31. mar, 2016

OM ANERKJENNELSE

Alle mennesker trenger anerkjennelse, og bli sett og hørt for den de er. Kjenne at noen liker en fordi man er den man er, for det man står for, og det man formidler gjennom livet sitt. Å aldri få noen form for anerkjennelse gjør noe med et menneske som ikke er bra, fordi det fører til en følelse av verdiløshet.

Noen mennesker er utrolig flinke til å gi ros og komplimenter, mens andre er ufattelig gjerrige på å anerkjenne andre. Jeg vokste opp med en mamma som var kjempeflink til å rose og oppmuntre, til å si gode ord, og til å gi anerkjennelse, og hun gjorde det alltid med begeistring. Hun er virkelig mitt forbilde på hvordan man burde være på dette området. Hun hadde så lett for å glede seg på andres vegne, og hun var så raus med orda sine når hun på forskjellig vis ga uttrykk for sin begeistring.

Det er noe med begeistring. Begeistring smitter. Den er ganske magisk, for den gjør ting faktisk større enn de er. Det tror jeg kommer av at den setter et fokus på det som skjer, slik at man ser det hele med nye øyne. Ved at mamma alltid viste slik begeistring, økte hun verdien av det som skjedde, og hun la igjen gode spor etter seg. Derfor ble hun mitt forbilde, og en rollefigur som jeg har prøvd å ta etter.

Vi legger alltid igjen spor etter oss, enten vi er som mamma eller det motsatte. Ikke alle kan være som min mamma, for vi har kanskje ikke den personligheten, eller vi er ikke vant til å få eller gi gode ord, eller det kanskje gjør oss brydd å bruke ord som er kledd i begeistring. Bare det å vise følelser kan være vanskelig for noen. Men jeg tror det er verdt å stille seg selv et par kontrollspørsmål rundt dette temaet. Hvordan er vi egentlig til å gi anerkjennelse? Hvis vi spør oss selv og finner ut at vi ikke er så flinke, burde vi antagelig spørre igjen hvorfor det koster oss så mye. Hvorfor er vi så tranghjerta på anerkjennelse? Kan det være så enkelt som at vi føler gjerrighet fordi vi er misunnelige eller sjalu? 

Hvis en er dårlig på å gi ros, er en også som regel dårlig til å ta imot ros. For en som er raus til å gi ros, tror jeg det er veldig viktig å ikke bry seg om det dersom en får lite ros tilbake av den man er generøs mot. La det bare være som det er, ikke la det ta deg ned, men fortsett å gi anerkjennelse likevel. Ikke la deg anspore til gjerrighet, men gi heller ekstra mye til den det gjelder. Kanskje de visttkortene du legger igjen over tid kan inspirere motparten til endelig en dag til å ta noen gode ord i sin munn. Skjer det aldri, så har du aldri gjort noe forgjeves eller feil ved å være generøs på gode ord.

Å gi anerkjennelse er en kvalitet som sitter i hjertet. Er du god på det, står det bra til med hjertet ditt. Er du ikke god på det, har du et mye mer trangt og knipent hjerte. Et siste spørsmål, men ikke uvesentlig, helt til slutt: Hvor god er du på å gi anerkjennelse til deg selv? Hender det at du skryter av deg selv noen gang? Gjør du aldri det, står det også dårlig til med hjertet ditt. Selv om du er aldri så god på å anerkjenne andre.