7. apr, 2020

Endelig hjemme

Jeg har lenge sagt at vi må komme oss tilbake til komfortsona. Den forhatte og stigmatiserte komfortsona hvor ingenting skjedde, annet enn feighet, dumskap og latskap. Vi måtte sette oss hårete mål, realisere våre drømmer og holde oss på evig og konstant jakt etter lykken der ute. Alle skulle makse ut livet hundreogfemti prosent. Alle skulle dyrke sitt ego. Alle skulle ha mer. 

 Hvor førte dette oss hen? Satt på spissen mildt sagt ut i forferdelse. Jeg trenger ikke komme med eksempler. 

 Hvor er vi nå? Jo, vi er hjemme igjen. I det som vi måtte se å komme oss ut av. I den forhatte komfortsona, der ingenting skjedde. 

 Og hva finner vi ut av nå når vi nå er tvunget til å være der? Jo, der kan vi leve trygt, og til og med i nået. 

 Vi vet ingenting om framtida, bare om øyeblikket. Ingen vits i dra med seg fortida heller, for den har gått ut på dato. 

 Der, i komfortsona, har vi tid til både stillhet og refleksjon. Der må vi endelig møte oss selv i speilet, for vi har ikke så mange andre å speile oss i lenger. 

 Og vi blir bevisst på sannheten om hvor vi var på vei.

 Et sted for latskap og feighet? Nei, komfortsona er en tøff arbeidsplass. Det har vi fått øynene opp for nå. Den krever oss med alt vi eier og har. 

 Men den er en gave. For nå kan vi kanskje komme oss på rett kjøl igjen. Se hva som er de ekte verdiene. Hva som egentlig har en betydning. Hva vi må snu på. 

 Hvor lykken faktisk er. Ikke utenfor oss selv noe sted, men hjemme, i nået, i komfortsona. 

 Da var denne tvungne parkeringa hjemme faktisk en velsignelse.

❤️