8. sep, 2017

HJERTESUKK

Jeg har vokst opp i det kristne bedehusmiljøet og giftet meg inn i det samme, og der var jeg og følte meg vel og trygg inntil jeg ble godt voksen jente som gjorde meg egne erfaringer i kristenlivet mitt. Disse erfaringene gikk litt utover grensene for hva jeg hadde lært på bedehuset, men de gjorde livet mitt rikt og godt, og himmelen ble litt større.

Siden jeg er vær, og en personlighet som er åpen og kommunikativ, var det naturlig for meg å sette lys på dette i sammenhenger hvor samtale om tro og liv var temaet. Som for eks i en bibelgruppesetting. Det gikk ikke så greit, for det utløste jordskjelv, og det endte med at jeg trakk meg tilbake, både for min egen del, men også for at folk i bibelgruppa skulle få bevare sin ro. Jeg prøvde meg i to bibelgrupper, men det gikk altså ikke, og jeg ble snakket til rette flere ganger.

Så det endte med at jeg fjernet meg helt fra det kristne miljøet, og det var nære på at jeg meldte meg ut av den norske kirke. Jeg kom aldri så langt, men jeg måtte finne meg et annet miljø å være sosial i. Det var en tøff prosess, for jeg følte at jeg måtte røske meg selv opp med rota, og jeg innså at det ikke var rom der for en som meg. Det var en merkelig følelse. Stammen var ikke lenger min. Men jeg mistet ikke troen min av dette, og livssynet mitt forble uforandret.

Jeg har vokst opp med Jesus i hjertet mitt. Han har alltid levd med meg alle mine dager, og jeg kan si med handa på hjertet at det har ikke vært en eneste dag i mitt liv hvor ikke Hans tilstedeværelse var merkbar. Så selv om jeg fikk høre at jeg sviktet Jesus ved å tenke som jeg gjorde, og snakke som jeg gjorde, så sviktet i alle fall ikke Han meg. Jeg lærte av mamma å be, og bønnen har vært min tilflukt og styrke bestandig.

Jeg hadde mitt arbeid på det alternative området, og jobbet på min egen helseklinikk i alle år, og jeg følte at jeg hadde et fantastisk yrke, og jeg vet jeg fikk hjelpe mange mennesker i løpet av mine 22 år som alternativ behandler. Jeg jobbet med forskjellige metoder, og jeg hadde grundig utdannelse innen alle mine arbeidsområder. Et eksempel. Som bl a soneterapeut satt jeg ved enden av en benk med noens føtter i mine hender, og når jeg startet behandlingen følte jeg at det var som å starte en kran, at jeg satt under en dusj som fylte meg med kjærlig, omsorgsfull og helende energi. Den energien gikk fra meg og inn i pasienten, så tilbake til meg og videre opp til Gud. Å sitte under den dusjen bragte meg så nær Gud og Jesus som jeg kunne få komme, og jeg var aldri i tvil om at Gud var med meg i arbeidet mitt. 

Så gikk årene, og jeg ble uføretrygdet på grunn av helsa mi. Da fikk jeg bedre tid, og jeg begynte langsomt å vende tilbake til det kristne miljøet igjen. Der ble jeg overrasket over å både se og høre at en del av det jeg sa den gangen som skapte så uro, nå kunne bli sagt av andre på både møter og i kirke, uten at det ble jordskjelv. Godt var det. Tida har gått, og folk vokser i bevissthet. Jeg har syntes det var godt å vende tilbake, det er godt å kjenne bedehuslukta, den deilige sangen, og føle at piggene som vokste ut etter alle irettesettelsene ikke er der lenger. Jeg har ikke forandret syn på noen verdens ting, jeg tenker og tror akkurat det samme som jeg gjorde den gangen, men jeg har blitt voksen og trygg i meg selv, særlig siden Jesus aldri har fordømt meg. Og det har vært min daglige bønn å bli bevart, og ikke havne på ville veier, noe presten en gang sa til meg at jeg var...

Men, jeg skal innrømme at det stikker i hjertet mitt når jeg er på møte, og de som preker kommer med sterk antydning om at det som var mitt arbeid i 22 år er et område hvor man ikke finner Jesus. Det verste eksemplet var da jeg var på helbredelsesmøte i sommer, og den profilerte predikanten og helbrederen kom med eksempler på hva man ikke ønsker å ha i et kristent miljø, OG hvordan Gud hjelper folk å hindre denslags å få innpass. Det var vondt å høre på. I ei lita bygd i Norge skulle det være helbredelses- og bønnemøte, og et av temaene var at de hadde hørt at en kinesiolog skulle komme til bygda å holde foredrag, men denslags ville de ikke ha der, så da satte de seg til å be om at Gud måtte hindre at det skulle skje. Og Gud er god, amen, Han ordnet opp, for kinesiologen sovna på toget og våknet ikke før han var på Fauske. Gud er god, halleluja, amen.

Det eneste jeg tenkte på var at den kinesiologen kunne vært meg, jeg var stadig rundt og holdt foredrag, og jeg gledet meg alltid til å fortelle om at å jobbe sånn som jeg gjorde, var å jobbe med Guds gaver til oss mennesker. Han har gitt oss denne vidunderlige kroppen som er full av uendelige helbredende ressurser, og jeg var så takknemlig for å ha et sånt yrke. Skulle Gud virkelig stoppe meg på en sånn måte? Det var en absurd tanke, og den var sårende. Jeg er ganske så sikker på at kinesiologen som skulle komme til denne bygda var godt forberedt, og hadde en intensjon om å gjøre en god jobb. Han var nok ingen satanist.

Var på møte igjen i kveld, og det var godt å være der, og jeg syntes prekenen var god. Men det stakk i hjertet igjen da healing nok en gang ble brukt som et eksempel på et område hvor man ikke finner Jesus.

Jeg må visst bare leve med det, og det gir meg ingen pigger ut som før, det bare stikker i hjertet. For hvis ikke de som preker er bevisst på at det faktisk kan sitte mennesker i salen som har et alternativt arbeid, eller har hatt, som jeg, eller har fått hjelp hos noen som har et sånt yrke, så vil det fortsette å skje. Og folk vil sukke, takk Jesus til hva som blir sagt.

Jeg tror ikke det er noe sted Jesus IKKE er, ei heller Gud. De er begge overalt. Det er uforstand å si noe annet. Om en lege som ikke er kristen, har jeg hørt si mange ganger at Gud likevel kan bruke han, for Gud kan jo bruke alle til å hjelpe mennesker som har det vondt. Men en alternativ terapeut, kristen eller ikke kristen, kan Han visst ikke bruke....? For i det som en sånn en gjør finnes ikke Jesus....? Derfor lar Gud han sovne. Gud er god, amen.