1. mar, 2016

OM BEKYMRING

Å slippe bekymring er deilig. Bekymring melder seg ofte, og den gnager også konstant på ubevisst plan. Sånn sett er den nesten verre enn angst, for angst er ofte sovende, men blir lett trigget opp av at noe spesielt hender. Men derfor kan angstanfall lettere hindres ved at en unngår kjente triggersituasjoner. Bekymring kan man ikke kontrollere på samme måte. Man kan ikke hoppe over bekymring i livet, for livet er rett og slett ikke bekymringsløst. Hvis man da ikke velger å slutte og bekymre seg. Men det er ikke lett hvis du tenker på den tredimensjonale gamlemåten: Vi er bare et lite rusk som fyker uten kontroll med vinden. Livet består av mangel. Vi er alene i verden.

Hvis du derimot velger å holde fokus på a. 'jeg styrer selv retningen for livet mitt', b. 'det er nok, og ikke bare nok, men til og med overflod', samt c. 'jeg er ett med alt det som er', se da blir grunnlaget for bekymring borte! Dette må det trenes på, for vi er hjernevasket gjennom generasjoner til å leve ut tredimensjonale tanke- og handlingsmønstre. Men enhver historie kan omskrives, så hvis du ikke liker din egen historie så kan du starte omskrivingen idag. Jeg startet min i 2012, og har jobbet med disse endringene siden, for å få det integrert.

Så på grunnlag av dette nyervervede mønsteret, bekymrer jeg meg ikke lenger som før. Jeg har flere eksempler på det. Ei venninne sendte meg en mail med tips om en guru som kunne lære deg gratis sine nøkler til velstand. Jeg leste den, og følte ingenting, og klikket den vekk som spam, for den hadde null interesse. Plutselig observerte jeg meg selv fra sidelinja, og så at den skapte ikke gjenklang hos meg. Det gledet meg stort. Tidligere hadde jeg helt sikkert kastet meg over den, for jeg følte meg så fattig. Jeg er fortsatt ikke rik hvis man tenker størrelsen på utbetalingen fra NAV, men jeg føler meg rik. Jeg vet det er nok, at det finnes kanaler inntil meg for hva jeg trenger som jeg ikke engang tenker på, om ikke min månedlige utbetaling skulle holde..

Her en dag skjedde nettopp det. Jeg var lovet 600 kroner i gave til flyktningeprosjektet mitt, men vedkommende kunne ikke være av med dem likevel. Ergo manglet jeg nok penger til den faste summen jeg pleier å sende, og tanken streifet meg hva gjør jeg da? Men jeg skjøv den bort, og sa til Vår Herre at ok, sånn gikk det denne gangen, men da får du skaffe meg de pengene på en annen måte! Jeg glemte hele greia, og to dager senere skulle jeg legge rent tøy ned i undertøyskuffen min. Det gikk opp for meg at den var skikkelig rotete, så jeg begynte å rydde. Plutselig dukker det opp en bh fra bunnen av skuffen som jeg hadde glemt at jeg hadde, og den var veldig fin, så jeg lurte på hvorfor i all verden bruker jeg ikke den? Fra innsida av bh'en drysser det ut 600 kroner som lander på toppen av trusebunka.

Jeg står der som et spørsmålstegn og ser vantro på pengene. Hvordan hadde de havnet inne i bh'en min i en undertøysskuff som det sikkert var en evighet siden jeg hadde endevendt? Aldri hadde jeg lagt dem der selv, og ikke hadde Torgeir gjort det heller. Han bedyrte høyt og hellig at nei, det hadde han absolutt ikke gjort. Jeg ringte jentene mine og spurte dem, men de bare lo og sa hvorfor i all verden skulle vi ha gjort det? Vi har jo ikke bodd hjemme på mange år! Sant nok.

En ting var sikkert. Jeg hadde fått de 600 kronene jeg manglet, flagrende ut av en bh, så nå kunne jeg sende penger til familien min som normalt. Herlig, og stor grunn til takknemlighet! Jeg vet ikke hva du tenker, men for meg ble dette en bekreftelse på at bekymring er unødvendig. Den libanesiske dikteren Rumi beskriver det sånn: Frykten for tørst når brønnen er full, er den uslukkelige tørst. De ordene taler for seg selv. Jeg tenker at jeg er en person som er stadig utsatt for uventede lykketreff. En lykkens Pamfilius.