Blogg

31. mar, 2020

Min tante Marta sa dette. Hun var en dame som sa mye lurt. Det var kloke ord. Livet er virkelig som en kommode, skuff på skuff.

I disse tider hvor en har tid og ro til å tenke gjennom livet med alle dets skuffer, ser en hvor mange en har i sin egen kommode. Og en ser at i noen er det ryddig og fint, mens i andre skuffer er det overfylt med kaos og grums. De trengs å ryddes i. Noen skuffer er merkelig nok tomme, og noen er det lås på.

Jeg ser at de ryddige skuffene er de fasene i livet hvor alt var på stell, og det meste var i harmoni. De inneholder masse gode minner, og det er absolutt flest av de skuffene. De er fulle av forelskelse og kjærlighet, unger, venner, familie, jobb, aktiviteter, fellesskap, varme og lykke. Særlig hverdagslykke. Jeg blir så glad når jeg ser det. Ja for det var jo for det meste sånn.

De rotete skuffene er mer kaotiske perioder hvor det var for travelt for refleksjon og struktur. Der mangler det disiplin. Livet gikk fortere og det daglige stresset krevde mer energi enn at det ble overskudd til organisering. Sånn ble det roteskuffer.

De tomme skuffene, ja hva med dem? Det var de årene av livet hvor altfor mye ble liggende ugjort. En fant ikke anledning til å gjøre det en ønsket seg. Eller fant unnskyldninger for å la det bare være. Eller valgte å la være å følge intuisjonen sin. Det krevde for mye. Mot, antagelig.

Så er det skuffene med lås på. De rommer alle hemmelighetene. Alt det som en var nødt til å gjemme. Holde skjult. Ikke fordi det ikke tålte dagens lys, men fordi det gjorde for vondt å se på det i dagslys.

Ved nærmere øyensyn ser jeg noen moroskuffer også. Faktisk ganske mange, og de er overfylte. Av masse latter, god humor, intens fryd, morsomme episoder og fargerik kreativitet. Heldigvis.

Det er så lett å overse ting hvis en ikke ser godt etter. Nå i disse dagene hvor vi er tvunget ut av de vanlige rutinene skal jeg gå gjennom alle skuffene mine. Rydde, kaste, ta vare på, tømme, arkivere, organisere, gråte og le mens jeg holder på.

Hvorfor gidder jeg å gjøre dette? Ta meg bry med å gå gjennom en gammel slitt kommode?

Jo, det er fordi jeg vil rydde plass i kommoden min for den neste fasen. Jeg vil at det som kommer etter disse corona-månedene skal få plass i en helt tom skuff. En vasket og ryddet skuff fri for gamle tankemønster og levesett, rot, smuss, søppel, gammel nedstøvet tomhet, og såre, vonde minner.

Det skal bli skuffen for det nye livet. Det nye livet som vokser opp fra ruinhaugen vi befinner oss på nå. Ruinhaugen som har begravd alt som har gått ut på dato.

Den skuffen skal jeg fylle opp med fornyede verdier, klare og bevisste valg, og et menneskesyn som representerer kjærlighet og respekt for alt liv. Den skal inneholde masse tilgivelse.

Jeg skal fylle den til randen med tillit og tro, og bevisstheten om at jeg er en bølge i det store havet. At jeg aldri er alene fordi jeg har havets styrke i ryggen. At jeg og havet er ett.                                                   

Jeg skal ha tre grunnsannheter i denne skuffen: Alle mennesker er like mye verdt og fortjener det samme gode liv. Det finnes ingen separasjon, kun sannheten om at vi alle er ett. Det jeg gjør mot andre gjør jeg mot meg selv.

I tillegg til alt dette skal jeg fylle den med masse herlig inspirasjon. Takknemlighet. Mirakler. Og ikke minst alle de mangfoldige nye mulighetene som ikke fantes før, men som dukker opp nå fordi det nye livet spirer og gror.

Det kommer til å bli krevende å rydde i kommoden. Men en dag skal jeg stå og se på kommoden min, og bare nyte synet av ryddige skuffer. Den er fortsatt innholdsrik, men nå er det bare de tingene som er verdt å ta vare på. Jeg gleder meg til den dagen.

En vet ikke hva en har å være glad for før en har mistet det. Men det har vi lært nå. Vi har forstått hvor mye vi hadde å være glad for, og hvor lite vi husket å sette pris på det. Men den dagen hvor alt er over og vi kan sukke lettet ut vil vi forstå det. Da skal kommoden min være ferdig ryddet, og framtidsskuffen stå klar.

Den dagen kommer jeg til å se coronaskuffen også, og alt hva den inneholder. Rydding og refleksjon. Masse både kollektiv og personlig frykt. Men jeg kommer til å se at jeg bestemte meg for å velge tillit framfor frykt. Og jeg kommer til å se all varmen som blomstret opp. At fordi folk holdt seg vekk fra hverandre så ble verden samlet. Det vil få meg til å forstå at denne krisen har vært verdifull og veldig nødvendig.

Ingen er fullkommen. Tante Marta sa alltid at vi har alle være brøster. Hun sukket når hun sa det, og med dette utsagnet mente hun at vi har alle våre feil og mangler. Sånn er det, men vi kan heldigvis lære og begynne på nytt. Det er tid for det nå. Det nye livet spirer og gror.

                                                                                                                                                               

 

17. mar, 2020

Sitter ute på verandaen i vårsola I dag, og tenker over livet. Vinker til folk i leilighetene over gata, snakker med folk over hekken som går tur med bikkja. Ser nabodama spasere med en unge nedover Kvernstien rett bortafor oss, ja, hun har sikkert henta jentungen i barnehagen.. Nei det har hun ikke, for den er jo stengt, og hun som vanligvis er på jobb på denne tida, er hjemme midt på blanke formiddagen og går tur med jentungen! Så kommer min egen datter og svigersønn kjørende med lille Signe, og de kjører langsomt forbi og stopper der Torgeir står og klipper hekken. De kommer ikke ned, men vi får slått av en prat over hekken og gjennom bilvinduet. Det er jo helt absurd, men sånn er det blitt. Akkurat nå. Vi må være forsiktige og følge alle påbud og anbefalinger til punkt og prikke av hensyn til de svakeste av oss. Og vi vet ikke hvor lenge dette varer. Så får jeg melding inn på Skype om at flyreisa hjem for gode venner som bor i Spania er kansellert, og de er kjempelei seg, selvfølgelig, men så blir vi enige om at kanskje det er det tryggeste likevel, fordi tettpakkede flyplasser og flykropper er sikkert farligere enn å forbli i ro på sin lille finca oppe i fjellene. Og vi blir enige om å velge tillit framfor frykt. Vi blir ivaretatt av noe som er større enn oss.

Jeg har noen tanker rundt alt dette som jeg gjerne vil dele med dere. Det er nemlig interessant å tenke på at navnet på dette fryktede viruset er corona, som er identisk med navnet på vårt krone\chakra. Det heter også Corona. Kronechakraet som er det øverste chakraet/energisenteret i energisystemet vårt, handler om samhørighet. Vissheten om at vi er en del av noe som er større enn oss, og som ivaretar oss. Vissheten om at vi aldri er alene, at vi blir elsket med betingelsesløs kjærlighet. At vi er en bølge i et stort hav, og ikke bare et lite rusk som fyker rundt med vær og vind og skjebnens mange luner. Vi er en unik bølge i det store havet, og har alltid havets styrke i ryggen. Hvor ett vi er med havet ser vi best når det ligger stille, men vi er like ett på dager med vind og storm. Kronchakraet handler om bevisstheten om at vi alle er ett, at vi alle har den samme verdi, og at det hver enkelt gjør påvirker alle andre, ikke bare i vår egen bygd, men over hele kloden. Som Per Henrik Gullfoss sa det: Hele verden er grenda vår nå.

Det coronaviruset gjør er å splitte oss. Vi må holde avstand til alle. Vi må ikke ta på hverandre. Ikke klemme hverandre. Det fyller oss med frykt og bekymring, og gjør at vi mister både sinnsro, sunn jording og balanse. Vi føler vi har mistet kontrollen. Vi vet at folk blir innestengt i ensomhet nå, nedstemthet, og til og med vold og rus. Er vi ute, bare når vi er nødt, er det til og med gale mennesker som har begynt å spytte på andre for å spre frykt. Er de mentalt syke? Følger de bare en sinnsyk impuls? Eller er det en ny form for terror?

Vi er jo alle redd for å bli syke, og vi er redde for å bidra til å utsette gamle og syke for smitte. Vi har alle noen som er syke og svake i nettverket vårt. Derfor følger vi alle råd, og gjør så godt vi kan. Men det er viktig å holde en balanse midt opp i det hele. Midt oppi forsiktigheten. Vi må ikke tillate oss selv å forgå av skrekk. For det er det verste dette viruset gjør. Det skremmer oss og separerer oss og fyller oss opp med en tung vekt av bekymring som for noen blir altfor tung å bære.

Derfor vil jeg gå rett til kjernen av det jeg prøver å si. Beste måten å bevare roen er faktisk å huske nettopp det som kronchakraet representerer. Vi er alle ett. Vi har alle den samme verdi. Vi er også ett selv når et virus atskiller oss. Det vi gjør av godhet berører oss selv på samme måte som det berører den som får denne godheten. Spytter vi på andre, spytter vi på oss selv. Snur vi ryggen til andre, vil det komme tilbake til oss på samme måte. En dag. Lukker vi døra for noen vil vi selv få en stengt dør i fleisen en vakker dag. Les grense. Og det vil ikke ramme bare deg, men alle. Det jeg gjør mot andre gjør jeg mot meg selv. Vi må forstå det. Noen vil kalle det karma som kan være et belastet ord for noen. Jeg setter ikke noe ord på det i det hele tatt. Dette er ikke en new age-sannhet. Det er bare sånn det er, enten du er kristen eller en såkalt new ager, eller hva som helst annet.

Det beste av alt som kronechakraet representerer, er at det er virkelig noe som er større enn oss. Et system. Kall det Gud eller hva du vil. For meg er dette store og kjærlige og betingelsesløse systemet Gud. Det ivaretar oss. Det omfavner oss med kjærlighet. Det beskytter oss. Det puster til og med for oss. Og det er 100 % helbredelse. Det betyr at hver gang du puster inn, puster du inn Guds helbredelse. Når du puster ut, kan du puste ut sykdom, virus, frykt og bekymring. Å gjøre dette flere ganger pr dag, helt bevisst, vil hjelpe deg. Selv om du ikke tror på det også. Hvorfor? Fordi det vil løfte deg høyere opp på den emosjonelle skalaen, og jo høyere opp du kommer på den, jo roligere, mer avslappet og jordet blir du. Frykten avtar, og det er mye helse i at frykt og bekymring avtar.

Det er ingenting som kan skille deg vekk fra dette systemet. Men det vil funke bedre for deg i hverdagen hvis du bestemmer deg for å tro på det, la det bli din sannhet. Du vil dra bedre nytte av det. Tanken din/din manglende bevissthet på det, kan heller ikke skille deg fra det, men begge deler kan hindre deg i å finne trøst og ro i det. Mindfulness er et ord som de fleste kjenner i dag. Vi prøver å være bevisst tilstede i øyeblikket, og vi synes det hjelper. Å stole på at det går an å puste inn helbredelse for hvert innpust du tar, det er bare en utvidelse av mindfulness. Vi trenger det særlig i disse dager. Det er så mye som er smertefullt. Å være redd, å ikke kunne gå på jobb, å bli helt paranoid pga disse usynlige monstrene som truer liv og helse. Å ikke kunne besøke våre kjære gamle og syke på sykehus og sykehjem. Det er viktig at vi holder oss friske for å kunne hjelpe hverandre. Derfor er det viktig at vi nå forholder oss rolige, gjør det vi kan for å føle oss trygge, at vi er mindfulle, at vi bevarer fornuften, at vi fokuserer på pusten og at det virkelig ER noe som er større enn oss og som tar vare på oss under alle forhold. Også når vi er syke.

Kanskje noen drømmer går i tusen knas. Planer går i vasken. Vi mister friheten vår. Vi kan ikke dra på utenlandstur på lenge. Økonomien vår går kanskje i dass. Vi kan ikke lenger bare makse ut vårt eget ego uten omtanke for andre. Men vi kan gjøre så mye annet flott. Vi kan gå på tur i den norske skauen. Vi kan sitte på verandaen og kose oss. Vi kan ringe, skype, face og snakke på messenger. Og vi kan til og med se hverandre, selv om vi ikke kan røre hverandre! Vi kan faktisk roe ned! Ingenting haster, ingenting behøver vi å stresse mot. Derfor er denne situasjonen virkelig en mulighet til å være kreativ, og finne nye veier til å bygge et klokere og mer bevisst samfunn hvor vi tar bedre vare på hverandre. En oppvekker til å få bevissthet på den delen av skaperverket som vi har liten eller ingen kontakt med: Nemlig at vi er omsluttet av et kjærlig og helbredende system som tar vare på oss, og som vi er ett med. Vi kan likevel følge alle andre gode råd. Det er ikke noen motsetning mellom å bli mer bevisst på at vi er mer enn bare et rusk, og å følge alle helseråd som blir gitt nå.

At ingenting kan skille deg fra verken det som er større enn deg samt alt annet/alle andre, det er også vitenskapelig bevist. Det ble gjort et forsøk i 1986 hvor man skilte et proton i to og skøyt det mange kilometer i hver sin retning. Forsøket gikk ut på å finne ut om det var noen forbindelse mellom de to halvdelene etter at de ble atskilt. Hvis man beveget på det den ene halvdelen, ville det da skje noe med den andre? Da de beveget den ene halvparten beveget den andre halvdelen seg på nøyaktig samme måte…uten at det ble berørt, på nøyaktig samme tidspunkt. Dette kunne bare skje fordi alt som lever faktisk er ett.

Jeg tror vi allerede er på vei mot noe bedre. Mot en ny bevissthet. Mot et bedre samfunn. En bedre verden. Jeg ser tegn til det overalt. Jeg har bare i løpet av noen dager blitt overøst med goklemmer, kjærlige ord, nærvær, fra alle verdens kanter. Jeg har selv fått gjøre det samme. Telefonen ringte kl halv åtte på søndag fra Nigeria. Du har det vel bra? Ville bare si at jeg er så glad i deg. Jeg ber for dere. Meldinger tikker inn i ett. Jeg snakker med familie og venner på Messenger flere ganger hver dag. En varme strømmer gjennom eteren som jeg ikke har opplevd maken til noen gang før. Jeg visste ikke at folk tenker så mye på meg. Men det er jo deilig å vite det. Folk viser takknemlighet og begeistring for de små tinga nå. Det som vi ellers tar som en selvfølge. Det burde vi virkelig gjøre ellers også, for ingenting er en selvfølge.

La det ikke være bare et blaff. La det være de første skrittene på veien til en våknere og mer bevisst menneskehet. Til et samfunn hvor alle har det godt og kan dele de samme menneskerettigheter. Jeg vil velge å la nettopp det scenariet bli et bevisst fokus også. Og hvis det virkelig finnes noe som er større enn oss og jeg representerer det, da vil jeg forsøke å være den samme kjærligheten og det samme lyset i min hverdag framover.

Hilsen Barbro ❤

24. des, 2019

Det er jul og vi feirer Jesu fødsel og tilstedeværelse i denne verden. Hvem er han, hvor er han, og når kommer han?Det er mange meninger om det.

Jeg tenker at han er her, midt i blant oss. Han kommer hele tida, hver dag, hver uke, har gjort hele tida, gjennom hvert eneste menneske som banker på døra til landet vårt. Han kommer gjennom alle dem vi snur ryggen til, lukker øynene for, alle dem som vi lar drukne i havet. Alle dem vi benevner som ‘ikke våre’, og som vi mener vi ikke har noe ansvar for.

I Bibelen står det at «Han kom til sine egne, men de tok ikke i mot ham.» Det er oss det! Og enda tror vi at vi har olje på lampene våre!

Som kristen venter man på at Jesus skal komme. Det har jeg hørt så lenge jeg har levd. En dag så kommer han, da må vi være klare.

Men hva med HER OG NÅ? Når hjertene tømmes for nestekjærlighet, er de tomme for Jesus også. Det burde vi kanskje bruke jula til å tenke over.

Jeg tenker alltid på fortellingen om papa Panov når det er jul. Jeg leste den for ungene mine da de var små, og jeg leser den for Signe på 3 nå. Den kan virkelig anbefales.

Den handler om å vente på at Jesus skal komme, og forberede seg til det, men viktigst av alt- hva man burde gjøre mens man venter. Og ikke minst, være bevisst på at han kommer hver dag. I DAG. I går. Neste uke. I forfjor.
❤️

17. des, 2019

 

 

Da bedehuset skulle legges ned og selges for tre år siden, satte jeg meg ned for så skrive ned alt jeg kunne huske om bedehuslivet på Berget bedehus. Jeg blir alltid nostalgisk i jula når det nærmer seg juletrefesten, og da kommer minnene på løpende bånd. Derfor fant jeg frem disse sidene og leste gjennom dem på nytt, og tenkte at det er så fine minner at de fortjener virkelig å deles. Det handler om en kultur og en tradisjon som nesten er mer eller mindre borte,og som er verdt å huske i respekt. For alle som har hatt tilknytning til et bedehus er det lett gjenkjennelig stoff. Og for dem som kommer fra stedet her, og som har vært innom bedehuset i en eller annen sammenheng, så vil det vekke minner. Så nå kan du lese om du har tid og lyst. ❤

Vi har hatt den aller siste juletrefesten på Berget bedehus, og med den skriver bedehuset seg ut av historien for godt. Det er en rar tanke, og en enda rarere følelse...at bedehuset ikke lenger skal stå der som det alltid har gjort. I alle fall så lenge jeg har vært på Ulefoss. Og jeg kom hit i syttifire. Det er skikkelig vemodig. Men det startet jo lenge før det. Bedehuset ble bygd i 1946 og ble åpnet i 1947. Før den tida ble juletrefestene avholdt på Berget Skole, som lå bare et steinkast lenger oppe på haugen. Det var nok etter 1920 en gang, og det var det som het Kinamisjonen den gangen som startet det hele. En tomt lå til rette for bygging i 1939, med materialer og det hele, men på grunn av krigen ble byggingen utsatt. Materialene ble lagt til oppbevaring rett over veien, der det i dag står et vanntårn. Der lå de i fem år, med strø i mellom seg så de var beskyttet mot vær og vind, og det blir fortalt at nærmeste nabo gjemte skytevåpenet sitt der i krigsåra. Han lurte det vekk der i materialhaugen hver gang han kom hjem om kvelden. Det var nok ikke bare ufarlig, for rett i nærheten bodde det en nazist som ble vurdert som en farlig angiver. Men han ble aldri tatt. Tida gikk, og da krigen endelig var over, ble byggeprosessen gjenopptatt, og i 1947 sto bedehuset ferdig, stort og flott. Og der har det stått som en bauta siden, en bauta over en tradisjon, over en kultur og over en historie. Og den historien er verdt å fortelle, for den har stor betydning i det store perspektivet, og den representerer en æra i kristenfolkets utvikling.

 

De som var med på byggeprosessen var sikkert flere, men sikkert vet vi at Andreas Bergseth, Lars Fjellstad, og Ewald Fjellstad var med. Og helt sikkert Johannes Hegland.

 

For alle som har vokst opp på et bedehus, så er man inderlig klar over hvor stor betydning et bedehus har. I alle fall når en har blir seksti år som jeg. Og jeg har ikke en gang vokst opp på dette bedehuset, men jeg tilbragte store deler av mine barne- og ungdomsår på et annet bedehus, så jeg har bedehuskulturen i blodet. Derfor kan jeg uttale meg om det som en skjønner, en viter, en ekspert. Jeg kjenner bedehuskulturen fra innsida og ut, og i voksen alder kan jeg si av hele mitt hjerte at jeg elsker den, selv om ikke alle sider av den var uproblematiske. Sett med et kritisk blikk, var det ting som ble sagt og gjort som jeg som barn opplevde som skremmende, samtidig som at bedehuset var det tryggeste sted på jord. Det var bare snille mennesker der, men de hadde av og til noen merkelige holdninger og tenkesett. Som at det var synd å ta permanent og bruke øredobber og lebestift, for det sto i Bibelen sa de, og særlig utmalingene deres om hva som skulle skje den dagen Jesus skulle komme igjen, var ille. Han skulle komme som en tyv om natten, i skyen, og han skulle ta med seg de frelste til himmels, og var man ikke frelst, kunne man risikere å bli værende igjen på en fortapt jord alene. Jeg syntes jeg aldri greide å leve opp til denne frelsesmalen, og jeg hadde mine store tvil om jeg det hele tatt var frelst, for hver gang jeg følte jeg hadde fått fjernet en synd, dukket det bare opp en ny. Var det ikke lebestift så var det øyesverte, eller kino, eller det som verre var. Lysten til det onde dukket stadig opp i nye varianter, og lista var lang. Og jeg var et englebarn, i følge søstera mi. Tenk da hvordan det var for dem som ikke var det!

 

Men tilbake til bedehuset på Berget. Jeg vokste som sagt opp på et bedehus, og giftet meg til alt overmål inn i et bedehus, og det var altså Berget bedehus på Ulefoss. En skulle ikke tro det var store forskjellen mellom to bedehus, kanskje, men noe forskjell var det. Bedehuset hjemme på Gulset i Skien var et Indremisjonsbedehus, og på Berget bedehus var det Misjonssambandet som regjerte. Sistnevnte dreiv med ytremisjon, og en bedehusdame på Ulefoss understreket en gang for meg at ytremisjon var bedre enn bare indremisjon, for vi kunne ikke frelse bare folk her hjemme, men vi måtte ut på misjonsmarken også! Så hun kunne ikke skjønne hvordan man med ro i sinnet kunne drive bare med indremisjon. For meg som var vokst opp på både et bedehus og på Tabernaklet hos pinsevennene, ble dette i drøyeste laget. Var ikke min barndoms bedehus og det arbeidet som ble gjort der godt nok? Mamma hørte til pinsevennene, og pappa til bedehuset, og det var ganske stor forskjell mellom disse to organisasjonene også, men jeg var fleksibel, og ble trofast med på begge steder, alt etter hvor mamma og pappa tok meg med. På bedehuset var det synd med øredobber, men i pinsemenigheten var det ok med både ørepynt, store smykker og store hatter. Men der hadde de tull i nakken, og på bedehuet hadde ingen damer tull, men kort hår med sirlig fall eller ondulerte krøller. På bedehuset var det så stille at du kunne høre en knappenål falle i gulvet, men på Tabernaklet var det høylydt bråking av hallelujarop og tungetale. Skjønn det den som kan. Så det var nok å undres over og bli forvirret av som det var, om jeg ikke nå skulle få forståelsen av at der jeg hadde trådd mine barnesko, var mindre verdt enn det jeg hadde giftet meg inn i. Jeg ble faktisk støtt både på bedehuset hjemme sine vegne, og også på pinsevennenes vegne.

 

Jeg kom til Ulefoss i 1974, på nyttårsaften, så den første juletrefesten jeg var med på, var i 1975. Jeg husker jeg syntes det var en kjempekoselig fest, men jeg syntes det var veldig underlig at julenissen ikke skulle komme. På bedehuset hjemme hadde vi stor nisse som kom med full gavesekk på ryggen, og i den var det godteposer til ungene. Skolemusikken spilte julesanger fra plattforma, og det var stor stas. Men på Berget bedehus var det forbudt med julenisse. Nei, den slags syndige attraksjoner var helt uaktuelt på dette bedehuset. Stor var min forundring da jeg skjønte at nissen ikke hørte jula til, den var bannlyst både på bedehuset og hjemme. Ikke en gang på kjøkkengardinene kunne man ha en nisse, og på treet var det bare engler som gjaldt. Men begge deler var vel greit? Nei, sånn var det nok dessverre ikke. Helt ubegripelig for meg som hadde vokst opp med både nisser og engler i jula hele mitt liv. Mamma var en konservativ dame på de fleste måter, men her hadde hun tydeligvis kommet helt på villspor. Jeg beholdt til tross for dette mammas nissetradisjon ved like, og det var ingen som sa noe på det, men de gjorde seg nok sine tanker. Mine svigerforeldre var imidlertid veldig snille og gode mennesker, så de kom aldri med kritikk, men de fikk sagt sin mening likevel, uten at det gikk utover meg på noen måte. De gjorde dessuten en kjempejobb på sitt kjære bedehus i alle år, helt fram til sin død.

 

De stelte til fest og til møte med stor glede og innlevelse, og de ga store gaver til misjonen i alle år. De hadde vel ikke så veldig god råd egentlig, men misjonen fikk sine trofaste gaver år etter år, uansett inntekt. Min svigerfar var birøkter, og det kom nok an på året og været hva resultatet ble økonomisk, men det gikk aldri utover misjonen om det hadde vært et dårlig år. På bedehuset hadde de faste møteuker innimellom alle de andre møtene, og da hadde de alltid en predikant boende hos seg hjemme hele uka igjennom. De første åra hadde de vekkelse, men den varte ikke evig, så etter at jeg kom til Ulefoss i 1974, var det helt slutt på den. Men det hadde det formet seg en lojal og trofast gjeng som dreiv bedehusarbeidet med stor dugnadsånd, og det var både flinke, snille, trofaste og arbeidsomme mennesker som det sto stor respekt ut av.

 

Jeg hadde vært med på møter og fest i hele mitt liv, og jeg var vant til det. Jeg likte sang og musikk veldig godt, og jeg elsket å synge alle bedehussangene, og jeg kunne de fleste. På Berget bedehus brukte den samme sangboka, så det var heldigvis ikke noe problem med det. Jeg trengte ikke lære en hel haug med nye sanger. Det var svigerfar som spilte til alle sangene som vi sang, for han var en solid musiker. Han dro etterhvert i gang et sang og musikklag som holdt det gående til alder og sykdom tok over, og der var jeg stadig med og sang. Jeg hadde lært å spille gitar, så den brukte jeg flittig, og han og jeg hadde ofte små seanser hvor vi spilte fingerspill til stor glede i alle fall for meg, men akkurat de konsertene var kun til husbruk.

 

Møtene fulgte alltid den samme oppskriften. Den var nok lik på alle bedehus. Det var en som åpnet med noen vers fra Bibelen, så sang vi noen sanger, og så fulgte det en tale, som regel lang. Var det møteuke, var det den tilreisende predikanten som talte, men var det bare vanlig søndagsmøte, var det en lokal preker fra egen bedehusflokk, som holdt tale, som regel svigerfar det også. Og så sang vi atter noen sanger, tok inn kollekt, og så var det en hilsen igjen helt til slutt.

 

Den tilreisende predikanten bodde hos mine svigerforeldre, og der bodde han godt. Han fikk fullt losji og nøt full respekt, men svigerfar var likevel ikke glad hvis de blandet seg inn i oppdragelsen av ungene i huset. Det hendte nok de gjorde det. Men med en gjest i huset fulgte det med mange koselige og fine stunder også, og særlig husker jeg det var stas da Arne Aano var på besøk. Han var munter, sang og spilte, og lærte bedehusdamene å steke sukkerbrød i kjele på ovnen.

 

På møtene i møteuka var det sikkert en rød tråd i det som ble preket, for da hadde man jo en veldig gyllen anledning til å få en sammenheng i budskapet. En sånn misjonsuke ble avsluttet med fest på søndag kl fem, og da var det alltid fullt av folk, og det var servering av påsmurt mat, kaffe og kake. Kaffien ble alltid kokt på en kjempestor kjele, og helt over på skjenkekjeler som alle damene gikk rundt og serverte kaffe fra ved alle bordene. På sånne dager luktet det alltid utrolig godt av kaffe, kaker, stearinlys og parfyme. Og litt kjeller.. Sistnevnte hører liksom med på et gammelt bedehus. Ute i gangen hengte folk opp klærna sine, og det var nok mye sannsynlig en liten odør av kjeller som hang igjen i de plaggene, i alle fall et par timer etterpå. De hadde to møteuker, en på vår og en på høst. Det var misjonsuka og offeruka. På offeruka kom det inn masse penger til misjonen, alt det bedehusfolket hadde lagt unna gjennom et helt år. Bedehusflokken var utrolig rause og glade givere. De gav sin tiende med glede og av fullt hjerte.

 

Bedehusflokken hadde også en kvinneforening som hadde sine møter hver måned. Da kom de sammen om mat og kaffe og håndarbeid som de forberedte til julemessene hvert år når det nærmet seg juletider. Hva disse damene fikk gjort av håndarbeid, store og små, er beundringsverdig, og utvalget på julemessene var stort og flott. På kvinneforeningsmøtene hadde en av damene også en liten andakt, og så sang de sanger fra sangboka. Jeg har selv vært på mange av disse møtene, og det var koselig, men det kunne bli litt dystert for ei ungjente, for mange av damene var opptatt av hvor forferdelig det var i verden. Jeg husker jeg satt der med stor mage, jeg skulle ha min første baby, og gledet meg, men når jeg da måtte sitte å høre på at de sukket og ristet på hodet og ikke kunne forstå hvordan ungdommen i dag kunne orke å sette unger til en så grusom verden, ble det i dystreste laget.. Jeg husker jeg reiste meg og gikk på toalettet, og da jeg kom ut igjen i gangen, kom en av damene mot meg, klemte meg og sa: Jeg tenker så på deg som må sitte og høre på sånt dumt prat, de burde ikke snakke sånn, de tenker overhodet ikke på hvordan det må virke på deg... Det var dumt, ja, og førte til at jeg orket ikke lenger henge med, så jeg takket for meg etterhvert. Men jeg må skynde meg og si at det var jo veldig koselige kvelder også, men nok ikke så lett å rekruttere unge mennesker. På generalforsamlingen sendte kvinneforeningen sin egen representant, men det måtte være en mann, som regel en av ektemennene, fordi kvinnene ikke hadde stemmerett. Det syntes jeg var utrolig merkelig.

 

På Berget bedehus hadde vi både sønddagsskole, jentelag og guttelag. Søndagslærerne var svigerfar Johannes, Gottfred Ødegård, Toralf Solheim og Torgeir. Det er fortalt mange historier fra folk i bygda om hva de hørte på søndagsskolen, og ikke alle lærerne var vel like pedagogiske. Men de tok sin oppgave alvorlig, og det var nok ei tid hvor det å skremme med Satan som lurte rundt hushjørnene på bedehuset ble ansett som ganske nødvendig å forkynne, uten så mye tanke på at ungene kanskje blei livredde når de skulle hjemover. Men det var såpass stor stas med flanellografen, søndagsskolekortene med fiskegarn og fisker, eller det store epletreet med røde epler, at man holdt ut gjennom traumene som fulgte med. Det var Jonnie Ødegård som i sin tid startet den første søndagsskolen i sin tid, oppe på den gamle Bergeskolen, og det var jo da før bedehuset sin tid.

 

På jentelaget drev vi med håndarbeid, tegne-og maleaktiviteter, og det var Marit Sæthre, Nelly Buverud og jeg som drev jentelaget de seinere åra. Jentelagsmøtene var i uka, og holdt til i lillesalen på bedehuset.

På guttelaget var det stor snekker-og hobbyaktivitet, de laget masse små ting som ble brukt til gaver eller som gevinster på basaren. Guttene holdt til nede i kjelleren på bedehuset. Der var det innredet et kjekt snekkerverksted. Og de som drev dette arbeidet var Johannes, Ronald Bjerke, Torgeir og Ole Auensen.

 

I mange år drev de også basar og julemessevirksomhet. Da ble det jobbet gjennom et helt år med å skaffe til veie gevinster til utlodningen, og en loddebok gikk rundt i lange tider på forhånd. Kvinneforeningsdamene gjorde et formidabelt arbeid med å strikke, sy, brodere og hekle all verdens av duker, puter, løpere, tepper, åklær, jakker, sokker, votter og luer. Og de bestilte varer fra Kina som man kunne selge, eller bruke til gevinster. Det var alltid moro å være sammen på sånne møter hvor man forberedte basar og bestilte opp varer, for da kunne man også bestille det man hadde lyst på selv, og det var mye fint blant tingene fra Kina. Jeg har enda et nydelig kaffeservise fra den gangen. Det er blått og med bilder av hvite svaner. På basarer og julemessene var det et syn å se alle de vakre tingene som var stilt ut på border med fin duk på, og som hang på snorer festet med treklyper. Det luktet som vanlig vidunderlig kaffe og kake, og alle gledet seg til servering og trekning. Det var fryktelig spennende å sitte og vente med håpet om å vinne noe av alt det flotte, og hvis en vant var det nesten som selveste julaften, og så var det selvfølgelig skuffende hvis en ikke vant, men da gledet en seg på de heldiges vegne. Sånn er livet, vinnerlykka er ofte skiftende, men det er også artig å se hvordan noen har ekstremt god vinnerlykke og vinner flere ganger på rad.

 

Bedehuset ble også brukt til ungdomskvelder og sangøvelser hver uke, både for sanglaget som Johannes drev i seinere år etter at jeg kom til Ulefoss, men også for ungdomskoret som ble drevet på bedehuset. Det hadde det flotte navnet Nome Kristelige Ungdomskor. Dirigent var Geir Hansen fra Lunde. Magnar Kleiven overtok etter Geir, og enda seinere var det Oddvar Hansen og Tormod Kleiven som gjorde jobben i samarbeid. På slutten var det bare fire medlemmer igjen i koret, så det ble tynna i rekkene etterhvert som tida gikk. Lillesøstera til Torgeir var med som maskot.

 

Bedehusgjengen arrangerte også ungdomskvelder, og der var jo ungdommene, dvs barna til bedehusflokken, og sikkert også noen andre med. Kveldene ble garantert arrangert i tidas ånd og etter bedehusets forskrifter, så det gikk nok meget rolig for seg. Ungdomsarbeid har alltid vært viktig, og formålet var å holde ungdommene vekk fra dårlig selskap, verdens fristelser, og på den smale veg. Det var helt sikkert også på disse møtene mye sang og musikk.

Etter som åra gikk ble flokken av naturlige grunner tynnet ut, men det var vanskelig å rekruttere yngre mennesker til flokken, så til slutt var det bare de siste gamle igjen. Vi som var unge gikk våre egne veier, og siden tida forandret seg, var det ikke helt naturlig for oss å ta over arven etter de gamle. Men i de seinere åra da svigerforeldrene mine ble eldre, engasjerte Torgeir seg i å hjelpe dem med å starte Åpent Hus, og disse treffene samlet mange folk gjennom enda noen flere år til koselige formiddagstunder hver uke. Jeg tror det var på onsdagene, og der kom det en fin gjeng med folk fra den eldre generasjonen, både den faste bedehusgjengen, men også andre som kom på besøk fra andre steder i bygda. De gamle bedehusene som hadde samlet folk i små flokker var det ikke lenger noen igjen av, så da samlet de seg på Berget Bedehus til Åpent Hus. Der serverte de kaffe og kaker, kanskje av og til litt påsmurt mat. Og så sang de og koste seg med prat og uformelt samvær. På disse samlingene hadde de ikke andakt og vitnesbyrd, men kjenner jeg svigerfaren min rett, reiste nok ikke folk hjem uten å ha fått med seg et lite ord på veien.

 

Svigerfar Johannes Hegland var en som virkelig hadde evnen til å sette liv i både folk og forsamling, så det var aldri bare tungt alvor med han. Han var en gledesspreder av de store, med sitt gode humør, optimistiske måte å se livet på, samtidig som han var klinkende klar på veien til himmelen. Det lå han på hjertet å sørge for at vennene i flokken skulle få påfyll å leve på. Mat for både kropp og sjel var viktig, det blei ikke noe liv uten det. Om han kan sies at da svigermor Aasta døde, så greide hans seg veldig bra. Jeg så aldri at han hang med hodet, men han tok tak i livet og kjørte rundt på alle enkene blant gamle bedehus- og sangvenner når de skulle til doktor eller til byen, men han tok også med de som fortsatt hadde sine ektemenn i live, men som kanskje ikke lenger kjørte bil. Da kjørte han dem rundt på tur, på sightseeing i bygda, til skogs eller til f eks Langedrag, og damene sørget for mat, kaker og kaffe. Det skjedde ikke lenger noe på bedehuset, men han holdt liv i den gamle bedehusånden så lenge han levde med sang og pianospill og innstilling til livet.

 

Tiden går og vi endres med den. I dag er de fleste av den gamle flokken på bedehuset gått bort. Det er nå mange år siden den gamle virksomheten på bedehuset var over. Den ble borte med den gamle generasjonen som etterhvert døde ut. Bedehuset har stort sett blitt brukt til sang og musikkvirksomhet siden, til sangøvelser for koret Skala og barnekoret Unge Røster. Pluss noen selskaper, barnedåper og minnesamvær i familien, og noen få konserter og basarer. Men en ting har vi greid å holde liv i som den alltid har vært, nemlig den tradisjonsrike juletrefesten som har blitt avholdt på fjerde juledag i alle år, og det er vi stolte av. Den trekker til seg foreldre, besteforeldre, tanter, onkler og søsken, pluss noen av de eldre som alltid har vært med. Den fyller bedehuset med liv og latter og skrål, og den er en fin anledning til å få gitt noen ord til hjertene til både store og små som en kan ta med seg videre på veien inn i det nye året. Det er fint å kunne minne om hvorfor vi feirer jul, og hvor viktig det er å ha gode verdier å bygge livet på. At vi er elsket over alt, og at vi aldri er alene. At verden aldri var helt forlatt, fordi en stjerne skinner i natt, og aldri vil slutte å skinne.

 

Det er mye arbeid å stelle til juletrefest, og nå har jeg lyst til å fortelle litt om hvordan vi i vår familie har hatt det i alle år når det nærmer seg juletrefest. Vi har ikke hatt et bedehus som har vært i vanlig drift, og som måtte holdes rent og pent og klart til neste arrangement. Derfor måtte det gjøres rent og ryddes hver gang det nærmet seg juletrefest. Stoler og bord måtte settes fram, og det betyr at sånn som vi har det til vanlig når vi har sangøvelse, så måtte alt det rotet ryddes bort. Noter som flyter, musikkinstrumenter, lydanlegg, stoler som står i ring, søleflekker på teppet etter skitne sko og støvler osv, kaffekopper og glass, osv...alt dette måtte fjernes og settes vekk. Det måtte vaskes på toaletter, støvsuges i kjelleren, treet måtte hentes ute i skogen, det måtte pyntes med lys og kuler og glitter. Det måtte handles inn gevinster til utlodningen, de måtte pakkes inn, godteri måtte handles inn og legges i poser, og det måtte bestilles brus, boller og julekake, og bakes noen ekstra kaker til de som er allergikere av ulikt slag. Man får ikke gjort alt dette på en dag, så det ble fordelt utover alle juledagene, både før og etter julaften. Og det måtte gjøres innimellom alt annet som skjer i tillegg til jobb og familiesamvær i juledagene.

 

Vi har fire jenter og de har alle bidratt bestandig, men de eldste bor borte nå og har familier, så det er kanskje yngstejenta som har hjulpet til mest, fordi hun som oftest har vært hjemme på rett tid. Nå har hun også fått barn, og babyen kom heldigvis to uker for tidlig, sånn at mamma kunne få være med på forberedelsene som vanlig. Den store skrekken var at hun måtte føde så hun mistet juletrefesten. I år var alle til overmål hjemme, og de hjalp til alle sammen med flittige hender og under sterk mimring. Veldig spesielt var det for oss alle sammen, at dette skulle bli den siste festen på dette kjære, gamle bedehuset som vi alle har så mange gode minner fra. Det har blitt felt mange tårer og snakket om med rusten røst mer enn en gang, og jeg tror til og med folk rundt på stedet her også har kjent på vemodet da de hørte nyheten om at bedehuset skal legges ned. Skal bedehuset legges ned? Men det har jo alltid vært der....men jeg skjønner det godt, det er vanskelig å klare alt arbeidet og vedlikeholdet av et stort hus når alderen kommer...men det er jo så trist! Det fins så mange minner om guttelag og jentelag, om søndagsskole, møter og fest, om Åpent Hus for pensjonistene, om sang og musikk, om basar og julemesse, om konserter og kvinneforening. Om alle menneskene som var engasjerte i alt det bedehuset sto for. Hva bedehuset og alle de menneskene betydde for lokalsamfunnet.

 

Men tilbake til oss og det lille huset vårt, som skal romme at alle kommer hjem til god mat og forberedelser, og det lille badet hvor ti voksne mennesker skal pynte seg, fire unger skal få på seg finstasen, pluss en liten baby skal skiftes bleier på..det blir ganske kaotisk. Også gamlemor som liker ro og orden og system. Oppvasken skal tas etter fjorten middagsgjester, og den må hun ta alene etter å ha stelt maten, for alle er på bedehuset og hjelper til. Det er slitsomt, men utrolig meningsfylt, og så får en bare håpe at ryggen holder.

 

På bedehuset skjærer jentene mine kake, og koker kaffe, og det kiler i magen ved tanken på om en rekker å bli ferdig, og om en har husket alt. Det er alltid spennende å se hvor mange som kommer. Blir det like bra som i fjor? Stort sett har det alltid vært fulle fester, med selvfølgelig litt variasjon opp gjennom åra. De som kommer er barnefamilier, så ringene rundt juletreet er fulle av unger i alle aldre, men med innslag av voksne, men også gamle mennesker. De eldste sitter helst og ser på fra benkeradene. De koser seg med å høre på sangen, og å se på de aller minste hoppe rundt i julestasen. Det er mange fine gutter i flotte dresser, og jenter med krøller i gullhåret, og nydelige blondekjoler i rødt og hvitt. Når festen er over er de klissvåte av svette, men heldigvis er det ikke så kalde vintre lenger, så det går veldig bra. Men i gamle dager var det kneggende kaldt, og da endte juletrefesten ofte opp med en forkjølelse. Jeg har sett jentene mine danse og hoppe rundt treet i barneåra, og av og til var de så våte at jeg kunne vri dem. Da er det ikke så lurt å ut i masse kuldegrader, men heldigvis hadde vi kort vei hjem. Nå er det barnebarna mine som løper rundt treet, og i år var til og med lille Signe på fire uker med på gang rundt juletreet. Hun lå trygt i mammas armer, og jeg tror hun koste seg i ring rundt juletreet.

 

Så lenge søndagsskolen var i aktivitet, hadde vi det sånn på juletrefesten at de barna som hadde fått med seg flest søndager på søndagsskolen fikk premie. Det var en stor hovedpremie, så en litt mindre, og den tredje var minst, men vi hadde også trøstepremier som ble delt ut. Da søndagsskolen gikk ut, gjorde vi denne premieutdelinga om til en utlodning, og sånn har vi hatt det i alle år siden. Men det er stor stas med den utlodningen, og lodder selger vi ved hjelp av årer som vi fant i en eske i kjelleren fra gamle dager. Vi har alltid fått inn godt med penger på juletrefestene våre.

 

Når bedehuset nå blir avviklet, flytter vi sangøvelser og juletrefesten og den ene basaren vi har om høsten til Fredheim menighetshus. Det betyr at disse aktivitetene ikke dør ut, men kan fortsette i sin vanlige form. Det er vi glade og takknemlige for. Det kommer til å bli fint, men det blir også en utfordring fordi akustikken er annerledes der enn den var på Berget bedehus. På bedehuset var det perfekte forhold for sang og musikk, så vi har rett og slett blitt litt bortskjemte. Også når det gjelder å strø rundt oss, for på Fredheim kan vi ikke gjøre det sånn, der må vi rydde opp etter oss hver gang, for det er et hus som blir brukt mye. Men i overgangen nå er det mange som sukker og sier at vi vet ikke hvor godt vi hadde det der... Det går seg nok til.

 

På åttitallet hadde bedehusgjengen en stor dugnad med oppussing av huset innvendig. Møtesalen ble malt, det ble skiftet vinduer, gardiner sydd, de gamle trestolene ble skiftet ut med nye stoler med myke skinntrekk, og det ble tatt en liten del av lillesalen som ble gjort om til et lite og moderne kjøkken med komfyr, kjøleskap og oppvaskmaskin. Det ble en ny verden for damene som skulle stelle til fest. Alt ble mye mer lettvint, og matstell og opprydding gikk utrolig mye lettere og mer tidsmessig for seg. Ingen savnet nok gamlekjøkkenet i kjelleren med vedovnen som måtte fyres opp for å koke kaffe, eller oppvaskbaljene som måtte fylles når oppvasken etter festen skulle tas.

 

Men jentene mine husker godt dette gamle kjøkkenet, og hvordan det ble fyrt opp i ovnen når det skulle stelles til fest. Særlig yngstejenta hadde et sterkt ønske om at vi måtte fyre opp ovnen en siste ang, smøre med oss mat, invitere noen få i familien til å sette oss ned og spise mat og synge bedehussanger der, og ta oss tid til å mimre oss tilbake. Så det gjorde vi. Vi samlet oss der, tok med oss cd-spiller og en plate hvor bestefar Johannes og pappa Torgeir synger sammen de gamle sangene som vi alle elsker og alltid kommer til å synge. Vi sang av hjertens lyst. Lille Signe var også med, og vi spiste og mimret og koste oss, og var enige om at vi trodde de gamle satt der oppe på skyen og hørte på sangen vår med stor glede. Det ble tatt opp på video fra denne stunden, og det ble også knipset bilder i øst og vest, både på juletrefesten og rundt om inne på bedehuset.

 

Min mamma bodde også i bedehusleiligheten oppe i andre etasje i to år, etter at pappa døde. Hun døde av kreft i 1988, men fikk to fine år på bedehuset hvor hun trivdes godt. Derfor var ungene også ofte på besøk hos henne, og de var også innom Åpent Hus når de kom fra skolen for å prate litt med bestemor og de andre folka som var der på formiddagstreff, og da fikk de seg litt kake og brus før de for videre. Der tok de med seg venninner og kamerater også, og det syntes de gamle var bare gildt.

 

Så vi har alle så utrolig mange koselige, varme og gode minner fra dette huset på mange forskjellige måter. Det kommer vi til å bære med oss alltid, og det har vært med på å forme oss til den vi alle er i dag. Jeg tror en oppvekst på bedehuset gjør at en får et ekstra godt fundament å stå på, og det representerer både røtter, trygghet, utfordring, samhold og fellesskap, dugnadsånd, frivillighet, verdier og masse glede og gode stunder. Vi kjenner alle på takknemlighet for det. Også til alle de gode menneskene som bedehusflokken besto av, som sto for et budskap, og for et dedikert ønske om å stå i en tjeneste. Det står respekt av det. De viet livet sitt til en viktig oppgave. Helt til slutt vil jeg ta med en liste over dem som jeg husker var med i flokken og som dro dette fantastiske arbeidet fremover gjennom årene.

 

Det kan synes som om bedehuskulturen er i ferd med å dø ut slik den var i den formen vi var vant til, og det kan vi synes er vemodig. Men jeg tror det vil vokse frem nye former, kanskje mindre husfellesskap, andre former for smågrupper som samles i hjemmene, eller at alle de små flokkene samles på ett sted, i hvert fall en gang i blant.... Det var vel i hjemmene det først startet en gang også... Livet går rundt i en syklus, og livsfasene skiftes, men menneskene vil alltid ha behov for åndelig føde, fellesskap og godt samvær, så vi kommer alltid til å komme sammen.

 

 Nikoline og Olav Hegland (Ole Petter)

Lars og Elise Fjellstad

Borgny og Sverre Bergkåsa

Einar og Astrid Bergkåsa

Torbjørg og Alfred Valle

Ester og Ronald Bjerke

Olga og Alfred Bjerke

Lovna og Olaf Solheim

Borghild og Toralf Solheim

Kari og Emmanuel Bergkåsa

Gottfred og Jonnie Ødegård

Marit og Kjell Martin Sætre

Signe og Ole Auensen

Kirsti Solheim

Gunhild Torsberg

Kåre Hagen (på et tidlig tidspunkt)

Ingeborg Moen

Signe og Nils Solheim

Anna og Peder Buverud

 

Hvis jeg har glemt noen ville jeg være takknemlig for å bli tipset, så jeg kan få med alle.

 

 

 

 

2. nov, 2019

Sometimes it is great to read what you wrote some  years back in time, just to see the changes that your personal process has brought through.I wrote this in 2014.  Eventhough I have grown, I still have the same tendency as back then. That’s why this fb memory suddenly appeared today. A good reminder. Thanks. ❤️

We have been through a shift, and whether we notice it or not, we are changing as a consequence of this shift.

I have been brought up to modesty, to always put myself aside, to find my place as last in the line. To always choose the smallest apple. Nobody ever told me you deserve the best and nothing but the best! This has influenced me all my life, and if I wanted something, I almost felt like greedy. To a degree that when I prayed the good Lord for something, I always chosed the modest alternative. I felt I could not ask for too much.. To give you an example, my African friend always pray God to cure her body 100 %. My prayers were more like this; please, God, cure my arm, so I can work without pain, but I won't even ask for the knee....

Now, during the last weeks, I have had a growing feeling of liberty to ask for ful package, for no less but hundred percent. I ask myself where did the modesty go? I strongly believe it belongs to the past, as a part of the feeling of separation back there in duality. This confirms to me that big changes has manifested on several levels. The feeling of worth is upgraded. Being one with the Source has become a natural condition. There is nothing in that Source I do not deserve. I deserve it all! The only thing that hinders me from getting it all, is the feeling of separation, of not deserving, not being worthy enough...

It makes me so happy to feel this freedom, and I welcome more and more of this new and liberating energies into my heart and daily life.