Blogg

19. mai, 2020

Vi mennesker er vant til å befinne oss i en virkelighet av atskillelse. Og vi er flasket opp til å tro at alt vi ønsker oss eller synes vi trenger er utenfor oss. Et eller annet sted der ute, og vi må jobbe hardt for å få det. 

 Jeg kjente på en sterk trang, en slags drive, et kall i hjertet, til å dele med meg av min erfaring og kunnskap til folk som sliter med angst. Jeg tenkte særlig på unge mennesker, men også godt voksne som sliter, og som føler på stresset ved å ikke strekke til fordi angsten har et altfor godt tak på dem. Jeg syntes jeg så angsten bare øke der ute. Sånn hadde jeg det i et halvt år. 

 Jeg har klokkertro på at universet jobber for meg, og jeg ba til høyere makter om å skaffe meg en arena som kunne forenes med å være hundre prosent ufør, med helsemessige begrensninger og en alder av 64 år. 

 Jeg setter meg alltid til for å lytte når jeg ber, og jeg får alltid svar. Det fikk jeg denne gangen også. «Du har en arena allerede». ???? Jeg så meg rundt og så ingenting som liknet på en arena. Hmmmm. 

 Jeg slengte ut noen følere her og der, men fikk ingen napp. Jeg hadde ikke økonomi til å leie noe sted heller, og det er grenser for hva stua mi kan brukes til, så der sto saken stuck.

Jeg spurte også et sted om de kanskje trengte meg, men nei, ingen respons.

 Så jeg ga opp og tenkte jeg får bare vente. Se hva som skjer. Alt dette skjedde i høst. Så kom jula og nyttår og vinteren uten at noe skjedde, før det braket løs med coronaen, og det etterhvert var et faktum at verden slik vi kjente den hadde brutt sammen. De fleste skjønte at vi kommer aldri tilbake til det som var. 

 Menneskeheten kom endelig sammen- ved å bli skilt fra hverandre. Endelig begynte det å synke ned i folkesjela-verdenssjela, at det jeg gjør påvirker alle andre. Vi ble forent i forsøket på å verne og beskytte både oss selv og andre mot en stygg liten virus med røde kanter. Vi ble ETT! 

 Ingen visste noe om hva som skulle skje videre. Angsten og bekymringen økte. Ville vi bli syke? Skulle vi dø? Kom jorda til å gå under? Ville det bli verdenskrig? Ville verden bryte sammen økonomisk? Kom Jesus til å komme igjen? Folk døde. Drømmer gikk i knas. Arbeidsløsheten økte vanvittig. Det meste så ut til å gå rett vest. Alt var kaos. Konspirasjonsteoriene ble verre og verre, flere og flere. 

 Og vi ble tvunget inn i hjemma våre. Utelivet og samværet med andre forsvant. Hvor havnet vi? Jo, tilbake til hjemmets lune og trygge vrå. 

 Jeg fant ut at jeg holder meg i ro. Jeg er uansett en stuegris, ei landkrabbe og klistret til stua og verandaen hjemme, så så veldig store forskjellem ble det ikke. Jeg liker ro, og føler ofte det blir for urolig når så mye skal skje hele tida. Så det ble som en ferie. Deilig faktisk. Og ironisk nok ble den komfortsona vi hele tida har blitt jaget ut av, men som jeg valgte å gå tilbake til for åtte år siden, den var nå redningen! Alt skulle nå skje hjemme, og alle var tvunget til å være fornøyd med det som var hjemme, i nået.

 Der hadde jeg vært i ti år, så jeg var vant til at komfortsona hjemme, tryggheten der, nået og de indre gledene og verdiene var de beste. Men jeg visste også at komfortsona var en krevende arbeidsplass, og ingen plass for verken latskap, feighet eller giddesløshet. Jeg visste også at verken lykka eller drømmen var der ute. Lykka kommer innenfra, og framtida vokser fram av nået. 

 Så jeg holdt meg i ro, konsentrerte meg om pusten, om å lytte til den indre stemmen, spise sunt og unngå det kroppen min har lav toleransegrense for. Jeg vasket hender. Jeg bestemte meg for å skape gode stunder og inspirasjon pr telefon og face og på alle mine sosiale plattformer. Jeg kunne leve med alle spørsmåla. Jeg trengte ikke vite. Det var helt fint som det var. 

 Så roet virusens ødeleggelser seg ned, og livet begynte å lysne. Våren kom og humøret lettet litt. Angsten var ikke så påtagelig, men kom mer i bølger. Den verste stormen hadde løyet. 

 Hva nå? Enda visste vi ikke noe om fremover. Alt var fortsatt usikkert. Det var som å hoppe i mørket. Men det var greit. Jeg fant ut at babyskritt var helt ok. En dag av gangen. Av og til bare et øyeblikk. 

 Med lyset og våren og nedgangen i smittetilfeller begynte det å lysne i hjernen også. Tankene ble klarere. Og plutselig som lyn fra klar himmel visste jeg hvor den arenaen jeg hadde etterspurt var. Den arenenaen var meg! Rett og slett meg! Den var der jeg var, uansett hvor! Det finnes ingenting utenfor meg. Ikke en gang en arena.

 Min arena er der jeg er, der lyset mitt skinner. Og det lyset skinner nå. 

Det skinner i mørket. 

Det lyser opp dagslyset. 

Det lyser opp mitt eget indre.

Det lyser for andre. 

 Jeg var blind for mitt eget lys! Jeg så det ikke. Men nå ser jeg det. Og da jeg fikk øye på det, løsnet det en propp i universet, og jeg fikk kjemperespons og daglig bekreftelse på at jeg er en arena. 

 Jeg har alltid vært opptatt av å hjelpe andre. Jeg gjorde det så mye at det ble ikke plass til meg. Nå visste jeg at den beste måten å hjelpe andre på er å være meg. Min rolle er ikke bære byrdene for andre, men å skape trygghet og inspirere andre ved å være i mitt eget hjertesenter. 

 Jeg vet ikke mer nå om framover enn før. Men jeg trenger ikke vite. Jeg bare ER. Jeg har sluttet å gjøre, men har begynt å være. Det er nok. 

 En dag av gangen. Formen finner seg selv.  Veien blir til mens man går.  Og alt timer seg perfekt. ❤️

7. mai, 2020

‪I read this tonight: All growth starts outside our comfort zone.
And you know, I totally disagree!
Why?
Because the day I returned back to my comfort zone, that was the moment I really started to grow. That was when I finally understood that what I had was enough. More than enough. First then I understood what it is to live in the Now, in the full acceptance of being all the things that I thought were outside of me, in another place, unreachable for me unless I went there to catch it.
The way we speak about the comfort zone is oldfashioned and masculine, like there is a lack. We have twisted the word around. All that you ever want is out there, and you must leave to get it.
Instead of telling people to leave their comfort zone, we should tell them to go home to their comfort zone. That is when the real process starts. There you are taught to see that it is no need to stress, no need to stretch your limits, no need to play a hundred roles, or learn to master your life.
Give yourself three seconds to taste the word comfort zone. It tastes good! That is why we should redefine the word and give it it's rightfully meaning back.
The comfort zone is a good place, a place for inspiration and creativity, a place for growth. The place where it is possible to hear the Sound in the Silence speaking to you. There you have peace and calm, there you can be your true Self, and relax without worry. There is no lack in that place, and all is well. Right there you are One with All that is.
And if you think you are leaving your comfort zone, think again, it's following you wherever you go. It surrounds you always. The comfort zone is who you are, the Now, and All that is.
So, go home and stay there. And please allow yourself to enjoy your comfort zone. It's rightfully yours to enjoy!

Love from Barbro ❤️

7. apr, 2020

Jeg har lenge sagt at vi må komme oss tilbake til komfortsona. Den forhatte og stigmatiserte komfortsona hvor ingenting skjedde, annet enn feighet, dumskap og latskap. Vi måtte sette oss hårete mål, realisere våre drømmer og holde oss på evig og konstant jakt etter lykken der ute. Alle skulle makse ut livet hundreogfemti prosent. Alle skulle dyrke sitt ego. Alle skulle ha mer. 

 Hvor førte dette oss hen? Satt på spissen mildt sagt ut i forferdelse. Jeg trenger ikke komme med eksempler. 

 Hvor er vi nå? Jo, vi er hjemme igjen. I det som vi måtte se å komme oss ut av. I den forhatte komfortsona, der ingenting skjedde. 

 Og hva finner vi ut av nå når vi nå er tvunget til å være der? Jo, der kan vi leve trygt, og til og med i nået. 

 Vi vet ingenting om framtida, bare om øyeblikket. Ingen vits i dra med seg fortida heller, for den har gått ut på dato. 

 Der, i komfortsona, har vi tid til både stillhet og refleksjon. Der må vi endelig møte oss selv i speilet, for vi har ikke så mange andre å speile oss i lenger. 

 Og vi blir bevisst på sannheten om hvor vi var på vei.

 Et sted for latskap og feighet? Nei, komfortsona er en tøff arbeidsplass. Det har vi fått øynene opp for nå. Den krever oss med alt vi eier og har. 

 Men den er en gave. For nå kan vi kanskje komme oss på rett kjøl igjen. Se hva som er de ekte verdiene. Hva som egentlig har en betydning. Hva vi må snu på. 

 Hvor lykken faktisk er. Ikke utenfor oss selv noe sted, men hjemme, i nået, i komfortsona. 

 Da var denne tvungne parkeringa hjemme faktisk en velsignelse.

❤️

31. mar, 2020

Min tante Marta sa dette. Hun var en dame som sa mye lurt. Det var kloke ord. Livet er virkelig som en kommode, skuff på skuff.

I disse tider hvor en har tid og ro til å tenke gjennom livet med alle dets skuffer, ser en hvor mange en har i sin egen kommode. Og en ser at i noen er det ryddig og fint, mens i andre skuffer er det overfylt med kaos og grums. De trengs å ryddes i. Noen skuffer er merkelig nok tomme, og noen er det lås på.

Jeg ser at de ryddige skuffene er de fasene i livet hvor alt var på stell, og det meste var i harmoni. De inneholder masse gode minner, og det er absolutt flest av de skuffene. De er fulle av forelskelse og kjærlighet, unger, venner, familie, jobb, aktiviteter, fellesskap, varme og lykke. Særlig hverdagslykke. Jeg blir så glad når jeg ser det. Ja for det var jo for det meste sånn.

De rotete skuffene er mer kaotiske perioder hvor det var for travelt for refleksjon og struktur. Der mangler det disiplin. Livet gikk fortere og det daglige stresset krevde mer energi enn at det ble overskudd til organisering. Sånn ble det roteskuffer.

De tomme skuffene, ja hva med dem? Det var de årene av livet hvor altfor mye ble liggende ugjort. En fant ikke anledning til å gjøre det en ønsket seg. Eller fant unnskyldninger for å la det bare være. Eller valgte å la være å følge intuisjonen sin. Det krevde for mye. Mot, antagelig.

Så er det skuffene med lås på. De rommer alle hemmelighetene. Alt det som en var nødt til å gjemme. Holde skjult. Ikke fordi det ikke tålte dagens lys, men fordi det gjorde for vondt å se på det i dagslys.

Ved nærmere øyensyn ser jeg noen moroskuffer også. Faktisk ganske mange, og de er overfylte. Av masse latter, god humor, intens fryd, morsomme episoder og fargerik kreativitet. Heldigvis.

Det er så lett å overse ting hvis en ikke ser godt etter. Nå i disse dagene hvor vi er tvunget ut av de vanlige rutinene skal jeg gå gjennom alle skuffene mine. Rydde, kaste, ta vare på, tømme, arkivere, organisere, gråte og le mens jeg holder på.

Hvorfor gidder jeg å gjøre dette? Ta meg bry med å gå gjennom en gammel slitt kommode?

Jo, det er fordi jeg vil rydde plass i kommoden min for den neste fasen. Jeg vil at det som kommer etter disse corona-månedene skal få plass i en helt tom skuff. En vasket og ryddet skuff fri for gamle tankemønster og levesett, rot, smuss, søppel, gammel nedstøvet tomhet, og såre, vonde minner.

Det skal bli skuffen for det nye livet. Det nye livet som vokser opp fra ruinhaugen vi befinner oss på nå. Ruinhaugen som har begravd alt som har gått ut på dato.

Den skuffen skal jeg fylle opp med fornyede verdier, klare og bevisste valg, og et menneskesyn som representerer kjærlighet og respekt for alt liv. Den skal inneholde masse tilgivelse.

Jeg skal fylle den til randen med tillit og tro, og bevisstheten om at jeg er en bølge i det store havet. At jeg aldri er alene fordi jeg har havets styrke i ryggen. At jeg og havet er ett.                                                   

Jeg skal ha tre grunnsannheter i denne skuffen: Alle mennesker er like mye verdt og fortjener det samme gode liv. Det finnes ingen separasjon, kun sannheten om at vi alle er ett. Det jeg gjør mot andre gjør jeg mot meg selv.

I tillegg til alt dette skal jeg fylle den med masse herlig inspirasjon. Takknemlighet. Mirakler. Og ikke minst alle de mangfoldige nye mulighetene som ikke fantes før, men som dukker opp nå fordi det nye livet spirer og gror.

Det kommer til å bli krevende å rydde i kommoden. Men en dag skal jeg stå og se på kommoden min, og bare nyte synet av ryddige skuffer. Den er fortsatt innholdsrik, men nå er det bare de tingene som er verdt å ta vare på. Jeg gleder meg til den dagen.

En vet ikke hva en har å være glad for før en har mistet det. Men det har vi lært nå. Vi har forstått hvor mye vi hadde å være glad for, og hvor lite vi husket å sette pris på det. Men den dagen hvor alt er over og vi kan sukke lettet ut vil vi forstå det. Da skal kommoden min være ferdig ryddet, og framtidsskuffen stå klar.

Den dagen kommer jeg til å se coronaskuffen også, og alt hva den inneholder. Rydding og refleksjon. Masse både kollektiv og personlig frykt. Men jeg kommer til å se at jeg bestemte meg for å velge tillit framfor frykt. Og jeg kommer til å se all varmen som blomstret opp. At fordi folk holdt seg vekk fra hverandre så ble verden samlet. Det vil få meg til å forstå at denne krisen har vært verdifull og veldig nødvendig.

Ingen er fullkommen. Tante Marta sa alltid at vi har alle være brøster. Hun sukket når hun sa det, og med dette utsagnet mente hun at vi har alle våre feil og mangler. Sånn er det, men vi kan heldigvis lære og begynne på nytt. Det er tid for det nå. Det nye livet spirer og gror.

                                                                                                                                                               

 

17. mar, 2020

Sitter ute på verandaen i vårsola I dag, og tenker over livet. Vinker til folk i leilighetene over gata, snakker med folk over hekken som går tur med bikkja. Ser nabodama spasere med en unge nedover Kvernstien rett bortafor oss, ja, hun har sikkert henta jentungen i barnehagen.. Nei det har hun ikke, for den er jo stengt, og hun som vanligvis er på jobb på denne tida, er hjemme midt på blanke formiddagen og går tur med jentungen! Så kommer min egen datter og svigersønn kjørende med lille Signe, og de kjører langsomt forbi og stopper der Torgeir står og klipper hekken. De kommer ikke ned, men vi får slått av en prat over hekken og gjennom bilvinduet. Det er jo helt absurd, men sånn er det blitt. Akkurat nå. Vi må være forsiktige og følge alle påbud og anbefalinger til punkt og prikke av hensyn til de svakeste av oss. Og vi vet ikke hvor lenge dette varer. Så får jeg melding inn på Skype om at flyreisa hjem for gode venner som bor i Spania er kansellert, og de er kjempelei seg, selvfølgelig, men så blir vi enige om at kanskje det er det tryggeste likevel, fordi tettpakkede flyplasser og flykropper er sikkert farligere enn å forbli i ro på sin lille finca oppe i fjellene. Og vi blir enige om å velge tillit framfor frykt. Vi blir ivaretatt av noe som er større enn oss.

Jeg har noen tanker rundt alt dette som jeg gjerne vil dele med dere. Det er nemlig interessant å tenke på at navnet på dette fryktede viruset er corona, som er identisk med navnet på vårt krone\chakra. Det heter også Corona. Kronechakraet som er det øverste chakraet/energisenteret i energisystemet vårt, handler om samhørighet. Vissheten om at vi er en del av noe som er større enn oss, og som ivaretar oss. Vissheten om at vi aldri er alene, at vi blir elsket med betingelsesløs kjærlighet. At vi er en bølge i et stort hav, og ikke bare et lite rusk som fyker rundt med vær og vind og skjebnens mange luner. Vi er en unik bølge i det store havet, og har alltid havets styrke i ryggen. Hvor ett vi er med havet ser vi best når det ligger stille, men vi er like ett på dager med vind og storm. Kronchakraet handler om bevisstheten om at vi alle er ett, at vi alle har den samme verdi, og at det hver enkelt gjør påvirker alle andre, ikke bare i vår egen bygd, men over hele kloden. Som Per Henrik Gullfoss sa det: Hele verden er grenda vår nå.

Det coronaviruset gjør er å splitte oss. Vi må holde avstand til alle. Vi må ikke ta på hverandre. Ikke klemme hverandre. Det fyller oss med frykt og bekymring, og gjør at vi mister både sinnsro, sunn jording og balanse. Vi føler vi har mistet kontrollen. Vi vet at folk blir innestengt i ensomhet nå, nedstemthet, og til og med vold og rus. Er vi ute, bare når vi er nødt, er det til og med gale mennesker som har begynt å spytte på andre for å spre frykt. Er de mentalt syke? Følger de bare en sinnsyk impuls? Eller er det en ny form for terror?

Vi er jo alle redd for å bli syke, og vi er redde for å bidra til å utsette gamle og syke for smitte. Vi har alle noen som er syke og svake i nettverket vårt. Derfor følger vi alle råd, og gjør så godt vi kan. Men det er viktig å holde en balanse midt opp i det hele. Midt oppi forsiktigheten. Vi må ikke tillate oss selv å forgå av skrekk. For det er det verste dette viruset gjør. Det skremmer oss og separerer oss og fyller oss opp med en tung vekt av bekymring som for noen blir altfor tung å bære.

Derfor vil jeg gå rett til kjernen av det jeg prøver å si. Beste måten å bevare roen er faktisk å huske nettopp det som kronchakraet representerer. Vi er alle ett. Vi har alle den samme verdi. Vi er også ett selv når et virus atskiller oss. Det vi gjør av godhet berører oss selv på samme måte som det berører den som får denne godheten. Spytter vi på andre, spytter vi på oss selv. Snur vi ryggen til andre, vil det komme tilbake til oss på samme måte. En dag. Lukker vi døra for noen vil vi selv få en stengt dør i fleisen en vakker dag. Les grense. Og det vil ikke ramme bare deg, men alle. Det jeg gjør mot andre gjør jeg mot meg selv. Vi må forstå det. Noen vil kalle det karma som kan være et belastet ord for noen. Jeg setter ikke noe ord på det i det hele tatt. Dette er ikke en new age-sannhet. Det er bare sånn det er, enten du er kristen eller en såkalt new ager, eller hva som helst annet.

Det beste av alt som kronechakraet representerer, er at det er virkelig noe som er større enn oss. Et system. Kall det Gud eller hva du vil. For meg er dette store og kjærlige og betingelsesløse systemet Gud. Det ivaretar oss. Det omfavner oss med kjærlighet. Det beskytter oss. Det puster til og med for oss. Og det er 100 % helbredelse. Det betyr at hver gang du puster inn, puster du inn Guds helbredelse. Når du puster ut, kan du puste ut sykdom, virus, frykt og bekymring. Å gjøre dette flere ganger pr dag, helt bevisst, vil hjelpe deg. Selv om du ikke tror på det også. Hvorfor? Fordi det vil løfte deg høyere opp på den emosjonelle skalaen, og jo høyere opp du kommer på den, jo roligere, mer avslappet og jordet blir du. Frykten avtar, og det er mye helse i at frykt og bekymring avtar.

Det er ingenting som kan skille deg vekk fra dette systemet. Men det vil funke bedre for deg i hverdagen hvis du bestemmer deg for å tro på det, la det bli din sannhet. Du vil dra bedre nytte av det. Tanken din/din manglende bevissthet på det, kan heller ikke skille deg fra det, men begge deler kan hindre deg i å finne trøst og ro i det. Mindfulness er et ord som de fleste kjenner i dag. Vi prøver å være bevisst tilstede i øyeblikket, og vi synes det hjelper. Å stole på at det går an å puste inn helbredelse for hvert innpust du tar, det er bare en utvidelse av mindfulness. Vi trenger det særlig i disse dager. Det er så mye som er smertefullt. Å være redd, å ikke kunne gå på jobb, å bli helt paranoid pga disse usynlige monstrene som truer liv og helse. Å ikke kunne besøke våre kjære gamle og syke på sykehus og sykehjem. Det er viktig at vi holder oss friske for å kunne hjelpe hverandre. Derfor er det viktig at vi nå forholder oss rolige, gjør det vi kan for å føle oss trygge, at vi er mindfulle, at vi bevarer fornuften, at vi fokuserer på pusten og at det virkelig ER noe som er større enn oss og som tar vare på oss under alle forhold. Også når vi er syke.

Kanskje noen drømmer går i tusen knas. Planer går i vasken. Vi mister friheten vår. Vi kan ikke dra på utenlandstur på lenge. Økonomien vår går kanskje i dass. Vi kan ikke lenger bare makse ut vårt eget ego uten omtanke for andre. Men vi kan gjøre så mye annet flott. Vi kan gå på tur i den norske skauen. Vi kan sitte på verandaen og kose oss. Vi kan ringe, skype, face og snakke på messenger. Og vi kan til og med se hverandre, selv om vi ikke kan røre hverandre! Vi kan faktisk roe ned! Ingenting haster, ingenting behøver vi å stresse mot. Derfor er denne situasjonen virkelig en mulighet til å være kreativ, og finne nye veier til å bygge et klokere og mer bevisst samfunn hvor vi tar bedre vare på hverandre. En oppvekker til å få bevissthet på den delen av skaperverket som vi har liten eller ingen kontakt med: Nemlig at vi er omsluttet av et kjærlig og helbredende system som tar vare på oss, og som vi er ett med. Vi kan likevel følge alle andre gode råd. Det er ikke noen motsetning mellom å bli mer bevisst på at vi er mer enn bare et rusk, og å følge alle helseråd som blir gitt nå.

At ingenting kan skille deg fra verken det som er større enn deg samt alt annet/alle andre, det er også vitenskapelig bevist. Det ble gjort et forsøk i 1986 hvor man skilte et proton i to og skøyt det mange kilometer i hver sin retning. Forsøket gikk ut på å finne ut om det var noen forbindelse mellom de to halvdelene etter at de ble atskilt. Hvis man beveget på det den ene halvdelen, ville det da skje noe med den andre? Da de beveget den ene halvparten beveget den andre halvdelen seg på nøyaktig samme måte…uten at det ble berørt, på nøyaktig samme tidspunkt. Dette kunne bare skje fordi alt som lever faktisk er ett.

Jeg tror vi allerede er på vei mot noe bedre. Mot en ny bevissthet. Mot et bedre samfunn. En bedre verden. Jeg ser tegn til det overalt. Jeg har bare i løpet av noen dager blitt overøst med goklemmer, kjærlige ord, nærvær, fra alle verdens kanter. Jeg har selv fått gjøre det samme. Telefonen ringte kl halv åtte på søndag fra Nigeria. Du har det vel bra? Ville bare si at jeg er så glad i deg. Jeg ber for dere. Meldinger tikker inn i ett. Jeg snakker med familie og venner på Messenger flere ganger hver dag. En varme strømmer gjennom eteren som jeg ikke har opplevd maken til noen gang før. Jeg visste ikke at folk tenker så mye på meg. Men det er jo deilig å vite det. Folk viser takknemlighet og begeistring for de små tinga nå. Det som vi ellers tar som en selvfølge. Det burde vi virkelig gjøre ellers også, for ingenting er en selvfølge.

La det ikke være bare et blaff. La det være de første skrittene på veien til en våknere og mer bevisst menneskehet. Til et samfunn hvor alle har det godt og kan dele de samme menneskerettigheter. Jeg vil velge å la nettopp det scenariet bli et bevisst fokus også. Og hvis det virkelig finnes noe som er større enn oss og jeg representerer det, da vil jeg forsøke å være den samme kjærligheten og det samme lyset i min hverdag framover.

Hilsen Barbro ❤