Blogg

27. aug, 2018

 I am sitting by my kitchen table reflecting over the difference between an activist and an idealist. Is there any difference? Both work for positive changes. I have the feeling though that activists carry quite a lot of anger, and they are always fighting. Fighting for change for the better, and they really do deserve respect. They get a lot of things done, and they slowly move the world. Again respect. 

An idealist also works for change, for moving the world towards peace and harmony, but with less anger and fighting. 

This is worth a thought, because I do believe that what we resist, persists. It’s important to bear in mind that instead of fighting and resisting, we can cooperate with the universe to create peace and harmony. I think we will move the world faster to a change for the better that way, and it won’t be so tiring and exhausting. Anger takes a lot of energy from us that we should use for our many different missions instead of the fighting. Fighting takes us down, cooperation is uplifting. Sometimes I both fight and cooperate at the same time, because I am not enough conscious and I really do want change soooo much, but then I notice that the flow stops, and again I have to choose; fighting what I don’t want or cooperation with the universe? I choose deliberately cooperation, and the flow is back every time! Anger and fighting is a mega break! Cooperation is the greatest tool we have, and it’s the nature’s ever best aid. 

Even the trees know this truth, and this is also how the big trees protect the small trees from dying during a draught. They supply the small trees with water through their root system and through a fungus network. What a universe we live in! We have the same ability the minute we get aware of it. 

I hope this will speak to you as it spoke to me. Namaste. ❤️

1. aug, 2018

Today is August 1. This pansy has been blooming constantly since end of April. It was only a small plant when I bought it. Now it's awesome. I have never before experienced that a pansy has survived for so long, three months actually, and yet it is full of vitality and energy, and full of flowers. I have watered it, fertilized and nursed it every single day throughout the summer, and every day I remove dead leaves and flowers. The last thing I think is particularly important, because it generates new buds.

Caring and nursing for flowers bring peace to the soul. Both people and plants need good care and attention. Then we all thrive and bloom. 💗

21. jun, 2018

Leste noe i dag som gjorde sterkt inntrykk. ‘Når en av oss lider, lider vi alle’. Verdt en tanke dette, for hvor står vi? Hva kjenner når vi leser disse ordene? Når vi ser barna som kom over grensa og ble skilt fra sine foreldre? Når vi tenker på Trump? Og mange andre rollefigurer som står for de samme holdninger, også i vårt eget land...t.o.m. i kristne rekker.
Det er nemlig avgjørende for hvem vi er. Hvilke spor vi setter etter oss. For våre nære omgivelser. For hva slags rollefigur vi selv er. Og enda viktigere, det er enormt avgjørende for verden, og i hvilken retning vi styrer den...
Barnebarna våre skal bo her. Deres barn. Og deres barn. Hva slags jord vil vi at de skal bo på?
Vi er ikke så små og ubetydelige som vi tror. Holdningene våre får store konsekvenser. Ringvirkningene rekker langt......inn i framtida også. Tankemønstre tar laaaang tid å snu.
Jeg tenker at verden står i knopp nå. Det vi har skapt så langt vil sprette ut. Men nye knopper vil settes. Og det er vi alle med på...
❤️

16. mai, 2018

Du er i butikken for å kjøpe tomater. En dagligdags handling som en ikke tenker særlig mye over, annet enn at tomatene skal has i salaten. Så står du der da, med en tomat i handa. Plutselig faller det over deg et øyeblikk av mindfulness, og du senser den dype oransje fargen, den karakteristiske lukta, og du kjenner nesten smaken i munnen... Et vakkert syn. Markens grøde.

Men stopp litt opp nå! En tomat er så mye mer enn dette. Det ser du hvis du går enda dypere inn i det lille belet av oppmerksomhet som du hadde rundt synet av en tomat.

En tomat var først et lite frø. Noen måtte putte det lille frøet ned i jorda for at det skulle spire. Det måtte pleies, næres og vannes. Det måtte stå i et drivhus med alt nødvendig utstyr av vann, luft, lys, sol og varme. Det trengte tid for å spire. Noen måtte plukke den ferdige tomaten ned av planta. Legge den nennsomt i en eske. Kjøre den til butikken. Der ble den tatt ut av esken og lagt i hylla. Noen har sørget for rett temperatur i butikken. Noen har laget hylla. Noen har satt hylleinnredningen opp i butikken. Noen har bygd butikklokalet og fylt det med alt nødvendig for at tomatene skal overleve og holde seg. Noen ekspederer tomaten til deg i kassa og ønsker deg en god dag. Du forlater en butikk som er proppfull av alt du måtte trenge til husholdningen. Du setter deg i bilen og kjører hjem til det gode og varme huset ditt.

Hvor mange steder er ikke alt dette helt umulig og totalt utilgjengelig? Tomater, butikk, bil, hus osv... Du lever i et land av overflod. I fred. Alt er regulert. Du mangler ingenting. Du har øyne til å se skjønnheten i en tomat, handa til å holde tomaten, beina til å gå og kjøpe den, pengene til å betale med.

Se enda en gang på tomaten. Den er en del av skaperverket, av alt levende liv, og den er faktisk deg - siden du er en del av alt det som er. Du og tomaten er ett, skapt av samme lest, av samme fantastiske, gudommelige energi, Guds egen energi. Dere er begge en del av Gud, av alt det som er. Dere er begge deres unike perfekte og personlige uttrykk for Guds gode plan for all skapning. Dere er begge rotfestet i Moder Jord med nøyaktig de samme vekstvilkår. Elsket, næret og ment til noe godt.

Se på tomaten og fortell meg at du kjenner på litt andektig takknemlighet over å være i live, og stå med en tomat i handa. En ufattelig gave av dimensjoner vi ikke tenker over i det hele tatt. Derfor kan vi heller ikke nyte den helt og fullt.

Alt dreier seg om bevissthet. Er vi ikke bevisste går vi glipp av så uendelig mye. Men tenker vi på denne mindfulle måten - og i dybden - vil vi aldri mer tenke på noe som en liten ubetydelig bagatell, ikke verdt å dvele ved så mye som et sekund en gang...

Og jeg tenker at etter du har lest dette vil du aldri mer se på en tomat uten å tenke på hvor mye som ligger nede i dypet av oppmerksomheten på den oransje, runde og herlige frukten. Den vil for alltid minne deg på storheten i det guddommelige skaperverket, og alle delene av prosessen som ga den livet.

Takknemlighet for at vi er født med evne til bevissthet.

Hjerte

 

9. mai, 2018

Av og til snakker jeg med mennesker som jeg ikke har sett på en stund, og så spør jeg hvordan de har det. Da kommer det et langt sukk og mange lange forklaringer om sykdommer og elendighet som nesten ikke tar slutt. Ikke så rart når en ikke føler seg frisk, kanskje. Og jeg har sikkert gjort det samme selv mange ganger. Men det får meg til å tenke, og jeg har kommet til disse refleksjonene:

Den beste måten å bli glad på, er å snakke om hvor mye en har å være glad for.

Den beste måten å bli frisk på, er å snakke om hvor frisk en faktisk er.

Den beste måten å få mer penger på, er å snakke om at du er rik, og lever i overflod.

Galskap...? ...hvis du ikke er verken glad, frisk eller har mye penger?

Det er bsolutt ikke galskap!

Du har nemlig mye å være glad for. Snakk om det  istedet for alt du kunne være sur for!

Du er veldig frisk selv om du har noen plager! Hvis du bare snakker om alt du lider av, ser du ikke alle de diagnosene du ikke har.

Følelsen av rikdom og overflod ligger ikke i hvor mye penger du har på kontoen, men i hvor bevisst du er på at universet forsyner deg med alt du trenger til en hver tid.

Dette gjelder alt i livet. Synes du ikke du har nok oppmerksomhet i livet ditt, så begynn med å gi andre oppmerksomhet!

Er det noe du kunne trenge, men som du synes at du aldri får, så begynn med å gi til andre! Beste måten å få på er å gi.

Vil du gjerne bli invitert hjem til noen, og det er et savn, så begynn med å invitere andre hjem til deg først. Bak en kake, kok kaffe, rydd litt, og åpne døra di!

Synes du alt er ugreit, begynn med å si at jo, faktisk så er alt helt greit akkurat sånn som det er nå!

I stedet for å yte motstand, begynn med å akseptere at ting er som de er. Da slutter du å skape mer av det du IKKE vil ha, og så lager du rom for det du vil ha.

Stol på at når en dør lukker seg, så åpner det seg en ny.

Stol på at hvis noe ramler sammen, så er det for at ting skal få muligheten til å bygge seg opp igjen på en ny og bedre måte.

I stedet for hele tida å fokusere på hva du håper skal skje framover, hva med å begynne å leve her og nå? Gi tanke til hva du kan gjøre for å skape gode øyeblikk akkurat nå! Da mister du i hvert fall ikke alle nåene du kunne ha nytt, og som aldri kommer tilbake.

Vår tankegang er influert av gamle nedarvede tankemønstre som holder oss fanget. Men dette går det an å snu. Vi må bare øve oss på å snu tankene, og å bytte dem ut med mer positive tanker. Lage litt gøy ut av det, rett og slett. Se komikken i hvor dumt vi tenker, og hva vi gjør med oss selv og livet vårt. Hvordan det vi tenker og snakker får følger. Som da jeg snakket med en venn om de håpløse armene mine som har fått en sleng på seg som jeg ikke har hatt før, og som jeg misliker sterkt å se. Så dårlig at jeg må skjule disse uestetiske endringene med en liten jakke eller noe annet. Hvor ille er det egentlig, spurte min herlige venn. Jeg viste henne hvordan de sørgelige armene mine har fått hud som ikke bare henger, men også slår en liten sving på seg nede ved innsida på albuen når jeg bøyer meg ned. Dette hadde jeg oppdaget da jeg bøyde meg ned tidligere på dagen for å ta noe opp fra gulvet. Jeg fikk sjokk, og enda en grunn til å gjemme mine uestetiske armer. Hun så på meg med latter i blikket og sa: Hvor mye har du tenkt å gå rundt som en gorilla på den måten? Jeg lo hysterisk, for da skjønte jeg plutselig hvor dum jeg var.

Hvis vi forteller oss selv hvor håpløst ting er, kommer vi aldri til å bli fornøyde. Jeg kan bruke armene mine til det meste jeg vil, så selv om de slenger litt, hva gjør vel det, sammenliknet med at jeg hadde hatt armer jeg ikke kunne bruke? Jeg skal bruke veldig lite tid på å gå rundt som en gorilla, så det kommer til å gå helt fint! Jeg må heller takke for at jeg er frisk og har gode armer som jeg kan omfavne med, jobbe med, være kreativ med, og gjøre masse koselige ting med. Tenk så heldig jeg er! Plutselig føler jeg takknemlighet i stedet for misnøye. Det var bare en liten snuoperasjon, men så stor forskjell den gjorde!

Hjerte