22. apr, 2019

MIN KOPP ER FULL

Det har vært påske, fortsatt er, men det er siste dagen i dag. Vi har hatt besøk av familien vår, unger og barnebarn, så det lille huset vårt har vært fullt, men nå har alle dratt hjem til sitt. I dag er det stille og rolig, og det er deilig å gå og kjenne på den følelsen også, samtidig som det er litt trist at allle har dratt. Men jeg kjenner på sterk takknemlighet for at ungene våre har lyst til å komme hjem på besøk, det er ingen selvfølge. Men det at de kommer hjem har blitt en tradisjon. Vi har aldri vært av dem som drar på påskeferie, for vi hadde to drivhus og blomsterbutikk da de var unger, og kunne ikke dra fra alt dette i en sånn sesong. Og sånn var det egentlig hele året rundt, alltid var det en eller annen sesong når alle andre dro på ferie, så da ble vi hjemme og koste oss der, samtidig som vi kunne ta oss av planter og blomster. Og da ungene flyttet ut og fikk sitt eget, kom de alltid hjem til påske, og sånn har det bare fortsatt. Bursdagen min har også falt i påska, og vi er en familie som feirer bursdager, store og små. Så takknemlighten er stor. Ingenting er som å vite at man har familie som støtter opp, er glad i en, og kommer hjem på besøk. Det går jo også begge veier, så de har selvfølgelig støtte fra oss.

Jeg er lykkelig i hjemmet mitt. Det er ikke stort og det er ikke luksuriøst, men det er koselig, varmt og har personlighet, og det er fullt av masse farger, og er fylt av en fant fra hver bygd. Gamle ting fra både mitt og Torgeirs barndomshjem, og vi bor blant alle disse gamle tingene. Noen av dem litt slitte av tidens tann, men det er helt greit. Jeg elsker disse tingene som alle fører meg tilbake i tid, til en lykkelig oppvekst og god barndom i trygge omgivelser. Det er dessuten utrolig mye som kan pyntes på med en duk eller et bilde.

I går da jeg sto og hengte opp håndklevaska mi, ble jeg overveldet av en følelse av takknemlighet og sterk lykke. jeg så på håndklene...eller heter det håndklærne...de er gamle alle sammen...og husket situasjoner fra opp gjennom årene med disse gamle slitte håndklene...unger i badebalja med klissvått hår og blide fjes...eller den gangen jeg kjøpte det, hvilken butikk jeg sto i og hvorfor jeg kjøpte det...eller den gangen jeg var på en deilig behandling og hadde laget en rull av det og lagt det under nakken...eller den gangen jeg sto og hengte opp håndkler på det nye tørkestativet mitt som jeg var så kry for. Det er nemlig ingenting som føles bedre enn å henge opp våte og deilig duftende håndkler på et stativ og se de blafre i vinden, jeg elsker det. Jeg henger de alltid nøye opp etter størrelse og fasong, for det lærte jeg av mamma, og det en lærer av sin mamma blir sittende. I alle fall har det gjort det hos meg. Det er ingen grunn til at selv ikke et tørkestativ skal se ordentlig ut, sa mamma, og den regelen gjelder både ute og inne, selv om tørkestativet er gjemt bort i en krok. Derfor reier jeg også alltid opp senga hver eneste dag, har gjort gjennom 43 år, for det lærte mamma meg. I dette huset skal det kunne gå mennesker inn gjennom alle rom, sa mamma. Og hun sa også at det første stedet folk møter din personlighet, det er ved døra inn til huset ditt, så der må det alltid se ordentlig og ryddig ut, og ikke bare det, men koselig også, sa mamma. Så den regelen har jeg alltid levd etter. Og når det gjelder senga spiser jeg ikke en gang frokost før den er reid nøye opp. Jeg vet at noen ville kalle dette for nevroser, men for meg er det ikke det, men bare enkle leveregler som gjør livet mitt ryddig, godt og holder det på stell. Det gjør meg fornøyd og lykkelig.

Jeg har kommet til at hverdagslykka er den beste. Lykka for de små tinga, de enkle gledene. Jeg kan sitte ved kjøkkenbordet mitt og se på alle tinga rundt meg som gjør livet mitt koselig. Den blå bollen fra svigermor som jeg har en Pauli Øye i som straks blomstrer. De mangefargede Streptocarpusene som blomstrer for fullt i vinduskarmen. I den karmen hadde også svigermor sine akkurat de samme blomstene. Brikkene på bordet har datteren min heklet og de matcher vasen akkurat, samme nydelige farge. Koppene som vi fikk av de to eldste jentene våre som det står Mor og Far på med snirklete skrift. De var småjenter da, og veldig stolte av den fine gava til oss. De har stått i skapet siden den gangen fordi jeg var så redd for at de skulle knuses, men nå har jeg tatt de fram og bruker dem hver dag. Det er nå vi lever, og vi må bruke dem mens vi er i live. Det skjønner en viktigheten av når en kommer i vår alder. Kjøkkenbordet hr vi arvet etter datteren vår og hennes mann da de kjøpte nytt stort bord. Hos oss passer det perfekt inn for vi har en bitteliten kjøkkenkrok. Rundt meg på dette kjøkkenet er det overalt ting som minner meg og mamma og pappa, bestemor og bestefar, mormor og morfar, og tanter og onkler. Og alt sammen gjør meg lykkelig.

Huset i seg selv har sin egen spesielle historie, og den forteller om flere generasjoners levde liv. Det var et uthus for Torgeirs besteforeldre og foreldre, og ble et beboelseshus for oss da vi giftet oss. Kjøkkenet vårt er der det var møkkakjeller en gang i tida, gjesterommet er i grisehuset, stua er i hønsehuset, og utedo var det der vedovnen vår står, så ikke rart det kan vekke til live tanker og assosiasjoner når en vandrer rundt i dette gode lille huset. Jeg blir lykkelig av å bo her. Vi bodde her først i ti år fra vi giftet oss i 1976, så byttet vi hus med svigerforeldrene mine, og da ble dette huset annekset hvor de bodde til de døde i 2001 og 2008. Da hadde vi bodd i deres gamlehus som ble bygd i 1937 i 28 år. Da de begge var borte, bygde vi nytt hus nede i åkeren og flyttet inn der i 2010, bodde der i fire år, før vi solgte og flyttet hjem igjen til dette lille huset. I åra etter at svigerfar gikk bort, leide vi ut 'uthuset', men før vi flyttet inn pusset vi det opp med nytt kjøkken og større bad, så da vi var vel installert, var det som å flytte hjem igjen til sin gamle kjæreste. Vi har aldri et sekund angret på at vi solgte det nye, enda vi trvdes godt der også, men det er dette huset som er vårt virkelige hjem. Her er jeg, vi begge to, rett og slett lykkelige.

Livet mitt er godt å leve, komfortabelt og behagelig. Ingenting er perfekt eller råflott, livet har sine opp og ned-dager, men vi har det godt, og det er jeg takknemlig for. Og veldig glad for at vi ikke ga opp på de tunge dagene, for det har jo vært noen av dem. Men vi sto på sammen for å holde liv i både familien, hjemmet vårt og kjærligheten. Vi visste alltid at vi måtte holde liv i gnisten, den måtte ikke dø ut, for da er det fort gjort at det går gærent når dagene er røffe. Så jeg sier til Torgeir hver kveld når vi sier god natt, at hvis jeg dør i natt så skal du vite at jeg dør lykkelig. Og det er virkelig sant. Hvis jeg dør nå, dør jeg komplett lykkelig. Jeg har alt jeg kan ønske meg. Min kopp er full.

Hvordan ble det sånn? Jeg tror det begynte å vokse da jeg startet å takke for alt som var godt i livet mitt. Takk for at jeg kan stå i varm dusj og la varmt vann skylde over meg, takk for at jeg kan drikke rent vann. Takk for at jeg kan vaske gulvet med god såpe og en lettvin mopp. takk for kaffetrakteren min som gir meg deilig kaffe hver morgen. At jeg har mel å bake av, stekeovn å steke i, melk til maten, kopper til å dekke på med, en fin duk å legge på bordet, stearinlys å tenne mens vi spiser, en mann som elsker meg å sitte sammen med og spise, unger som kommer på besøk, to koselige verandaer, bil å komme seg rundt med, en god seng å ligge i, rent sengetøy i skapet, vaskemaskin til klesvask, penger til å betale regninger med. Osv, osv. Det stopper ikke når du først har begynt, og til og begynne med må du ta tak i det, det vil si velge å takke for en ting, men etter hvert tar det tak i deg, og så kommer det helt av seg selv. Så fyller det deg med gode følelser som styrker kropp og sjel, og til slutt går du rundt som jeg gjør nå, stappfull av hverdagslykke. Selv om det selvfølgelig kommer tunge dager nå også, likevel holder lykka, og den holder meg ganske enkelt oppe.

Lykke har ikke noe med ytre tingene å gjøre, masse penger, en Tesla i garasjen, personlig trener, utenlandsreiser, perfekt og veltrent kropp, luksushus, hytte på fjellet med større fasiliteter enn jeg har i huset mitt. Nei, den har å gjøre med det indre livet ditt, kjærligheten, hjemmet ditt, alle de enkle hverdagsgledene, hvordan du har det med deg selv og dine kjære. Og takknemligheten. Den er et nøkkelord. Lykka kommer med takknemligheten, med å se rikdommen i det enkle livet, og det du har.

Fokuserer du på det du syns du IKKE har, kommer du til å vente lenge på lykka. Kanskje for alltid...❤