11. jul, 2016

TILGIVELSENS KUNST

Det er viktig med tilgivelse, og ikke bære nag. Å bære nag skader bare en selv, og ingen andre. Det blir ei bør som er tung å bære, og som holder energien din nede. Vennskap kan være utfordrende i så måte, for det kan oppstå situasjoner som ender i en konflikt, og så går venner hver sin vei. Da ligger utfordringen i viljen til tilgivelse.

Noe leit skjer, ting skal fordøyes, og så går tida mens man jobber med tilgivelsens kunst. Hvis man virkelig har vært glad i en venn, så burde tilgivelse være mulig. Alle kan gjøre noe dumt, og gamle konflikter er ikke verdt å bære på. Livet er for kort for det. Kanskje ikke et vennskapsforhold kan bli akkurat som før, men det kunne i alle fall bli noe annet, og det har faktisk potensial i seg til å bli bedre enn før. Voksnere, modnere, mer innsiktsfullt.

Men så er det dørstokkmila da. Og stoltheten. Det er sterke saker for en motpart, og kan føre til at det går år uten at noe skjer. Hvis du vet at du har rammet noen langt inni sjela, så burde det være mulig å gå tilbake og be om tilgivelse. Men stoltheten hindrer deg, og for hvert år som går, blir det vanskeligere og vanskeligere, og til slutt er det helt umulig. I alle de åra har du gått med en stein i skoen som har gnagd seg inn, laget sår, og tilslutt træler. Den smerten ligger under alt, og man lever med den, fordi det koster altfor mye å bøye seg ned for å ta steinen ut av skoen.

Tilgivelse krever at en holder døra åpen. Kanskje en venn kommer tilbake en gang, og da skal døra stå åpen, for det er konsekvensen av tilgivelse. Men den åpne døra representerer faktisk en fare, for den holder deg bundet til fortida, og gjør at en negativ historie repeterer seg i følelseslivet gang på gang, særlig i gitte situasjoner, år etter år, på tross av tilgivelsen.

En gang må nok være nok. Å vente i årevis på en person som aldri kommer, som tydeligvis befinner seg på en helt annen frekvens, DET har ingen hensikt! Da bør døra lukkes, fordi det vil frisette deg fra fortida. Da får du frigjort masse energi som du skal bruke på helt andre ting, på å komme deg videre. Derfor, lukk døra og gå videre! Det forandrer ikke tilgivelsen, for den er spikret, men det setter deg fri fra alt som har skjedd. 

Av og til kommer ikke gamle venner tilbake. Det er et valg som en må respektere. Er du glad i et menneske, la det få gå sin egen vei. Ikke klyng deg til fortidas vennskapelige forbindelse. Konsentrer deg heller om å se fremover. Og ikke la døra stå på gløtt heller. Lukk den igjen for din egen skyld, og tenk at det er jo fullt mulig å banke på en lukket dør. Da kan du åpne om den dagen kommer. 

Kjærligheten er underlig. Av og til er kjærlighet å slippe. Og lukke dører.

Hjerte