19. sep, 2018

SYNKRONISITET

Jeg skrev dette på fb i 2013. Jeg er fortsatt  der, derfor poster jeg det her nå. Det er verdt å lese. 😃

«Jeg trigger ofte folk, og det hender rett som det er at jeg blir kalt for dramaqueen. Hvorfor? Fordi jeg gjør små ting så store. Selvfølgelighetene som alltid har vært der. De er jo der bare. Fordi jeg er så frekk at jeg kaller de ubetydelige hverdagstingene for mirakler. Makan...
Jeg gjør altså vesen ut av ingenting. Jeg overdriver. Jeg svever. Jeg er livsfjern. Jeg tror på keiserens nye klær. Jeg er urealistisk og naiv. Jeg er til og med på ville veier. Ok. Det er en måte å se det på, og dermed selvfølgelig også en virkelighet.

Min virkelighet er derimot denne:
Når jeg gjør vesen ut av noe så uvesentlig som et tørkestativ,
eller mener at en fugl synger fordi han har et budskap direkte til meg,
eller sier at den skyen der er jo en engel,
eller hevder at en regnbue plutselig dukker opp på himmelen som et tegn på noe helt spesielt, 
eller påstår at alle mennesker som kommer i min vei er sendt av Gud,
og at englene selvfølgelig snakker til meg og inspirerer meg daglig - DA er det fordi at jeg ser bakenfor de tilsynelatende tilfeldighetene som livet byr på. Jeg ser at alt har en åndelig dimensjon, eller vi kan godt kalle det en energi, selv en hard stein er energi. Jeg ser at jeg er linket til alt som skjer i livet på en forunderlig måte, og at alt annet er linket til meg også. Det er en stor og fargerik vev alt dette.

Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Jeg tror på synkronisitet. Og jeg VET at alle de små hverdagstingene er egentlig veldig store ting som minner meg om at jeg er ETT med noe som er større og klokere enn meg selv.

DERFOR elsker jeg tørkestativet mitt, fordi det forener meg med varmen fra sola, det grønne gresset jeg står i, og fuglekvitteret rundt meg. 
Derfor elsker jeg skyene fordi de viser meg at engler finnes. 
Derfor elsker jeg regnbuen fordi den minner meg om at jeg selv er en levende regnbue. Derfor er jeg kjempenysgjerrig og genuint interessert i alle mennesker jeg treffer, fordi de minner meg om at jeg er her for en grunn, nemlig å få dem til å smile og føle seg vel. Derfor elsker jeg stillheten fordi det er gjennom den at jeg kan høre Guds stemme.

Dette er grunnen til at jeg lager så 'mye styr' rundt 'ingenting'. Jeg liker å fremheve hverdagsopplevelsene, de små barnlige gledene. Sette store ord på dem, gjøre dem store. Sette forstørrelsesglass på dem så andre får øye på det også. Peke på fryden. Og ydmykheten. Disse opplevelsene er verdt det, og fokuset jeg legger på det, får det til å vokse, så det blir mer. Enda mer å frydes over. Enda mer å undres over.

Alle disse små banalitetene er jo bare små deler av det uendelige skaperverket, men bevisstheten på dem gjør mitt liv større, rikere, våknere og gladere, og jeg tror bestemt at andre også løftes av det. De også våkner, en falmet gnist nøres, og smilet løsner. Håpet vender tilbake. Det smitter! Unntatt for dem som snøfter oppgitt over en slik naiv og urealistisk væremåte da. Kom deg ned på jorda !

Jeg er på jorda, men jeg går med hodet i himmelen, istedet for å gå bare på jorda.

MEN, det kan godt være at disse hoderistende menneskene også en dag om ikke så lenge opplever noe skikkelig underlig. Noe som er såpass rart at det får dem til å minnes alt tullpratet mitt. Sånt skjer nemlig nå fordi det er mulig. Menneskehetens kollektive bevissthet har hevet seg. Alt er derfor åpnere. Sløret i mellom det fysiske og den andre dimensjonen har blitt mer gjennomsiktig. Så selv den mest ihuga forsvarer av at mirakler IKKE skjer, kan komme til å få seg en overraskelse. Hva om det virkelig hendte et lite mirakel en dag? Det kan nemlig til og med hende at selv DU kommer til å ramle på en engel en dag. De er stadig på farta de. Og da kan vi jo ta en liten tullprat.» ❤️