21. mar, 2016

Å ELDES

Da jeg var yngre, tenkte jeg at jeg skal ikke bli hysterisk fordi om jeg blir gammel, slik som mange blir. Men jeg var også bestemt på at jeg likevel ikke ville bli som mange middelaldrende damer havner opp, med stor bilring, puffy ansikt og joggebukse til pent. Det har liksom med verdighet å gjøre, og bør kunne unngås.

Vel. Så går dager og år, og man begynner å dra på årene. Det skjer en gradvis, nesten umerkelig forandring. Og plutselig er dagen der da en liten bart begynner å bli synlig, bilringen har begynt å ese, og armene har fått sleng. Forskrekket ser man at knærne har sunket nedover. Du gode, når skjedde det? Man er i ferd med å eldes, og det syns. Hvis en ikke er glad i å trene og slanke seg, og har en del dårlige gener, er det uunngåelige resultatet et faktum. Man har blitt en middelaldrende dame.

Man sier HÆ hver gang noen sier noe. Man blunker for å klarne avstandssynet uten at det hjelper noe særlig. I førsten er alle disse endringene trasig, mer trasig enn jeg hadde trodd, men man skrur opplyden på TV'en, skaffer seg Nillebriller, og skjuler så godt man kan med videre klær og halvkorte ermer. Man shaver og napper og dekker over med sminke med nøye hånd. Tida på badet blir lengre.

Men livet lar seg ikke stoppe, det tikker og går, og man venner seg til alt. Det forferdelige virker ikke så voldsomt lenger. Fokuset avtar, og en lever med at man er som man er, og er glad for alt som er bra, og at helsa holder til det viktgiste. Det meste funker, selv om ungdommen er tilbakelagt. Gleden over å være i live er det ingen alder som greier å undertrykke. Og tankegangen endrer seg. Tiden er ikke noe som går, men den kommer deg i møte. Og når en skjønner det, forsvinner sorgen over tapet av glatt hud, faste armer og stramme pupper, Og så er en bare glad, glad, glad, glad. og evig takknemlig for å leve og være frisk nok til et godt liv.

Da gidder en ikke lenger bruke halvkorte ermer, eller bruke tid på å undre seg over hvor området over øyelokka ble av. Man er praktisk, og ber mann og barn og nære venner si fra når det lange håret under haka trenger å nappes. Man steller hår, fjes og kropp med like stor omhu som før, bare med litt mer forståelse for at det tatoverte øyebrynet har fått en merkelig knekk på midten. Man kunne vel ikke forvente at det skulle holde fasongen til evig tid. Og man er litt mer forsiktig med å tygge på harde ting, for det er så trasig hvis en tann skulle ryke. Det er dyrt å gå til tannlegen. Man slenger med sine grevinnearmer uten blygsel, og ser på åreknutene på leggen med overbærenhet. Pytt, pytt, beina virker, en kan gå, hva mer kan en ønske seg?

Og så takker en Gud for at en har det så godt. Tenk å våkne om morgenen og se sola. Reise seg opp av senga og gå bortover gulvet, om enn ikke uten smerte. Kjenne kaffelukta og sette tennenene i ferskt hjemmebakt brød. Det finnes klær å få kjøpt som skjuler et hav av synder, og håret behøver ikke bli grått hvis man ikke vil. Og dessuten, skjønnheten ligger ikke i fjeset, men i hjertet. Og det finnes andre strenger å spille på enn dem man bruker i ungdommen. Det er fortsatt musikk som skal spilles, dikt som skal skrives, tid for samvær og stunder for elskov. Antagelig til man blir hundre år. :-)