19. mai, 2020

Lyset mitt skinner nå

Vi mennesker er vant til å befinne oss i en virkelighet av atskillelse. Og vi er flasket opp til å tro at alt vi ønsker oss eller synes vi trenger er utenfor oss. Et eller annet sted der ute, og vi må jobbe hardt for å få det. 

 Jeg kjente på en sterk trang, en slags drive, et kall i hjertet, til å dele med meg av min erfaring og kunnskap til folk som sliter med angst. Jeg tenkte særlig på unge mennesker, men også godt voksne som sliter, og som føler på stresset ved å ikke strekke til fordi angsten har et altfor godt tak på dem. Jeg syntes jeg så angsten bare øke der ute. Sånn hadde jeg det i et halvt år. 

 Jeg har klokkertro på at universet jobber for meg, og jeg ba til høyere makter om å skaffe meg en arena som kunne forenes med å være hundre prosent ufør, med helsemessige begrensninger og en alder av 64 år. 

 Jeg setter meg alltid til for å lytte når jeg ber, og jeg får alltid svar. Det fikk jeg denne gangen også. «Du har en arena allerede». ???? Jeg så meg rundt og så ingenting som liknet på en arena. Hmmmm. 

 Jeg slengte ut noen følere her og der, men fikk ingen napp. Jeg hadde ikke økonomi til å leie noe sted heller, og det er grenser for hva stua mi kan brukes til, så der sto saken stuck.

Jeg spurte også et sted om de kanskje trengte meg, men nei, ingen respons.

 Så jeg ga opp og tenkte jeg får bare vente. Se hva som skjer. Alt dette skjedde i høst. Så kom jula og nyttår og vinteren uten at noe skjedde, før det braket løs med coronaen, og det etterhvert var et faktum at verden slik vi kjente den hadde brutt sammen. De fleste skjønte at vi kommer aldri tilbake til det som var. 

 Menneskeheten kom endelig sammen- ved å bli skilt fra hverandre. Endelig begynte det å synke ned i folkesjela-verdenssjela, at det jeg gjør påvirker alle andre. Vi ble forent i forsøket på å verne og beskytte både oss selv og andre mot en stygg liten virus med røde kanter. Vi ble ETT! 

 Ingen visste noe om hva som skulle skje videre. Angsten og bekymringen økte. Ville vi bli syke? Skulle vi dø? Kom jorda til å gå under? Ville det bli verdenskrig? Ville verden bryte sammen økonomisk? Kom Jesus til å komme igjen? Folk døde. Drømmer gikk i knas. Arbeidsløsheten økte vanvittig. Det meste så ut til å gå rett vest. Alt var kaos. Konspirasjonsteoriene ble verre og verre, flere og flere. 

 Og vi ble tvunget inn i hjemma våre. Utelivet og samværet med andre forsvant. Hvor havnet vi? Jo, tilbake til hjemmets lune og trygge vrå. 

 Jeg fant ut at jeg holder meg i ro. Jeg er uansett en stuegris, ei landkrabbe og klistret til stua og verandaen hjemme, så så veldig store forskjellem ble det ikke. Jeg liker ro, og føler ofte det blir for urolig når så mye skal skje hele tida. Så det ble som en ferie. Deilig faktisk. Og ironisk nok ble den komfortsona vi hele tida har blitt jaget ut av, men som jeg valgte å gå tilbake til for åtte år siden, den var nå redningen! Alt skulle nå skje hjemme, og alle var tvunget til å være fornøyd med det som var hjemme, i nået.

 Der hadde jeg vært i ti år, så jeg var vant til at komfortsona hjemme, tryggheten der, nået og de indre gledene og verdiene var de beste. Men jeg visste også at komfortsona var en krevende arbeidsplass, og ingen plass for verken latskap, feighet eller giddesløshet. Jeg visste også at verken lykka eller drømmen var der ute. Lykka kommer innenfra, og framtida vokser fram av nået. 

 Så jeg holdt meg i ro, konsentrerte meg om pusten, om å lytte til den indre stemmen, spise sunt og unngå det kroppen min har lav toleransegrense for. Jeg vasket hender. Jeg bestemte meg for å skape gode stunder og inspirasjon pr telefon og face og på alle mine sosiale plattformer. Jeg kunne leve med alle spørsmåla. Jeg trengte ikke vite. Det var helt fint som det var. 

 Så roet virusens ødeleggelser seg ned, og livet begynte å lysne. Våren kom og humøret lettet litt. Angsten var ikke så påtagelig, men kom mer i bølger. Den verste stormen hadde løyet. 

 Hva nå? Enda visste vi ikke noe om fremover. Alt var fortsatt usikkert. Det var som å hoppe i mørket. Men det var greit. Jeg fant ut at babyskritt var helt ok. En dag av gangen. Av og til bare et øyeblikk. 

 Med lyset og våren og nedgangen i smittetilfeller begynte det å lysne i hjernen også. Tankene ble klarere. Og plutselig som lyn fra klar himmel visste jeg hvor den arenaen jeg hadde etterspurt var. Den arenenaen var meg! Rett og slett meg! Den var der jeg var, uansett hvor! Det finnes ingenting utenfor meg. Ikke en gang en arena.

 Min arena er der jeg er, der lyset mitt skinner. Og det lyset skinner nå. 

Det skinner i mørket. 

Det lyser opp dagslyset. 

Det lyser opp mitt eget indre.

Det lyser for andre. 

 Jeg var blind for mitt eget lys! Jeg så det ikke. Men nå ser jeg det. Og da jeg fikk øye på det, løsnet det en propp i universet, og jeg fikk kjemperespons og daglig bekreftelse på at jeg er en arena. 

 Jeg har alltid vært opptatt av å hjelpe andre. Jeg gjorde det så mye at det ble ikke plass til meg. Nå visste jeg at den beste måten å hjelpe andre på er å være meg. Min rolle er ikke bære byrdene for andre, men å skape trygghet og inspirere andre ved å være i mitt eget hjertesenter. 

 Jeg vet ikke mer nå om framover enn før. Men jeg trenger ikke vite. Jeg bare ER. Jeg har sluttet å gjøre, men har begynt å være. Det er nok. 

 En dag av gangen. Formen finner seg selv.  Veien blir til mens man går.  Og alt timer seg perfekt. ❤️