8. mai, 2016

ØYEBLIKKETS MAGI

Noen øyeblikk er helt magiske. Særlig de hvor du kjenner deg absolutt hundre prosent tilstedeværende. Som om du smelter sammen med selve nået, og kjenner deg ett med det. Ingen vonde tanker, ingen bekymring, ingen store følelser, bare ro og fred. Og fryd for at alt er godt. Det er en stor kontrast mellom slike øyeblikk og dem hvor du kjenner at selv om du er der, så er du ikke tilstede. Du kjenner deg på et sidespor, kanskje like i nærheten, men enten på sida, en hestelengde foran eller etter.

Jeg hadde en sånn følelse her om dagen. Jeg gikk på tur i skogen. Det var fint vær, sola varmet i fjeset, fuglene sang av full hals, humlene surret, hvitveisen lyste opp i alle skyggesidene, og det klukket i en bekk like ved. Under beina mine knaste det i grusen på skogsveien. Jeg hadde ikke vondt noe sted, jeg kjente hvor gode sko jeg hadde, jeg var varm og god, jeg hadde ingen vonde tanker, jeg tenkte ikke bakover eller fremover, jeg var bare i mine egne skritt, og i opplevelsen av å være oppmerksomt tilstede. Uten at jeg behøvde å streve for det. Jeg kjente at pusten var jevn og fin, hjertet mitt banket støtt og rolig, og alt var såre vel. Det var en så fantastisk opplevelse, enda så enkel den var. Det skjedde ikke noe stort, det var ikke noe eureka øyeblikk, det var bare et helt enkelt og hverdagslig øyblikk, men likevel var det så aldeles vidunderlig og stort.

Hvorfor? Jo, fordi jeg kjente meg så ett med alt det som skjedde rundt meg. Med selve livsenergien og pulsen i øyeblikket. Med alt det levende, med alle lydene i stillheten. Det var ikke noe jeg filosoferte meg frem til, det var heller ikke noe jeg tenkte på, eller hadde planlagt på forhånd. Det bare kom helt plutselig en tanke, en bevissthet, en forståelse av å være ett med øyeblikket. Som om du våknet av en drøm og plutselig skjønner hva den betyr. Øyeblikkets erkjennelse.

Jeg får oftere og oftere slike opplevelser, og jeg nyter dem. Ikke noe har betydning annet øyeblikket der og da. Det er nok. Fullstendig nok. Jeg tenker at det er selve skaperverkets essens. Kanskje det nærmeste jeg kan komme himmelen. For meg er dette lykke. Ikke gods eller gull. Virak eller berømmelse. Posisjon eller rang. Men rikdommen og overfloden i det enkle øyeblikkets tilstedeværelse.

Livet består jo av en eneste lang sammenhengende rekke av slike perler. Likevel oppfatter vi bare noen få av dem slik jeg gjorde da. Hvorfor er vi så sløve? Så blinde? Hvorfor mister vi så mange av øyeblikkene våre? De er jo så verdifulle! Fordi vi er overfladiske. Fordi vi ikke er fornøyde. Fordi vi har slått oss til ro med at ting er greit nok når det slett ikke er det. Fordi vi lengter og higer etter noe annet og mer. Fordi vi er redde for at det ikke er nok. Fordi vi stresser og fokuserer negativt. Fordi vi er opptatt av konflikter og begrensninger.

Glad for at jeg etterhvert blir mer og mer oppmerksom på de gylne øyeblikkene. At de dukker opp oftere og oftere, Det betyr at jeg i hvert fall er på vei mot å lære, og at jeg kommer til å fatte mer av det store skaperverket som lille jeg er en del av. Jo flere jeg får av dem, jo færre vil det bli av de andre. Jeg er overbevist om at jo mer jeg får integrert storheten i hvert magisk øyeblikk inn i systemet mitt, jo enklere vil livet bli å leve. Lykken vil bli større, det vil bli mer ro og fred. Mer takknemlighet.

Enn så lenge fortsetter jeg på veien min og suger til meg duften av hvitveis og våryr skog.