24. feb, 2016

DET VELSIGNEDE NÅET

Litt tilbake til begynnelsen igjen. Jeg følte at det å bli syk var det samme som å miste alt som var viktig. Jeg hadde jo også mistet alt jeg hadde bygd opp. Det begynte med at jeg måtte stenge frivillighetssenteret som jeg drev for flyktningene på mottaket. Jeg skal fortelle mer om det senere, men så langt holder det med at den gode jobben jeg hadde gjort der, ble karakterisert som negativ av dem som følte jeg tråkket i deres bed. Jeg mistet praksisen min også på grunn av dette, for jeg hadde flyttet den inn under samme tak, og jeg hadde ikke noe sted å flytte tilbake til. Derfor måtte jeg starte på scratch i Skien. Det tok meg tre harde år å bygge opp ny praksis, men da den begynte å flyte, møtte jeg veggen. Derfor mistet jeg helsa, og dermed praksisen min for andre gang. Så nå var veggene i livet mitt borte, og bare fundamentet sto igjen. Fundamentet var mannen min, familien min, og hjemmet mitt. Takk og pris at jeg hadde dem. De tok vare på meg og snekret meg sammen igjen.

Jeg var overlatt til stillheten. Og nået. Det var skremmende. Ikke bare stille, men også utrolig krevende, for jeg møtte meg selv i dette nået, og min egen svakhet. Plutselig åpenbarte det seg for meg at jeg hadde ikke tatt vare på meg selv. Jeg hadde tatt vare på alle andre, og i mitt arbeid hadde jeg tatt meg av masse elendighet de siste fem åra, uten å ha tid og rom for å ta vare på meg selv. Som terapeut og healer tar du i alt, og hvis du forsømmer å få renset deg, ender du opp som en søppelhaug, og dette bærer du rundt på.

Da jeg fikk se dette, måtte jeg spørre meg om jeg hadde mistet meg selv. Var dette vraket meg? Jeg stilte meg selv fem spørsmål. Hvem er du? Hvorfor er du her? Hva står du for? Hva er din intensjon? Hvordan ønsker du å bruke livet ditt videre? Ved å gå gjennom disse spørsmålene fikk jeg klarhet i at jeg IKKE hadde mistet meg selv. Jeg hadde bare kommet litt på avveier i min streben etter å hjelpe andre. Nå måtte jeg tilbake til meg selv, og jeg visste det ikke var lang vei hjem.

Nået ble det viktigste redskapet jeg hadde. Nået var en skikkelig gave. I nået fant jeg ut at jeg hadde alt det jeg trengte, for både å forstå, gjenerobre meg selv, og vokse. Fortid, nåtid og framtid. Alt det som er var der. Jeg fikk tid til å gjennomleve den livsleksa jeg var inne i akkurat da. Jeg satte strek over status som offer. Jeg ga meg over til skolebenken. Slik begynte min bevissthet å  vokse, og jeg var fascinert over hvor spennende det var. Jeg fikk så mange fine bilder. Det første bildet var en sirkel. Den bare må jeg fortelle mer om.