3. jun, 2016

PÅ JAKT ETTER SKJØNNHET

Vi bor i en verden av ondskap og ufattelig smerte. Den er proppfull av det. Derfor er det viktig å lete etter skjønnhet, og oppsøke skjønnhet overalt hvor den finnes. Og bringe skjønnhet inn i mørket.

Jeg er konstant på leting etter skjønnhet. Og de som følger meg på facebook, har nok observert det, for profilen min flommer over av vakre blomster og bilder av natur og dyr. Og vakre ord og dikt, både andres og mine egne. Det er herlig å kunne boltre seg sånn.

Det gjør dagene så mye lysere og fulle av glede og nytelse. I april i fjor fikk jeg et bursdagskort hvor en venn hadde skrevet noen gode ord til meg. Hun sa: «Jeg vet at du alltid ser det som er vakkert rundt deg». De ordene tok jeg til meg og kommer til å bevare i hjertet mitt. De trengte inn under huden min, og sirkulerer rundt i blodet, og fyller hvert hjerteslag og hvert eneste pust. For da har hun sett hvem jeg er. Hun vet jeg ikke er perfekt, men hun vet uansett at jeg alltid er på leting etter skjønnhet, og at det er hvem jeg virkelig er.

Ikke alle ser det, og det kan jeg heller ikke forvente. Men for alle mennesker er det viktig å bli sett for den en er, og at noen kjenner hjertet ditt uten å ville endre det. Det betyr ikke at jeg er fullkommen og uten plett og lyte.  Men det betyr at noen har i alle fall sett hvem jeg er, og elsker meg sånn som jeg er.

Jeg så på TV en kveld for en stund siden, og fikk med meg en liten snutt av et program om Veronica Orderud. Hun fikk spørsmål om hvordan hun trodde Gud så på skyldspørsmålet hennes, og hun svarte så fint. Min Gud vet at jeg er uskyldig, men om jeg ikke hadde vært det, så ville han elske meg likevel. Skyldig eller uskyldig, Gud elsker meg uansett.

Akkurat sånn tror jeg det er. Selv i hesligheten vil Gud se skjønnhet, og likevel elske. De fleste tenker at hvis det er noe rettferdighet i verden så vil Han dømme de onde veldig hardt. Hardere enn dem som ikke har vært så onde. Så hardt at han putter dem på et sted for seg selv, utenfor Hans nærhet.

Jeg tror ikke det. Jeg har en tanke om at når vi kommer hjem så står det ingen dømmende og hevngjerrig Gud og venter på oss. Men tvert imot en kjærlig Gud som elsker alle uansett. Jeg tror at der hjemme er alle sanser så åpne at vi må kjenne på alt som har skjedd i jordelivet, og som vi har forårsaket enten vi har vært onde eller ikke. For vi har alle gjort andre ondt, enten vi ønsket det eller ikke, eller vet det eller ikke.  Det finnes ikke en av oss som er skyldfri sånn sett.

Så den dagen tror jeg vi får se og kjenne hva andre har følt på grunn av oss. Jeg tror vi får føle det på vår egen kropp og i vårt eget emosjonelle system på en måte som ikke kan sammenliknes med hva vi kjenner her nede. For der hjemme er alle stengsler åpne, og vi ser helt og fullt, og opplever hundre prosent alt det som er, sånn som det er. Og jeg tror vi må se livet i revy, og kjenne på absolutt alt i det livet til alt er kjent på og erkjent. Rubbel og bet, og det kommer til å gjøre vondt. Veldig vondt. Men så, vil det bli transformert til tilgivelse, og da vil smerten slippe, og vissheten om tilgivelse vil fylle oss totalt. Det vil gjelde oss alle, meg, deg og de onde. Det er ikke Gud som dømmer oss, men vi som dømmer oss selv gjennom smerten vi må erkjenne.

Mange sier du kan ikke vite at det er sånn. Nei, jeg kan vel ikke det. Men jeg tror det. Det er sånn jeg erfarer Gud. Så da forblir jeg i den troen. Den er til hjelp for meg. Den er grunnpillaren i livet mitt. Og der vil jeg stå som et fjell til jeg kommer hjem.

I mellomtida her nede vil jeg lete etter skjønnhet. Den er ikke vanskelig å finne. Den er overalt, også i mørket. En som var i konsentrasjonsleir under krigen skrev at han så kjærligheten også der, midt i all ondskapen og alt mørket.

Jeg tror det er bedre å tenne et lys i mørket enn å fordømme det.  Å lete etter skjønnhet i stedet for å fokusere på alt det forferdelige. Ondskap og heslighet og grusomhet blir ikke borte sånn, men den får i hvert fall ingen næring, og derfor ingen vekst. Jeg vil bidra til at skjønnhet vokser. Jeg vil se det vakre. Og jeg er inderlig takknemlig for at jeg kan velge. Tenk om jeg hadde blitt truet til å gjøre det motsatte av hva hjertet forteller meg her nede. Og tenk om jeg hadde blitt fordømt til fortapelse av Gud der hjemme. Men jeg er ett med Gud og alt det som er, og vil alltid høre hjemme der.

Det er bare en eneste ting som kan skille meg fra Gud. Og det er min egen tanke. Ingenting annet.