22. aug, 2017

VERDIDEBATT

Det er valgtider, og vi blir pepret med valgstoff hvor en enn snur seg. Jeg må si at valget i år berører meg veldig sterkt, på en annen måte enn før. Hvorfor? Fordi jeg føler meg trist over hvilken vei samfunnet vårt beveger seg,

Jeg observerer at Norge utvikler og kultiverer frem en egokultur som er veldig dobbeltmoralsk. Man snakker om verdier og religion med store ord og fakter, men det er bare tomme ord og spill for galleriet. Jeg ser ingen fjell blant våre politikere, ikke en gang blant våre kvinnelige politikere. De er røsslige, men feige lettvektere når det gjelder tydelighet og det å stå for det de har sagt når situasjonen blir kritisk og de kommer under press. Det nærmeste jeg kommer et fjell er Hareide, men han er vel mer å regne for en seig vidjekvist. Han er sterk og tør å tale Dovre midt i mot. Det er tøft gjort, og han gjør det med verdighet i motsetning til visse andre når de snakker til sine motstandere.

Det store spørsmålet er, hvem skal jeg stemme på? Jeg vet i det minste hvem jeg IKKE skal stemme på, og det hjelper da noe.

Det snakkes om verdier, men jeg synes ikke begrepet verdier lenger har den samme sannhetsgehalten som før. De har blitt bare tomme og hule ord uten essens og mening. Bare tenk på ord som nestekjærlighet, likeverd, menneskerettigheter, empati, omsorg, hjelp og kristendom. De fyller ikke verken sin egen størrelse eller hensikt lenger.

Norge er et rikt land, et av verdens rikeste. Vi sitter på den gylne gren og har midler til å hjelpe, men hva gjør vi? Vi snur ryggen til mennesker i nød, lukker øynene og døra mot folk som er på flukt fra nød og elendighet, OG som kunne vært oss selv. Det kunne vært våre unger som druknet i Middelhavet. Men hva gjør vi? Og hva sier vi? Jo, vi må hjelpe dem der de er! Og så må vi gi beskyttelse til de som virkelig trenger det, men bare noen få av dem, de andre får bare seile sin egen sjø. Vi vet at ingen andre heller vil ta i mot dem, men det er ikke vår sak, for de fleste av dem er dessuten lykkejegere og terrorister, og de burde heller holde seg hjemme og kjempe for landet sitt. Vi er gjerrige på bistandspenger også, for vi må jo tenke på våre egne, og på våre egne ressurser, de kommende generasjoner og verdiene som vi har bygget opp.

Våre politikere er rollefigurer for norske barn og ungdom. Vi lærer dem om verdier, og å ikke mobbe. Men i dag kan landets politikere si nærmest hva som helst i retorikkens navn, for det er jo bare retorikk, og man kan manipulere vilt med korset og sin religiøse tro, for å vinne stemmer fra de kristenkonservative som jeg lurer på hva tenker med. De lar seg manipulere av frykt, av såkalt kristne fraser som bare er tomme, som ikke dekker på langt nær hva ordet nestekjærlighet står for.

Hva er kristendom uten nestekjærlighet - for ALLE?

Hva er likeverd hvis det ikke skal gjelde for ALLE?

Hva er menneskerettigheter hvis de ikke blir praktisert, for ALLE?

Hvordan kan man hevde at man er kristen og står for et kjærlighetsbudskap hvis det ikke skal gjelde for ALLE?

Og hvordan går det med et samfunn som splitter mennesker opp i grupper som mer eller mindre verdt enn andre? Som hermetisk lukker sine grenser mot andres nød? Jo, der ligger roten til rasisme, diskriminereing, segresjon, klasseskille, separasjon, populisme, høyreekstremisme, terrorisme, og det som verre er.

Og hvor har det blitt av begrepet nåde? Det finnes rett og slett ikke lenger. Tilgivelsebegrepet er også borte. På dette grunnlaget straffer man mennesker som er en verdi for Norge, man ødelegger en sterk familiecelle som er god og viktig for samfunnet vårt, og man gjør alt man kan for at familier aldri noen gang skal kunne få være sammen igjen. Idag blir vi oppfordret til å være angivere også. Skal vi lære barna dette? Er det verdier? NEI, NEI OG ATTER NEI!

Jeg tror det er på høy tid at vi redefinerer verdiene våre. At vi har en verdidebatt. At vi husker på at alle disse verdiene springer ut fra kjærligheten. Så hva har vi gjort med den? Jo, vi har uthulet selveste kjærligheten. Vi har amputert bort så mange aspekter av den at det meste er borte, unntatt for våre egne. Og det finnes liten bevissthet på at våre egne faktisk er ALLE! Det er ikke noen som ikke er våre egne. ALLE er våre egne. ALLE er oss det!

Når politikerne og samfunnet vårt bare hardner mer og mer, gir det ikke mye motivasjon før en skal gå til valgurnene, særlig når de politikerne som tross alt står for myke verdier ikke utgjør en sterk nok motvekt.