25. feb, 2016

SIRKELEN

Da jeg drev senteret på mottaket, kom det en mann til meg som hadde blitt sendt hjem fra legekontoret med tjue sovetabletter i magen. Han ble fulgt av de andre på huset. Han kunne nesten ikke holde seg på bena så jeg fikk lagt han på en benk. Han tegnet en sirkel i lufta og sa 'jeg er en zero'. Jeg sa ok, det er sånn du føler deg nå, men jeg skal gi deg to øyne og et smil inne i den nullen. Så blir du en smiley! Det gjorde jeg. Han fikk det mye bedre. Han og mange andre.

I denne tida skjedde det mye fint, det er i grunnen den fineste tida jeg har hatt i livet mitt. Men det skjedde også mye vondt, for det var snart et faktum at jobben jeg gjorde på senteret ikke ble verdsatt av systemet rundt, og det ble bare mer og mer merkbart ettersom tida gikk. Da hele prosessen hadde utkrystallisert seg, endte det med at jeg stengte. Ingen sa jeg måtte, men det hang i lufta at jeg hadde gjort noe ulovlig, og det ville jeg ikke ha på meg. Jeg hadde startet senteret fordi jeg ville gjøre noe godt for mennesker som ikke hadde det så godt. Jeg gjorde bare det det øvrige systemet ikke hadde kapasitet til, og det var de medmenneskelige tinga. Og jeg lyktes godt, men det falt altså ikke i god jord for systemet. Da prosessen hadde gått seg til endes, og det var blitt konkludert med at jeg hadde utøvd et uønsket press på en sårbar gruppe mennesker, følte jeg meg selv som en null. Ingen av dem som anklaget oss, hadde noensinne besøkt oss på senteret, men likevel anklaget de oss. Nå var det jeg som var en null, uten to øyne og et smil. Bare en tom sirkel.

Da jeg ble syk, ble jeg gitt et annet bilde av sirkelen. Flere bilder, faktisk. Sirkelen var et lite frø med livskraft i seg. Den var også et symbol for oneness, at vi alle er en sjel og ett hjerte. Da jeg gikk på coachingskole, lærte vi om livshjulet. Nå fikk jeg se at slik vi ble drillet til å tenke der var veldig feil. Vi ble lært opp til å definere livet vårt som en mangeltilstand. Livshjulet er nemlig en sirkel delt opp i kakebiter med basictinga i livet, det som bør være tilstede for å ha et godt liv. Her kan du måle mangelen i livet ditt på de forskjellige områdene på en skala fra null til ti, det viser at livet ditt er alt annet enn en rund sirkel, men mer en taggete og deformert stjerne av ufullkomennhet. Og så må du jobbe hardt for å komme deg oppover på skalaen. Når alt endelig ligger på ti, er sirkelen rund. Nå fikk jeg et helt motsatt bilde. Sirkelen som symboliserer livshjulet er fylt av alt det som er. Utenfor sirkelen finnes det ingenting, ikke en gang tomhet. Inne i sirkelen ligger alt det som er, og alt det som er, har jeg. Ergo ingen mangel. Og jeg ikke bare HAR det, men jeg ER det.  Sirkelen er også symbol for nået. Og for det som jeg skal snakke mer om i neste innlegg, nemlig den berømte, men akk, så stigmatiserte komfortsonen.

Alt dette gjorde at jeg nå fikk et helt annet perspektiv på livet. Fra å være et offer som hadde mistet alt, var jeg plutselig en som satt inne i en vidunderlig kilde av alt det som er, med tilgang til absolutt alt. Jeg var en smiley med to øyne og et smil. Jeg var en lykkens pamfilius. En smiley som hadde fått et navn. Jeg var alt det som er. Jeg manglet ingenting. Det kom dager da jeg tullet meg utafor sirkelen med ett eller begge bena, men det var kort vei hjem. Det var bare å dra til seg benet inn i sirkelen igjen. Så var jeg hjemme.