12. mai, 2016

DET HANDLER IKKE OM HVA SOM SKJER, MEN HVORDAN VI TAR DET

Det hender folk angriper oss, og skjeller oss ut. Som regel ikke fordi vi har gjort oss skyldig i noe galt, men fordi vi trigger noe hos den andre. Jeg sier ikke at jeg aldri gjør noe galt, eller at jeg aldri fortjener en skrape, men alle de gangene jeg har blitt skjelt ut skyldes ikke at jeg har vært så fæl, men heller fordi jeg er den røde kluten foran nesa på noen. De fleste gangene fordi jeg har den alternative bakgrunnen jeg har. Andre ganger fordi jeg har meninger som ikke er på en prikk lik de andres. Men også noen ganger har det skjedd fordi jeg er den jeg er.

Uansett, det er fryktelig ubehagelig, enten det skjer ansikt til ansikt, eller i full offentlighet. Og selvfølgelig reagerer en med sinne når det kjennes urettferdig. Jeg har ikke alltid reagert like lurt, med de konsekvenser det har fått. Den lureste måten å reagere på, er jo å ikke bry seg i det hele tatt, men det er vanskelig, for en er bare et menneske.

Jeg tror ikke på å reagere med å ta igjen. Men jeg har gjort det, og det var dumt. Jeg tror heller ikke på å bite det i seg, for det er like skadelig. Men jeg tror på å la sinnet flomme opp....innvendig, og UTEN å ta til motmæle. Observere den andre, studere angriperens ansiktsuttrykk og kroppsholdning, lytte til stemmen og emosjonene, mens en samtidig kjenner på sitt eget sinne, lar det stige til toppunktet, til du nesten kjenner at det kveler deg! Da skjer det nemlig et interessant fenomen! I det raseriet når sitt høyeste punktet på skalaen, så går det plutselig over til IKKE-sinne! Det transformeres der og da, og dør ut.

Dette blir veldig ubehagelig for angriperen, for vedkommende får ingen næring til sitt sinne. Angrepet virker ikke som tiltenkt, og det blir ingen knagg å henge ting på. Det blir bare hengende i løse lufta, og der detter det snart ned. Skal en ikke si noen ting til sitt forsvar? Nei, egentlig ikke. Det er lov å fjerne seg, til og med forlate stedet uten å si et ord. Men du kan jo avslutte scenariet med å si takk for delinga før du går. :-) Den andre vil garantert føle seg lite lur.

Det som er utfordringen er jo at slike angrep forventes ikke, og de kommer som regel som kasta på. Men når det har skjedd noen ganger, får en litt trening, og greier lettere å samle seg. Men jeg har ikke alltid lykkes, det skal være sagt. Men jeg tror også at man lærer for hver gang. Man lærer i hvert fall at sinne fører ingensteds hen. Heller ikke de gangene en kjenner at grensa er nådd. Ta til motmæle, og det eskalerer bare hele greia….

Det er menneskelig å være sint. Og vi er altså bare mennesker. Men det handler egentlig ikke om hva som skjer, men hvordan en reagerer på det som skjer. Der har en et valg, som i alle andre situasjoner. Det lønner seg å alltid, gjennomført, uansett hva det gjelder, always look at the bright side of life. Selv når det gjelder sinne. Du har kanskje ikke gjort noe galt annet enn å være deg, og det er jo det viktigste å ha ren samvittighet, men det kan være nok at du er deg, for du er en triggerfaktor for andre. Du trigger gamle blokkeringer i dem. De speiler seg i deg, tror de ser deg og skjeller ut deg for hva det nå enn måtte være, men skjønner ikke at det er dem selv de egentlig ser…..

Greier du å la sinnet ditt stige til toppunktet uten å sprekke til det går over til ingenting, slipper du det langvarige naget etterpå. Det naget som dukker opp innimellom, i gitte situasjoner, og som aldri gir deg fred. År etter år. Når jeg tenker tilbake på de gangene jeg har greid å bare observere den andre, ta imot og la sinnet toppe seg, ligger det ingen vonde følelser igjen, mens i de andre situasjonene, hvor jeg lot meg rive med, der ligger det masse uforløste følelser.

Just sayin’!

Klem fra meg :-)