7. jun, 2016

GNISTEN SOM BEGYNTE Å BRENNE

Av og til opplever en noen situasjoner som i ettertid fremstår som helt, helt spesielle. De står spikret i hukommelsen din for evig og alltid, og stemning, følelse, sesong, stemmer, blikk, lukt, tid og sted gjenoppstår brått i gitte situasjoner som om du skulle være fysisk til stede akkurat der og da...mange år etterpå. Det gjelder både vondt og godt, men vi har heldigvis flest av de positive opplevelsene. Det er i alle fall dem det er verdt å huske på, og gå tilbake til.

Nå skal jeg fortelle om en gang hvor jeg opplevde noe som for meg var helt fantastisk. Det er sånn som en bare drømmer om. OK, jeg må bare fortelle noe annet først. Jeg hadde vært gjennom en utrolig tøff tid. Jeg hadde blitt anklaget for å ha gjort noe utilbørlig med en gruppe sårbare mennesker, utsatt dem for et press de ikke skulle hatt. Jeg har vært inne på det tidligere i bloggen min, og lovte å fortelle mer, men hittil har jeg unngått det, for det er fortsatt ubehagelig.

Jeg hadde startet et frivillighetssenter for flyktninger på mottaket vårt, med velsignelse både fra kommunen og ledelsen på mottaket. Der gjorde vi bare de tingene som systemet ikke hadde kapasitet til, det vil si de medmenneskelige tingene som det ellers ikke var ressurser til. Vi fylte et tomt hus på mottaket med møbler og utstyr til det ble som et koselig hjem hvor flyktningene kunne komme innom når de følte for det. Der holdt vi selvhjelpskurs, foredrag, konserter, vi ga behandling for vondter (det er min utdannelse), vi serverte kaffe og kaker, vafler, suppe og hjemmebakt brød. De kom i sorg og i glede, når de trengte hjelp til å skrive et brev, ringe en telefon, lære norsk, eller bare få litt inspirasjon, og ofte for å ta en liten lur på sofaen etter skolen. Et trist mottaksrom kan være deprimerende. Ensomhet og frykt og følelsen av å være alene er tung å bære.

Etterhvert som de gode resultatene kom, følte nok systemet at vi tråkket i deres bed, for vi kurerte vondter, fikk opp energien deres, ga dem en stemme, og viste alle kjærlighet og at de hadde den samme verdi, og de fikk det mye, mye bedre. Og ikke nok med det, de ble venner over konfliktfylte grenser, begynte å respektere hverandre, og vise hverandre omsorg på tvers av hat og konflikt. Vi ble spurt om samarbeid med andre mottak, fordi de hørte om våre gode resultater, og flyktninger som bodde på andre mottak ville flytte til vårt på grunn av hva de hørte gjennom sine venner.

Alt dette gjorde jeg fra egen lomme, i tillegg til at vi fikk overskuddsting fra venner som de kunne være av med. Oppvaskmaskin, støvsuger og denslags kom til oss i gave fra snille mennesker. Alt var fryd og gammen til krigen begynte. Mottaksledelsen satte seg på bakbeina, helsevesenet begynte å surmule, UDI begynte å rasle med sablene, og kommunen feiget ut, for de ble presset på at de ga oss gratis strøm og hus mot at vi gjorde alt gratis, og de pengene burde vel heller bli brukt på de som jobbet med ordentlig helse, og ikke bare to snille vaffelstekende damer med så forferdelig god tid. Vi var faktisk begge i fullt arbeid.

Og fylkeslegen presiserte at hadde han blitt spurt, hadde vi aldri fått lov til å starte. Fylkeslegen kan ikke nekte meg å starte noenting. Det er ingen lov som forbyr å en person være god, eller å starte en praksis. Og jeg hadde aldri skadet noen gjennom mitt mangeårige arbeid med egen praksis. En flyktning har dessuten lov å spørre hvem som helst om hjelp, på gata eller blant venner, og de får klar beskjed fra kontoret at dette kan vi ikke hjelpe deg med, så du må finne hjelp selv. Mens vi ble altså beskyldt for å gjøre fullmektigarbeid når vi skrev brev mottaket ikke ville skrive, eller fulgte de til legen.

Ordføreren som hadde støttet oss fra første stund, og selv vært og holdt foredrag hos oss, feiget ut når det begynte å røyne på, og sto ikke opp for oss når vi trengte det. Han blåste av det hele overfor meg med at her er det bare folk som ikke greier å samarbeide. Ingen av partene som kritiserte oss kom noen gang på besøk for å sjekke opp hva vi gjorde som var så grusomt, men de sa i klartekst at det vi gjorde var på grensa og over grensa til kriminelt. Vi hadde ikke en gang lov å lære dem norsk! Det hadde jeg gjort hver mandag i mange år på Røde Kors. Der var det ok, men på senteret vårt var det ulovlig. ???

Samarbeidet med andre mottak gikk fløyten fordi mottaket ringte dem og sa at de måtte ikke finne på å ha samarbeid med oss, for vi hadde en konflikt med UDI. Vi ringte UDI og spurte hva slags konflikt vi hadde med dem, men fikk til svar at det hadde de ikke, og det ville de ikke ha på seg heller. Likevel endte det hele opp med at de sendte et brev med en laaaang smørbrødliste over alt vi gjorde som var negativt. Det brevet gikk bak vår rygg, vi skulle ikke sett det, men ordføreren viste meg det under fire øyne, med beskjed om at det måtte ikke inn i flere eksemplarer. Der sto det konkludert med at vi utøvde et uønsket press på en sårbar gruppe mennesker. Vi som aldri løp etter noen? Vi bare sa at vi var der, og så kom de når de selv trengte det. De regulerte det selv.

Det var feil at vi gjorde ting gratis, og hadde vi tatt penger for det hadde det også vært feil. Det var feil at senteret lå på mottaksområdet, og det hadde vært feil å hatt det utenfor mottaket, for det hadde medført transportproblemer. Kommunens representant sa med grov stemme og et skuldertrekk: Alle vet at det er ulovlig å drive bordell i Norge, så vi får sjekke om dette her er lovlig!!!! Mottakslederen sa at "disse menneskene skal bare være her en kort tid...", så hun ville ikke at de skulle uttale seg, og vi burde ikke vært der i det hele tatt. En av dem som besøkte oss mye den gangen, bor fortsatt på mottaket idag, på tolvte året. Han og jeg har fortsatt mye kontakt, og jeg har fulgt den mannen gjennom alle år, så jeg vet hvor tøft han har hatt det.

Vi ble beskyldt for å splitte mottaket, og skape et sted for sladder, og vi ble beskyldt for å bryte taushetsplikten. Det er rav løgn, men ble godtatt av det øvrige systemet, uten at vi fikk sjans til å forsvare oss. Jeg drev dette senteret under samme regler som jeg har drevet min egen private helseklinikk i alle år, og hadde alt innenfor ryddige rammer. Vi startet senteret i en tid hvor man gikk ut og oppfordret organisasjoner og private mennesker å gjøre en jobb for flyktningene, og hadde du hatt en glissen låve da, hadde du fått starte mottak. Jeg stiftet til og med en organisasjon for å ha dette innenfor ryddige rammer.

Det endte med at jeg stengte senteret etter nesten to år. Det hang i lufta at jeg hadde gjort noe ulovlig, og det ville jeg ikke ha på meg. Ingen sa jeg måtte stenge, vi skulle hele tida komme tilbake til fortsettelsen, men jeg var så stemplet at jeg følte meg helt ødelagt. Det er energitappende å stå i en krig hvor du blir angrepet både ovenfra, sideveis og bakfra. Et frontalangrep er bedre, for det ser du, mens det jeg opplevde var en snikkrig som var veldig ekkel. Jeg måtte selv kalle inn til møte med mine motstandere, og fikk beskjed av ordføreren om å oppføre meg ordentlig! Jeg fikk ikke ha med meg noen av flyktningene så de kunne forklare hva de opplevde hos oss. Men mange flyktninger fortalte meg at de ble kalt inn på kontoret hvor de ble spurt om de hadde noe negativt å fortelle om oss. Tenk deg hvis du er flyktning og livredd for å tape saken din....da er det fort gjort å komme i skade for å fortelle noe negativt hvis du tror det kan tjene saken din. Eller kan det skade saken din hvis du forteller det som er positivt? Det var bare de tøffeste som torde det, og de ble nektet å få skrive i lokalavisa etterpå, mens de som trodde de hadde noe å tjene på å ikke støtte oss, fikk skrive.

En kjent dame på stedet vårt som hadde støttet oss hele tiden sa at den behandlingen vi hadde fått var tarvelig. Det var et dekkende ord. Det er det tarveligste jeg noen gang har opplevd, og for meg førte det til en sørgelig dominoeffekt, jeg mistet alt jeg hadde bygd opp også utenom hjerteprosjektet mitt. Det var det som på sikt førte til sykdom og møte med den berømmelige veggen, og tap av helse og egen klinikk for andre gang, først hjemme etter at jeg stengte senteret, så i nabobyen etter tre år med å bygge opp alt fra scratch osv, osv.....men som jeg også senere da har skjønt at egentlig var en gave! Det har jeg også skrevet mye om. Du får lese fra starten på bloggen om du undrer deg.

Men nå tilbake til den fantastiske dagen jeg skal fortelle om! Det er jo hele poenget med dette innlegget. Jeg var i Sveits med gode venner på fredskonferanse. Der skulle vi spise på restaurant i samlet selskap, men alle stoler var opptatt av de andre i gruppa vår, unntatt stolene rundt bordet til en fremmed mann som satt alene. Han så utilnærmelig ut, men jeg knallet bort til han og spurte om vi kunne få lov til å sitte, og han svarte med en elegant håndbegelse at han hadde bare ventet på oss!

Mannen var en hyggelig greker, og vi kom i prat. Han var som meg, fredsambassadør, og hadde jobbet med flyktninger i Hellas. Mine venner fortalte han om mitt arbeid og hva som hadde skjedd, og da så han på meg og spurte 'hva er din drøm?' Uten å rekke og tenke meg om svarte jeg fra hjertet at jeg ønsket meg mitt eget hus hvor jeg kunne fortsette mitt arbeid med flyktninger, men at det var umulig for jeg hadde ikke midlene som skulle til. Da satte han øynene i meg igjen og sa: Hvor mye trenger du? Det datt ut av meg at jeg trenger i alle fall minst en million, sikkert tre! Han sa: Ok, du skal få det av meg, og så går du hjem og lever drømmen din! Men gi meg et prospekt, en plan, og så skal jeg hjelpe deg i gang og drifte stedet ditt!

Jeg datt omtrent av stolen! Han ga meg en emailadresse, og da jeg kom hjem sendte jeg en takk for at han hadde blåst luft på bålet mitt, så den lille gnisten som var igjen av meg, begynte å brenne. Jeg fikk i retur en CV så tjukk som en roman, og med fullt navn og adresse, og da jeg sjekket på nettet så jeg at alt stemte, uavhengig av CV'en (som kunne vært fake), nemlig bilde, adresse og alt.

Han var virkelig en styrtrik greker som bodde i Aten, og ikke en engel. Jeg fant døtrene hans på facebook. Vi så han ikke mer under konferansen, han gikk opp i løse lufta. Men etter dette var det at jeg ble syk da jeg kom hjem. Jeg følte at hele livet mitt gikk i tusen knas, og jeg hadde nok med å holde hodet over vannet. Siden har jeg lett etter cv'en, navnet og adressa hans, men alt er borte, antagelig forsvant det under den første flyttesjauen vår. Og jeg husker ikke lenger navnet hans. Bare fjeset hans. Merkelig at alt forsvant, men kanskje ikke...

Jeg tror at det viktigste som hendte ikke var pengene hans, men at han sa det han gjorde. At han møtte meg med så stor velvilje, kraft og omsorg. Han hadde jobbet med ungdom med problemer, og så sikkert at jeg var langt nede. Og han skjønte hjertebrannen min, for han hadde den samme selv.

Han var altså et menneske, men for meg var dette et englemøte. Av og til bruker Gud mennesker når han hjelper oss med englekraft. Jeg kommer aldri til å glemme dette møtet, og heller aldri glemme den følelsen han glødet i meg. Kanskje du da tenker at det var rart jeg skulle bli syk, det burde vel heller skjedd motsatt, at jeg hadde fått masse energi til å gå igang? Det var bare det at jeg hadde så mye inni meg som jeg hadde båret på for andre, så jeg måtte få av meg den byrden, før jeg kunne bære frukt igjen. Og når den dagen endelig kom, ble jeg i stand til å kjenne gløden fra den gangen igjen, men denne gangen skulle den ikke være låst innom fire vegger og i forhold til bare en gruppe mennesker, men den skulle være fri til å flyte rundt og bevege seg fritt og selvstendig overalt.

Jeg skrev et lite dikt etter dette møtet, og det sier igrunnen alt.

"Sometimes God sends us angels when we need support the most.When they have finsihed their work, they disappear, but their presence stays on forever."

Sånn er det. Jeg fikk ingen penger, men en uslukkelig glød, og den brenner hele tida takket være min greske venn. Jeg ser ansiktet hans for meg, blikket, det som drev han, og kjenner varmen fra ettermiddagsola i ryggen. Jeg hører surret av stemmer og latter rundt oss, trafikken i gata, og kjenner den utrolige gløden av en gnist som flammet opp og begynte å brenne i meg. Og jeg kjenner at jeg elsker den mannen for det han gjorde for meg. Av hjertet takk. Hjerte