31. jul, 2019

EN HEL DAG MED MIMRING

Idag, den 27.juli, 2019, har jeg gått rundt her hjemme i hagen og mimret om gamle dager. Hvordan vi hadde det her på tomta da vi var nygifte i 1976. Og da ungene kom til, og da vi etterhvert byttet hus med Aasta og Johannes, svigerforeldrene mine. Vi bodde tett, men i hvert vårt hus, og vi hadde det alltid koselig sammen. Ungene gikk ut og inn hos bestemor og bestefar, og var kjempeglade i dem begge. Og Aasta og Johannes hadde masse glede av ungene, så begge parter nøt godt av hverandre.

Ofte var mamma og pappa på besøk, og vi hadde utallige kaffeslabberas ute i hagen, under de store skyggefulle frukttrærne og hengepila. På denne tida, når vepsen og biene blei innpåslitne, fordi kakene kom på bordet, så henta svigerfar støvsugeren og støvsugde inn alle vepsene rett fra lufta, til stor fornøyelse for ungene. Verken Torgeir eller Aasta tålte stikk, et stikk var dødelig for begge to. Dette var før bier og humler måtte vernes, så vi får unnskylde støvsugeren. Svigerfar skulle bare beskytte kona og sønnen mot allegisjokk, han.

Men de kaffemåltidene ute i hagen var koselige, og jeg kjenner jeg blir varm om hjertet av å tenke tilbake på de. Vi voksne koste oss med kaffekoppen mens ungene hvinende leika med hageslangen og sprutet iskaldt vann på hverandre så fort de var ferdige med å spise.

Trærne var fulle av eple- og kirsebærkart, det begynte å lukte søt sommerfrukt. Glassepler, pærer og plommer. Trærne var dørgende fulle. Det var den gangen vi saftet og syltet også det. Flaske på flaske, glass på glass.

Mamma og Aasta satt med hekletøyet under treet. Begge skulle ha håndarbeid til basar på hvert sitt bedehus. En måtte begynne tidlig med sånt. De koste seg sammen og småpratet om løst og fast. Dameprat.

Av og til begynte mamma og Johannes å diskutere kristendom, og da kunne det bli ganske heftig. Men de greide å avslutte før det brakte løs for alvor. Mamma syntes svigerfar var i mest konservative laget, og han syntes vel det motsatte om henne, men de var likevel gode venner. Men når det blei litt for eksplosivt tok pappa Johannes med seg på en spasertur rundt i hagen, og så sjekket de bønneåkeren, potetene og erteblomstene, og sånn gikk lufta ut av ballongen.

Akkurat her jeg sitter nå og skriver, i en behagelig hagestol, det er faktisk midt i det som var bønneåkeren. Jeg ser meg rundt og minnes biehuset som sto i enden av hagen, den gamle leikestua midt i hagen, og det forhatte skuret under trærne hvor alt sto lagret som var oppsamlet gjennom årene. Det var ting som kanskje kunne komme til nytte. Redskap, hageting som trengte reparasjon, en gammel traktor osv. Tanken var at det skulle brukes en gang når en bare fikk reparert det. Det blei nok aldri gjort. Det var for travelt.

Det var ei utrolig koselig tid. Jeg husker somrene så godt. De er fulle av masse gode minner. Det var ti herlige år hvor mamma og pappa og svigermor og svigerfar var tilstede alle fire. Så gikk de ut av tiden, først pappa, så mamma, så Aasta og så Johannes. Pappa i 86, mamma i 88, Aasta i 2001 og Johannes i 2008. Det var veldig godt å ha svigermor og svigerfar da mamma og pappa var borte. Det blir et tomrom som ikke kan fylles når de du er glad i går bort, og da er det en velsignelse at ikke alle reiser samtidig.

Idag er det Torgeir og jeg som er de ‘gamle’. Det er ungene våre og barnebarna våre som fyller hagen om somrene nå. Hagen er delt i tre, så vår del er veldig liten nå, men det er nabounger på de to andre, og når barnebarna våre er på besøk så er det ungeliv på alle tre. Det er liflige lyder. Det bor gode mennesker i gamlehuset, og gode folk i det nye huset der drivhusene våre sto. Det var den gangen vi hadde gartneri.

Livet består av fase på fase. Den ene avløser den andre. Så mye som har skjedd. Nå er vi i en rolig fase. Pensjonisttida, hvordan i himmelens navn havnet vi egentlig der?Joda, tida gikk. Sånn er livet. Tida flyr og den kommer ikke tilbake. Så nå har vi sluttet å stunde framover, og godt er faktisk det. Vi lever i øyeblikket.

Ja,ja, det var en liten mimrestund. Deilig å ha bare gode minner å se tilbake på. Nå må jeg flytte over i sola, det blei kaldt i skyggen. Det går mot kveld. ❤