Blogg

12. okt, 2021

Jeg er veldig glad i Spotify. Der kan jeg velge meg ut musikk jeg liker, og det er en overflod av muligheter å velge mellom. Jeg elsker musikk, og har laget meg spillelister med låter jeg aldri blir lei, og jeg har lister til forskjellig slags bruk. En liste for hvert behov. 

Nå vet Spotify akkurat hva jeg liker, hva slags smak jeg har, og overøser meg derfor med mer av samme slaget. Jo mer jeg spisser hva jeg vil ha, jo mer får jeg av nettopp det. Det er virkelig så deilig med en strømmetjeneste som gir så mye glede. 

Spotify er et fint bilde på universet. Universet er selve livets strømmetjeneste! Jo mer eksakt jeg er på hva jeg vil ha, jo mer går det opp for meg at jeg blir overøst med nettopp det. 

Derfor har jeg blitt enda flinkere til å lage meg lister som virkelig reflekterer det jeg vil ha. Jeg har listene både i hodet og hjertet, men skriver de også ned, for da blir det enda tydeligere. 

Noen ganger blir en sliten og trøtt i både kropp og hode, og da kan tydeligheten bli uklar. Da er det fint å klarne hodet med å lese den skrevne lista. Som et mantra. 

Jeg har brukt det siste året på å reflektere over og fordype meg i denne forståelsen, og jeg har blitt mye flinkere til å være klar. Det er så viktig. 

Ikke for at universet misforstår, neida, universet misforstår absolutt ikke, men det leverer utifra hva slags vibrasjon jeg sender ut. Derfor er det viktig at vibrasjonen min er klar. På en positiv måte. 

Se for deg at du står ved et koldtbord. Da forsyner du deg med den maten du liker, og lar den maten du ikke liker bare være. Du skjenker ikke en eneste tanke på den maten, men konsentrerer deg om å nyte den maten du liker. 

Det er det som menes med å være klar på en positiv måte. 

Du kan alltid bytte ut en negativ tanke med en som føles bedre. Jo mer konsekvent du gjør det i alle livets situasjoner, jo bedre vil du få det følelsesmessig. Vibrasjonen din blir lysere, lettere og klarere. Og universet leverer deretter. Det overøser deg. Akkurat som Spotify. 

Hilsen Barbro ❤️

5. okt, 2021

Det er lenge siden jeg har skrevet, men jeg har hatt mye å tenke på. Nå har jeg tenkt ferdig.

Jeg har blitt mormor til to nydelige tvillinger. Når de ligger i det lune og trygge babynestet sitt, nese mot nese, og suger på hverandres hender, da blir jeg fylt av takknemlighet. Og undring over livets mirakler. Det er bare så fantastisk dette livet som gir sånne gaver. Dette synet får tankene til å vandre. 

 Vi snakker om kvantefeltet der ute. Vi snakker om det store kjærlighetsfylte feltet inni oss, som om kvantefeltet og kjærlighetsfeltet er to forskjellige steder… Vi snakker om meditasjon som om det er noe vi skal klare… Vi snakker om å gjøre, om å prestere. Vi snakker om verden rundt oss, om alt det vonde vi vil få slutt på. Vi lytter til alle de sinte stemmene. Vi snakker om ulike grupper. Om saueflokken. Om polarisering. Om dualitet. Om vi og de andre. Om hva som er best for meg!

 Men hvor mye snakker vi om oneness? 

At vi alle er ett? At det vi gjør mot andre gjør vi mot oss selv. Hvor mye snakker vi om hva vi kan gjøre for verden i forhold til hva verden kan gjøre for oss? Hvordan vi best kan tjene verden nå i denne kaotiske tida, eksempelvis i pandemien? Hvor mye snakker vi om alt som er bra på denne kloden framfor alt som er galt? Hvor mye snakker vi om å være framfor å gjøre? Hvor mye snakker vi om å slippe framfor å tviholde og gjøre motstand, rasle med sablene, gå til kamp? Hvor mye snakker vi om at vi nå faktisk lever i en 5D verden og ikke lenger i en 3D verden? Hvor mye snakker vi om hvordan vi kan lære bedre å leve der framfor å fortsette å leve i gamle 3D mønster? Hvor mye snakker vi om alle gledene framfor all galskapen? Hvor mye snakker vi om at vi lever i et trygt og godt land med politikere som vil oss vel framfor at de er ute etter å skade oss? Hvor mye snakker vi om å leve i nået framfor å strebe mot et mål i framtida eller lykken der ute? 

 Vi snakker for mye om det vi er vant til, ikke om det som er nytt nå. Hvordan vi kan gjøre ting annerledes. Vi tenker for mye på de negative tankene, i stedet for å bytte de ut med noen som føles bedre. Vi snakker for mye om hvor utrygge vi er istedet for hvor utrolig trygge vi er. Vi snakker for mye om alt vi kan miste framfor alt det vi har. 

 Jeg at alt er mye enklere enn vi gjør det til. Jeg tror vi kompliserer ting. Det er så enkelt som det er i babynestet. Det er et fint bilde på både makrokosmos og mikrokosmos i ett. Det rommer både kvantefeltet ‘der ute’ og det kjærlighetsfylte feltet der inne. Det rommer alt det som er. Alle felt. Alle grupper. Alle mennesker. Det er selve bildet på oneness. 

 I det nestet er det bare oss. Der er vi så tette at vi skjønner vi er ett alle sammen. En sjel, et hjerte, en Gud. Kjærligheten fyller det feltet. Tryggheten. Hvilen. Inspirasjonen. Lykken. Alt finnes der. Stemmen i stillheten. Veiledningen. Der finnes ingen sinte stemmer. Ingen kamp. Ingen motstand. Ingen konspirasjon. Der er ALT DET SOM ER! Det fins ikke noe utenfor. Ikke engang tomhet. 

 Det er der vi alle hører hjemme. Det nestet har vi alle tilgang til. Og ikke bare tilgang til, vi ER det! Det fins ikke noe annet sted. Ikke nå. Ikke senere. Det nytter ikke å lete etter noe der ute. Det er inni oss. Der er alt vi leter etter, alt vi savner, alt vi drømmer om. 

 Vi burde slutte å snakke så mye, og heller lytte mer. Ikke på alle stemmene der ute, men på stemmen der inne. 

 Og helt til slutt en siste kontroversiell tanke: Det stedet der inne er den komfortsona vi i så mange år har blitt bedt om å forlate. Vi greide å ødelegge den rette betydningen av det ordet. Hvem ville ikke ønske å leve i en komfortsone? 

 Tvillingene lever i sin komfortsone. Hvem ville ønske at de skulle leve noe annet sted? 😊

 

Hilsen Barbro ❤️

24. feb, 2021

Hei alle sammen, hvem dere nå enn er! 😊


Har ikke oppdatert bloggen min på lenge, men det har vært mye å fordøye, og mye som har skjedd. Jeg har fordypet meg i min indre verden, for jeg tenker at skal jeg bidra til en positiv endring i verden nå, skal det skje innenfra Kilden, og ikke vokse fram av fokus på den ytre verden. 

Der inne oppfordres jeg til å slippe alt sinne, all frykt, all strid, og alle våpen for å få slutt på ondskapen, og heller la oss inspirere til å finne nye utveier til å spre positive ting som løfter verden ut av striden. Strid fører kun til mer strid.

Er du sint for at regnskogen hugges, så plant nye trær. Er du frustrert over rasisme, så skap nye arenaer hvor alle uansett hudfarge kan føle seg trygge. Tenn lys i mørket istedet for å sloss mot de mørke kreftene. 

Ikke spre sinne, advarsler og skremsel er budskapet. Hellig vrede og begrepet 'lyskriger' er gått ut på dato! Spre heller glede, takknemlighet, tillit, alt som løfter! Verden trenger å løftes, det er nok som årelater verden for kraft idag. Alt vi sier, skriver, gjør og sprer rundt oss smitter og vokser. 

Vi vil alle ha slutt på ondskapen, men vi når målet fortere hvis vi lar kjærligheten, og ikke egoet være drivkraften. 

Og apropos alle konspirasjonsteorier som verserer rundt...det kommer ingenting fra Kilden om dette, fra det store kjærlige feltet som omslutter oss, og som vil oss bare vel. Det stoffet der kommer fra nettet, og det er ikke rent. Kjærligheten sprer ikke frykt. Kjærligheten sprer tillit, lys og kraft. Konspirasjonsteorier sprer frykt og usikkerhet. 

Hva vil vi spre rundt? Det er spørsmålet. Hva vil du se? Der har vi et valg. Jeg går for kjærligheten. 

Hilsen Barbro ❤️

 

 

 

7. nov, 2020

Å være redd for at bruk av munnbind skal være farlig, vibrerer på samme frekvens som frykten for å bli smittet av corona. De to er likestilte. Ost er ost. 

 

Men den siste frykten blir flirt litt av. Bare klem i vei og blås i å vaske hender. Uansett, begge frykter hører hjemme i 3D.

 

Alt vi motsetter oss, også det vi vil ha slutt på, vil kun opprettholdes i beste fall, og vokse i verste. Utfallet bestemmes av hvor mye intensitet og følelse en legger i det. 

 

La oss rette fokuset vekk fra frykt og over på hvordan vi kan overkomme frykt i alle former. Vi er på et nytt sted, 5D for de som kjenner termen. Mulighetene ligger strødd utover veien rett foran oss nå så fort vi slutter å bruke energien feil. 

 

Mitt mantra siden mars er: Divine immunity is mine. Likevel vasker jeg hender, bruker antibac, holder avstand, og lar være å klemme. Jeg vil heller ha en halvtimes god prat hvor jeg kan fortelle folk med ord hvor glad jeg er i dem enn en overfladisk klem i forbifarta. Jeg kommer til å bruke munnbind også hvis det blir nødvendig. Det er ikke noe problem for meg. 

 

Jeg bor på jorda og kan bruke sunt folkevett samtidig som jeg går med hodet i himmelen og stoler på universets lover og 5D’s fantastiske muligheter. 

 

Vi skal stå sammen nå for å hjelpe verden over kneika. Ikke lage skiller. Ikke gjøre folk redde for enda mer. Det er nok frykt i verden om ikke vi skal la oss tynge av enda flere redsler. 

 

Jeg vil bidra til å løfte folk opp på følelsesskalaen så man fatter mot og framtidshåp. Jeg er trøtt av alle konspirasjonsteorier. Alle avsløringer om all verdens grusomheter. Jeg tror ikke på at vi er rundlurte og blinde.

 

Vi skal vekke folk lyder det. Jeg vil bidra til å vekke folk, ja! Men ikke til stadig nye mareritt. Jeg vil vekke folk til større bevissthet, til troen på en bedre verden. Vi skal jo videre! Vi står foran en ny begynnelse, ikke en ende!

 

Det er mørkt i verden. Vi trenger lys. Men det er lett å glemme at vi ER lys! Hvis jeg setter fokuset mitt= mitt personlige lys= «arbeidslampa mi» mot feil sted nå, for eksempel rasisme, fordi jeg vil ha slutt på rasismen, da vil jeg bidra til å opprettholde den. Hvis jeg derimot retter lampa mi mot et flerkulturelt og fargerikt fellesskap, og våre felles styrker og verdier, og legger ned en innsats der, da genererer og inspirerer det til nye og kreative måter for å overkomme rasisme. 

 

Begge eksemplene ønsker det samme, få slutt på rasismen. Men det siste vil være det som funker best nå. I 5 D. 

 

Barbro ❤️

 

 

19. mai, 2020

Vi mennesker er vant til å befinne oss i en virkelighet av atskillelse. Og vi er flasket opp til å tro at alt vi ønsker oss eller synes vi trenger er utenfor oss. Et eller annet sted der ute, og vi må jobbe hardt for å få det. 

 Jeg kjente på en sterk trang, en slags drive, et kall i hjertet, til å dele med meg av min erfaring og kunnskap til folk som sliter med angst. Jeg tenkte særlig på unge mennesker, men også godt voksne som sliter, og som føler på stresset ved å ikke strekke til fordi angsten har et altfor godt tak på dem. Jeg syntes jeg så angsten bare øke der ute. Sånn hadde jeg det i et halvt år. 

 Jeg har klokkertro på at universet jobber for meg, og jeg ba til høyere makter om å skaffe meg en arena som kunne forenes med å være hundre prosent ufør, med helsemessige begrensninger og en alder av 64 år. 

 Jeg setter meg alltid til for å lytte når jeg ber, og jeg får alltid svar. Det fikk jeg denne gangen også. «Du har en arena allerede». ???? Jeg så meg rundt og så ingenting som liknet på en arena. Hmmmm. 

 Jeg slengte ut noen følere her og der, men fikk ingen napp. Jeg hadde ikke økonomi til å leie noe sted heller, og det er grenser for hva stua mi kan brukes til, så der sto saken stuck.

Jeg spurte også et sted om de kanskje trengte meg, men nei, ingen respons.

 Så jeg ga opp og tenkte jeg får bare vente. Se hva som skjer. Alt dette skjedde i høst. Så kom jula og nyttår og vinteren uten at noe skjedde, før det braket løs med coronaen, og det etterhvert var et faktum at verden slik vi kjente den hadde brutt sammen. De fleste skjønte at vi kommer aldri tilbake til det som var. 

 Menneskeheten kom endelig sammen- ved å bli skilt fra hverandre. Endelig begynte det å synke ned i folkesjela-verdenssjela, at det jeg gjør påvirker alle andre. Vi ble forent i forsøket på å verne og beskytte både oss selv og andre mot en stygg liten virus med røde kanter. Vi ble ETT! 

 Ingen visste noe om hva som skulle skje videre. Angsten og bekymringen økte. Ville vi bli syke? Skulle vi dø? Kom jorda til å gå under? Ville det bli verdenskrig? Ville verden bryte sammen økonomisk? Kom Jesus til å komme igjen? Folk døde. Drømmer gikk i knas. Arbeidsløsheten økte vanvittig. Det meste så ut til å gå rett vest. Alt var kaos. Konspirasjonsteoriene ble verre og verre, flere og flere. 

 Og vi ble tvunget inn i hjemma våre. Utelivet og samværet med andre forsvant. Hvor havnet vi? Jo, tilbake til hjemmets lune og trygge vrå. 

 Jeg fant ut at jeg holder meg i ro. Jeg er uansett en stuegris, ei landkrabbe og klistret til stua og verandaen hjemme, så så veldig store forskjellem ble det ikke. Jeg liker ro, og føler ofte det blir for urolig når så mye skal skje hele tida. Så det ble som en ferie. Deilig faktisk. Og ironisk nok ble den komfortsona vi hele tida har blitt jaget ut av, men som jeg valgte å gå tilbake til for åtte år siden, den var nå redningen! Alt skulle nå skje hjemme, og alle var tvunget til å være fornøyd med det som var hjemme, i nået.

 Der hadde jeg vært i ti år, så jeg var vant til at komfortsona hjemme, tryggheten der, nået og de indre gledene og verdiene var de beste. Men jeg visste også at komfortsona var en krevende arbeidsplass, og ingen plass for verken latskap, feighet eller giddesløshet. Jeg visste også at verken lykka eller drømmen var der ute. Lykka kommer innenfra, og framtida vokser fram av nået. 

 Så jeg holdt meg i ro, konsentrerte meg om pusten, om å lytte til den indre stemmen, spise sunt og unngå det kroppen min har lav toleransegrense for. Jeg vasket hender. Jeg bestemte meg for å skape gode stunder og inspirasjon pr telefon og face og på alle mine sosiale plattformer. Jeg kunne leve med alle spørsmåla. Jeg trengte ikke vite. Det var helt fint som det var. 

 Så roet virusens ødeleggelser seg ned, og livet begynte å lysne. Våren kom og humøret lettet litt. Angsten var ikke så påtagelig, men kom mer i bølger. Den verste stormen hadde løyet. 

 Hva nå? Enda visste vi ikke noe om fremover. Alt var fortsatt usikkert. Det var som å hoppe i mørket. Men det var greit. Jeg fant ut at babyskritt var helt ok. En dag av gangen. Av og til bare et øyeblikk. 

 Med lyset og våren og nedgangen i smittetilfeller begynte det å lysne i hjernen også. Tankene ble klarere. Og plutselig som lyn fra klar himmel visste jeg hvor den arenaen jeg hadde etterspurt var. Den arenenaen var meg! Rett og slett meg! Den var der jeg var, uansett hvor! Det finnes ingenting utenfor meg. Ikke en gang en arena.

 Min arena er der jeg er, der lyset mitt skinner. Og det lyset skinner nå. 

Det skinner i mørket. 

Det lyser opp dagslyset. 

Det lyser opp mitt eget indre.

Det lyser for andre. 

 Jeg var blind for mitt eget lys! Jeg så det ikke. Men nå ser jeg det. Og da jeg fikk øye på det, løsnet det en propp i universet, og jeg fikk kjemperespons og daglig bekreftelse på at jeg er en arena. 

 Jeg har alltid vært opptatt av å hjelpe andre. Jeg gjorde det så mye at det ble ikke plass til meg. Nå visste jeg at den beste måten å hjelpe andre på er å være meg. Min rolle er ikke bære byrdene for andre, men å skape trygghet og inspirere andre ved å være i mitt eget hjertesenter. 

 Jeg vet ikke mer nå om framover enn før. Men jeg trenger ikke vite. Jeg bare ER. Jeg har sluttet å gjøre, men har begynt å være. Det er nok. 

 En dag av gangen. Formen finner seg selv.  Veien blir til mens man går.  Og alt timer seg perfekt. ❤️