2. jun, 2016

SESONGENS SISTE PAMFILIUSKVELD

I går kveld hadde jeg sesongens siste pamfiliuskveld hjemme i stua mi. Vi hadde stort mannefall i går fordi det var så mange som ikke kunne på grunn av mange forskjellige ting. Det skjer alltid mye på denne tida, og været var knall, så jeg lurte på om jeg burde avlyse, men bestemte meg for å la det gå av stabelen uansett. Jeg visste at det i alle fall kom to, og med meg var vi jo tre, så det kunne helt sikkert bli en kjempekoselig kveld. Det endte opp med at vi ble åtte jenter, og fire av dem var nye deltagere, så vi hadde mye å snakke om. De hadde mange spørsmål å stille, og det synes jeg er kjempeartig, for det fører til at jeg også får nye tanker som jeg må ta stilling til, og det er supert for en hverdagsfilosof som meg. Temaet denne kvelden var stikkord fra alle de ni kveldene vi hadde hatt gjennom den tredje sesongen fra vi startet opp i høst og fram til igår. Det var spennende temaer som engasjerte både gamle og nye deltagere.

Jeg har fortalt om mine pamfiliuskvelder før, men for nye følgere som ikke har fulgt meg fra begynnelsen, kan det være greit med en liten introduksjon. Tanken med disse kveldene er å inspirere, og jeg deler med meg av min egen erfaring. I min egen prosess gjennom de siste fire åra har jeg forstått en del ting på en annen og bedre måte enn før, for disse aspektene gikk fra å være teori til å bli virkelighet. De sank fra hodet og ned i magen. Blant annet har jeg skjønt hvor utrolig viktig det er å dele med seg. Og grunnprinsippet er at jeg er en lykkens pamfilius, som pr definisjon betyr å være lykkens kjæledegge, den som lykken kjæler med. En person som stadig er utsatt for lykketreff.  Da jeg begynte å minne meg selv på dette hver dag, snudde jeg fra å være kjerringa mot strømmen som bare møtte motgang til å bli den som lykken kjæler med, som stadig er utsatt for lykketreff. Det utgjør et hav av forskjell. Det snudde min verden på hodet. Du kan lese flere detaljer om dette hvis du scroller deg tilbake til begynnelsen på bloggen min.

I denne prosessen lærte jeg også at siden jeg både har og er alt det som er, så har jeg masse ressurser jeg fortsatt kan bruke selv om jeg var blitt syk og uføretrygdet, og de ville jeg gjerne bruke. Derfor startet jeg opp mine en gang pr mnd pamfiliussamlinger. Jeg visste at når du gir så får du. Og jeg trengte penger til min kjære Palestinafamilie som jeg hadde støttet i noen år, men jeg hadde svært lite penger. Så jeg åpnet hjemmet mitt, forberedte et foredrag, bakte en kake, kokte kaffe og te, kjøpte en gevinst til trekking, og inviterte folk til å komme for 50 kr...dersom de hadde anledning til det, men kom også om du ikke har disse pengene. Jeg inviterte helt tilfeldig, uten å ane om det ville slå an. Alle kom, og i tre år har jeg nå samlet inn penger på denne måten som har gått til overlevelse, brønn og rent vann, skolegang og klær....og nå til og med husbygging. Vi er hver gang fra ti til femten på disse kveldene. Det har vært helt fantastisk å være med på.

Så, hva snakker jeg om i disse foredragene? Hvor kommer det fra? Er det er rød tråd? "Hvor kommer terminologien din fra? Du bruker andre ord og setninger enn jeg er vant til. Jeg gjenkjenner en del av det du sier fra psykiatrien... det virker ikke som om det er religiøst, selv om jeg kan kjenne igjen noe fra å ha vokst opp i en kristen familie...kan vi diskutere over temaene? Er det ok å være kritisk? Er du en mentor?" Spørsmålene haglet i går fordi vi var flere nye. Jeg svarte så godt jeg kunne.

Jeg liker å formidle. Jeg kan formidle. Så da vil jeg bruke de egenskapene. Jeg er vokst opp i et tradisjonelt kristent miljø, og giftet meg inn i det samme. Så jeg var et produkt av det jeg ble oppdratt i og vokste opp i. Men jeg ble voksen, tok utdannelse, begynte å tenke selv, og jeg oppdaget at ting var større enn det jeg hadde lært. Og jeg åpnet hjertet mitt for å erfare dette som var større, og det begynt å jobbe i livet mitt, og det preget meg. Det gjorde meg til et åpnere menneske, et klokere menneske, et mer bevisst menneske, jeg begynte å lese, beveget meg i et internasjonalt miljø, jobbet med folk fra andre himmelstrøk, andre religioner og tradisjoner. Det snudde livet mitt opp ned på en god måte, men var også utfordrende, for jeg ble ofte en rød klut for prest og fut, og jeg fikk mye kjeft og irettesettelse.

Da jeg ble syk etter fem lange år med mye stress og motgang, ble jeg parkert hjemme. Jeg følte at identiteten min ble borte, inntil jeg skjønte at det bare var de ytre rammene som var borte. Identiteten lå inne i meg og kunne ikke bli borte. I stillheten hørte jeg en stemme snakke til meg, og jeg ble inspirert til å forstå og integrere alle tingene som nok hadde vært mye teori for meg, så derfor kan jeg trygt si at temaene mine kommer innenfra. Men jeg har lest masse bøker av forfattere som ressonnerer med hvem jeg er og hva jeg har erfart, og jeg kan av flere nevne Wayne Dyer, Eckhart Tolle og Neale Donald Walsch. Hos dem har jeg fått bekreftet mine egne erfaringer, fordi de har skrevet sine ned i disse bøkene. Så der fikk jeg bekreftet at jeg ikke er helt på jordet, det er flere som bor på min planet. Samtidig har de åpnet min bevissthet for enda mer.

Det jeg snakker om er ikke religiøst, men kall det gjerne spirituelt, for det løfter oss opp fra det fysiske og praktiske hverdagslivet til å se at vi er del av noe større, noe som har en god regi, som vil oss vel, og som har omsorg for oss, og veileder og inspirerer oss. Det løfter oss til å forstå at vi er en levende redskapskasse, med tilgang til alt det som er, og at alt det vi strever med kan vi bare droppe, for vi både har det og er det allerede. Vi strever oss i hjel med å mestre, men vi er jo allerede mestere, vi vet det bare ikke, derfor får vi ikke omsatt det i praksis. Vi går gjennom teknikker og metoder for å få øynene opp for hvor mye som fins i den redskapskassa som vi selv er, så vi etterhvert kan begynne å praktisere det i livet vårt. Det forminsker ikke ydmykheten, tvert i mot, det gjør den enda større, og takknemligheten større også. I tillegg til at det reduserer bekymring og stress og følelse av verdiløshet.

Jeg er ingen guru, jeg ønsker ikke å belære, men å inspirere til vekst og mindre stress og bekymring. Det er lov å være uenig med meg, og vi kan diskutere. Ingen sitter på den eneste sannheten. Det spiller ingen rolle hvilken tro du har, om du har noen eller ikke. Men du vil kjenne deg bedre etter en sånn kveld. Og det kan jeg si for jeg har hørt det så mange ganger.Takk for at jeg får komme. Takk for at du gjør dette. og jeg sier sjøl takk, for uten dere hadde det ikke blitt noen pamfiliusvibrasjoner, og ingen penger til Palestina. Men på grunn av dere har vi sammen skapt en liten lysende celle som sprer gode energivibrasjoner, og som blir en solid motvekt til alt det negative i verden.

En av de som var hos meg i går sa dette: Jeg er mange ganger langt nede. Veldig langt nede. Jeg mestrer det ganske bra tross alt, men jeg syns det er fint å ha et sted hvor jeg kan hente påfyll og mot til å gå videre. Når det virker sånn har jeg oppnådd hensikten med mine Pamfiliuskvelder. Da blir jeg utrolig glad og takknemlig.

Vi kan ikke gjøre store ting, men vi kan gjøre små ting med stor kjærlighet, sa Moder Teresa. Det er mitt motto, det lever jeg etter. Og mantraet mitt er "Jeg er en lykkens Pamfilius", og det kommer jeg til å fortsette med, for det har satt livet mitt i flyt. Jeg er ikke alene om å være den som lykken kjæler med, det er vi alle, men for at vi skal kunne fange det og det skal få virke i livet vårt, så må vi åpne bevisstheten for det, og holde fokuset der. Da virker det.

Sommerklem til dere alle fra Lykkens Pamfilus.

Hjerte