21. apr, 2017

MOTLØSHETS ÅND

Noen ganger kan en miste motet når en ser seg rundt i verden, for det skjer så mye forferdelig, og det ser ut til å bli bare verre. Hvordan kan en være en motvekt? Nytter det? Kan en like godt gi opp? Det føles nesten sånn noen ganger.

Jeg tror at det nytter. Jeg tror at det er veldig viktig at vi aldri gir opp. Vi må aldri slutte å gjøre de gode tinga som det er mulig for oss å gjøre. Nettopp fordi det er så mye fælt som skjer, må vi fortsette å stå som et fjell i livene våre, og bidra til å spre gode vibrasjoner. Hva slags vibrasjoner, tenker du kanskje?

Da vil jeg minne deg på at du er et lys, et lys i deg selv, i kraft av den du er. Og hva gjør lyset? Jo, det lyser opp i mørket. Derfor er du et lysende fyrtårn i en mørk verden, uten at du kanskje har tenkt så mye over det. Men hver eneste gode ting du gjør, hvert eneste gode ord du gir fra deg, hver lille gode gest du kommer med, betyr noe i dette mørket som ser ut tiil å bli bare mer og mer altoppslukende. Du gir fra deg flere gode vibrasjoner enn du aner, bare ved å være deg.

Siste gang jeg hadde en sånn stund hvor jeg kjente at motet var på vei til å renne sakte ut, sa sabotøren i hjernen min at nå kan du like godt pakke sammen, og slutte med å være lysarbeider. Lyset har sluknet. Mørket har tatt over. Det var ingen god følelse. Et av mine redskap i kampen mot mørket er at jeg er i stand til å skrive. Jeg prøver å formidle inspirasjon og lys der jeg har mulighet. Jeg har glede av det, og jeg har tenkt at det er i hvert fall noe jeg kan bidra med, men nå får jeg kanskje legge det på hylla da...

Plutselig tikket det inn en tweet på telefonen min, og jeg gløttet på den, og kjente at den gjorde noe med meg. Jeg husker ikke lenger hva den sa, men husker følelsen den la igjen i kroppen min. Og den fikk meg til å kikke innom min egen twitterkonto, og lese den siste jeg selv hadde lagt igjen. Jeg legger ikke igjen så mye eller så ofte, men kanskje en gang i uka. When you are filled with peace, everything around you will come to a place of peace as well. Det var de siste ordene jeg hadde skrevet. Og det var akkurat det jeg trengte å bli minnet på. Hvis jeg har fred i meg selv så får flere andre også fred i seg.

Jeg scrollet meg nedover alle tweetene jeg hadde lagt igjen, og jeg ble helt forundret over hvor mange det var. Hadde jeg virkelig lagt igjen så mange ord av inspirasjon? Jeg kjente at de gjorde noe med meg. Det var gode ord, født fra mitt eget hjerte, og med kraft i seg til å løfte. Jeg tror ikke at jeg har en stor følgeskare på twitter, men noen er det vel, og kanskje når de leser det jeg skriver så får de en god følelse. Akkurat som jeg fikk da jeg fikk inn en tweet fra en annen ivrig tweetrer. Jeg er faktisk helt sikker på det.  

Hvordan kan jeg være sikker på det? Jo, fordi ord har kraft i seg til å løfte. Fordi jeg kjente at alle disse ordene gjorde noe godt med meg. Og gjør de noe med meg, gjør de også noe med andre. Det er flere som meg der ute. De små ordene lyser opp nattehimmelen som små lysende stjerner. De er ikke flyktige stjerneskudd som slukner, men de blir stående å lyse opp på selveste verdenshimmelen.

Jeg har en twitterkonto, en blogg, og tre facebooksider hvor jeg sprer inspirasjon og gode ord. Det er et godt bidrag, og jeg tenker ikke å slutte. Det betyr at noe sprer seg rundt, lenger enn jeg tror, og til langt flere enn jeg har oversikt over. Jeg må bare fortsette. Vi trenger alle påfyll og steder å hente inspirasjon.

Du skriver kanskje ikke. Men du gjør helt sikkert noe annet. Forsett med å gjøre de gode tingene som passer deg, uansett hva det er. Ingenting er for lite. Alt er like mye verdt. Du er et fjell, og du er et lys. Og du gir fra deg gode vibrasjoner til flere enn du aner rundt deg.

Mens jeg skriver kommer jeg i hug min mamma. Hun var en flink oppmuntrer og en som var raus med begeistring. Hun siterte alltid disse ordene fra Bibelen: La ikke hjertet bli grepet av motløshets ånd. Fred etterlater jeg dere. Min fred, ikke den fred som verden gir. Det er ord jeg tror på.

Hjerte