23. feb, 2016

BEVISSTHET

Jeg er veldig opptatt av bevissthet. Jeg ble det under sykemeldingsperioden min, og det har bare vokst. Jeg har blitt bevisst på å være medskaper med universet. Jeg tror vi skaper hele tida, enten vi er bevisste eller ikke, på grunn av alt vi tenker, sier og gjør. Det gir alltid et resultat. Jo mer bevisste vi blir på hva vi tenker, sier og gjør, jo mer kan vi kontrollere hva vi skaper. Vi kan skape ut fra intensjon. Det blir et helt annet liv. Jeg tenker at vi jo mer oppmerksomt til stede vi er, jo mer kan vi spisse resultatet. Og jo raskere kommer resultatet.

Men bevissthet og det å være nærværende tilstede i nået er ingen automatisk evne. Den må som regel øves opp. Vi er fjernt fra å alltid være hundre prosent tilstede i det vi gjør. Den indre støyen vår hindrer oss i det. Den forstyrrer oss og fører oss på avveier. Så vi må jobbe med å plassere oss i sentrum av det som skjer. I selve kjernen. Det finnes mange teknikker, men den viktigste av alle er ganske enkelt å bestemme seg for å være tilstede i NÅET.

Hjernen er en muskel på lik linje med alle andre muskler. Den kan vokse og utvide seg, den kan strammes opp og bli sterk, og den kan bli slapp og uvirksom hvis den ikke blir jobbet med. Det er fort gjort i en ubevisst tilstand at en beveger seg gjennom livet som et lite rusk som er helt prisgitt vindens luner. Stakkars meg, jeg kan ikke gjøre noenting for å hindre vinden i å føre avsted med meg. En slik tanke gjør meg til et offer for omstendighetene. Det behøver jeg ikke være. Ikke hvis jeg blir bevisst.

Og hvor ofte har du ikke følt at mens noe skjer som du er midt oppi, så føler du deg likevel på sida. Da er man ikke ordentlig til stede. Hvor mye bedre er det ikke å føle seg ett med det som skjer, at man smelter sammen med det som foregår. For å få det sånn må man inn i nået. Er du til stede i nået, er det ikke mulig å være ubevisst.

Tenk deg at du skal smake på en kake. Hvis du er tilstede i nået, vil du føre den første kakebiten langsomt inn i munnen din, og sansene dine vil bli fylt helt og holdent. Du vil beholde den lenger i munnen, absolutt alle smaksløkene dine vil bli pirret, og du vil kunne nyte den lille biten lidenskapelig. Du vil bli tilfredsstilt. Det er en veldig stor kontrast mellom å spise en kakebit på den måten, og å sluke den ned nesten uten å rekke å smake. Hunder gjør det. Og vil ha mer. Vi mennesker kan være ganske lik en hund. Hvis vi sluker en kakebit vil vi også ha mer, for vi blir ikke tilfredsstilt.

Når vi lever i nået, lærer vi å bli fornøyde med det som er. Det skal jeg si litt mer om i neste innlegg. :-)