4. aug, 2016

KOSOVO

Det har vært sommerferie og fullt hus og mye har skjedd gjennom flere uker, og derfor har jeg ikke fått særlig tid til å skrive. Men idag setter jeg med ned for å reflektere litt igjen, og det blir alltid noen linjer utav det.

Jeg har nettopp vært i Kosovo, og det var en herlig opplevelse. Det var andre gangen jeg dro til dette solsvidde landet på Balkanhalvøyas sletter. Det er ikke mye hav å se i Kosovo, og det er et lilleputtland på størrelse med mitt eget fylke, Telemark fylke, og på dette lille stykke land bor det to millioner mennesker. Og i sommerferien, slik som nå, mysser hele landet av ferierende kosovalbanere som ellers er bosatt i Norge, Sverige og Tyskland. Så det er sprengfullt av biler og mennesker overalt. Biler som kjører i altfor stor fart, og mennesker som koser seg i varmen, på alle de hundretusenvis av gatekafeene. Disse kafeene er åpne døgnet rundt, og midt på natta sitter folk og spiser varmt brød og salater, og drikker tyrkisk kaffe og øl.

Kosovo er full av regler som ikke følges. Det er forbudt å kjøre over 100 km på motorveiene, men likevel kjører folk i 140. Det er forbudt å røyke inne på kafeer og restauranter, men likevel gjør alle det. Det betales lite skatt, og strømmen som er dyr, greier man å betale fordi man stiller strømmåleren tilbake til null en gang i blant. Får man fartsbot, betaler man bare pollitimannen litt penger, så slipper man boten. Kosovo er et muslimsk land, og da skulle alkohol vært bannlyst, men det konsumeres alkohol hver dag. De er ikke særlig religiøse, og hijaber er ikke et vanlig syn. Jenter kler seg lettkledd som i Norge, og jeg så menn gå og leie hverandre. Regler som ikke følges er litt spesielt for oss som kommer fra et overregulert land som Norge, og trafikken var barsk kost, men slik går altså dagene der nede.

MEN, jeg hørte ingen politisirener da vi var der, jeg så ingen fulle folk, det skjedde ingen ubehagelige episoder av noe slag, ikke så mye som en veskenapping, ingen tigging, ingen pågående selgere av noe slag, og jeg befant meg i en doven verden blant mennesker som koste seg, nøt livet og nået med stor glede, OG de tok vare på meg.

Jeg følte meg trygg, selv om jeg var i et fremmed land, og jeg nøt all oppmerksomheten og omsorgen jeg fikk. Og jeg sammenliknet vår rimelig kjølige væremåte med deres varme og fysiske måte å være sammen på. De tar mye mer på hverandre enn vi gjør. De viser kjærlighet til den eldre generasjonen på en måte som er rørende. Og de er veldig åpne mot utenlandske gjester, stolte over å vise frem landet og tradisjonene sine, maten som er aldeles vidunderlig, og den vakre naturen.

Landet er fullt av moskeer, og det resiteres fra dem fem ganger om dagen som i alle muslimske land. Den første gangen klokka fem om morningen. Når jeg er i et fremmed land, synes jeg det er deilig å våkne tidlig og høre alle lydene fra en fremmed verden som våkner langsomt til liv. Fuglesang, hanegal, andre dyrelyder, prating fra morgenfugler, slaviske musikkrytmer selv på en slik tid, noen som synger, biler som starter, spedbarnskrik, og sist, men ikke minst, sangen fra moskeene. Slike lyder irriterer mange mennesker, men ikke meg. Jeg nyter det, nyter å høre vakre stemmer kalle til bønn. Da får jeg fred i hjertet, og det bringer meg nær til det som er større enn meg, og som har omsorg for meg. Det bevisstgjør at jeg er del av en ubegrenset overflod, og det minner meg på takknemligheten for at jeg er en del av alt det som er.

Jeg spurte mine venner om det vi hører fra moskeen er en høytaler som er stilt inn på faste bønnetider, men fikk klar beskjed om at der oppe i moskeen sitter mennesker som synger på skift, og det tror jeg er sant, for det var forskjellig stemmer hver gang. Om morningen var det ikke så høy lyd som ellers på døgnet, for det var jo stille nok da, men på dagtid er det en rungende og svært dominerende lyd, sikkert for å overdøve all den andre støyen.

Kosovoalbanere har vært gjennom krig og enorm lidelse, og den står skrevet i ansiktene til den eldre generasjonen. Det er slitte ansikter med grove trekk, hud som er barket av sol og vind og tidens tann, preget av hardt arbeid, og sorgen og savnet og lidelsen til et helt folk er risset inn i hvert eneste trekk, hver rynke.

Da vi var der, skulle vi i bryllup. Vi hadde pyntet oss, og sto klare til å kjøre av gårde til Pristina. Vi bodde i Podojevo, og det er et stykke å kjøre derfra til hovedstaden. Men plutselig ble gata stengt på grunn av et begravelsesfølge, og det kom til å ta tid, for i et slikt følge kunne det komme tusen mennesker som skulle passere forbi. Tre jenter fra Kosovo ble drept på MacDonalds-baren på et shoppingsenter i Munchen kort tid i forveien, og den ene av dem var fra Podojevo.

Det var hun som skulle følges til graven, og det var utrolig sterkt å se den lille lastebilen med stort bilde av henne, kisten som sto i førerhuset, og lasteplanet som var fullt av gamle koner og menn fra nærmeste familie. Alle andre gikk, ungdommer, barn, voksne, kvinner og menn, og rekken med biler var enormt lang. Sorgen var til å ta og føle på, det meningsløse i at et ungt menneske ble frarøvet livet på grunn av en gal manns tanker og holdninger.

Da alt dette var over, og gata åpnet seg, og vi kunne kjøre av gårde i fine biler til bryllupsfest, fikk forventningen til det som skulle skje en bismak. Det ble en sterk påminnelse om at ingenting er en selvfølge, og sorg og glede går alltid hånd i hånd, slik er det overalt i verden, uansett hvor vi befinner oss. Likevel ble bryllupsfesten utrolig fin og et herlig minne for livet.

Jeg er glad for dagene i Kosovo, glad for å se at landet har kommet seg sammenliknet med for åtte år siden. Det har blitt renere, og det lukter ikke vondt lenger på grunn av søppel som flyter. Husene begynner å bli bygd opp igjen. Ansiktene er gladere, enda de fortsatt har et tøft liv, og det er få fremtidsutsikter for de unge. Derfor reiser de ut. Det kommer til å ta lang tid å bygge opp Kosovo, for korrupsjonen er fortsatt stor. Men jeg er glad for alle de nydelige og varme menneskene jeg møtte, glad for hver eneste lille gylne stund, for verdens deiligste tomater, og for at jeg følte meg så trygg, og at det hersket ro overalt, og at ikke noe forstyrret freden. Idag er verken ro eller fred en selvfølge.

Takk. Hjerte