Blogg

7. nov, 2020

Å være redd for at bruk av munnbind skal være farlig, vibrerer på samme frekvens som frykten for å bli smittet av corona. De to er likestilte. Ost er ost. 

 

Men den siste frykten blir flirt litt av. Bare klem i vei og blås i å vaske hender. Uansett, begge frykter hører hjemme i 3D.

 

Alt vi motsetter oss, også det vi vil ha slutt på, vil kun opprettholdes i beste fall, og vokse i verste. Utfallet bestemmes av hvor mye intensitet og følelse en legger i det. 

 

La oss rette fokuset vekk fra frykt og over på hvordan vi kan overkomme frykt i alle former. Vi er på et nytt sted, 5D for de som kjenner termen. Mulighetene ligger strødd utover veien rett foran oss nå så fort vi slutter å bruke energien feil. 

 

Mitt mantra siden mars er: Divine immunity is mine. Likevel vasker jeg hender, bruker antibac, holder avstand, og lar være å klemme. Jeg vil heller ha en halvtimes god prat hvor jeg kan fortelle folk med ord hvor glad jeg er i dem enn en overfladisk klem i forbifarta. Jeg kommer til å bruke munnbind også hvis det blir nødvendig. Det er ikke noe problem for meg. 

 

Jeg bor på jorda og kan bruke sunt folkevett samtidig som jeg går med hodet i himmelen og stoler på universets lover og 5D’s fantastiske muligheter. 

 

Vi skal stå sammen nå for å hjelpe verden over kneika. Ikke lage skiller. Ikke gjøre folk redde for enda mer. Det er nok frykt i verden om ikke vi skal la oss tynge av enda flere redsler. 

 

Jeg vil bidra til å løfte folk opp på følelsesskalaen så man fatter mot og framtidshåp. Jeg er trøtt av alle konspirasjonsteorier. Alle avsløringer om all verdens grusomheter. Jeg tror ikke på at vi er rundlurte og blinde.

 

Vi skal vekke folk lyder det. Jeg vil bidra til å vekke folk, ja! Men ikke til stadig nye mareritt. Jeg vil vekke folk til større bevissthet, til troen på en bedre verden. Vi skal jo videre! Vi står foran en ny begynnelse, ikke en ende!

 

Det er mørkt i verden. Vi trenger lys. Men det er lett å glemme at vi ER lys! Hvis jeg setter fokuset mitt= mitt personlige lys= «arbeidslampa mi» mot feil sted nå, for eksempel rasisme, fordi jeg vil ha slutt på rasismen, da vil jeg bidra til å opprettholde den. Hvis jeg derimot retter lampa mi mot et flerkulturelt og fargerikt fellesskap, og våre felles styrker og verdier, og legger ned en innsats der, da genererer og inspirerer det til nye og kreative måter for å overkomme rasisme. 

 

Begge eksemplene ønsker det samme, få slutt på rasismen. Men det siste vil være det som funker best nå. I 5 D. 

 

Barbro ❤️

 

 

19. mai, 2020

Vi mennesker er vant til å befinne oss i en virkelighet av atskillelse. Og vi er flasket opp til å tro at alt vi ønsker oss eller synes vi trenger er utenfor oss. Et eller annet sted der ute, og vi må jobbe hardt for å få det. 

 Jeg kjente på en sterk trang, en slags drive, et kall i hjertet, til å dele med meg av min erfaring og kunnskap til folk som sliter med angst. Jeg tenkte særlig på unge mennesker, men også godt voksne som sliter, og som føler på stresset ved å ikke strekke til fordi angsten har et altfor godt tak på dem. Jeg syntes jeg så angsten bare øke der ute. Sånn hadde jeg det i et halvt år. 

 Jeg har klokkertro på at universet jobber for meg, og jeg ba til høyere makter om å skaffe meg en arena som kunne forenes med å være hundre prosent ufør, med helsemessige begrensninger og en alder av 64 år. 

 Jeg setter meg alltid til for å lytte når jeg ber, og jeg får alltid svar. Det fikk jeg denne gangen også. «Du har en arena allerede». ???? Jeg så meg rundt og så ingenting som liknet på en arena. Hmmmm. 

 Jeg slengte ut noen følere her og der, men fikk ingen napp. Jeg hadde ikke økonomi til å leie noe sted heller, og det er grenser for hva stua mi kan brukes til, så der sto saken stuck.

Jeg spurte også et sted om de kanskje trengte meg, men nei, ingen respons.

 Så jeg ga opp og tenkte jeg får bare vente. Se hva som skjer. Alt dette skjedde i høst. Så kom jula og nyttår og vinteren uten at noe skjedde, før det braket løs med coronaen, og det etterhvert var et faktum at verden slik vi kjente den hadde brutt sammen. De fleste skjønte at vi kommer aldri tilbake til det som var. 

 Menneskeheten kom endelig sammen- ved å bli skilt fra hverandre. Endelig begynte det å synke ned i folkesjela-verdenssjela, at det jeg gjør påvirker alle andre. Vi ble forent i forsøket på å verne og beskytte både oss selv og andre mot en stygg liten virus med røde kanter. Vi ble ETT! 

 Ingen visste noe om hva som skulle skje videre. Angsten og bekymringen økte. Ville vi bli syke? Skulle vi dø? Kom jorda til å gå under? Ville det bli verdenskrig? Ville verden bryte sammen økonomisk? Kom Jesus til å komme igjen? Folk døde. Drømmer gikk i knas. Arbeidsløsheten økte vanvittig. Det meste så ut til å gå rett vest. Alt var kaos. Konspirasjonsteoriene ble verre og verre, flere og flere. 

 Og vi ble tvunget inn i hjemma våre. Utelivet og samværet med andre forsvant. Hvor havnet vi? Jo, tilbake til hjemmets lune og trygge vrå. 

 Jeg fant ut at jeg holder meg i ro. Jeg er uansett en stuegris, ei landkrabbe og klistret til stua og verandaen hjemme, så så veldig store forskjellem ble det ikke. Jeg liker ro, og føler ofte det blir for urolig når så mye skal skje hele tida. Så det ble som en ferie. Deilig faktisk. Og ironisk nok ble den komfortsona vi hele tida har blitt jaget ut av, men som jeg valgte å gå tilbake til for åtte år siden, den var nå redningen! Alt skulle nå skje hjemme, og alle var tvunget til å være fornøyd med det som var hjemme, i nået.

 Der hadde jeg vært i ti år, så jeg var vant til at komfortsona hjemme, tryggheten der, nået og de indre gledene og verdiene var de beste. Men jeg visste også at komfortsona var en krevende arbeidsplass, og ingen plass for verken latskap, feighet eller giddesløshet. Jeg visste også at verken lykka eller drømmen var der ute. Lykka kommer innenfra, og framtida vokser fram av nået. 

 Så jeg holdt meg i ro, konsentrerte meg om pusten, om å lytte til den indre stemmen, spise sunt og unngå det kroppen min har lav toleransegrense for. Jeg vasket hender. Jeg bestemte meg for å skape gode stunder og inspirasjon pr telefon og face og på alle mine sosiale plattformer. Jeg kunne leve med alle spørsmåla. Jeg trengte ikke vite. Det var helt fint som det var. 

 Så roet virusens ødeleggelser seg ned, og livet begynte å lysne. Våren kom og humøret lettet litt. Angsten var ikke så påtagelig, men kom mer i bølger. Den verste stormen hadde løyet. 

 Hva nå? Enda visste vi ikke noe om fremover. Alt var fortsatt usikkert. Det var som å hoppe i mørket. Men det var greit. Jeg fant ut at babyskritt var helt ok. En dag av gangen. Av og til bare et øyeblikk. 

 Med lyset og våren og nedgangen i smittetilfeller begynte det å lysne i hjernen også. Tankene ble klarere. Og plutselig som lyn fra klar himmel visste jeg hvor den arenaen jeg hadde etterspurt var. Den arenenaen var meg! Rett og slett meg! Den var der jeg var, uansett hvor! Det finnes ingenting utenfor meg. Ikke en gang en arena.

 Min arena er der jeg er, der lyset mitt skinner. Og det lyset skinner nå. 

Det skinner i mørket. 

Det lyser opp dagslyset. 

Det lyser opp mitt eget indre.

Det lyser for andre. 

 Jeg var blind for mitt eget lys! Jeg så det ikke. Men nå ser jeg det. Og da jeg fikk øye på det, løsnet det en propp i universet, og jeg fikk kjemperespons og daglig bekreftelse på at jeg er en arena. 

 Jeg har alltid vært opptatt av å hjelpe andre. Jeg gjorde det så mye at det ble ikke plass til meg. Nå visste jeg at den beste måten å hjelpe andre på er å være meg. Min rolle er ikke bære byrdene for andre, men å skape trygghet og inspirere andre ved å være i mitt eget hjertesenter. 

 Jeg vet ikke mer nå om framover enn før. Men jeg trenger ikke vite. Jeg bare ER. Jeg har sluttet å gjøre, men har begynt å være. Det er nok. 

 En dag av gangen. Formen finner seg selv.  Veien blir til mens man går.  Og alt timer seg perfekt. ❤️

7. mai, 2020

‪I read this tonight: All growth starts outside our comfort zone.
And you know, I totally disagree!
Why?
Because the day I returned back to my comfort zone, that was the moment I really started to grow. That was when I finally understood that what I had was enough. More than enough. First then I understood what it is to live in the Now, in the full acceptance of being all the things that I thought were outside of me, in another place, unreachable for me unless I went there to catch it.
The way we speak about the comfort zone is oldfashioned and masculine, like there is a lack. We have twisted the word around. All that you ever want is out there, and you must leave to get it.
Instead of telling people to leave their comfort zone, we should tell them to go home to their comfort zone. That is when the real process starts. There you are taught to see that it is no need to stress, no need to stretch your limits, no need to play a hundred roles, or learn to master your life.
Give yourself three seconds to taste the word comfort zone. It tastes good! That is why we should redefine the word and give it it's rightfully meaning back.
The comfort zone is a good place, a place for inspiration and creativity, a place for growth. The place where it is possible to hear the Sound in the Silence speaking to you. There you have peace and calm, there you can be your true Self, and relax without worry. There is no lack in that place, and all is well. Right there you are One with All that is.
And if you think you are leaving your comfort zone, think again, it's following you wherever you go. It surrounds you always. The comfort zone is who you are, the Now, and All that is.
So, go home and stay there. And please allow yourself to enjoy your comfort zone. It's rightfully yours to enjoy!

Love from Barbro ❤️

7. apr, 2020

Jeg har lenge sagt at vi må komme oss tilbake til komfortsona. Den forhatte og stigmatiserte komfortsona hvor ingenting skjedde, annet enn feighet, dumskap og latskap. Vi måtte sette oss hårete mål, realisere våre drømmer og holde oss på evig og konstant jakt etter lykken der ute. Alle skulle makse ut livet hundreogfemti prosent. Alle skulle dyrke sitt ego. Alle skulle ha mer. 

 Hvor førte dette oss hen? Satt på spissen mildt sagt ut i forferdelse. Jeg trenger ikke komme med eksempler. 

 Hvor er vi nå? Jo, vi er hjemme igjen. I det som vi måtte se å komme oss ut av. I den forhatte komfortsona, der ingenting skjedde. 

 Og hva finner vi ut av nå når vi nå er tvunget til å være der? Jo, der kan vi leve trygt, og til og med i nået. 

 Vi vet ingenting om framtida, bare om øyeblikket. Ingen vits i dra med seg fortida heller, for den har gått ut på dato. 

 Der, i komfortsona, har vi tid til både stillhet og refleksjon. Der må vi endelig møte oss selv i speilet, for vi har ikke så mange andre å speile oss i lenger. 

 Og vi blir bevisst på sannheten om hvor vi var på vei.

 Et sted for latskap og feighet? Nei, komfortsona er en tøff arbeidsplass. Det har vi fått øynene opp for nå. Den krever oss med alt vi eier og har. 

 Men den er en gave. For nå kan vi kanskje komme oss på rett kjøl igjen. Se hva som er de ekte verdiene. Hva som egentlig har en betydning. Hva vi må snu på. 

 Hvor lykken faktisk er. Ikke utenfor oss selv noe sted, men hjemme, i nået, i komfortsona. 

 Da var denne tvungne parkeringa hjemme faktisk en velsignelse.

❤️

31. mar, 2020

Min tante Marta sa dette. Hun var en dame som sa mye lurt. Det var kloke ord. Livet er virkelig som en kommode, skuff på skuff.

I disse tider hvor en har tid og ro til å tenke gjennom livet med alle dets skuffer, ser en hvor mange en har i sin egen kommode. Og en ser at i noen er det ryddig og fint, mens i andre skuffer er det overfylt med kaos og grums. De trengs å ryddes i. Noen skuffer er merkelig nok tomme, og noen er det lås på.

Jeg ser at de ryddige skuffene er de fasene i livet hvor alt var på stell, og det meste var i harmoni. De inneholder masse gode minner, og det er absolutt flest av de skuffene. De er fulle av forelskelse og kjærlighet, unger, venner, familie, jobb, aktiviteter, fellesskap, varme og lykke. Særlig hverdagslykke. Jeg blir så glad når jeg ser det. Ja for det var jo for det meste sånn.

De rotete skuffene er mer kaotiske perioder hvor det var for travelt for refleksjon og struktur. Der mangler det disiplin. Livet gikk fortere og det daglige stresset krevde mer energi enn at det ble overskudd til organisering. Sånn ble det roteskuffer.

De tomme skuffene, ja hva med dem? Det var de årene av livet hvor altfor mye ble liggende ugjort. En fant ikke anledning til å gjøre det en ønsket seg. Eller fant unnskyldninger for å la det bare være. Eller valgte å la være å følge intuisjonen sin. Det krevde for mye. Mot, antagelig.

Så er det skuffene med lås på. De rommer alle hemmelighetene. Alt det som en var nødt til å gjemme. Holde skjult. Ikke fordi det ikke tålte dagens lys, men fordi det gjorde for vondt å se på det i dagslys.

Ved nærmere øyensyn ser jeg noen moroskuffer også. Faktisk ganske mange, og de er overfylte. Av masse latter, god humor, intens fryd, morsomme episoder og fargerik kreativitet. Heldigvis.

Det er så lett å overse ting hvis en ikke ser godt etter. Nå i disse dagene hvor vi er tvunget ut av de vanlige rutinene skal jeg gå gjennom alle skuffene mine. Rydde, kaste, ta vare på, tømme, arkivere, organisere, gråte og le mens jeg holder på.

Hvorfor gidder jeg å gjøre dette? Ta meg bry med å gå gjennom en gammel slitt kommode?

Jo, det er fordi jeg vil rydde plass i kommoden min for den neste fasen. Jeg vil at det som kommer etter disse corona-månedene skal få plass i en helt tom skuff. En vasket og ryddet skuff fri for gamle tankemønster og levesett, rot, smuss, søppel, gammel nedstøvet tomhet, og såre, vonde minner.

Det skal bli skuffen for det nye livet. Det nye livet som vokser opp fra ruinhaugen vi befinner oss på nå. Ruinhaugen som har begravd alt som har gått ut på dato.

Den skuffen skal jeg fylle opp med fornyede verdier, klare og bevisste valg, og et menneskesyn som representerer kjærlighet og respekt for alt liv. Den skal inneholde masse tilgivelse.

Jeg skal fylle den til randen med tillit og tro, og bevisstheten om at jeg er en bølge i det store havet. At jeg aldri er alene fordi jeg har havets styrke i ryggen. At jeg og havet er ett.                                                   

Jeg skal ha tre grunnsannheter i denne skuffen: Alle mennesker er like mye verdt og fortjener det samme gode liv. Det finnes ingen separasjon, kun sannheten om at vi alle er ett. Det jeg gjør mot andre gjør jeg mot meg selv.

I tillegg til alt dette skal jeg fylle den med masse herlig inspirasjon. Takknemlighet. Mirakler. Og ikke minst alle de mangfoldige nye mulighetene som ikke fantes før, men som dukker opp nå fordi det nye livet spirer og gror.

Det kommer til å bli krevende å rydde i kommoden. Men en dag skal jeg stå og se på kommoden min, og bare nyte synet av ryddige skuffer. Den er fortsatt innholdsrik, men nå er det bare de tingene som er verdt å ta vare på. Jeg gleder meg til den dagen.

En vet ikke hva en har å være glad for før en har mistet det. Men det har vi lært nå. Vi har forstått hvor mye vi hadde å være glad for, og hvor lite vi husket å sette pris på det. Men den dagen hvor alt er over og vi kan sukke lettet ut vil vi forstå det. Da skal kommoden min være ferdig ryddet, og framtidsskuffen stå klar.

Den dagen kommer jeg til å se coronaskuffen også, og alt hva den inneholder. Rydding og refleksjon. Masse både kollektiv og personlig frykt. Men jeg kommer til å se at jeg bestemte meg for å velge tillit framfor frykt. Og jeg kommer til å se all varmen som blomstret opp. At fordi folk holdt seg vekk fra hverandre så ble verden samlet. Det vil få meg til å forstå at denne krisen har vært verdifull og veldig nødvendig.

Ingen er fullkommen. Tante Marta sa alltid at vi har alle være brøster. Hun sukket når hun sa det, og med dette utsagnet mente hun at vi har alle våre feil og mangler. Sånn er det, men vi kan heldigvis lære og begynne på nytt. Det er tid for det nå. Det nye livet spirer og gror.