12. jan, 2017

HÅP

For mange år siden diskuterte jeg med de andre på ei bibelgruppe om mennesket er skapt lys eller mørke. De mente at mennesket er skapt mørke. Slipper du mennesket løs, slipper du helvetet løs, ble det sagt. Jeg mente at mennesket er skapt lys.

Jeg mener forsatt dette i dag, og kommer aldri til å mene noe annet. Gud har skapt oss i sitt bilde, og Gud er lys. Ergo er vi også lys. Vi er vår del av Guds lys. Det gir håp. Det motsatte gir ikke håp, det gir motløshet. Bevisstheten om at vi er lys, gir meg anledning til alltid å kunne hvile i et stormens øye. Uansett hvor mye det stormer rundt meg, kan jeg hvile i stormens øye. Innerst inne i hjertet vårt finnes det alltid håp. Og dette håpet vil alltid kunne løfte meg over mørket.

Sånn som det er i verden akkurat nå, kan det virke som om verden har gått av skaftet. At alt er ute av kontroll, og at det ikke lenger finnes noen plan.

Jeg har alltid hevdet at alt er guddommelig orkestrert, at det finnes en høyere regi på alt som skjer, selv midt oppe i kaoset. Er den regien borte? Neida, den blir aldri borte, det vil alltid finnes en høyere energi som tar hånd om oss gjennom alt, og som gir oss styrke til dagen. Som det lyset vi er, er vi alltid koblet til den. Den forbindelsen blir aldri borte. Derfor vil håpet heller aldri bli borte. Håp er den vi er. Lys er den vi er. Vi er født håp. Vi er født lys.

Men midt oppe i kaoset kan vi glemme det, miste fotfestet, og da er det lett å gi opp, å henfalle til at det går den veien høna sparker likevel, og så begynner en å drive. Derfor er det viktig å finne måter å jorde oss til håpet på, og der må vi tjore oss fast.

Når ting bryter sammen, gir det mulighet for å gjenoppbygge noe nytt, selv om det er aldri så trist at livet går i knas. Det kan bidra til endring, til et positivt skifte, og til noe som er mye bedre enn det som var. Det vokser alltid nytt liv på ruiner. Hvordan skulle vi kunne se stjernene hvis det ikke fantes noe mørke, var det en dikter som sa.

Midt oppi all galskapen tar folk valg hele tida. Det kan virke som om menneskene er i ferd med å dele seg i to grupper akkurat nå, grovt sett. De som er seg bevisste lyset sitt, og som praktiserer kjærlighet og empati, kontra de som lever ut egoet sitt, og praktiserer egoismen sin maksimalt. De har liten eller ingen evne til å kjenne empati, og føle at dette kunne vært meg.

Dette er et stort valg, med enorme konsekvenser, og det kan få det til å tippe enten den ene eller den andre veien. Det kommer bare an på hvilken gruppe som er størst. Da skjønner en hvor viktig dette valget er. Men det valget er lettere å ta hvis en har bevissthet på at en ikke er maktesløs eller betydningsløs. Vi er jo lys, og vi vibrerer lys, så hvordan kan vi være maktesløse? Lyset er alltid sterkere enn mørket. Konsekvensen av et slikt valg, er at vi må fortsette å velge og stå opp for den vi er. Hver dag. Stå opp for at vi er lys, håp, kjærlighet og empati. At vi alle er ett, uansett hvor vi kommer fra og hvem vi er. At vi er en bølge som har havets styrke i ryggen, og ikke bare en løs partikkel som blåser viljeløst omkring med vinden.

Når vi velger å fokusere på denne bevisstheten skjønner vi at alt slett ikke er ute av kontroll. At vi ikke er maktesløse, og prisgitt en tilfeldig skjebne. Likevel kan vi føle oss veldig sårbare på dårlige dager når negative nyheter strømmer inn. Før var jo alltid alt så trygt. Nå er alt blitt så farlig. Mennesker rundt oss kan være potensielle udetonerte bomber. Plutselig skjer ting umotivert og blindt. Eller en selvmordsbomber kommer løpende, et offer for motivert og planlagt vold, rett og slett ondskap satt i system. Slik er det enten vi er ute og reiser eller bare oppholder oss på hjemlige trakter. Alt kan skje hvor som helst nå.

Vi ser råskapen. Og frykten vokser. Bekymringen, sinnet og sorgen vokser. Det kan overvelde oss, men det kan også sløve oss. Jeg husker første gangen jeg hørte om at ISIS hadde kuttet hoder. Det var så forferdelig at jeg kunne ikke tro at det var sant. Det var sånn som skjedde i vikingetida, ikke i vår siviliserte verden. Så fortsatte hodene å rulle, og plutselig en dag hadde en syk person kuttet hodet av en mann i en av de små nabobyene våre. Han hadde sett på videoer på nettet....... Jeg reagerte, men ikke med så sterk følelse av gru som da jeg første gangen hørte om at ISIS hadde kuttet et hode. Det var fortsatt ufattelig groteskt, men jeg var denne gangen litt mere hoderystende over hvor syke mennesker kan bli.

Men når frykten blir for stor, og vi kjenner mismotet begynner å ta overhånd, er det viktig å være klar over at denne følelsen ikke bare er graden av vår egen personlige følelse, men rett og slett en kollektiv følelse, en fellesbør av samlede følelser fra mange, som skaper en enorm kraft. Den kan blåse av gårde med oss hvis vi glemmer hvem vi er. Vi blir jo dessuten bombardert av dårlige nyheter mange ganger pr dag, men får aldri vite om alt det fantastiske som skjer via mennesker som jobber for positiv forandring på mange hold. Det er ikke de gode nyhetene som selger, men tvert i mot de dårlige. Media har stor makt, og vi får ingen motvekt, hvis vi ikke vet hvem vi er.

Vi kan ikke slutte å følge med på hva som skjer. Men vi kan velge å følge med fra sidelinja, bare 25%. Observere hva som skjer uten å la oss rokke. Og heller bruke 75% på å følge med på vært eget hjerte og vårt eget ståsted. Hvor står vi? Hva har vi valgt? Har vi begynt å vingle? Driver vi viljesløst avsted?

For å jorde oss i oss selv og vårt eget hjerte, trenger vi kanskje mer søvn, mer luft, mer bevegelse. Vi må skape flere gode stunder, gjøre flere ting som henter oss inn, ta oss mer tid til å puste, være mer mindfulle, kjenne mer på håpet, erkjenne lyset vårt mer, lytte mer til intuisjonen vår, velge bevisst bort frykt, ego og grådighet. Være bevisst på at vi ikke er her av en tilfeldighet. Vi slang ikke bare innom som en tilfeldig turist. Vi er her for en grunn. For å være den vi er. For å gjøre en forskjell. For å være lys. For å formidle håp. Vi lever i en forferdelig tid, men også egentlig i en fantastisk tid, hvor vi har mulighet til å bli mer og mer bevisste, og hvor vi blir mer og mer i stand til å bidra til positiv endring.

Verden trenger oss sårt. Verden trenger lyset vårt, håpet vårt, at vi aldri gir opp. Mer enn noensinne trenger verden oss, og mer enn noensinne kan vi bidra til endring, nettopp fordi vi har blitt så bevisste. Og ved rett og slett bare være oss selv. Være i nået. Vi er lys og vi vibrerer lys utover i energinettet, på både praktisk og subtilt plan, nært og langt unna.

I disse juleukene som har vært har jeg sunget den julesangen som heter En stjerne sknner i natt mange ganger. Der står det i refrenget: Verden var aldri helt forlatt, en stjerne skinner i natt. Da jeg på julekonseerten vår sang denne sangen med koret mitt og alle ungene i barnekoret (som er framtida) grep det skikkelig tak i meg, og løftet meg høyt opp.

Verden var og kommer ALDRI til å bli helt forlatt, fordi en stjerne skinner i natt. Symbolsk sett er vel den stjerna tenkt å være Jesus, men jeg tenker at ved å bevare bevisstheten om at vi er guddommelig lys, så bidrar vi, du og jeg, til at den stjerna skinner enda sterkere utover vår mørke jord.

Hjerte