som skjer videre. Vi skaper alle virkelighet.