18. feb, 2016

EN LYSENDE CELLE

Det er deilig å blomstre. Men en må ha noen å blomstre for, ellers blir det kjedelig. Og jeg hadde holdt meg lenge nok i ro. Jeg måtte ut av stillheten, men jeg kunne ikke lenger inn i et arbeid som før, for det hadde jeg ikke helse til lenger. Jeg var blitt uføretrygdet. Det var tøft, men jeg valgte å akseptere det, og se på hvilke andre muligheter jeg hadde. Jeg hadde jo ikke noe kontor lenger, ikke en klinikk, ikke noe egnet sted å holde kunnskapen min ved like. Men snakketøyet mitt hadde jeg i behold, og evnen til formidle. Og ikke minst, jeg hadde masse temaer å snakke om!

Det viktigste temaet var å formidle at vi alle er lykkens pamfiliuser. De fleste er ikke bevisst det. Jeg var heller ikke det, jeg måtte bli syk for å se det. Jeg hadde sorg over at mine fine lokaler i Skien var borte, men jeg hadde et hus, og jeg var glad i å bake. Jeg kunne jo finne på noe hjemme. Men jeg visste ikke hvem jeg skulle henvende meg til. Hvem ville komme? Ville noen komme i det hele tatt?

I stedet for å grunne på dette, laget jeg en invitasjon og delte den ut i hytt og pine. En her og en der, helt tilfeldig. Velkommen til Pamfiliuskveld, en gang pr måned! Jeg holder foredrag, serverer kake og kaffe. Det koster 50 kr som går til en fattig familie jeg kjenner godt i Palestina. Vi trekker ut en heldig vinner av en gevinst. Nesten alle kom til første samling, og nå etter tre år kommer de enda, pluss at enda flere har kommet til.

Jeg skapte noe som var liva laga. Jeg fulgte intuisjonen min og droppet motforestillingene. Jeg fikk brukt meg selv, holdt kunnskapen min ved like. Jeg har nå formidlet gode temaer i tre år som har inspirert andre. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger på det, både under fire øyne og under samlingene. Folk har det bedre når de går enn når de kommer. Folk har fått vennskapslinker på kryss og tvers. Jeg har greid å holde liv i en palestinsk familie på ni, og jeg har fått et nettverk av nydelige mennesker rundt meg. Det er en god følelse.

Det er herlig å kunne formidle glede og lys. Det er herlig å vite at en har skapt en liten lysende stjerne på en mørk verdenshimmel. Det er så viktig å ikke gi seg hen til elendigheta, verken i eget liv eller i verden forøvrig. Man kan skape en motvekt med enkle midler. En må ikke innbille seg at det ikke nytter. Jeg har blind tro på at det nytter. Jeg tror at lyset er sterkere enn mørket. Og jeg tror at vi har det lyset i oss. Derfor vil jeg gi næring til lyset, ikke til mørket. Vi er skapt lys, ikke mørke, og lyset, se det har evne i seg til å tenne andre lys.

Takk for at du leser! I neste innlegg skal jeg fortelle om den aller første leksa jeg fikk som en lykkens Pamfilius. Det tror jeg er den aller viktigste. Det kan være du også har bruk for den.