10. apr, 2022

Nytt liv

Etter å ha sett grusomme bilder fra Ukraina i kveld er det vanskelig å velge å tro på at krigen kan ta slutt og det blir fred. Jeg må velge å se bilder for meg på at det er blitt fred, at folk jubler i gatene, og at Ukraina blir bygd opp igjen. Plutselig kom jeg til å tenke på noe jeg skrev for flere år siden etter å ha vært i Tyskland. Jeg fant det fram nå og deler det med dere. Det gjorde godt å tenke på. 

"Jeg har reflektert mye over det med nytt liv. Jeg har kommet til at det kan gro liv på gamle ruiner. Derfor må en ikke miste motet selv om alt ligger i grus og det virker som det ikke finnes liv noe sted.

Jeg må fortelle om en gang jeg var i Berlin. Det illustrerer nettopp det jeg hevdet i avsnittet over. Jeg sto med noen venner i toppen av et høyt tårn i Berlin og så ut over området rundt utsiktsstedet. Det var 17. mai, og det var første gangen jeg var ute av Norge på denne dagen. For meg er 17. mai et sterkt symbol for frihet, våren og nytt liv. Her var jeg i Tyskland for første gang, og det var spesielt.

Foran oss lå en vakker og frodig grønn lunge. Selv om vi var i Tyskland og våren hadde kommet lenger der enn hjemme,hadde trærne fortsatt den friske og utrolig vakre og klare grønnfargen som nytt løv har. Området var ganske flatt, men midt inne i den grønne lungen så vi over til en høyde. En frodig ås med utallige grønnfarger. Det slo meg at det var underlig med et sånt høyt punkt i et ellers flatt landskap. Det var bare så vidunderlig vakkert at jeg grøsset på ryggen. Sola spilte i alle fargene, himmelen var knallblå, og det  et eget skjær over denne høyden. Jeg spurte om det var en gravhaug.

Da fortalte min tyske venn at den høyden var det stedet hvor tyskerne samletsammen alt kaos, betong, metall, murstein, rot, rester, ruiner, avfall, søppel og skrammel etter annen verdenskrig. Etter bombingen av Berlin, fraktet derestene dithenDet var greit å rydde sammen alt som minte om krig og elendighet på denne måten, men det ble jo også en haug som minte om alle grusomhetene, død og fordervelse som hadde skjedd. Et skjenselens merke. Som et stygt arr i landskapet vokste det segbare høyere og høyere etter hvert som oppryddingen gikk sin gang. Til slutt var den et enormt skammens berg.

Ettersom tiden gikk, begynte livet å gro. Og det grodde, spirte og vokste. Det klatret og klorte seg fast nytt liv mellom sprekker og revner i ruinhaugen. Regnet skylte og vasket over dette tandre nye livet. Trær og busker tok form og fikk røtter og stammer. Blomster og ville urter, ugress og planter grodde opp og spredte seg rundt. Livet så ut til å trives i denne fæleste av alle hauger. Etter hvert som tiden gikk, ble minutter til år, og det la seg et skånsomt glemselens dekke over det onde som hadde skjedd. Naturen tilga Tyskland. Livet gjorde død om til liv. Grusomhet til kjærlighet. Og folk skjønte at en sånn krig måtte aldri skje igjen. 

I dag er dette minnesmerke et vakkert sted i landskapet som det er godt å feste øynene på. En bekreftelse på at liv alltid presser seg fram, og finner nye veier å klore seg fast. Det er umulig å kvele livet. Selv om det ser aldri så svart ut og aldri så håpløst og dødt. Livet vil alltid gro, selv der du forventer det minst."

God påske til dere fra meg. 

Barbro ♥️