7. mar, 2016

UIMOTSIGELIG TRO

Da jeg var aller lengst nede etter å ha blitt sykemeldt og parkert hjemme med en dårlig kropp og mye vondt, følte jeg at jeg var blitt usynlig. På et tidspunkt da jeg hadde kjent lenge nok på det, ble jeg sint, stoppet midt på kjøkkengulvet og sa veldig høyt: Her er jeg! Jeg vet ikke hvem jeg sa det til, men i hvert sa jeg det til meg selv. Jeg ville ikke være usynlig lenger, så jeg trampet hardt i gulvet og sa det en gang til: Her er jeg!

Så gikk jeg opp på kontoret mitt og satte meg ved PC'en, og hvem andre dukket opp der enn en kar som kalte seg Here Iam. Sa jeg troll i ord? Ja, sånt skjer! Han tok kontakt med meg for han hadde fulgt meg en stund, og lurte på om jeg ville samarbeide med han for han likte så godt det jeg skrev. Vi kom i god prat, og han ble en kjempestøtte for meg på veien fremover. Noe av det han sa som jeg husker best, er dette: Du må ha en uimotsigelig tro! Du kan ikke bare ha en tro, for det holder ikke på de dårlige dagene. Da blir du lett demotivert, og du mister troen. Men du må ha en uimotsigelig tro! En tro ingen kan snakke deg vekk fra. En urokkelig tro som ikke noe kan riste deg ut av.

Fra det øyeblikket bestemte jeg meg for å ha en uimotsigelig og urokkelig tro. Vi blir altfor lett påvirket av andre og andres meninger, andres krav og andres forventninger, og det kan av og til få oss til å vingle. Og av og til forvirrer vi oss selv også. Jeg er veldig takknemlig til Here Iam for at han fikk meg til å inse dette, og ta et bevisst valg. Den avgjørelsen har vært viktig for meg.

Et eksempel fra noen år tidligere. Jeg skulle ha et kurs om chakraene, og jeg hadde pyntet rommet med alle regnbuens farger. Av og til når jeg står og snakker på et kurs, kan jeg bli inspirert til å si noe jeg ikke har planlagt å si, og det skjedde denne dagen også. Jeg hører meg selv si at 'På denne dagen kommer vi til å få se en fantastisk regnbue!' Jeg ble lettere sjokkskadet, for jeg ante ikke hvor det kom fra, og det var ikke en gang en dag typisk for en regnbue. Det var tett regn. Så jeg ble ganske morsk for at noen la noe sånt i munnen på meg, for jeg liker å kunne stå for det jeg sier. Et sted går grensen for hva man kan si ut av det blå.

Men dagen gikk fint, det ble et knalkurs, og etterpå ble jeg sittende igjen med en deltager som lurte på om vi kunne ha en liten prat før hun dro. Alle de andre dro hjem, og da jeg omsider kjørte hjem i øs pøs regnevær, kjente jeg meg enda mer frustrert over dette tullet med regnbuen enn noensinne. Så jeg ga beskjed oppover at noe sånt ville jeg ikke ha noe av en annen gang. Vil dere inspirere meg til å si noe, så får det være hold i det!

Etter et år møtte jeg igjen en av deltagerne som jeg ikke ser så ofte. Hun sa: Barbro, nå må jeg spørre deg om du fikk med deg den utrolig vidunderlige regnbuen som sto tvers over Norsjø da vi kom ut fra kurset? Nei, sa jeg, så dere virkelig en regnbue? Ja, vi så den alle sammen, og datteren din så den også! Trenger jeg si at jeg følte meg litt dum da? Jeg ringte dattera mi og spurte hvorfor hun i alle dager ikke hadde fortalt meg at de hadde sett en regnbue etter kurset. Men mamma, hvorfor skulle jeg fortelle deg det? Det var jo du selv som fortalte oss at vi kom til å få se en regnbue!

Jeg ba både Gud, englene og Guds gode hjelpere om unnskyldning for å ha gått et helt år og føle meg lurt. Jeg hadde ikke hatt verken uimotsigelig eller urokkelig tro, og jeg tror at det gjør en ganske blind.  Så mer enn noensinne holder jeg fortsatt fast ved Here Iam sine ord. Jeg velger å ha uimotsigelig tro. Jeg kommer til å stole på det intuisjonen sier meg, og ta på alvor den inspirasjonen jeg får. Jeg går for Irrefutable Faith, intet mindre.