16. jul, 2019

MIN SOMMERPROSESS

Alltid når det er sommer, går jeg inn i en slags sommerprosess, som om hver sommer får et tema. Jeg er jo sånn at jeg setter et tema for hele året, og det gjør jeg rett før nyttår, sånn at jeg går rett inn i en prosess så fort januar begynner. Sånn har jeg hatt det siden 2005, og det passer meg fint. Jeg liker å jobbe med selvutvikling og personlig vekst. Derfor har temaet for dette året vært at 2019 er det året hvor jeg skal lære å elske meg selv enda mer. Det er mitt tredje år med å lære å elske meg selv. I 2017 skulle jeg lære å elske meg selv. I 2018 skulle jeg lære å elske meg selv mer. Og 2019 ble året for å elske meg selv enda mer. Det er med andre ord en lang prosess å lære å elske seg selv.

Men tilbake til sommerprosessen. Det kan virke som om sommeren setter et lite ekstra støt i forhold til årets prosess. Antagelig fordi da stilner det kjøret som en vanligvis er inne i ellers i året, og det blir mer tid og ro til refleksjon i dybden. En får tid til å tenke hvor langt har jeg kommet i prosessen? For meg ble det sånn i år at da sommeren kom, og alt roet seg og jeg kunne fordype meg, så fant jeg ikke roen. Jeg følte meg stresset og urolig, og jeg kunne ikke skjønne hvorfor. Jeg er jo så tilfreds, og jeg er så fornøyd med alt. Sommeren har alltid vært ei god tid for meg, hvor jeg har fått ro til å føle på tilfredshet og takknemlighet, og jeg gledet meg til å ha det sånn denne sommeren også. I stedet ble det ikke sånn.

Jeg kjente på en uro, jeg klarte ikke å slappe av, jeg greide ikke kose meg med verken baking, håndarbeid, bøker eller kryssord som jeg vanligvis gjør. Jeg gjorde alt sammen, men  følte på at noe var galt, at jeg hadde glemt noe, eller forsømt noe, eller at jeg ikke hadde jobbet hardt nok, at jeg måtte forbedre meg, og at det var noe jeg ikke hadde fått med meg. Jeg begynte å bebreide meg selv fordi jeg hadde neagtive følelser, at jeg måtte ta meg sammen og jobbe hardere, prestere mer. Ikke en gang mine meditasjonsstunder ga meg den vanlige roen. Hva var dette for noe?

Så jeg begynte å tenke...hva er det egentlig jeg driver med? Og hvor er jeg nå i forhold til å elske meg selv? Veldig lenge hadde jeg jobbet med å gi meg selv frihet, frhet til sunne valg, for eks å gi meg selv frihet fra angst. Og jeg fant ut at det jeg holdt på med nå var en måte å sette meg selv i bur på...jeg valgte bort friheten.

Jeg begynte med å gå igjennom mitt eget ståsted, og måtte repetere for meg selv at frihet var mitt førstevalg. Frihet til å vokse, frihet til å tenke selv, frihet i fra frykt og angst. Frihet til tillit. Tillit til livet, til at jeg er Alt det som er, at jeg er min del av Kilden, og da har jeg jo min del av Kildens kraft også. Jeg visste hvem jeg var, hva jeg sto for, hvorfor jeg er her, hva som er intensjonen min, og hva jeg vil med livet mitt videre.

Så plutselig gikk det opp for meg at jeg skulle ikke prestere noenting, Jeg skulle ikke gjøre en hel haug med ting som blir gjort av så mange andre. Jeg burde trimme mer, spise sunnere, meditere mer, bruke alle teknikkene jeg har lært, formidlet enda mer og enda bedre, jeg burde hatt en større arena, jeg burde være enda bedre venn, burde inspirert mer, vært en enda flinkere og driftigere idealist, vært mer kreativ osv...

Jeg burde være friskere enn jeg er... Det begynte å gå et lys opp for meg. Jeg skulle ikke prestere noen ting. Jeg skulle ikke gjøre, men bare være! Jeg skulle bare ta det med ro, følge min intuisjon, gjøre de tingene som gjør meg glad, og fortsette å gjøre ting på min måte. Jeg var jo lykkelig og tilfreds med alt som det var. Jeg skulle rett og slett bare være meg. Jeg var god nok som jeg var, på min måte, og det var mer enn nok. Jeg skulle ikke prestere å være meg!

Jeg følte jo heller ikke at jeg manglet noe, det var bare en ting jeg ikke syntes var på plass, og det var den arenaen som jeg skulle formidle på. Den som var litt større enn den jeg hadde. Jeg visste at alt jeg trengte var inne i meg, og at det ikke var noenting utenom meg å finne av lykke. Likevel var jeg opptatt av at jeg burde ha en større arena å formidle på, den lille jeg hadde var kanskje ikke lenger god nok. Det gamle jeg hadde holdt på med hadde kanskje gått seg ut på dato, og at jeg burde ekspandere på et vis, for at jeg skulle være i tråd med min egen prosess, og den kollektive prosessen.

Så leste jeg disse ordene av Neale Donald Walsch: Alt du tror du trenger har du allerede. Det eksisterer inne i deg. Faktisk så ER du det!

Dette ble en kraftig påminnelse om noe jeg allerede visste veldig godt. Hvis jeg skal elske meg selv, så må jeg forstå at jeg ikke skal prestere å være meg. Hvis jeg skal elske meg selv, så trenger jeg ikke gjøre noenting annet enn å bare være meg, akkurat sånn som jeg er. Det er sånn Gud har skapt meg. Det var sånn Han så at Han kunne bruke meg best. Det er godt nok. Gud bruker meg allerede sånn som det er, og jeg skal bare slappe av og fortsette å bruke ressursene mine sånn som det faller naturlig.

Så i sommer skal jeg lære å slappe av, å kose meg, å gjøre alt det jeg ellers ikke får tid til, det blir kanskje bare de vanlige tinga, men det er ok nok, og jeg skal lære meg å hvile i dette. Hvile er viktig for meg. Ro. Skjønnhet, takknemlighet. Ikke en gang skal jeg jobbe med/streve med å prøve å bli frisk. Jeg har den helsa jeg ønsker meg og trenger inne i meg, den eksisterer der, jeg skal bare være den. Hvis jeg er min del av det som er større enn meg, min del av Kilden, Barbrodelen av Guds kraft, min del av alt det som er, da har jeg nok av alt. Da er det ingen mangel. Ikke på penger, ikke på helse. Ikke på noenting.

Svermeri tenker kanskje du som leser dette nå. Jeg tror faktisk ikke det. Jeg er glad for at jeg ikke fikk sove i natt, for da fikk jeg satt ord på, og systematisert disse tankene. Jeg vet at alt dette handler om å elske seg selv, og erkjenne sin egen verdi og sin egen kraft.

Så kan jeg jo håpe at disse tankene kanskje kan gi deg litt også. At de snakker til deg på en god måte. Hvem vet. Pr nå er det 131000 mennesker som har lest bloggen min siden jeg startet den i 2016. Det er faktisk veldig mange mennesker. Jeg kjenner ikke en gang så mange mennesker, selv om jeg har et ganske stort nettverk rundt meg. Jeg aner ikke en gang hvordan de finner meg.  Men hvis bare en av disse 131000 menneskene kan nyte litt godt av mine ord i natt, så er det fint. 

Da sier jeg god natt nå, og går og legger meg. Og så ønsker jeg deg en fortsatt god sommer, og minner deg på at du er god nok som du er. Nå skal du bare hvile i deg selv, elske deg selv som du er, og huske på at du trenger ikke prestere å være deg. Hva du enn måtte trenge eksisterer inne i deg. Du ER det.

Hilsen Barbro, din venn. ❤