Blogg

31. jul, 2019

Idag, den 27.juli, 2019, har jeg gått rundt her hjemme i hagen og mimret om gamle dager. Hvordan vi hadde det her på tomta da vi var nygifte i 1976. Og da ungene kom til, og da vi etterhvert byttet hus med Aasta og Johannes, svigerforeldrene mine. Vi bodde tett, men i hvert vårt hus, og vi hadde det alltid koselig sammen. Ungene gikk ut og inn hos bestemor og bestefar, og var kjempeglade i dem begge. Og Aasta og Johannes hadde masse glede av ungene, så begge parter nøt godt av hverandre.

Ofte var mamma og pappa på besøk, og vi hadde utallige kaffeslabberas ute i hagen, under de store skyggefulle frukttrærne og hengepila. På denne tida, når vepsen og biene blei innpåslitne, fordi kakene kom på bordet, så henta svigerfar støvsugeren og støvsugde inn alle vepsene rett fra lufta, til stor fornøyelse for ungene. Verken Torgeir eller Aasta tålte stikk, et stikk var dødelig for begge to. Dette var før bier og humler måtte vernes, så vi får unnskylde støvsugeren. Svigerfar skulle bare beskytte kona og sønnen mot allegisjokk, han.

Men de kaffemåltidene ute i hagen var koselige, og jeg kjenner jeg blir varm om hjertet av å tenke tilbake på de. Vi voksne koste oss med kaffekoppen mens ungene hvinende leika med hageslangen og sprutet iskaldt vann på hverandre så fort de var ferdige med å spise.

Trærne var fulle av eple- og kirsebærkart, det begynte å lukte søt sommerfrukt. Glassepler, pærer og plommer. Trærne var dørgende fulle. Det var den gangen vi saftet og syltet også det. Flaske på flaske, glass på glass.

Mamma og Aasta satt med hekletøyet under treet. Begge skulle ha håndarbeid til basar på hvert sitt bedehus. En måtte begynne tidlig med sånt. De koste seg sammen og småpratet om løst og fast. Dameprat.

Av og til begynte mamma og Johannes å diskutere kristendom, og da kunne det bli ganske heftig. Men de greide å avslutte før det brakte løs for alvor. Mamma syntes svigerfar var i mest konservative laget, og han syntes vel det motsatte om henne, men de var likevel gode venner. Men når det blei litt for eksplosivt tok pappa Johannes med seg på en spasertur rundt i hagen, og så sjekket de bønneåkeren, potetene og erteblomstene, og sånn gikk lufta ut av ballongen.

Akkurat her jeg sitter nå og skriver, i en behagelig hagestol, det er faktisk midt i det som var bønneåkeren. Jeg ser meg rundt og minnes biehuset som sto i enden av hagen, den gamle leikestua midt i hagen, og det forhatte skuret under trærne hvor alt sto lagret som var oppsamlet gjennom årene. Det var ting som kanskje kunne komme til nytte. Redskap, hageting som trengte reparasjon, en gammel traktor osv. Tanken var at det skulle brukes en gang når en bare fikk reparert det. Det blei nok aldri gjort. Det var for travelt.

Det var ei utrolig koselig tid. Jeg husker somrene så godt. De er fulle av masse gode minner. Det var ti herlige år hvor mamma og pappa og svigermor og svigerfar var tilstede alle fire. Så gikk de ut av tiden, først pappa, så mamma, så Aasta og så Johannes. Pappa i 86, mamma i 88, Aasta i 2001 og Johannes i 2008. Det var veldig godt å ha svigermor og svigerfar da mamma og pappa var borte. Det blir et tomrom som ikke kan fylles når de du er glad i går bort, og da er det en velsignelse at ikke alle reiser samtidig.

Idag er det Torgeir og jeg som er de ‘gamle’. Det er ungene våre og barnebarna våre som fyller hagen om somrene nå. Hagen er delt i tre, så vår del er veldig liten nå, men det er nabounger på de to andre, og når barnebarna våre er på besøk så er det ungeliv på alle tre. Det er liflige lyder. Det bor gode mennesker i gamlehuset, og gode folk i det nye huset der drivhusene våre sto. Det var den gangen vi hadde gartneri.

Livet består av fase på fase. Den ene avløser den andre. Så mye som har skjedd. Nå er vi i en rolig fase. Pensjonisttida, hvordan i himmelens navn havnet vi egentlig der?Joda, tida gikk. Sånn er livet. Tida flyr og den kommer ikke tilbake. Så nå har vi sluttet å stunde framover, og godt er faktisk det. Vi lever i øyeblikket.

Ja,ja, det var en liten mimrestund. Deilig å ha bare gode minner å se tilbake på. Nå må jeg flytte over i sola, det blei kaldt i skyggen. Det går mot kveld. ❤

 

16. jul, 2019

Alltid når det er sommer, går jeg inn i en slags sommerprosess, som om hver sommer får et tema. Jeg er jo sånn at jeg setter et tema for hele året, og det gjør jeg rett før nyttår, sånn at jeg går rett inn i en prosess så fort januar begynner. Sånn har jeg hatt det siden 2005, og det passer meg fint. Jeg liker å jobbe med selvutvikling og personlig vekst. Derfor har temaet for dette året vært at 2019 er det året hvor jeg skal lære å elske meg selv enda mer. Det er mitt tredje år med å lære å elske meg selv. I 2017 skulle jeg lære å elske meg selv. I 2018 skulle jeg lære å elske meg selv mer. Og 2019 ble året for å elske meg selv enda mer. Det er med andre ord en lang prosess å lære å elske seg selv.

Men tilbake til sommerprosessen. Det kan virke som om sommeren setter et lite ekstra støt i forhold til årets prosess. Antagelig fordi da stilner det kjøret som en vanligvis er inne i ellers i året, og det blir mer tid og ro til refleksjon i dybden. En får tid til å tenke hvor langt har jeg kommet i prosessen? For meg ble det sånn i år at da sommeren kom, og alt roet seg og jeg kunne fordype meg, så fant jeg ikke roen. Jeg følte meg stresset og urolig, og jeg kunne ikke skjønne hvorfor. Jeg er jo så tilfreds, og jeg er så fornøyd med alt. Sommeren har alltid vært ei god tid for meg, hvor jeg har fått ro til å føle på tilfredshet og takknemlighet, og jeg gledet meg til å ha det sånn denne sommeren også. I stedet ble det ikke sånn.

Jeg kjente på en uro, jeg klarte ikke å slappe av, jeg greide ikke kose meg med verken baking, håndarbeid, bøker eller kryssord som jeg vanligvis gjør. Jeg gjorde alt sammen, men  følte på at noe var galt, at jeg hadde glemt noe, eller forsømt noe, eller at jeg ikke hadde jobbet hardt nok, at jeg måtte forbedre meg, og at det var noe jeg ikke hadde fått med meg. Jeg begynte å bebreide meg selv fordi jeg hadde neagtive følelser, at jeg måtte ta meg sammen og jobbe hardere, prestere mer. Ikke en gang mine meditasjonsstunder ga meg den vanlige roen. Hva var dette for noe?

Så jeg begynte å tenke...hva er det egentlig jeg driver med? Og hvor er jeg nå i forhold til å elske meg selv? Veldig lenge hadde jeg jobbet med å gi meg selv frihet, frhet til sunne valg, for eks å gi meg selv frihet fra angst. Og jeg fant ut at det jeg holdt på med nå var en måte å sette meg selv i bur på...jeg valgte bort friheten.

Jeg begynte med å gå igjennom mitt eget ståsted, og måtte repetere for meg selv at frihet var mitt førstevalg. Frihet til å vokse, frihet til å tenke selv, frihet i fra frykt og angst. Frihet til tillit. Tillit til livet, til at jeg er Alt det som er, at jeg er min del av Kilden, og da har jeg jo min del av Kildens kraft også. Jeg visste hvem jeg var, hva jeg sto for, hvorfor jeg er her, hva som er intensjonen min, og hva jeg vil med livet mitt videre.

Så plutselig gikk det opp for meg at jeg skulle ikke prestere noenting, Jeg skulle ikke gjøre en hel haug med ting som blir gjort av så mange andre. Jeg burde trimme mer, spise sunnere, meditere mer, bruke alle teknikkene jeg har lært, formidlet enda mer og enda bedre, jeg burde hatt en større arena, jeg burde være enda bedre venn, burde inspirert mer, vært en enda flinkere og driftigere idealist, vært mer kreativ osv...

Jeg burde være friskere enn jeg er... Det begynte å gå et lys opp for meg. Jeg skulle ikke prestere noen ting. Jeg skulle ikke gjøre, men bare være! Jeg skulle bare ta det med ro, følge min intuisjon, gjøre de tingene som gjør meg glad, og fortsette å gjøre ting på min måte. Jeg var jo lykkelig og tilfreds med alt som det var. Jeg skulle rett og slett bare være meg. Jeg var god nok som jeg var, på min måte, og det var mer enn nok. Jeg skulle ikke prestere å være meg!

Jeg følte jo heller ikke at jeg manglet noe, det var bare en ting jeg ikke syntes var på plass, og det var den arenaen som jeg skulle formidle på. Den som var litt større enn den jeg hadde. Jeg visste at alt jeg trengte var inne i meg, og at det ikke var noenting utenom meg å finne av lykke. Likevel var jeg opptatt av at jeg burde ha en større arena å formidle på, den lille jeg hadde var kanskje ikke lenger god nok. Det gamle jeg hadde holdt på med hadde kanskje gått seg ut på dato, og at jeg burde ekspandere på et vis, for at jeg skulle være i tråd med min egen prosess, og den kollektive prosessen.

Så leste jeg disse ordene av Neale Donald Walsch: Alt du tror du trenger har du allerede. Det eksisterer inne i deg. Faktisk så ER du det!

Dette ble en kraftig påminnelse om noe jeg allerede visste veldig godt. Hvis jeg skal elske meg selv, så må jeg forstå at jeg ikke skal prestere å være meg. Hvis jeg skal elske meg selv, så trenger jeg ikke gjøre noenting annet enn å bare være meg, akkurat sånn som jeg er. Det er sånn Gud har skapt meg. Det var sånn Han så at Han kunne bruke meg best. Det er godt nok. Gud bruker meg allerede sånn som det er, og jeg skal bare slappe av og fortsette å bruke ressursene mine sånn som det faller naturlig.

Så i sommer skal jeg lære å slappe av, å kose meg, å gjøre alt det jeg ellers ikke får tid til, det blir kanskje bare de vanlige tinga, men det er ok nok, og jeg skal lære meg å hvile i dette. Hvile er viktig for meg. Ro. Skjønnhet, takknemlighet. Ikke en gang skal jeg jobbe med/streve med å prøve å bli frisk. Jeg har den helsa jeg ønsker meg og trenger inne i meg, den eksisterer der, jeg skal bare være den. Hvis jeg er min del av det som er større enn meg, min del av Kilden, Barbrodelen av Guds kraft, min del av alt det som er, da har jeg nok av alt. Da er det ingen mangel. Ikke på penger, ikke på helse. Ikke på noenting.

Svermeri tenker kanskje du som leser dette nå. Jeg tror faktisk ikke det. Jeg er glad for at jeg ikke fikk sove i natt, for da fikk jeg satt ord på, og systematisert disse tankene. Jeg vet at alt dette handler om å elske seg selv, og erkjenne sin egen verdi og sin egen kraft.

Så kan jeg jo håpe at disse tankene kanskje kan gi deg litt også. At de snakker til deg på en god måte. Hvem vet. Pr nå er det 131000 mennesker som har lest bloggen min siden jeg startet den i 2016. Det er faktisk veldig mange mennesker. Jeg kjenner ikke en gang så mange mennesker, selv om jeg har et ganske stort nettverk rundt meg. Jeg aner ikke en gang hvordan de finner meg.  Men hvis bare en av disse 131000 menneskene kan nyte litt godt av mine ord i natt, så er det fint. 

Da sier jeg god natt nå, og går og legger meg. Og så ønsker jeg deg en fortsatt god sommer, og minner deg på at du er god nok som du er. Nå skal du bare hvile i deg selv, elske deg selv som du er, og huske på at du trenger ikke prestere å være deg. Hva du enn måtte trenge eksisterer inne i deg. Du ER det.

Hilsen Barbro, din venn. ❤

 

 

17. jun, 2019

Jeg har vært veldig opptatt av frihet i det siste, og reflektert mye på det, men kan vi som bor i Norge snakke om frihet? Og i så fall fra hva? Vi er vel egentlig fri. Når jeg tenker nøye gjennom det kommer det opp mange eksempler på min frihet. Jeg er fri til å gjøre hva jeg vil når jeg vil. Jeg er fri til å velge hvilke venner jeg vil ha og hvilke jeg ikke vil ha. Jeg er fri til å være glad i folk jeg liker. Jeg er fri til å handle meg klær hvis jeg vil det. Jeg bor i et fritt land. Jeg er fri til å velge hva slags aktiviteter jeg vil bruke tida mi på. Jeg er ikke nødt til gjøre noen ting hvis jeg ikke vil, og jeg er ikke avhengig av noe som helst. Det er en gave, og deilig å vite. Det fremmer både livskvalitet, kreativitet og inspirasjon. Og fremst av alt, det er ingen selvfølge. Med andre ord, det gir stor grunn til takknemlighet.

Likevel er jeg ikke helt fri. Hva mener jeg med det?????

For noen vil nok jeg fremstå som en som liker å være i sentrum, kanskje til og med sjøldigger, fordi jeg stadig vekk eksponerer meg på sosiale media, ja, kanskje de tror jeg er avhengig av å stadig legge ut noe for å hanske inn likes og positive kommentarer…

Det er feil, jeg er der bare fordi jeg liker å spre positive vibrasjoner, skjønnhet og inspirasjon. Jeg kjenner selv at det gjør godt å få en dose av det hver dag, og derfor tenker jeg at det gjør godt for andre også. Det er nok av dritt i verden, derfor trenger vi nettopp litt positivt påfyll. Og når jeg treffer folk ute, så får jeg stadig vekk høre at de koser seg med det jeg legger ut, både bilder og tekster. Det gir grunn til å fortsette. Da har jeg to grunner, jeg trives med det selv, og mange liker det.

Ok, hvor vil jeg hen? Joda, jeg har et poeng her. Jeg er nemlig altfor beskjeden! Jeg kunne gjort alt det jeg gjør i mye større målestokk! Særlig fordi jeg vet jeg har noe fint å formidle. Jeg har en drive i hjertet mitt som gjør at jeg gjør det jeg gjør. Jeg er ingen sjøldigger, men jeg vet at mange trenger positivt påfyll. Jeg er en idealist av hjertet. Likevel gjør jeg ikke mer ut av det enn jeg har gjort så langt. Jeg er nemlig redd for å stikke meg fram, redd for at folk ikke skal like det jeg kommer med, redd for å støte noen, og redd for at folk skal få imot meg. Det er mange som kjenner meg fra ulike vinkler, og bare det at jeg av og til bruker et ord som 'energi' når jeg prater med folk som ikke kjenner den terminologien, særlig kristne, det kan forvirre og gjøre at de føler seg ukomfortable med meg. Huff nå prater hun sånn tullball igjen...

Ergo er jeg ikke fri. Hvis jeg sto fram som den jeg virkelig er, ville jeg gitt større doser, stått enda mer i min egen kraft, vært på arenaer som ville vært glade for det jeg kunne formidle, og fått løftet folk i enda større grad. Men jeg har fått så mye kjeft for den jeg er, for det jeg står for, og for det jeg sier, så det er det som holder meg tilbake.

Men jeg mangler motet til å gjøre det. Jeg er altfor redd for å støte folk fra meg. Derfor safer jeg altfor mye. Skjuler av og til hva jeg faktisk sitter inne med av kunnskap, og holder ting tilbake, for folk vil ikke skjønne hva jeg snakker om likevel. Og jeg har også full respekt for at man trykker ikke noe ned over ørene på folk som befinner seg på en helt annen planet enn der jeg selv er. Jeg har også tenkt at nå er jeg der jeg er, og der må jeg gi det folk kan ta imot....når jeg ikke har andre arenaer. Og selv om jeg har jobbet i 22 år som bl annet healer, så har jeg vært ute av jobb så lenge nå at folk glemmer at jeg en gang var det de assosierer med en trollkjerring, og det er litt bekvemt, fordi friksjonene uteblir i større grad. Men jeg er fortsatt den samme healeren, selv om jeg ikke jobber med hendene lenger. Heldigvis kan ord også heale. Det er derfor jeg innerst inne ønsker å kunne ha en arena hvor jeg kan formidle i større grad enn jeg gjør nå. Men så lenge jeg bare ønsker meg det, forblir det et ønske, så jeg må gjøre noe med det for at ting skal endre seg, og det er det bare jeg som kan gjøre, ingen andre. Det er bare jeg som kan bevege mitt liv.

Ok, dette var min greie, men nok om meg. De fleste av oss har det på liknende vis, de holder tilbake, og de skjuler seg, setter på seg en maske, sier det folk forventer av dem, og gjør ting de egentlig ikke har lyst til for å please folk. Det blir fredeligst, men da går de også på akkord med seg selv, og de står ikke totalt i sin egen kraft, og lyset deres blir dempet.

Også er det de gamle tankemønstra våre da, som vi også har så til de grader integrert at de kommer til å følge oss inn i døden om vi ikke snur dem. De gamle tankemønstra våre er preget av separasjonstanken, at vi er det lille rusket som fyker viljeløst rundt med vær og vind og skjebnens mange luner. Vi er jo ikke det, det er nå faktisk vitenskapelig bevist at vi alle tilhører det samme energinettet. Det kobler oss sammen sånn at jeg er forlengelsen av deg, akkurat som du er forlengelsen av meg. Og det nettet er alt det som er, ergo er jeg det, og det er du også. Det betyr at jeg ikke bare har alt det som er i det nettet, men jeg ER det. Derfor bruker jeg ofte bildet av bølgen og det store havet. Jeg er den bølgen, og havet er Gud. Jeg er både bølgen og ett med havet/Gud, og er derfor aldri alene eller prisgitt noen form for separasjon. Jeg er en bølge i det store havet, og har alltid Guds kraft i ryggen.

Hvis du lurer på sannhetsgehalten i dette, kan du sjekke alle videoene som ligger på nettet hvor Gregg Braden snakker om hjerte kontra hjerne, og energinettet som knytter oss alle sammen, og du kan lese bøkene hans med masse info om at Darwins teorier om atskillelse og at kun den sterkeste overlever kampen om livet, er avskaffet. Les deg opp på stoff fra Institute of Heartmath også, der får du den samme informasjonen. Det er råspennende lesning, som foreløpig ikke finnes i noen lærebøker, men det er fordi at å bytte ut alt dette Darwinstoffet kommer til å ta himla lang tid. Det tar også tid å snu hodet på alle dem som fortsatt sverger til Darwin og hans utgåtte teorier. Jeg pleier å høre på P1+ om morgenen, og der er den koselige dyrlegen, Geir Erik Berge, som jeg liker så godt å høre på, og han sier han er en svoren Darwinist. Han har nok ikke hørt om Gregg Braden, eller nyere forskning. Kanskje jeg skal sende han en bok.

Nok om Darwin og tilbake til meg. Jeg sa jeg har reflektert mye over alt dette i det siste, og nå kommer jeg snart fram til hovedpoenget med det jeg vil fram til. For lenge siden har jeg slått fast for meg selv at jeg hele tida kan bytte ut negative følelser med mer positive, sånn at jeg jobber meg oppover følelsesskalaen. Dette har jeg skrevet om mange ganger før. Jeg har et valg. Våkner jeg en morgen og føler meg nedfor, kan jeg finne de tinga jeg har å være glad for og bytte ut de triste og nedstemte tankene med alt jeg kan glede meg over. Med andre ord, glede er et valg. Jeg legger de triste tankene vekk, og velger å fokusere på glede. Det høyner følelsene mine. Et annet eksempel, har jeg lite penger og bekymrer meg for utgifter, kan jeg bytte ut bekymringen for uforutsette utgifter med forventningen om uforutsette inntekter. Det er ingen umulighet at det kommer inn noe ekstra penger. Det har jeg opplevd mange ganger. Hvis en dør har lukket seg kan jeg bytte ut sorgen over den med forventningen om at en ny dør vil åpne seg. Er jeg syk, kan jeg takke for at jeg er koblet til et energinett hvor alt er tilgjengelig, også helbredelse, i stedet for å fokusere på at jeg er syk.

Et av de gamle tankemønstra som vi er koblet til, sier at vi må jobbe hardt for å oppnå det vi ønsker oss. Med andre ord kan vi få det vi ønsker oss bare vi jobber hardt nok. Men jeg tror det er mye enklere enn som så. Det må det være hvis vi er knyttet til og ER alt det som er. Da trenger vi jo ikke jobbe så hardt!  Da kan vi bare slappe av og ta imot. Vi er jo alt det vi ønsker oss allerede, det er bare vår manglende bevissthet på det som holder ting på avstand. På samme måte som at vi tror at bare vi gir motstand nok, så går ting over eller forsvinner bort. Å nei, det er akkurat motsatt. Det vi gir motstand til blir bare værende. Og det vi tviholder på vil vi miste. Det vi ønsker oss forblir bare et ønske.

Derfor velger jeg alltid frihet først! Før jeg velger glede! Fordi når jeg velger frihet til å være glad, frihet fra angst og bekymring, frihet til å være frisk, frihet til at pengene strekker til enten jeg har få eller mange penger, da forteller jeg meg selv et budskap som har litt større holdbarhet enn om jeg bare går rett på og velger glede. Uten friheten er det mye lettere å gi opp, å miste taket på gleden selv om man har valgt den helt bevisst. Velger jeg frihet er det fundamentet under gleden. Det som gjør at gleden har noe å hvile på. Da dette gikk opp for meg, ble alt så mye lettere å skjønne, og ikke minst praktisere.

Derfor velger jeg frihet for alle penga! Frihet til å stole på livet, til å stole på at det som er større enn meg ivaretar meg og vil meg vel. Frihet til å hvile i at livet er på min side. Frihet til å stå opp for meg selv, å stå i min egen kraft, ta mine egen kloke valg, og regissere livet mitt i retning av det høyeste beste. Frihet til å elske meg selv. Til å elske mine venner. Frihet til å sette grenser, til å holde folk unna som ikke er gode mennesker.

Det er fint å gå rett på å velge gleden. Men hvis du ikke er hundre prosent bevisst at du faktisk har frihet til å være glad, vil du veldig fort på en dårlig dag bli hengende i at det nytter ikke likevel. Det var bare tull at sammen. Jeg er virkelig prisgitt skjebnen. Det er ikke noe som tar vare på meg. Jeg er bare et rusk…

Frihet. Det er et fantastisk ord som legger til en ekstra dimensjon i hverdagen. Tenk for en gave å føye til på frihetslista mi, at jeg er fri til å velge bort gamle tankemønstre jeg ikke er tjent med, og legge til tanker jeg er tjent med. Tenk for en velsignelse å kunne rydde og kaste bort alt som trekker meg ned, og på samme tid fylle livet og dagene med alt som løfter meg.

Takk, takk, av hjertet takk.

Hilsen Barbro

 ❤

22. apr, 2019

Det har vært påske, fortsatt er, men det er siste dagen i dag. Vi har hatt besøk av familien vår, unger og barnebarn, så det lille huset vårt har vært fullt, men nå har alle dratt hjem til sitt. I dag er det stille og rolig, og det er deilig å gå og kjenne på den følelsen også, samtidig som det er litt trist at allle har dratt. Men jeg kjenner på sterk takknemlighet for at ungene våre har lyst til å komme hjem på besøk, det er ingen selvfølge. Men det at de kommer hjem har blitt en tradisjon. Vi har aldri vært av dem som drar på påskeferie, for vi hadde to drivhus og blomsterbutikk da de var unger, og kunne ikke dra fra alt dette i en sånn sesong. Og sånn var det egentlig hele året rundt, alltid var det en eller annen sesong når alle andre dro på ferie, så da ble vi hjemme og koste oss der, samtidig som vi kunne ta oss av planter og blomster. Og da ungene flyttet ut og fikk sitt eget, kom de alltid hjem til påske, og sånn har det bare fortsatt. Bursdagen min har også falt i påska, og vi er en familie som feirer bursdager, store og små. Så takknemlighten er stor. Ingenting er som å vite at man har familie som støtter opp, er glad i en, og kommer hjem på besøk. Det går jo også begge veier, så de har selvfølgelig støtte fra oss.

Jeg er lykkelig i hjemmet mitt. Det er ikke stort og det er ikke luksuriøst, men det er koselig, varmt og har personlighet, og det er fullt av masse farger, og er fylt av en fant fra hver bygd. Gamle ting fra både mitt og Torgeirs barndomshjem, og vi bor blant alle disse gamle tingene. Noen av dem litt slitte av tidens tann, men det er helt greit. Jeg elsker disse tingene som alle fører meg tilbake i tid, til en lykkelig oppvekst og god barndom i trygge omgivelser. Det er dessuten utrolig mye som kan pyntes på med en duk eller et bilde.

I går da jeg sto og hengte opp håndklevaska mi, ble jeg overveldet av en følelse av takknemlighet og sterk lykke. jeg så på håndklene...eller heter det håndklærne...de er gamle alle sammen...og husket situasjoner fra opp gjennom årene med disse gamle slitte håndklene...unger i badebalja med klissvått hår og blide fjes...eller den gangen jeg kjøpte det, hvilken butikk jeg sto i og hvorfor jeg kjøpte det...eller den gangen jeg var på en deilig behandling og hadde laget en rull av det og lagt det under nakken...eller den gangen jeg sto og hengte opp håndkler på det nye tørkestativet mitt som jeg var så kry for. Det er nemlig ingenting som føles bedre enn å henge opp våte og deilig duftende håndkler på et stativ og se de blafre i vinden, jeg elsker det. Jeg henger de alltid nøye opp etter størrelse og fasong, for det lærte jeg av mamma, og det en lærer av sin mamma blir sittende. I alle fall har det gjort det hos meg. Det er ingen grunn til at selv ikke et tørkestativ skal se ordentlig ut, sa mamma, og den regelen gjelder både ute og inne, selv om tørkestativet er gjemt bort i en krok. Derfor reier jeg også alltid opp senga hver eneste dag, har gjort gjennom 43 år, for det lærte mamma meg. I dette huset skal det kunne gå mennesker inn gjennom alle rom, sa mamma. Og hun sa også at det første stedet folk møter din personlighet, det er ved døra inn til huset ditt, så der må det alltid se ordentlig og ryddig ut, og ikke bare det, men koselig også, sa mamma. Så den regelen har jeg alltid levd etter. Og når det gjelder senga spiser jeg ikke en gang frokost før den er reid nøye opp. Jeg vet at noen ville kalle dette for nevroser, men for meg er det ikke det, men bare enkle leveregler som gjør livet mitt ryddig, godt og holder det på stell. Det gjør meg fornøyd og lykkelig.

Jeg har kommet til at hverdagslykka er den beste. Lykka for de små tinga, de enkle gledene. Jeg kan sitte ved kjøkkenbordet mitt og se på alle tinga rundt meg som gjør livet mitt koselig. Den blå bollen fra svigermor som jeg har en Pauli Øye i som straks blomstrer. De mangefargede Streptocarpusene som blomstrer for fullt i vinduskarmen. I den karmen hadde også svigermor sine akkurat de samme blomstene. Brikkene på bordet har datteren min heklet og de matcher vasen akkurat, samme nydelige farge. Koppene som vi fikk av de to eldste jentene våre som det står Mor og Far på med snirklete skrift. De var småjenter da, og veldig stolte av den fine gava til oss. De har stått i skapet siden den gangen fordi jeg var så redd for at de skulle knuses, men nå har jeg tatt de fram og bruker dem hver dag. Det er nå vi lever, og vi må bruke dem mens vi er i live. Det skjønner en viktigheten av når en kommer i vår alder. Kjøkkenbordet hr vi arvet etter datteren vår og hennes mann da de kjøpte nytt stort bord. Hos oss passer det perfekt inn for vi har en bitteliten kjøkkenkrok. Rundt meg på dette kjøkkenet er det overalt ting som minner meg og mamma og pappa, bestemor og bestefar, mormor og morfar, og tanter og onkler. Og alt sammen gjør meg lykkelig.

Huset i seg selv har sin egen spesielle historie, og den forteller om flere generasjoners levde liv. Det var et uthus for Torgeirs besteforeldre og foreldre, og ble et beboelseshus for oss da vi giftet oss. Kjøkkenet vårt er der det var møkkakjeller en gang i tida, gjesterommet er i grisehuset, stua er i hønsehuset, og utedo var det der vedovnen vår står, så ikke rart det kan vekke til live tanker og assosiasjoner når en vandrer rundt i dette gode lille huset. Jeg blir lykkelig av å bo her. Vi bodde her først i ti år fra vi giftet oss i 1976, så byttet vi hus med svigerforeldrene mine, og da ble dette huset annekset hvor de bodde til de døde i 2001 og 2008. Da hadde vi bodd i deres gamlehus som ble bygd i 1937 i 28 år. Da de begge var borte, bygde vi nytt hus nede i åkeren og flyttet inn der i 2010, bodde der i fire år, før vi solgte og flyttet hjem igjen til dette lille huset. I åra etter at svigerfar gikk bort, leide vi ut 'uthuset', men før vi flyttet inn pusset vi det opp med nytt kjøkken og større bad, så da vi var vel installert, var det som å flytte hjem igjen til sin gamle kjæreste. Vi har aldri et sekund angret på at vi solgte det nye, enda vi trvdes godt der også, men det er dette huset som er vårt virkelige hjem. Her er jeg, vi begge to, rett og slett lykkelige.

Livet mitt er godt å leve, komfortabelt og behagelig. Ingenting er perfekt eller råflott, livet har sine opp og ned-dager, men vi har det godt, og det er jeg takknemlig for. Og veldig glad for at vi ikke ga opp på de tunge dagene, for det har jo vært noen av dem. Men vi sto på sammen for å holde liv i både familien, hjemmet vårt og kjærligheten. Vi visste alltid at vi måtte holde liv i gnisten, den måtte ikke dø ut, for da er det fort gjort at det går gærent når dagene er røffe. Så jeg sier til Torgeir hver kveld når vi sier god natt, at hvis jeg dør i natt så skal du vite at jeg dør lykkelig. Og det er virkelig sant. Hvis jeg dør nå, dør jeg komplett lykkelig. Jeg har alt jeg kan ønske meg. Min kopp er full.

Hvordan ble det sånn? Jeg tror det begynte å vokse da jeg startet å takke for alt som var godt i livet mitt. Takk for at jeg kan stå i varm dusj og la varmt vann skylde over meg, takk for at jeg kan drikke rent vann. Takk for at jeg kan vaske gulvet med god såpe og en lettvin mopp. takk for kaffetrakteren min som gir meg deilig kaffe hver morgen. At jeg har mel å bake av, stekeovn å steke i, melk til maten, kopper til å dekke på med, en fin duk å legge på bordet, stearinlys å tenne mens vi spiser, en mann som elsker meg å sitte sammen med og spise, unger som kommer på besøk, to koselige verandaer, bil å komme seg rundt med, en god seng å ligge i, rent sengetøy i skapet, vaskemaskin til klesvask, penger til å betale regninger med. Osv, osv. Det stopper ikke når du først har begynt, og til og begynne med må du ta tak i det, det vil si velge å takke for en ting, men etter hvert tar det tak i deg, og så kommer det helt av seg selv. Så fyller det deg med gode følelser som styrker kropp og sjel, og til slutt går du rundt som jeg gjør nå, stappfull av hverdagslykke. Selv om det selvfølgelig kommer tunge dager nå også, likevel holder lykka, og den holder meg ganske enkelt oppe.

Lykke har ikke noe med ytre tingene å gjøre, masse penger, en Tesla i garasjen, personlig trener, utenlandsreiser, perfekt og veltrent kropp, luksushus, hytte på fjellet med større fasiliteter enn jeg har i huset mitt. Nei, den har å gjøre med det indre livet ditt, kjærligheten, hjemmet ditt, alle de enkle hverdagsgledene, hvordan du har det med deg selv og dine kjære. Og takknemligheten. Den er et nøkkelord. Lykka kommer med takknemligheten, med å se rikdommen i det enkle livet, og det du har.

Fokuserer du på det du syns du IKKE har, kommer du til å vente lenge på lykka. Kanskje for alltid...❤

 

5. apr, 2019

Hei til alle mine følgere, som jeg ikke vet hvem er!

Jeg har vært stille en stund, men det er fordi jeg har holdt på med et bokprosjekt som nå er ferdig. Boka er utgitt, og selger som hakka møkk. Det er en skildring av en vennnnes barndom og oppvekst i arbeidersamfunnet på Ulefoss, og det er hun som forteller og jeg som har ført den i pennen. Nå som den ble en suksess har jeg gått i gang med å gjøre ferdig min egen barndomsskildring fra oppveksten på Einaren i Skien. Den har ligget ferdig noen år, men må redigeres før den kan gå i trykken. Så det er det jeg holder på med nå, og det er viktig når jeg ser hvor god respons boka til Berit fikk. Det ga blod på tann. Så derfor altså denne stille perioden, men jeg lover å komme sterkere tilbake om ikke så lenge. I mellomtiden ønsker jeg dere alle en god påske og god vår.

Hilsen Barbro ❤