6. mar, 2016

LET YOUR DAY BE TOUCHED BY A MIRACLE

Jeg tror på mirakler. Og som en lykkens Pamfilius er jeg en skikkelig magiker også! Det er ikke en særegen evne som bare jeg har, men du har den du også. Vi har en evne til å være magikere alle sammen. Vi må bare være bevisst den. Men det er vi dessverre altfor sjelden. Vi har ingen tro på oss selv på den måten, og derfor skjer det lite magi i hverdagen.

Einstein sa det finnes to typer mennesker. Det er dem som tror at alt er et mirakel, og så er det dem som tror at ingenting er et mirakel. Man må rett og slett bestemme seg for hvor en hører hjemme. Her fins det ingen mellomting, så en må velge enten det ene eller det andre. Jeg har plassert meg selv i gruppen hvor man tror at alt er et mirakel.

Dette med mirakler trenger ikke være så vanskelig og utfordrende som du kanskje tror. La oss definere hva et mirakel er. Da får vi dratt det ned på jorda, og da blir det ikke lenger bare noe engler kan utføre. Et mirakel er pr definisjon energi satt i bevegelse. Et mirakel begynner med en tanke. Så enkelt er det. Vi setter energi i bevegelse hele tida likevel, og prosessen starter med en tanke. Vi mennesker er kraftfulle skapninger, og vi beveger energi ved både våre tanker, vår måte å prate på, og ved våre handlinger. Gjør vi dette ukritisk, skaper vi fort vekk 'mirakler' den gale veien. Derfor bør vi velge orda våre med omhu, for å skape mirakler som blir til velsignelse.

En enkel oppskrift på denne prosessen er å først velge seg en positiv tanke. Allerede da setter vi energi i bevegelse. Sett så ord på tanken. Snakk den! Da beveger du energi enda mer aktivt, og snøballen begynner å rulle. Skriv tanken din ned på et papir, og du har forsterket tanken din mange ganger. Neste skritt er forventningen. Forvent at det skal skje, og handle som om det allerede har skjedd. Det vil garantert gi et resultat.

Jeg har et godt eksempel på hva tro og forventning igangsetter. To protestantiske menigheter, den ene norsk, den andre på Filipinene, trodde begge på mirakler. Begge hadde møter på mandagskvelder. Den norske menigheten opplevde aldri mirakler, mens den filipinske opplevde mirakler hver eneste mandags kveld. Store og små mirakler. For eksempel helbredelse. Der tok de det nemlig som en selvfølge, mens i Norge opplevde de det aldri, selv om de egentlig trodde på det. Jeg tror at forventningen er avgjørende. På Filipinene var forventningen en del av kristenlivet, av troslivet, mens i Norge var den ikke tilstede på samme måte, og skepsisen var større.

Kanskje vi i Norge er så bortskjemte at vi ikke trenger mirakler. Vi skaffer oss alt det vi trenger veldig lett. På Filipinene er ikke livet så enkelt, og derfor trenger man at mirakler skjer. De kan ikke gå å kjøpe seg alt.

Men vi også trenger mirakler. Selv om vi har det godt. Det er dessuten deilig å ha en hverdag som gjør at en kjenner seg overøst med mirakler hele tida. Den følelsen får du når du begynner å se på alt som skjer som et mirakel. Fuglesangen, morgenlyset som kommer sigende, pusten din, knoppen som spretter ut osv, osv. Da vil du oppleve den ene bekreftelsen etter den andre, og du ser og føler miraklenes magi hele tida. Du blir bevisst og kjempetakknemlig, og du erkjenner at du selv er en mirakelskaper.

Men du må åpne deg for det. Hvis ikke kommer du bare til å fortsette å være skeptiker, mens du allikevel hele tida skaper resultater, uten å ha noe kontroll over hva du skaper...og du opplever heller ikke gleden over miraklene.