7. des, 2016

SKAPELSENS KRAFT

Jeg har blitt bestemor igjen, og denne gangen har jeg vært så heldig å få være veldig mye til stede de første dagene etterpå, og det har vært utrolig fantastisk! I dag er hun elleve dager gammel. Jeg har fått følge med på hvordan det bitte lille mennesket vokser og utvikler seg fra dag til dag, og ingenting kan vel være større enn å se livet folde seg ut i all sin kraft og vakkerhet. Hun var så lita da hun ble født, og mistet en del fødselsvekt med en gang, men nå kommer hun seg veldig.

Jeg har fått snuse inn den deilige babylukta ifra fløyelsmyk hud og silkemykt hår. Jeg har skiftet bæsjebleier, og tatt på reint babytøy fra snart førti år tilbake, og det er akkurat like fint og bløtt og godt. Og jeg har følt den samme barnslige fryden over reint babytøy som fargelegger en liten babykropp. Fordi hun var så lita og tynn de første dagene, så var føtter og hender iskalde, og hun roet seg ikke før hun fikk på flere lag med ullklær som lå tett og nært inntil kroppen. Da endelig fikk hun varmen og kunne sovne søtt.

Rart å tenke på at de hvite dråpene som kommer ut av mammas bryst er kraftfulle nok til at fødselsvekta blir gjenvunnet, og at stadig nye gram med fett legger seg på den lille kroppen. Hender og føtter har nå endelig blitt varme ettersom hun legger på seg mer og mer. Normalt gode og varme små babylanker.

De første dagene så hun på meg med et skjeløyd blikk, men det blikket har blitt både skarpere og blankere og mer fast, så nå ser hun på mormora si uten å skjele i det hele tatt. Smilet har kommet fram, og det er tydelig at hun er fornøyd med tilværelsen. I går kveld skjedde det herligste lille under. Hun lå i vogga si og sov søtt etter middagssmåltidet, og plutselig fikk vi høre en vidunderlig lyd for første gang. Det var tydelig at hun drømte, og i drømmelandet kom den lifligste lille lyd, nemlig en liten trillende latter...ordentlig latter fra et lite spedbarn på ti dager. Mammaen hennes ble stående som fjetret og se nred på det lille vesenet, slått av lykke over noen små latterhikst. Og mormor var like lykkelig begeistret.

Alt som skjer er et under i denne prosessen, fra den starter med unnfangelsen til du sitter med en unge på fanget som både smiler, ler og snakker til deg. At alt fungerer som det skal er et mirakel, for marginene er egentlig svært små. Samtidig så er kroppen et fantastisk mesterverk som både tåler mye, og er i stand til å regenerere seg etter krisesituasjoner. Selv et lite spedbarn er et sterkt og livskraftig vesen til tross for sin forsvarsløshet og sårbarhet.

I kontrastlandet mellom livskraften og sårbarheten ligger angsten for at noe galt skal skje. Det er en velkjent frykt for oss alle. Det finnes ingen som ikke har kjent på den for sine kjære. Jeg har gudskjelov hundre prosent tillit til at vi alltid blir tatt vare på av engler og alle Guds gode hjelpere, og det er en trygg og god tanke, og en motvekt til bekymringen for både liten og stor.

Min eldste datter er snart førti, den mellomste snart 38, og de to yngste er snart trettien, og jeg har fem barnebarn nå. Fra vår familie har det vokst frem fire fine og gode, nye familier, og det er jeg både stolt av og uendelig glad for. Det er heller ingen selvfølge.

Livet er skapelse. Livet er vekst, fruktbarhet, lys og kraft. Det får meg til å forstå at vi er virkelig skapere. Og at vi kan bidra til lys og kraft på jord bare ved vårt blotte nærvær. Det er så lett å glemme dette i hverdagens selvfølgelighet. Ingenting er en selvfølge, men potensialet for skapelse av lys, kraft og glede er enormt stort. Lille Signe gjør meg både lykkelig, men også ydmyk og takknemlig for den store gaven som livet og skapelsen er.

Fra et bestemorhjerte strømmer det ut takk. Takk, takk Hjerte