3. nov, 2016

PAPA PANOV

Noen mennesker lar seg irritere og frustrere over alt fra tiggere til flyktninger. De skjærer fort vekk alle over en kniv, og ser bare kriminalitet, bakmenn, lykkejegere og snyltere. De tenker ikke på at de er mennesker, eller at det kunne vært dem selv. De misliker at disse menneskene skal nyte godt av våre goder. Må vi gi penger til dem, blir det mindre på oss. Mange av dem som irriterer seg er kristne. Det synes jeg er ekstra trist, for de burde vel vite at nestekjærlighet er en del av det kristne budskapet. Du skal elske din neste som deg selv. Tiggeren er også vår neste. Flyktningen også.

Da ungene var små pleide jeg å lese for dem eventyret om papa Panov. De elsket den boka. Jeg synes at det er en fin historie, kanskje bare en banal barnebok, men den får en faktisk til å tenke litt dypere.

Det var jul, og papa Panov ble lovet at Jesus skulle komme på besøk, så han forberedte seg på å ta i mot Guds Sønn. Mens han ventet kom det mange innom på besøk, og han delte med alle av det som var satt av til Jesus, uten å sette spørsmålstegn ved hvem de var, rik eller fattig, tigger eller tyv. Han hadde omtanke for alle.
På slutten av dagen kjente han seg nedbøyd, fordi Jesus ikke hadde kommet. Da siste gjest var gått, satte han seg ned for å be, og spurte undrende hvorfor Jesus ikke hadde kommet som han hadde lovet. Da svarte Jesus at han hadde vært på besøk hos han mange ganger i løpet av dagen.
Da skjønte papa Panov at Jesus kommer til oss gjennom alle vi møter på vår vei når vi møter dem med et åpent hjerte uten å dømme.

Tenk hvis ingen skulle brydd seg. Tenk for en verden det ville blitt. Jeg tenker at det å kjenne at det kunne vært oss er en kjempeviktig kvalitet som vi må ta vare på og pleie. Den må ikke bli borte. For den dagen den er borte, er en viktig del av kjærligheten blitt borte. Da har ikke lenger verden kjærlighet. Da er kjærligheten amputert.

Noen mener det er galt å gi penger til tiggere, fordi pengene går til kriminelle bakmenn. Det kan vi ikke vite. Men det bruker jeg ikke energi til å tenke på. Det jeg fokuserer på er hva jeg kjenner i hjertet mitt. Ikke alltid gir jeg penger, kanskje jeg ikke har kontanter akkurat der og da, men jeg er i alle fall vennlig mot dem, og smiler og hilser. Jeg blir ikke irritert ved synet av en tigger. Jeg synes ikke han skjemmer ut omgivelsene. Jeg kjenner empati med han.

Det er den impulsen jeg vil pleie. Hvis pengene går derfra til bakmenn, så er det ikke min sak. Det er en sak mellom bakmannen og Gud. Bakmannen må svare for det. Det jeg skal svare for, er om jeg fulgte hjertet mitt eller ikke. Om jeg lukket øynene eller ikke. Om jeg vendte ryggen til min neste.
❤️