14. mar, 2016

VI ER ALLE ETT

Jeg føler at vi lever i en tid som er et vendepunkt. Et punkt hvor noe kommer til å tippe enten den ene eller den andre veien. I hvilken retning det tipper er det vi som avgjør. Men er vi bevisst på dette? Jeg tror dessverre ikke det.

I det siste ser vi hvordan verden har utviklet seg i negativ retning i en rivende fart, selv om vi lever i en sivilisert tid. Det er veldig forstemmende. Jeg tror det dreier seg om en åndskamp mellom lys og mørke. Jeg har i mange år sagt at verdens flyktninger er den triggerfaktoren som kommer til å få det hele til å utkrystallisere seg, og det kan se ut som om jeg får rett.

Vi har skapt en verden som er blitt så urettferdig og ond at mennesker blir tvunget til å flykte fra krig og vold og blodsutgytelser. Selv om Norge har gjort mye godt i verden, så har vi også bidratt til både krigsindustri og maktmennesker som bryter menneskerettigheter. Vi har selv valgt å være en nasjon som bryter menneskerettigheter ved vår strenge asylpolitikk, har gjort i mange år, og nå snur vi ryggen til den stadig stigende flyktningestrømmen som banker på døra vår. Vi bryr oss ikke, for vi må verne om de innvandringsregulerende hensyna og asylinstituttet vårt.

I stedet for å se på de mange mulighetene som nye mennesker til Norge kan bety, så velger man å fokusere på frykten for at vi skal miste våre goder. Vi er så selvopptatte og bortskjemte at det er en gru. Frp spiller på denne frykten og manipulerer vilt med den for å få tilslutning til sin politikk. Høyreekstemismen skyter fart og er i farlig vekst, og syke mennesker som Donald Trump hjernevasker folk til å vende tilbake til en stygg fortid, uten at de ser og hører at det blinker rødt og og klinger høyfrekvent i alle varsellamper. Han har snudd hele USA på ende. Fra å være en mann som alle bare flirte av, er han nå en potensiell og skremmende fare for både USA, hele verden og fremtiden.

Så vi velger i disse dager. Vi, du og jeg velger i disse dager i hvilken retning det skal tippe. Det gjør vi med våre holdninger, med våre utspill på sosiale media, og med vår bevissthet eller ubevissthet på hva som egentlig foregår.

Mange har valgt å lukke ørene og tie stille. Mange har valgt reinspikka rasisme, og de har en stygg stemme. Mange har valgt å snu ryggen til det som foregår. Mange har valgt egoisme fremfor empati. Vi må ta vare på barna våre og fremtida for vårt lille lands kommende generasjoner. Vi må tenke på oss selv. Derfor stempler vi flyktninger som lykkejegere og  kriminelle og ordet flukt stigmatiseres med gåsetegn. I mellomtiden drukner folk, unger og voksne i havet, eller fryser i hjel i sølete og iskalde leire, eller bak gjerder som blir voktet med skytevåpen, vannkanoner og tåregass. De blir sittende fast fordi alle grenser er stengt. De har ikke nok klær, mat eller medisiner, og mange dør.

Håpet er alle de frivillge menneskene som stiller opp, som fortsatt har empati og holder kjærligheten levende ved å trå til og dele med seg. Vi kan ikke alle være tilstede der, men vi kan alle bidra til håpet med å ta et bevisst valg på at ungene i leirene også er våre unger. De kunne vært våre barn og barnebarn, og de har også har rett til en trygg og god fremtid. De hører også til vår verdens kommende generasjoner. Det er ikke noen forskjell på dem og våre egne unger. Foreldrene deres kunne vært oss. Vi ville også tatt med oss Iphonen vår og pengene våre og dratt på flukt hvis livet sto på spill.

Hvis vi ikke samler oss nå og tar tak, hva skal vi gjøre med alle flyktningene da? Denne utfordringen stopper ikke. Den kommer til å vokse. Disse menneskene kommer ikke videre,  de sitter fast i søla. Skal vi bare la dem dø en langsom død? De kommer ikke til å løse seg opp i lufta, så vi bare kan gå tilbake til det gode livet vårt igjen, og endelig glemme frykten. Derfor må vi velge. Derfor er dette en spennende fase i verdenshistorien. Hva vi velger er avgjørende. Vi velger rett og slett om vi er mer verdt enn andre eller ikke. Det er ingen som er mer verdt enn andre, for vi er alle ett.