31. mar, 2020

Livet er som en kommode, skuff på skuff

Min tante Marta sa dette. Hun var en dame som sa mye lurt. Det var kloke ord. Livet er virkelig som en kommode, skuff på skuff.

I disse tider hvor en har tid og ro til å tenke gjennom livet med alle dets skuffer, ser en hvor mange en har i sin egen kommode. Og en ser at i noen er det ryddig og fint, mens i andre skuffer er det overfylt med kaos og grums. De trengs å ryddes i. Noen skuffer er merkelig nok tomme, og noen er det lås på.

Jeg ser at de ryddige skuffene er de fasene i livet hvor alt var på stell, og det meste var i harmoni. De inneholder masse gode minner, og det er absolutt flest av de skuffene. De er fulle av forelskelse og kjærlighet, unger, venner, familie, jobb, aktiviteter, fellesskap, varme og lykke. Særlig hverdagslykke. Jeg blir så glad når jeg ser det. Ja for det var jo for det meste sånn.

De rotete skuffene er mer kaotiske perioder hvor det var for travelt for refleksjon og struktur. Der mangler det disiplin. Livet gikk fortere og det daglige stresset krevde mer energi enn at det ble overskudd til organisering. Sånn ble det roteskuffer.

De tomme skuffene, ja hva med dem? Det var de årene av livet hvor altfor mye ble liggende ugjort. En fant ikke anledning til å gjøre det en ønsket seg. Eller fant unnskyldninger for å la det bare være. Eller valgte å la være å følge intuisjonen sin. Det krevde for mye. Mot, antagelig.

Så er det skuffene med lås på. De rommer alle hemmelighetene. Alt det som en var nødt til å gjemme. Holde skjult. Ikke fordi det ikke tålte dagens lys, men fordi det gjorde for vondt å se på det i dagslys.

Ved nærmere øyensyn ser jeg noen moroskuffer også. Faktisk ganske mange, og de er overfylte. Av masse latter, god humor, intens fryd, morsomme episoder og fargerik kreativitet. Heldigvis.

Det er så lett å overse ting hvis en ikke ser godt etter. Nå i disse dagene hvor vi er tvunget ut av de vanlige rutinene skal jeg gå gjennom alle skuffene mine. Rydde, kaste, ta vare på, tømme, arkivere, organisere, gråte og le mens jeg holder på.

Hvorfor gidder jeg å gjøre dette? Ta meg bry med å gå gjennom en gammel slitt kommode?

Jo, det er fordi jeg vil rydde plass i kommoden min for den neste fasen. Jeg vil at det som kommer etter disse corona-månedene skal få plass i en helt tom skuff. En vasket og ryddet skuff fri for gamle tankemønster og levesett, rot, smuss, søppel, gammel nedstøvet tomhet, og såre, vonde minner.

Det skal bli skuffen for det nye livet. Det nye livet som vokser opp fra ruinhaugen vi befinner oss på nå. Ruinhaugen som har begravd alt som har gått ut på dato.

Den skuffen skal jeg fylle opp med fornyede verdier, klare og bevisste valg, og et menneskesyn som representerer kjærlighet og respekt for alt liv. Den skal inneholde masse tilgivelse.

Jeg skal fylle den til randen med tillit og tro, og bevisstheten om at jeg er en bølge i det store havet. At jeg aldri er alene fordi jeg har havets styrke i ryggen. At jeg og havet er ett.                                                   

Jeg skal ha tre grunnsannheter i denne skuffen: Alle mennesker er like mye verdt og fortjener det samme gode liv. Det finnes ingen separasjon, kun sannheten om at vi alle er ett. Det jeg gjør mot andre gjør jeg mot meg selv.

I tillegg til alt dette skal jeg fylle den med masse herlig inspirasjon. Takknemlighet. Mirakler. Og ikke minst alle de mangfoldige nye mulighetene som ikke fantes før, men som dukker opp nå fordi det nye livet spirer og gror.

Det kommer til å bli krevende å rydde i kommoden. Men en dag skal jeg stå og se på kommoden min, og bare nyte synet av ryddige skuffer. Den er fortsatt innholdsrik, men nå er det bare de tingene som er verdt å ta vare på. Jeg gleder meg til den dagen.

En vet ikke hva en har å være glad for før en har mistet det. Men det har vi lært nå. Vi har forstått hvor mye vi hadde å være glad for, og hvor lite vi husket å sette pris på det. Men den dagen hvor alt er over og vi kan sukke lettet ut vil vi forstå det. Da skal kommoden min være ferdig ryddet, og framtidsskuffen stå klar.

Den dagen kommer jeg til å se coronaskuffen også, og alt hva den inneholder. Rydding og refleksjon. Masse både kollektiv og personlig frykt. Men jeg kommer til å se at jeg bestemte meg for å velge tillit framfor frykt. Og jeg kommer til å se all varmen som blomstret opp. At fordi folk holdt seg vekk fra hverandre så ble verden samlet. Det vil få meg til å forstå at denne krisen har vært verdifull og veldig nødvendig.

Ingen er fullkommen. Tante Marta sa alltid at vi har alle være brøster. Hun sukket når hun sa det, og med dette utsagnet mente hun at vi har alle våre feil og mangler. Sånn er det, men vi kan heldigvis lære og begynne på nytt. Det er tid for det nå. Det nye livet spirer og gror.