5. okt, 2021

BABYNESTET

Det er lenge siden jeg har skrevet, men jeg har hatt mye å tenke på. Nå har jeg tenkt ferdig.

Jeg har blitt mormor til to nydelige tvillinger. Når de ligger i det lune og trygge babynestet sitt, nese mot nese, og suger på hverandres hender, da blir jeg fylt av takknemlighet. Og undring over livets mirakler. Det er bare så fantastisk dette livet som gir sånne gaver. Dette synet får tankene til å vandre. 

 Vi snakker om kvantefeltet der ute. Vi snakker om det store kjærlighetsfylte feltet inni oss, som om kvantefeltet og kjærlighetsfeltet er to forskjellige steder… Vi snakker om meditasjon som om det er noe vi skal klare… Vi snakker om å gjøre, om å prestere. Vi snakker om verden rundt oss, om alt det vonde vi vil få slutt på. Vi lytter til alle de sinte stemmene. Vi snakker om ulike grupper. Om saueflokken. Om polarisering. Om dualitet. Om vi og de andre. Om hva som er best for meg!

 Men hvor mye snakker vi om oneness? 

At vi alle er ett? At det vi gjør mot andre gjør vi mot oss selv. Hvor mye snakker vi om hva vi kan gjøre for verden i forhold til hva verden kan gjøre for oss? Hvordan vi best kan tjene verden nå i denne kaotiske tida, eksempelvis i pandemien? Hvor mye snakker vi om alt som er bra på denne kloden framfor alt som er galt? Hvor mye snakker vi om å være framfor å gjøre? Hvor mye snakker vi om å slippe framfor å tviholde og gjøre motstand, rasle med sablene, gå til kamp? Hvor mye snakker vi om at vi nå faktisk lever i en 5D verden og ikke lenger i en 3D verden? Hvor mye snakker vi om hvordan vi kan lære bedre å leve der framfor å fortsette å leve i gamle 3D mønster? Hvor mye snakker vi om alle gledene framfor all galskapen? Hvor mye snakker vi om at vi lever i et trygt og godt land med politikere som vil oss vel framfor at de er ute etter å skade oss? Hvor mye snakker vi om å leve i nået framfor å strebe mot et mål i framtida eller lykken der ute? 

 Vi snakker for mye om det vi er vant til, ikke om det som er nytt nå. Hvordan vi kan gjøre ting annerledes. Vi tenker for mye på de negative tankene, i stedet for å bytte de ut med noen som føles bedre. Vi snakker for mye om hvor utrygge vi er istedet for hvor utrolig trygge vi er. Vi snakker for mye om alt vi kan miste framfor alt det vi har. 

 Jeg at alt er mye enklere enn vi gjør det til. Jeg tror vi kompliserer ting. Det er så enkelt som det er i babynestet. Det er et fint bilde på både makrokosmos og mikrokosmos i ett. Det rommer både kvantefeltet ‘der ute’ og det kjærlighetsfylte feltet der inne. Det rommer alt det som er. Alle felt. Alle grupper. Alle mennesker. Det er selve bildet på oneness. 

 I det nestet er det bare oss. Der er vi så tette at vi skjønner vi er ett alle sammen. En sjel, et hjerte, en Gud. Kjærligheten fyller det feltet. Tryggheten. Hvilen. Inspirasjonen. Lykken. Alt finnes der. Stemmen i stillheten. Veiledningen. Der finnes ingen sinte stemmer. Ingen kamp. Ingen motstand. Ingen konspirasjon. Der er ALT DET SOM ER! Det fins ikke noe utenfor. Ikke engang tomhet. 

 Det er der vi alle hører hjemme. Det nestet har vi alle tilgang til. Og ikke bare tilgang til, vi ER det! Det fins ikke noe annet sted. Ikke nå. Ikke senere. Det nytter ikke å lete etter noe der ute. Det er inni oss. Der er alt vi leter etter, alt vi savner, alt vi drømmer om. 

 Vi burde slutte å snakke så mye, og heller lytte mer. Ikke på alle stemmene der ute, men på stemmen der inne. 

 Og helt til slutt en siste kontroversiell tanke: Det stedet der inne er den komfortsona vi i så mange år har blitt bedt om å forlate. Vi greide å ødelegge den rette betydningen av det ordet. Hvem ville ikke ønske å leve i en komfortsone? 

 Tvillingene lever i sin komfortsone. Hvem ville ønske at de skulle leve noe annet sted? 😊

 

Hilsen Barbro ❤️