17. feb, 2016

NÅR LIVET BRYTER SAMMEN

Jeg skal gå så langt tilbake som til 2012, og fortelle alt veldig kort. Da møtte jeg veggen, og gikta mi slo ut for fullt. Jeg hadde hatt fem særdeles tøffe år, og hadde ikke fått anledning til å ta vare på meg selv. Jeg hadde mistet et hjerteprosjekt som jeg hadde satset alt jeg eide av ressurser for å bygge opp. I dette rennet gikk praksisen min gjennom 18 år også fløyten, og to mennesker som jeg trodde var mine beste venner snudde meg ryggen. Jeg måtte flytte til Skien og starte ny praksis der fra scratch. Det var tungt, men etter tre harde år følte jeg at det begynte å flyte, og jeg kunne puste ut. Det var da jeg smalt i veggen så det dundret. Legen min sykemeldte meg prompte, og jeg trodde jeg skulle være tilbake på jobb etter et par dager. Sånn gikk det ikke. Jeg ble ikke bedre, bare verre og verre. Etter en tid var det et faktum at jeg hadde mistet min møysommelig oppbygde arbeidsplass for andre gang, og på toppen av det hele hadde helsa mi også gått dukken. Der satt jeg da, ribbet for alt unntatt familien min og hjemmet mitt, takk og pris.

Det ble veldig stille. Øredøvende stille. Ingen telefoner ringte. Ingen banket på døra. Jeg som alltid hadde vært i farta med å ta meg av andre, var plutselig mer tilgjengelig enn noen gang. Men alle i mitt nettverk hadde mer enn nok med sitt, ingen var vant til at jeg var svak, jeg var alltid den sterke. Jeg var aktuell når jeg kunne yte noe, ikke når jeg selv var den som trengte noe.

Jeg følte meg som en null. Identiteten min var borte. Livet døde ut. Sånn hadde jeg det en stund, inntil jeg en dag etter noe tid hørte en stemme i stillheten. Stemmen forklarte meg at jeg var ingen null, men et frø som lå i jorda. Det frøet trengte vann, næring og lys. Jeg skulle blomstre. Vann var enkelt. Jeg kunne bare sette i gang å drikke, og det gjorde jeg. Men næring og lys? Næring skulle komme fra oven, og lyset fra venner. Næring fra oven, ja, det var ok, for nå hadde jeg Stemmen i Stillheten, men vennene mine, hvor var de?

Men plutselig dukket det opp to nye personer fra periferien som var tilstede og nærværende, og ingen av dem hadde bruk for noe fra meg, annet enn at de likte å være sammen med meg. Det var bare så deilig! Ingen krav, bare kos. Etterhvert dukket det opp et par til, til felles glede og gjensidig inspirasjon og vekst. De kom hjem til meg.

Jeg skjønte også veldig fort at det jeg trodde var identiteten min, slett ikke var det. Det var bare ytre rammer, ingenting annet. Identiteten min lå inni meg, og nå fikk den vokse frem. Jeg fikk ro til å bli kjent med meg selv på nytt, og omstrukturere livet mitt. Det hadde jeg aldri fått gjort om jeg hadde vært tilbake på jobb etter et par dager. Så nå er jeg glad for at jeg ble syk, ellers hadde jeg aldri forstått dette fullt ut. Det viser at når livet bryter sammen kan det være en gave. For meg ble det sånn.