4. jul, 2016

SKJØNNHETEN LIGGER I HJERTET OG IKKE I FJESET

Jeg er av dem som har slitt med vekta i hele mitt liv. Tolv kilo opp og tolv kilo ned en mengde ganger opp gjennom åra siden jeg var ganske ung. Jeg kommer fra en familie med store mennesker, så det ligger vel i genene. Og så er jeg veldig glad i mat. I fjor høst tok jeg et Grete Roedekurs som funket bra, og det gikk som planlagt, ti kilo ned, og jeg greide meg til og med gjennom jula uten at jeg la på meg. Men så kom påska, og april med masse bursdagfsfeiringer, pluss at vi dro til både Spania og Italia før april var over. Da begynte det å skli ut. Så nå er jeg på vei oppover igjen. Det er ergerlig, og jeg vil gjerne stoppe det, men jeg orker ikke å leve konstant på diett heller.

Dette har fått meg til å tenke mye. Er jeg noe lykkeligere når jeg er slankere? Eller er jeg like lykkelig når jeg er stor? Skal jeg gi et ærlig svar så er selvsagt alt mye enklere når alle klær passer. Det er ikke noe ok når klærna begynner å bli trange. Men noe lykkeligere er jeg aldeles ikke. Jeg er en like glad jente enten jeg veier sånn eller sånn. Jeg føler meg faktisk best når jeg fyller ut meg selv.

Da jeg var ung var det selvfølgelig greiere å gå ned i vekt fordi man ble ikke så dratt og slaskete på feil steder under en slankekur den gangen, men idag i en alder av seksti år, er jo resultatet ved vektnedgang at man blir sørgelig dratt og skrukkete i både fjeset og andre fatale steder. Noen slappelser kan man skjule med egnede klær, men det kan du ikke med fjeset.

Så spørsmålet er: Hva er verst å betrakte når man ser seg selv i helfigur-speilet, en slaskete og dratt mage, og et fjes som siger, knær og lår som henger, eller en altfor kraftig bilring med tilhørende mage og litt puffy fjes, og litt færre slappe kroppsdeler? Ansikter endrer seg med alder uansett vekt, så det kan man ikke stanse, men jeg synes ansikter taper seg under en slankekur. Så jeg foretrekker det siste, en rundere kropp.

Jeg traff en dame jeg kjenner for et par dager siden, og hun ga tydelig uttrykk for at hun vemlet når hun så seg selv i speilet. Jeg så på henne og syntes hun var så pen, og ikke noe tjukk heller, men hun bruker cortizon som gir vektøkning, så jeg skjønner at hun føler på uønskede kilo, men jeg syntes hun så flott ut. Og selvfølgelig mye flottere enn meg, for jeg føler meg jo heller ikke så vel akkurat nå med halvparten av kiloene på igjen og vel så det. Kurset kostet meg jo dessuten noen tusenlapper, så det er ergelige penger.

Men altså, hva vil jeg fram til? Jo. Skal jeg slå meg til ro med meg selv med en vekt på 83-85 kilo når jeg er 1,68 lang? Siden jeg aldri greier å holde på de 76 kiloa som jeg gjerne ville holde meg på.... Eller skal jeg gå på evig slankekur/diett, når jeg egentlig ikke er noe som helst lykkeligere når jeg veier så 'lite', og alltid må være så innmari strikt for å ikke skli ut?

Føler jeg meg mest vel med å fylle ut huden min, eller å gå rundt med slafsete hud? Jeg tror faktisk det siste. Jeg får jo likevel ikke fjernet overflødig hud, jeg er ikke overvektig nok til det, så går jeg ned i vekt, må jeg leve med den slafsete huden. Jeg føler meg mest vel i ansiktet også hvis jeg ikke går ned i vekt. Bedre å være puffy enn slafsy...

Jeg sa til damen jeg traff at vi i vår alder må bare huske på at når vi endrer oss med alder og ulike årsaker til vektøkning, så har vi andre strenger å spille på, og da må vi bruke dem for hva de er verdt! Vi er dessuten ikke lenger så fikserte på kropp og fasong, men har et mer avslappet forhold til kroppsfasong enn da vi var unge. Og dessuten, det er så utrolig mange slags klær idag som skjuler en mangfoldighet av synder, så utenom helsefaren som selvsagt ikke må overskrides, så kan man leve godt med noen kilo for mye.

Da sier hun; men hvilke strenger er det, og hvor er i så fall disse strengene? Kan du ta meg et kurs? Eller i hvert fall gi meg noen råd? Hihihi. Jeg har tenkt mye etter dette. For joda, hvor er disse strengene?

Jeg tror det handler om å være fornøyd med seg selv innvendig. Være glad i seg selv. Være glad og takknemlig for at en lever og er oppegående, vel vitende om at skjønnheten sitter i hjertet, og ikke verken i fjeset eller rundt magen. Og hva er egentlig idealet? Hvem har skapt det? Man kan være vakker både som tynn og som for rund, hvis man bare er glad i seg selv, og er bekvem med hvem man er. Det er ikke vekta som bestemmer om du er vakker eller ikke. Hvis du glitrer av glede, så er det det som gjør deg vakker. Hvis du glitrer er du vakker uansett. Du kan glitre både som tynn og som overvektig hvis du har fred med deg selv, og trives med deg selv, den du er inni deg. Når vi ikke har fred med oss selv, så er det fordi vi plages av det ytre maset om kropp, vekt, trening, helse og fasong. Det er gleden som får oss til å glitre, ikke vekta. Og den gleden kommer fra om vi elsker oss selv.

Jeg har sett på noen programmer på TV om unge mennesker som trodde de ville bli lykkeligere om de bare fikk fjernet magefett, fikset på nesa, forstørret brystene, eller operert seg nedentil fordi det var noe der de ikke likte. De fleste ble skuffet over den følelsesmessige effekten etter kirurgiske inngrep. De ble ikke lykkeligere, eller f eks kom lettere i kontakt med menn etter disse inngrepene, enda de fikk oppfylt drømmen sin. Tvert i mot, de fant ut at problemet lå ikke i kroppsdeler, men i hvor mye de elsket seg selv.

En dame som alltid har slitt med alvorlig overvekt, sa en gang til meg at da hun traff mannen sin visste hun at han var den rette fordi han så henne rett inn i øynene, og ikke på kroppen. Han så bare den flotte jenta hun var, og så rett inn i sjel og hjerte, istedet for å ta omveien om kropp og fasong.

Jeg tror det er sånn. Tiltrekning handler ikke om vekt. Mennesker som vurderer skjønnhet etter vekt vet ikke hva skjønnhet faktisk er. Skjønnhet handler om det som stråler ut innenfra. Det som kommer ut gjennom sjelens speil, som er øynene.

Jeg kommer sikkert til å slanke meg igjen hvis jeg føler for det, eller hvis det blir for ille. Men jeg vil øve meg enda mer i å spille på gledesstrengene mine. De ligger i hjertet, og med dem kan man skape vakker musikk. Toner av glede som smitter og virker tiltrekkende. Da tror jeg folk glemmer vekt og kroppsfasong, og så ser de bare det mennesket de er glad i og liker. Jeg kunne med fordel velge å se sånn på meg selv også.

Helt til slutt vil jeg tilføye at det er ikke menn som krever at jenter må være tynne. De tror jeg i så fall er i fåtall. Nei, det er jenter som er de verste til å stresse sine medsøstre på dette med skjønnhet kontra vekt... Jeg har snakket med mange menn i min yrkespraksis, og jeg har spurt dem direkte hva de liker best, en skinny kvinnekropp, eller en rund og bløt kropp. Samtlige har sagt at de synes vekt er uvesentlig, men et godt hode og et stort hjerte derimot, DET er det viktigste, og de syntes alle det var godt med en rund og myk kvinnekropp, deilig mye å være glad i.