19. feb, 2016

DET FINS IKKE MANGEL

Da jeg ble sykemeldt, fikk jeg svært liten utbetaling fra NAV, fordi de regnet ut hva jeg skulle ha fra ikke det siste året som var veldig bra, men fra mitt andre år i ny praksis, som var et dårlig år. Jeg måtte jo starte fra scratch. Alt fordi likninga fra siste året ikke var klar. Man kalkulerer ikke akkurat med når man møter en vegg, det bare smeller når det gjør. For meg smalt det å feil tid av året.

Jeg følte meg fattig, og det var en merkelig følelse at jeg ikke var verdt mer, etter å ha jobbet i 22 år, og betalt min skatt som jeg skulle. Det er andre som ikke har jobbet av ulike grunner, men da regnes grunnlaget ut fra hva som er normalt å måtte ha for å greie seg i dette landet, men det gjaldt altså ikke meg. Legen min var rystet og sa 'det er jo ikke en gang nok til en husleie! Det var sant. Hva om jeg hadde vært alene?

I flere år hadde jeg sendt penger til en fattig palestinsk familie som jeg kjenner veldig godt. Hvor skulle jeg nå ta de pengene fra? De overlever på pengene jeg sender. Så på den ene siden var jeg en nyfødt Pamfilius, på den andre siden følte jeg meg gørrfattig. Det er to følelser som ikke harmonerer, og det var fattigfølelsen som dominerte.

Jeg sendte ut tiggerbrev til 29 kristne venner om et engangsbeløp på femti eller hundre kroner, men det var liten reaksjon. Jeg fikk inn noen få hundrelapper. Der satt jeg da, tiggeren, og tenkte at dette gjør jeg aldri mer. Aldri skal jeg senke meg ned til å være tigger verken for meg selv eller andre. Kristne mennesker gir ofte penger til mange viktige saker, så det er en grense, men noen er også veldig i mot palestinere, så det var kanskje litt blanding her. Men jeg hadde en jødisk venn som sa: Hundre kroner er en pizza i måneden! Hun gir alene det jeg fikk inn på 29 tiggerbrev, hver måned, har gjort i flere år. En annen venn er ateist, og støtter også trofast med et godt beløp hver måned. De kjente meg, men ikke mottageren. De fulgte hjertet. Dette snudde min verden på ende. Også min palestinske venns verdensbilde ble totalt snudd opp ned. En jøde støtter en palestiner?

Tilbake til meg selv da. Stemmen i Stillheten forklarte meg at jeg var slett ikke fattig, jeg var rik. Den sa 'det er alltid nok, det finnes ikke mangel'. Jeg så meg rundt, men så bare for lite. Så hvor skulle jeg se? Inn i meg selv, kom svaret. Jeg så inn der, og oppdaget ideer og en kreativitet som jeg ikke visste jeg hadde. Det var sånn bl a mine Pamfiliuskvelder ble født.

Jeg så at raskeste veien til å få er gjennom å gi. Derfor vasket jeg huset, åpnet stua mi, bakte en kake, kokte kaffe, kjøpte inn en gave til en heldig vinner, forberedte grundig et foredrag, og sa du kan gi 50 kroner til flyktningeprosjektet mitt om du kan, men du er ikke nødt. Det reddet mine venners liv. Barna får skolegang, de får klær, og de har fått brønn med rent vann. Jeg har nå flere trofaste støttespillere. Det er helt utrolig fint, og jeg er så takknemlig.

Jeg står i fare for at dette oppfattes som selvskryt, men det jeg ønsker å få frem, er at når man vender fokuset mot mulighetene istedet for begrensningene, så åpner landskapet seg. Dører åpner seg, man ser at man selv er en Sareptas krukke, og ikke en tom brønn, man ser at andre mennesker er det samme. Det bunnløse sluket blir erstattet med en krukke som aldri går tom. Vi er alle lykkens pamfiluser, og vi har råd til å dele med oss. Vi kan ikke gjøre store ting, men vi kan gjøre små ting med stor kjærlighet.

Jeg har ikke lenger følelsen av å være fattig. Det var en illusjon. Sannheten er at jeg er rik, selv om jeg fortsatt får mye mindre enn mange andre utbetalt i måneden. Fattigfølelsen er borte. Det jeg trenger er underveis.