AVSLUTNING

Nå går jeg til avslutning av denne boka om gamle Einaren og min barndom og oppvekst. Jeg tror jeg har fått med meg det viktigste som er å fortelle. Jeg ville at historien om Einaren og Einaren-folket ikke skulle gå i glemmeboka, og det vil den ikke gjøre nå, for den er skrevet ned. Jeg har brukt mange år på å få den ferdig, for jeg begynte så smått da jeg var 46 år, og nå er jeg 60. Den har ligget i noen år også, men jeg tok den frem igjen i sommer og bestemte meg for å fullføre denne høsten. Det er fortsatt en av de eldste som lever, og det er Helga, hun er 96 år, og med et meget klart hode. Det kunne vært moro for henne å sett alle tekstene samlet mens hun fortsatt er her.

Det har vært moro å skrive, og jeg har koset meg hele tida. Det at det tok så tid, berodde på så mange slags ting, det er bare sånn at noen faser er travlere og mer krevende enn andre, og da må barndoms-mimringen hvile så lenge. Men jeg har jo tatt vare på alt, så nå gjelder det bare å få samlet alle kapitlene i rekkefølge, legge til de bildene vi har, og kanskje vi kan skaffe enda flere hvis vi alle sammen bidrar med litt hver fra den tida. Elin og jeg har enda ikke snakket med alle guttene fra den gangen, så det hadde vært moro å samle alle dem og spurt om de hadde noe å bidra med. Vi får se hva vi kan få til før den går i trykken.

Jeg har forhørt meg rundt i historielag og arkiver, på museet og med avisene, men det var ingenting å hente der. Det jeg har fått av stoff, har jeg fått av Gard Strøm som driver facebook-sida som heter Gamle Gjerpen. Det stoffet jeg fikk av han var i fra den aller første Einaren- beboeren, og han levde sitt liv der på 1700-tallet. Det er flott at vi nå vet så mye om han og hans liv, han bygde på de første tuftene der. Og vi får håpe at han fikk noen gode år på Einaren før han døde, selv om han ble tvunget til å bo der på grunn av at han var uønsket ute i sivilisasjonen. Han var syk, og folk var redde for han. Du kan lese mer om Einer Andersen i kapittelet om hans liv. Einaren har fått sitt navn etter han.

Det er mange som har fulgt med på det jeg har lagt ut her inne på sida mi på facebook, det ser jeg av statistikken. Flere har fulgt med som ikke er fra Einaren også, men de syns det har vært moro å lese likevel. Mange av de gamle Einaren-beboerne har lest, for det hører jeg når jeg treffer dem ute, og noen har skrevet det også i kommentarene. Det synes jeg er koselig, og jeg har satt stor pris på det. Det betyr at dette har vært til glede for flere enn meg, og det var jo også meningen at det skulle bli, så da har jeg lykkes med skrivinga. Så er det min egen familie det også er viktig for, for jeg vet at de en gang vil komme til å undre seg på hvordan mamma eller mormor hadde det da hun var liten. Nå behøver de ikke undre seg over det, for det kan de lese selv. Nå har de det så travelt at de rekker ikke. Min eldste datter spurte meg her om dagen om jeg hadde kopiert så jeg hadde det på papir, for 'selv om vi har hørt mye som du har fortalt opp gjennom åra, så er det mange detaljer vi ikke sitter inne med. Det blir gøy en dag lese det ordentlig.' Og det skjønner jeg veldig godt.

Så tenker jeg på dem som bor på Einaren i dag. De har allerede bodd der i mange tiår, og kjenner Einaren på sin måte, og en annen måte enn vi kjente dette stedet. Det kan være morsomt for dem å lese om sånn som det var en gang i tida. Retrotida som jeg levde opp i er ikke så lenge siden, men det er lenge nok til at det også kan gå i glemmeboka hvis ingen skriver ned hva den representerte. Sikkert mange har gjort det, men de har ikke skrevet om retrotida på Einaren. Nå er det gjort, og til og med også tida helt fra da de første flyttet inn på begynnelsen av 1900-tallet har jeg skrevet om. Det var i alle fall folk der fra rundt 1910. Tida før krigen har jeg fått med, og etterkrigstida også. Og de forskjellige generasjonene er også nevnt så langt det er råd, takket være Ruth Busve. Så jeg er fornøyd med jobben jeg har gjort.

Da Elin og jeg reiste rundt og snakket med de eldste hadde vi det utrolig koselig. Vi blei stelt så godt for, og de fortalte masse verdifullt stoff som jeg har fått med og på den måten fått dokumentert den tidsepoken også. De satte pris på at vi kom, og vi var kjempeglad for at vi fikk komme. Så det var til felles glede og nytte, og et kjempeviktig bidrag til denne boken.

Det er bare helt og aldeles herlig å snakke om gamle dager, og sånn som livet var før. Det setter ting i perspektiv, gir et inntrykk av hvorfor vi har blitt som vi er, og viser hvordan alt utvikler seg og ekspanderer med tida. Og det gir et autentisk bilde av flere forgangne livsfaser. Vi sukker ofte at alt var så mye bedre før, men det var vel ikke det. Det er bare det at heldigvis husker vi det beste lettest. Det som var tungt og slitsomt svekkes med tida, og godt er det, for alt var jo ikke bare romantisk idyll.

Mamma hadde blant annet ei tung tid i livet sitt da var jeg seks år, og jeg aner ikke hvorfor, eller hva som var galt. Men i voksen alder var jeg hos en behandler som så på meg og sa at jeg hadde hatt et traume som seksåring. Jeg sa nei, jeg har ikke det, jeg hadde en god barndom, og husker ikke noe verre enn at jeg falt ned av ei huske og slo meg kraftig i ryggen. Neida, det var noe mye mer alvorlig enn det. Og han forklarte meg hvorfor jeg hadde de problemene i kroppen som jeg hadde...og dette visste han ingenting om før han begynte å snakke, han hadde ingen opplysninger om meg annet enn navnet mitt, men han så det på meg med det klarsynte blikket sitt. Det han fortalte stemte nøyaktig med det jeg sleit med i kroppen min, og han sa det var et resultat av dette traumet han påsto jeg hadde vært gjennom. Men jeg skjønte ikke hvilket traume han snakket om. Jeg hadde ikke hatt noe traume.

Mange år senere, jeg var rundt førti år, var jeg på et seminar med en kjent engelsk healer fra England. Vi satt på toppen av Plaza hotell i Oslo, ca tredve personer satt i en ring og holdt hverandre i hendene. Matthew Manning som han het, gikk rundt og holdt på hver og en på de stedene han kjente folk hadde vondt, og da han kom til meg la han bare hendene på skuldrene mine. Han var viden kjent for å helbrede folk for alle mulige slags sykdommer. Det tok kanskje et snaut minutt før han gikk videre, og jeg kjente at jeg ble skuffet, for ingenting skjedde.....................før han sto ved personen ved min venstre side. Plutselig seilte jeg nedover og nedover, som i en heis, og da jeg landet der nede i bunnen, ser jeg mamma sitte på puffen foran toalettkommoden, og jeg kjenner hvordan skrekken hugger tak i den lille kroppen min, og jeg roper hva er det mamma? Alt skjedde inni meg, men om jeg hadde snakket høyt, hadde jeg hatt et barns stemme. Jeg ser mamma hulke ned i hendene sine at hun vil gå i elva og drukne seg. Jeg hadde aldri før sett mamma sånn. Hun hadde alltid vært en trygg og god mamma, og nå var jeg livredd. Så, mens jeg kjente skrekken fare gjennom kroppen min, snur følelsen seg, og jeg blir rasende sint på henne, for dette er bare så feil, at jeg som er liten skal passe på mamma som vil drukne seg. Det er mammaer som skal passe på barna og ikke omvendt. Jeg forteller henne dette i klartekst, og igjen endrer følelsen seg, og jeg kjenner i hele kroppen min at jeg må tilgi mamma for hun visste ikke hva hun gjorde. Hun var ute av kontroll. Jeg tilgir, følelsene slipper taket, og jeg stiger med heisen opp igjen til rommet vi var i, og der begynner jeg nå å gråte. En hjelper av Manning kom bort til meg, la hendene sine rolig på skuldrene mine, og gråten stilnet, og jeg ble fullstendig slapp som ei sviske. Ingen av de andre som satt i ringen brydde seg om meg, de hadde nok med sine egen opplevelser. Men etterpå skjønte jeg bedre hvordan traumer kan bli liggende i kroppen og lage ubalanser uten at vi har noe begrep om hva som skjer. Fortrengning er solide saker. Det låser seg, og fører til ingenting godt.

Opp gjennom åra hadde jeg en sjelden gang i blant fått bilder i hodet mitt av denne selvfølgelig traumatiske situasjonen, men totalt uten følelser. Det var ikke noe jeg tenkte ofte eller mye på. Jeg husker at jeg tenkte når det kom opp at det måtte ha vært en vond opplevelse, men jeg kjente ingen følelser på det. Og da jeg var hos den klarsynte mannen som sa jeg hadde opplevd et traume, koblet jeg ikke en gang disse bildene til det han sa. Men ok, jeg tror uansett at Matthew Manning gjorde en god jobb med meg på hotell Plaza, at et gammelt traume forlot kroppen min på forunderlig vis.

Jeg forteller ikke dette for å utgi mamma, eller å skape et dårlig inntrykk av henne, men jeg forteller det fordi at alle mennesker opplever vonde ting i livet. Det er normalt. Livet er fullt av opp og nedturer. Mamma er ikke noe enestående sånn. Og aldri siden i livet opplevde jeg heller at mamma ikke var en trygg person. Så det som var galt må vel ha rettet seg, i hvert fall blitt lettere å leve med for henne, men jeg har aldri likt tanken på en svart og mørk elv. Når jeg ser ned i et mørkt dyp, kjenner jeg sterkt ubehag, og jeg har også hatt drømmer om det, så det gjorde nok et voldsomt inntrykk.

Mamma var verdens beste mamma, og vi hadde et tett og nært forhold bestandig, men vi var nok også litt i ulage med hverandre da jeg var tenåring og hun var i overgangsalderen. Noe annet ville vel vært aldeles unormalt. Pappa var også en trygg person, men han var likevel mer distansert. Han var ikke en pappa som herjet med unger, og laget mye moro, men han tok meg med på turer i skog og mark, og han lærte meg masse om planter og blomster, og det var en glede vi delte sammen. Jeg har bare gode minner om pappa, selv det at han en gang ga meg ris meg på rompestompen med flate handa, det var vel bare noen klask, og ba meg gå og speile meg bak etterpå, er ingenting annet enn et morsomt minne i dag. Jeg var slem og fortjente sikkert litt skjenn.

Det er rart dette livet. Det bærer med seg så mye i de forskjellige fasene, bare tenk på alle menneskene vi har vært innom gjennom et langt liv. Folk kommer og går, men noen blir for alltid. Det er nok de menneskene som har vært der bestandig som er de viktigste. De er sikkert viktige de andre også, for de kom vel med noen lekser, men jeg tror stayerne betyr mest. Derfor er røtter også så viktig. Det en opplever i barndommens rike er vesentlig for alle deler av livet siden. Jeg har vært uendelig heldig som har fått vokse opp i fredstid, med gode mennesker rundt meg, i ei tid hvor velstanden og overfloden bare har økt og økt etterhvert som tiåra har gått sin gang. Seksti år med fred er ingen selvfølge. Norge er et velregulert land, og her har vi det regulert og godt.

Samtidig er dette ei tid hvor ondskapen også får mennesker til å gjøre de mest horrible ting. Det er jo verre enn noen gang. Jeg husker første gangen jeg hørte at noen var halshogd av ISIS. Det var ikke til å tro, og det bragte meg mange hundre år tilbake til et primitivt samfunn. Uhyggelig. Jeg observerer hvordan asylpolitikken vår i dag strammes mer og mer inn, og hvordan man skiller mellom oss og de andre. Det tror jeg er det verste som kan skje i et samfunn. Det er ingen forskjell på oss. Det finnes ingen oss og de andre, det finnes bare vi. Støter vi bort noen eller snur ryggen til andres elendighet kommer det tilbake til oss selv en gang. Den naturloven gjelder både enkeltmennesker og nasjoner. Europa behandler enorme mengder mennesker som mindre verdt i dag. Lukker elegant øynene for alle de som sitter fast og lider bak gjerder og i glisne telt i Hellas og andre steder. Nå skal de fryse seg gjennom en vinter til, unge, gamle, spedbarn, syke, uten medisiner, rettigheter til nødvendig hjelp, mat og klær. Norge er et av de verste landene nå, enda så rike vi er. Jeg skjønner ikke hvordan det går an.

I dag kan folk få seg til å uttrykke de mest motbydelige ting på nettet om andre mennesker. Det holder å lese facebook kommentarfeltene, så ser man hvor lavt mennesker kan synke i sitt menneskesyn og i sin måte å bruke ordene på. Det er forstemmende. Det er også forstemmende at et menneske som Donald Trump kan komme i nærheten av å bli president. Hvis så skjedde ville det påvirke oss alle i mye større grad enn vi kanskje tror. På negativ måte. Media dynger oss ned med bare dårlige nyheter mange ganger pr dag, og det tror jeg ikke er så bra for mange mennesker. Det var ikke sånn før. Nordmenn har selv vært flyktninger. Vi har selv blitt tatt godt i mot og fått nødvendig støtte. Vi har selv søkt lykken i andre land i dårlige tider. Så hvorfor takler vi ikke krisa i verden i dag bedre? Vi har blitt noen egoister. Tenker bare på oss selv og vår egen velferd. Våre barns fremtid. De barna som sitter nede på Lampedusa er også våre barn, men de får ingenting av oss, annet enn fra de menneskene som følger hjertet sitt og drar ned for å hjelpe. Jeg bøyer meg i støvet for sånne mennesker.

Derfor lengter jeg litt tilbake til den tida hvor verden var mindre, hvor vi levde i fred med hverandre, hvor de enkle og nære tinga var det som betydde noe, og hvor alt var forutsigbart og fredelig. Jeg var en reddhare, og jeg var barn i tida hvor de mørke skyggene etter krigen fortsatt eksisterte, men likevel var det bare fred, fred og atter fred rundt meg. Vi mennesker trenger å komme oss tilbake til roen, til nået og til gleden av å skape glede med enkle midler. Vi har råd til å dele med oss. Den største fattigdommen er når du dør av frykten for mangel på vann når brønnen er full. Jeg har tenkt å bruke resten av levetida mi på å skape enkle gleder. På å dele med meg. Min mamma kalte meg alltid for en lykkens pamfilius, og med det mente hun at jeg var en heldiggris. Jeg hadde alltid så mye å glede meg til. I mange år glemte jeg dette helt bort, men nå har jeg tatt tilbake den identiteten, og jeg tenker at jeg er så ufattelig heldig som virkelig kan kalle meg en lykkens kjæledegge. En person som stadig er utsatt for lykketreff. Jeg er en lykkens pamfilius som fikk lov til å vokse opp på Einaren i et enkelt liv med bare godhet og samhold. Vi var ikke rike, og jeg husker at jeg hadde bare en bukse, det var en strekkbukse med strikk under beina, og som jeg måtte presse litt på hver morgen før jeg gikk på skolen for at den skulle se ordentlig ut. Likevel hadde jeg det så godt, så godt. Heldige meg som fikk med meg verdier som var mer verdt enn masse penger.

Takk for at du fulgte meg gjennom alle disse 140 sidene.

MIMREFEST FOR URINNVÅNERNE

Jeg lovte å fortelle litt fra mimrefesten vi hadde på Einaren for en del år tilbake. Det var ganske nøyaktig den 28. januar 2000. Det hele begynte sånn at jeg fikk masse tanker om gamle Einaren. Det var da jeg skjønte at jeg var kommet i mimrealderen, og at jeg var begynt å gå i barndommen. Jeg fikk ikke sove om natta, og ble liggende å tenke på at den tida burde skrives om. Og jo mere jeg tenkte, jo flere tanker kom dukkende opp fra glemselens hav, og jeg begynte så vidt å skrive ned noen av disse tankene. På samme tida leste jeg i avisa en morgen en artikkel om gamle Einaren, og et intervju med Åshild Bratli. Det var så morsomt at jeg fikk skikkelig blod på tann, så jeg brukte stadig mer tid på å skrive og mimre. Jo mere jeg skrev, jo mere levende ble både barndom og oppvekst, og jeg tenkte mange ganger at så moro det hadde vært om en kunne foretatt en liten tidsreise tilbae, og rett og slett spasert inn i den tida for et lite besøk, bare for å treffe igjen alle sammen. Det var jo ikke mulig, og mange var også døde for lengst. Men selv om mange var borte, så var det likevel mange igjen, til og med av de eldste. Så hvorfor skulle vi ikke prøve å samle dem alle sammen, og ha en liten mimrefest? Det burde være mulig, mens de eldste fremdeles levde. For noen år tilbake hadde Elin samlet alle jentene til treff hos henne, og det hadde vært så kjempekoselig en kveld at vi var enige om at dette måtte vi gjenta. Så langt hadde vi ikke kommet, men i så fall fikk vi gjøre det litt større denne gangen, og invitere alle.

Jeg snakket med Elin, søstra mi, og hun var straks og med en gang med på ideen, så vi satte oss i sving, og tok kontakt med noen av de andre jentene på Einaren. Elin har i alle år hatt kontakt med sine gamle barndomsvenninner, så det passet veldig bra. Og hun har hele tida støttet meg i skrivinga. De andre ble også begeistra for ideen, så vi hadde noen møter, og la noen planer, og før vi visste ordet av det hadde vi trukket i alle tråder, og invitasjon ble sendt ut. Det var Inger, Sissel og fetter Tormod som ble med på planlegginga, og vi hadde det så morsomt at vi var enige om at vi burde fortsette å treffes etter festen også.

Vi var også alle enige om at vi var glade for at vi hadde vokst opp på Einaren og nærområdet. Det har formet oss til de menneskene vi er i dag. Å vokse opp på Einaren representerte trygghet. Det var et lite skjermet sted hvor alle kjente alle, alle var snille med hverandre, og hjalp hverandre. Men tryggheten var godt oppspedd med slemme gutter, farlige hekser, spøkelser og gjenferd, en bakke full av fylliker, fantomer og blottere, så det var ikke uten risiko å bo på Einaren. Tjukk skau på alle kanter var det, og en lang skummel skolevei hadde vi også. Vi ble enige om at det er rart at det ble folk av oss, men det har det jo faktisk blitt, og det kan vi for en stor del takke barndommen for.

I alle år har jeg fortalt ungene mine om barndommen min, og alt det som skjedde på Einaren, og jeg fortalte så de kan Einaren utenat. De fryda seg, grøsste på ryggen, fikk gåsehud og fattet ikke hvordan det var mulig å overleve med en sånn skolevei. Jeg måtte lese alt for dem som jeg skrev om Einaren, så det har i alle fall blitt en bok for barna mine, og nå er barnebarna mine like ivrige. Mormor, fortell fra du var lita jente og bodde på Einaren da! Fortell om skumle Hilda! Så nå kan Einaren umulig gå i glemmeboka, og det var min intensjon også fra første stund. Einaren fortjener å bli husket, og ikke bare i tekst, men også i bilder.

Så invitasjon gikk ut til alle gamle Einaren-beboere, fra de eldste urinnvånerne til helt ned til de yngste. Vi satte opp en kjøkken-kommite, og den besto av Knut Pedersen, Ragnhild Severinsen, Magnar Reiten, Torgeir Hegland og Olav Aaheim. De aller fleste som fikk innbydelsen takket ja, og det blei en utrolig koselig og minnerik kveld. Nå skal jeg gjengi referatet jeg skrev etter festen.

REFERAT ETTER MIMREKVELD PÅ EINAREN

Ja, så er mimrekvelden for urinnvånerne på Einaren over, og den ble meget vellykket. Det meldte seg på 44 personer, og av disse kom 40. Alle sa de hadde hatt det kjempekoselig, og mange sa de hadde gledet seg vilt siden innbydelsen kom. De to eldste, Ruth Busve og Jenny Larsen, var 87 og 83 år. Den eldste var kanskje den sprekeste, og hun sto frem og fortalte fra sin barndom og ungdom på Einaren på tjue og tredve-tallet. Hun flyttet ut i '49. hun fortalte om alle dem som bodde der da, hvordan de levde, og hvordan de sleit i det daglige livet. Klesvasken foregikk i Myljabekken, og en kan vel tenke seg at det var vel stort sett deilig når sola skinte og det var varmt. De brukte lut for å få tøyet hvitt. Det gikk på vaskebrett, sunlightsåpe, grønnsåpe, sinkbaljer, og flisekorver. De tørket tøy i trærne mens de vasket og skylte videre. Kroppsvasken foregikk i balja på kjøkkenet på lørdagskvelden.

Ruth Bratli fortalte fra sin tid på Einaren i fra '47. Da var det forsatt vask i Mylja. Det manglet innlagt vann og mye annet. Det var nok et sjokk for en Larviksjente, men har en gått bort og giftet seg må en bare gjøre det beste ut av det, og heldigvis syntes hun det var pent der, og hun likte seg godt. Hun fortalte også om samholdet, kosen og tryggheten i det gode naboskapet. Alle kjente alle, og når noen sleit, sleit de sammen. Potet-opptaginga skjedde 1.oktober etter Evens befaling på Lille Einaren, enten været var bra eller ikke, og den var alle med på. Tre måltider mat fikk de, formiddagsmat, middag og kvelds som Gunlaug stelte. Mellom hver økt fortsatte de, enda ryggen verket mer og mer etter som timene skred hen. Etter endt dag fikk alle med seg hjem en bøtte med poteter, og det var en betaling alle var fornøyd med. Ellers var det tyttebærturer i skogen, sankthansbål i hagen til Vegheim, og mye, mye annet koselig.

Helga Vegheim fortalte også om da de fikk innlagt vann på gården der. Halvor hadde laget en kjøkkenbenk med flott kum til mor Hege, og det var nok en meget spesiell følelse da da vannet rant ned fra karan og ned i kummen for første gang. Fantastisk! Et mirakel! Rennende vann inne på kjøkkenet!

Alle fortalte om at de hadde vært på epleslang i eplehagen til Vegheim. Det var nok ikke mange av ungene på Einaren som hadde god samvittighet der, nei. Sjøl om mor Vegheim ikke var særlig begeistret den gangen og skreik 'trast i hagan!' til mannen sin så han kunne få tatt de rakkerungene, så er nok alle tilgitt det epletjuveriet der i dag. Jeg torte ikke for mitt bare liv stjele et eneste eple.

Følelsen jeg sitter med etter at alt er over, er at alt arbeidet vi la ned på forhånd av alle forberedelser var vellykket. Elin og Sissel gruet seg litt. Sissel bekymret seg for maten, og hva Elin gruet seg for vet jeg ikke helt. Det er jo selvsagt litt spesielt å treffe igjen mennesker du ikke har sett på borti tredve år, men dette var mennesker som tross alt hadde betydd noe i livet vårt. Jeg syntes det var bare moro fra ende til annen, til og med det å stå foran så mange både kjente og samtidig ukjente mennesker og skulle si noe fornuftig. Inger bare lo av oss alle sammen, og Tormod tror jeg virkelig gledet seg oppriktig. Alle hadde jobba godt med sitt, så det var ingenting å grue for.

Gjestene var sikkert også litt preget av å skulle se igjen mennesker de ikke hadde sett eller pratet med på mange, mange år. Men alt gikk helt strålende for seg, og praten gikk uavlatelig i øst og i vest. Alle så ut sånn som de alltid hadde gjort, litt eldre og tynnere, eller litt rundere, litt mer skrukkete, men det var kjente og kjære fjes.

Jeg er så glad for at vi har gjort dette. Det var kjempemoro å mimre sammen med alle de andre. Vi lo så vi skreik mange ganger, og noen ble vel litt brydde fordi de ikke husket så godt, men med litt hjelp fikk vi hukommelsen i gang på alle. Noe tidde vi kanskje klokelig stille om, det er ikke alt som behøver å sies, Livet har mange faser, og ikke alle er like gode, men tilsammen dannet alle historiene fra alle disse herlige menneskene et festlig, ekte og autentisk inntrykk av gamle Einaren og livet der. Jeg tror alle la seg med både glede og begeistring i hjertet den natta. Skulle bare hatt med alle de som ikke var blant oss lenger også, men de satt vel på en sky der oppe og fulgte med på mimrekvelden vår her nede. Jeg er sikker på at de lo med oss, og gledet seg på både våre og egen vegne,

De fremmøtte var:
Ruth Bratli
Gunnar Bratli
Åshild Bratli
Kjellrun (Noddeland?)
Elin Beate Seveid Reiten
Barbro Seveid Hegland
Turid Goberg Olsen
Mette Goberg Olsen
Helga Rønningen Pedersen
Sissel Pdersen
Inger Aaheim
Arnold Rønningen
Anne Rønningen
Helga Vegheim Gulset
Sverre Vegheim og sønnen
Anne Vegheim
Anne Marie Juliussen
Jenny Larsen
Bjørn Larsen
Lise Larsen
Jan Einar Larsen
Rolf Bøydler
Ingebjørt Bøydler
Tom Bøydler
Hildegard Bøydler
Harald Andersen
Karen Andersen
Torgeir Andersen
Morten Andersen
Espen Andersen
Terje Andersen
Dag Grønstein
Britt Grønstein
Ingrid Fornebo
Juritz Fornbebo
Fredrik Sørensen
Eva Sørensen
Tormod Severinsen
Ruth Busve

EINARENS ELDSTE

I 2000 inviterte vi til mimrefest for Einaren-folket. Det var en utrolig koselig begivenhet, og ble akkurat så herlig som det vi hadde håpet på. Den eldste var 87 år den gangen, og hun het Ruth Busve. Den nest eldste var Jenny Larsen på 82 år, og ellers var det helt ned til den veldig unge generasjonen. Jeg skal fortelle mer om den anledningen, men først skal jeg legge til historien som den aller eldste urinnvåneren på Einaren skrev ned til festen. Den bekrefter at det jeg opplevde var mye det samme som de aller første innbyggerne erfarte at livet på Einaren hadde å by på. Jeg tror alle generasjoner Einarenfolk opplevde livet på det lille stedet inne i skogen på omtrentlig samme måte, med gleder og sorger som gikk hånd i hånd, og samhold mennesker i mellom. Det var bare utviklingen som gjorde livet litt mer lettvint etterhvert, fordi vi fikk innlagt vann, veibelysning, telefon, vaskemaskin, strykejern, radio, tv. Det hadde selvfølgelig stor betydning.

Her forteller altså Ruth Busve fra sin barndom på Einaren i 1920 og 30-årene:

Jeg flyttet til Einaren da jeg var halvannet år. Kom da i fra Oslo. Noe er nok glemt fra barneårene, men mange minner sitter fremdeles igjen. Når kvinnfolka skulle vaske klær, dro til til Myljabekken. De hadde store sorte gryter til å varme vann i. Vi barna måtte jo være med, og fløy rundt i skogen og samlet ved til å fyre oppunder grytene. Tørkesnorer hadde de også der, og de brukte lut for å få tøyet hvitt. Konene hadde med niste og kaffe, og selv om kaffen ofte var kald, gled den ned likevel. Hjemover måtte vi bære med oss oppvaskvann fra bekken. Matvann ble hentet på Lilleinaren,

Om høsten samlet vi regnvann og vasket hjemme. Etterhvert begynte folk å få seg brønner. Pappa fant vann langt nede i hagen. Vi måtte tømme brønnen noen ganger før vannet ble bra. Lørdag var vaskedag i baljen på kjøkkenet. Lurer på hva de unge gjør i dag? Nei, de har vel alt som skal til, tenker jeg.

Min første skoledag glemmer jeg aldri. Jeg holdt Lilli, en av naboungene i hånden. Jeg ville gå sammen med henne, men hun gikk i tredje klasse, og jeg måtte selvfølgelig gå til første klasse. Etterhvert gikk det bra også.

Guttene lagde skibakke i åsen, den var virkelig bra. Først kjørte de i unnarennet, siden ble det hoppbakke. Jeg ville også hoppe, og guttungene ble sinte på meg, fordi jenter hadde ikke noe der å gjøre-det var bare for gutter. Det var ikke slik som idag at jenter også hopper på ski. Slik ble vi uvenner for en tid, men det rettet seg igjen.

På jordet langs skoleveien sto det en stor fin eik som var fin å slenge seg i. Der var vi mye. Vi slo ball på fritida, fra vi var femten til vi var ca atten år gamle. Vi satt ikke bare inne slik ungene gjør i dag med tv og datamaskiner.

Vi hadde også noen som var godt beruset på Einaren, men det tok vi ikke så nøye. Det var mye rart de sa som vi unger kanskje ikke skulle hørt.

Den første sparken fikk vi av pappa. Det var en av de første sparkene som kom og som var stemplet Larvik (jeg var ca ni år da). Vi fikk litt for mye fart før vi hadde lært den å kjenne, men det gikk stort sett bra.

Da jeg skulle lære å sy, søkte mamma og pappa Martin Olsens legat, fordi de ikke hadde råd til det selv.

Det var ingen forretninger på Einaren, så vi måtte til Skotfoss eller Strømdal for å handle.

Hun forteller at de som bodde på Einaren på den tida, nå snakker vi altså 1920 og 30-tallet, var disse:

Thor og Bertha Jensen, 7 barn.
Karen, Gudrun, Hjørdis, Lilly, Jens, Lars, Åse.

Torkildsen, 3 jenter og en gutt.
Martha, Maren, Torkild og en jeg ikke husker navnet på.
Hadde mye kontakt med Torkild helt til han døde. Kona hans bor på Gulset.
De hadde så vidt jeg husker tre barn. Huset til Torkildsen ble ble solgt til Charles og Inga Sørensen.

Charles og Inga Sørensen, 5 barn.
Arthur, Anton, Kåre, Fredrik, Solveig (Mossa).

Marikken og Jens Halvorsen, 7 barn.
Bergljot, Paust, Thora, Georg, Maggi, Håkon, Martha.

August og Karen Severinsen, 4 barn.
Sverre, Arthur, Alfhild og Martha.

Ludvig og Kristine Larsen, 2 barn.
Astrid og Lorang.
Jeg besøkte Astrid i Oslo da hun jobbet der.

Familen Fornebo, kona het Dagmar, men jeg husker ikke hva mannen het.
2 barn, Unni og Jurits.

Gjermundsen bodde der en tid, 5 eller 6 barn.
Svein, Gjermund, Ingvald, Johan, Olga, Kari?
Huset ble solgt til Bratli.

Gunnar og Åshild Bratli, 1 barn, Jørgen.
Jeg snakket med Jørgen like før han døde.
Mange gode minner fra den familien.

Emil Eriksen, husker ikke konas navn, 2 barn.
Ragnar og Edvin.

Helene og Terja Paulsen, 5 barn.
Paul, Robert, Mathias, Borghild og Helene.
Helene lærte meg å strikke mine første votter.
Da var det ei stilig lita jente som syns hun var fin.

Familien Nybakken.
De hadde en stor eplehage. For ti-femten øre fikk vi en stor pose epler, noe som ungene likte.
De hadde tre hunder, Tel, Binbo og Pan.

Lille- Einaren.
Even og Gunlaug Rønningen, 2 barn.
Einar og Arne.
I annen etasje hos Rønningen bodde familien Abrahamsen, 2 barn.
Anna og Mary.
Anna bor så vidt jeg vet på Falkum og heter nå Lindgren.

Dette var Einarens befolkning i barneårene mine, Mye kan fortelles fra den tiden, sier Ruth Busve.

Bildet under er fra en artikkel som sto i avisa om Ruth Busve. Tror det var Varden. Det er noen år etter Einaren.treffet vårt, for her er hun 94 år. Ruth var en driftig dame, et arbeidsjern av de sjeldne. Hun bodde i Porsgrunn, men hadde deltidsjobb på Skien Diakonale Senter for rusmisbrukere. Der stekte hun bl annet vafler.

MIN VERDEN

I min verden var Einaren verdens navle. I min verden så omgivelsene sånn ut. Tenk dere Einaren i midten. Til venstre bak Einaren lå Grøtsund og Skotfoss med Fareelva og bruket. Og Zoar. Der pleide jeg å være med bestefar på møte, men jeg syntes det var gruelig kjedelig der. Det var mye bedre på bedehuset på Gulset. I Grøtsund bodde Rambo som var bussjåfør på Skotfossbussen. Og der lå også butikken til Flor, hvor jeg ofte var for å handle for mamma når hun hadde glemt noe som hun trengte til baking eller matlaging. Da løp jeg over Heikleiv, ned den bitte lille bakken og ned på Skotfossveien, og da var det ikke lenge før jeg jeg så den lille butikken til Flor som var bygd innunder fjellet. Det var greit på sommerdager, men ikke på vinteren, for da var det ikke brøytet, så veien over Heikleiv var snødd igjen. Ellers måtte jeg gått ned Einarbakken og langs med Skotfossveien, men ned til Grøtsund var det langt. Skotfossbussen var verdens kjedeligste buss, for på den satt alltid bare de samme menneskene, men det var mange koselige sjåfører der, og den var praktisk når en måtte til byen. Vi kunne ikke greid oss uten den.

Rett opp for Einaren lå Kollen. Der pleide de å ha bilrace om sommeren, og hver gang det skjedde mysset det av folk, og biler var parkert rundt forbi overalt hvor det gikk an å få klemt seg inn. Jeg fikk bli med fetteren min opp for å se, for det var ikke ufarlig med alle bilene som kjørte i rasende fart nedover bakken, så gå alene var ikke tale om. Noen kunne rappe meg med seg også, så mamma var streng der.

Ikke langt fra Kollen lå Kollmyr stadion. Der var det stadig fotballkamper, og når vi ville se på gutter, dro vi dit. Det var gøy, og vi hadde mye moro der. Det var en fin plass og leke og herje også, så det var en plass for masse bevegelse og aktivitet. Vi herja og løp og hadde det veldig moro der.

Til høyre bak Einaren lå Åletjern. Der bada vi om sommeren, og var på utegudstjeneste om sommeren. Der var det og er det kjempefint, så vi kosa oss der også. Rett før Åletjern lå Hasselbakken, og det var der vi sto på ski om vinteren. Der var det både hoppbakke og slalombakke. Et eldorado for skiglade, og selv om jeg ikke på noen måte var noe sportslig av meg, så elsket jeg å gå på ski da jeg var jentunge. Og enda mer til høyre lå Gulset med skolen, biblioteket, Sønstebø-butikken og bedehuset.

Nedafor Einaren lå Vadrette med Thermolux og frk Foss. Hun var en merkelig dame som bodde alene i et like merkelig stort hus, og jeg syntes det var skummelt bare å se ned på huset hennes fra busstoppet. Tror ikke hun på noen måte var slem, men bare original. Men i min hjerne kunne alt skje, så jeg tok ingen sjanser og gikk aldri ned der hun bodde. Jeg hadde en skolekamerat nedi der.

Nedafor Lilleinaren lå Susannabakken, og der bodde det en mann som de sa hadde drept kona si. Ikke vet jeg, men jeg skal ikke nevne noe navn. Men der gikk en i hvert fall ikke ned alene, selv om det bodde noen nedi bakken der som jeg kjente. Det var også en skolekamerat.

Litt lenger borte lå Høyda, der tantene mine og onklene mine og de to søskenbarna mine bodde. Det var en koselig plass med masse flotte blomster, som tante Anna stelte, og fra den plassen har jeg masse gode minner.

Ute på Gjemsø bodde mormor og morfar i Åsas gt. 5. Jeg har mange minner derfra også. Det aller første minnet som jeg kan huske fra den leiligheten er fra da jeg var to år. Jeg kan huske at morfar barberte seg med en barbermaskin som bråkte fælt, og det gjorde meg livredd. Jeg hylte og skreik av redsel, og det gjorde det ikke bedre da de viste meg barbermaskinen på nært hold. Morfar hadde på seg sin fløyels røykejakke, jeg mener den var mørkegrønn, og alle skulle trøste meg, men det var vanskelig å få roet meg.

Av butikker var det altså butikken til Jenny og Einar. Og så var det Flor i Grøtsund. Og Sønstebø rett ved siden av Gulset skole. Også var det butikken til Egil Hansen ved Falkumbrua. Og enda litt lenger borte i Hesselbergata lå Johansens butikk. Han kjørte varer til Einaren, og han hadde en postkasse på et tre nede ved Eva og Fredrik, de som bodde i huset til tante Kristine og onkel Ludvik. Der kunne vi legge handlelapp, så kom han med varene dagen etterpå. Lappen måtte i kassa før klokka ti, og jeg hatet når mamma røsket meg opp av senga for at jeg skulle gå ned og legge i handleliste i kassa før klokka ti...på fridager, og i ferier!!! Vi hadde mange nappetak på det, for jeg syntes hun kunne gjøre det sjøl, og la meg få ligge litt til. Men mamma likte ikke at en dro seg halve dagen som hun sa, så opp måtte jeg. Det var ingen nåde.

Så verden var ikke stor, men den var fin. Jeg trivdes på Einaren. Helt til jeg ble litt stor jentunge. Da blei jeg plutselig så møkka lei av den dumme plassen at jeg ville bare flytte. Ingenting skjedde der, og alt av interesse skjedde andre steder. Vennene mine bodde andre steder, skolekameratene også, og det var alltid lang vei og gå, og tungvint å få treffe dem. Så jeg husker jeg gikk opp Einarbakken og gremmet meg over å bo der. Jeg følte meg nesten litt deprimert, og jeg tror det var rundt den tida bestefar døde, så jeg var nok litt trist og tung på grunn av det. Ingenting var liksom det samme som før, og huset var trist og tomt uten han. Så mange var døde av de jeg var glad i, og det tok nok mer på enn jeg skjønte sjøl da. På et tidspunkt begynte faktisk mamma og pappa å se seg rundt på hus nede i byen, så de må vel ha tenkt tanken de også. Ei tid da dro vi rundt og så på hus både her og der, men hver gang vi kom inn i et fremmed hus, ble jeg kvalm og fikk helt hetta. Jeg ville bare ut av huset og hjem igjen. Jeg kunne ikke tenke meg å flytte til et annet hus. Nei, jeg ville bare hjem. Så tanken på å flytte fra Einaren og huset vårt forsvant helt, og jeg var bare over meg av lykke for at det aldri mer blei noe snakk om flytting.

Å sitte og spise middag på deilige sommerdager på den lille verandaen på framsida av huset ut mot veien var en fryd etter dette, og selv om jeg fikk vepsestikk der rett som det var, gjorde det ingenting. Av en eller annen grunn likte vepsene seg der også. Katta vår lå og koste seg på trammen, og alt var bare idyll, selv om vi bare bodde i det huset som jeg rett i forveien hadde syntes var så lite fint. Og omgivelsene rundt hadde nettopp vært verdens kjedeligst. Og hagen full av bær som skulle plukkes og stelles, hadde føltes som et ork. Nå var det verdens beste plass, og jeg frydet meg over at dette var min verden, og rett og slett verdens navle. Jeg var over min første 'depresjon', og gledet meg over livet. Jeg lovpriste mamma for vafler og munker og kaffeslabberaser i haven, og drakk hjemmelaget solbær- og ripssaft med større glede enn noen gang.

Barne- og ungdomsåra dro med seg diverse barnesykdommer. Meslinger, kusma, røde hunder og vannkopper. Da lå jeg i senga og led til jeg kom meg litt, men når den verste feberen var over, strikosa jeg meg i senga med fri fra skolen, frøken Detektiv, og ferskt brød med syltetøy og geitost med sukker på. Det var rett og slett helt topp. Jeg var litt lat og bedagelig, så selv om jeg likte at ting skjedde, og livet blei fort kjedelig om ikke det sto noe på programmet, så syns jeg det var deilig å ta det med ro innimellom også. Prinsessen på erten, pleide mamma å kalle meg.

Jeg var så begeistra for fetteren min, Finn, for han var så snill og så pen, og han kom av og til på besøk til mamma og pappa. Da blei det alltid kaffe og kaker eller vafler, og siden det var litt spesielt når han kom, sendte hun meg ned i kjelleren for å hente opp morellsyltetøy som var det fineste syltetøyet hun hadde. Ingenting var godt nok for Finn. Mamma koste seg veldig når han kom, for han var den eneste ungen etter mammas bror som ble drept rett etter krigen, under frigjøringa, så derfor var han ekstra gild, og betydde mye. Han traff aldri faren sin, og mora hans fikk beskjed på sykehuset rett etter Finn blei født at mannen hennes var drept i en bilulykke. Mammas bror blei bare 28 år. Mamma var glad i alle tantungene sine, men Finn var en fryktelig gjev gutt. Han skrev brev til mamma da han var i millitæret også, og det var stor glede å få brev fra Nord-Norge. Alt dette smittet nok over på meg, og etter at han hadde vært på besøk en gang, bøyde jeg meg ned og kysset stolsetet der han hadde sittet. Det var fortsatt varmt. Mamma fniste litt hysterisk, men jeg tror hun skjønte meg ganske godt.

Jeg ville så gjerne lære meg å spille gitar, så jeg fikk lov til å gå på gitarkurs i byen. Det var moro, og jeg lærte meg gitarspillets viktigste grunnregler, og jeg har fortsatt glede av gitaren den dag i dag. Gitarlæreren var en snurrig såle med halvlangt fettete hår, skitne, lange negler, og dårlig ånde. Jeg kunne ikke fordra han, men han ga meg de nødvendige grunnkunnskapene, så jeg måtte bare være glad til at mamma og pappa ville gi meg dette kurset. Pappa gikk til og med å kjøpte gitar til meg, og jeg ble kjempeglad. Det var noe annet enn den forhatte blokkfløyta han ga meg noen år i forveien det. Det ble aldri skolemusikk eller blokkfløytespill på meg, men gitar kan jeg altså spille.

Vi fikk TV i 1971, og jeg gledet meg over TV'ens mange svarthvite gleder. Mamma og jeg ble for en periode TV-slaver, og så på alt. Tenk å få se film på TV, det var bare fantastisk. Mandagsfilmene var topp, fjernsynsteateret på tirsdager var nesten like bra. En kveld skulle filmen om Jane Eyre gå på TV, og jeg gledet meg en hel uke til endes. Jeg hadde lest boka, og var veldig fascinert over den, så å se en film om det samme måtte være enda bedre. Mot slutten av uka ble været dårlig, og det begynte det å snø. Det snødde og snødde og snødde og snødde, og jeg begynte å ane uråd. Den gangen gikk strømmen veldig lett, og det var i dette tilfellet mye verre enn vanlig, for en spillefilm sto på spill. Det gikk som jeg fryktet, strømmen gikk, og vi var uten strøm i flere dager med alle de tungvintheter det innebar. Jeg kunne grått av fortvilelse, men fikk leita meg fram på radioen til jeg fikk tatt inn TV-signalene, og så satt jeg der i mørten ved vedafyren og hørte de snakket på filmen. Det blei ikke det samme, men det var da en ørliten trøst.

I en periode da jeg nettopp var blitt tenåring, var mamma mye syk og havna på sykehuset. Hun hadde fått både diabetes og angina, så hun blei lagt inn på St. Josephs hospital i Porsgrunn. Jeg måtte stelle hjemme for pappa da, Elin hadde flytta ut, men det gikk fint, for jeg hadde gått i en god skole hos mamma. Jeg kunne lage mat, bake, vaske klær og stelle hus. Jeg var vant til å vaske opp og gjøre reint, så det gikk helt fint, men det var stusslig hjemme uten mamma. Hver gang hun kom hjem på perm, hadde jeg lagt meg i sælen, og bakt og vaska og ordna, så hun blei veldig glad og rørt da hun kom hjem og så hvor flink jeg hadde vært. Jeg hadde ryddet i alle hyllene på badet, vi hadde fått et lite bad da, og der sto Yaxa deodorant, Solidox tannkrem, Spenol krem, Glycinello håndkrem, Globoid tabletter, Saba bind, Dreamy hårspray, Sjuogførrelleve parfyme, Bryllcreme hårpasta på rad og rekke i prydelig orden. Rent og fint overalt. Jeg følte ansvar for hus og hjem og ville vise mamma at jeg kunne mine saker. Hun berømmet meg og sa jeg var et skikkelig kjerringemne.

Jeg var ikke glad i å gå på lange turer. Jeg hatet skoleturer og ekskursjonsturer, og ekstra ille var det om det blei regn og dårlig vær når vi skulle ut i Guds frie natur. Jeg husker en gang som vi skulle se på jordrottelivet oppe ved jordene ved Børsesjø. Det var motbydelig. Været var dårlig, og jeg følte meg elendig. Etterpå skulle vi klatre opp på en fjelltopp i nærheten, og på hjemtur måtte vi skli nedover glatte fjellskrenter. Jeg gikk heller rundt, for jeg var både redd og pysete, og i tillegg så regnte det, så jeg gikk med paraply. Jeg var nok et underlig syn, men jeg hadde sikkert gjort det samme i dag. Jeg holder meg helst i lavlandet, og går ikke på tur hvis det regner. I dag kan jeg velge det, men den gangen måtte jeg bare underkaste meg det skolen bestemte og jeg avskydde det. Jeg likte ikke at noen bestemte over meg. Sukk, men sånn var det bare, og det er jo mye læring i det.

Jeg likte nok mye bedre å gå på tur i lavlandet, ja. Ligge på ryggen på jordene og se opp på skyene. Gå på en flat sti i skauen og plukke kongler i veikanten. Plukke blomster av alle slag, og nøtter rett fra treet. Noe som var veldig koselig var når mamma ba meg gå og plukke en bukett med kornaks om høsten før Arne tresket jordene. Det var i august, og det luktet så godt overalt. Mamma elsket å pynte og dekorere med blomster og alt mulig rart, og disse aksene tørket hun og brukte til juledekorasjoner. Om sommeren plukket hun myrull hvis vi fikk oss en tur opp der det var myr. Vi var jo mye på Vegårshei om sommeren, og det er et myrlendt område, så der fant vi rikelig med myrull. De satte hun i vaser og pynta med både hjemme og på hytta. Hver gang jeg ser myrull i dag, tenker jeg på mamma som måtte ut på myrene og plukke de hvite duskene som vaiet i vinden. Hun hadde en barnslig glede over de enkle tinga, og hun var flink til å dyrke hverdagslykka. Det har jeg lært av mamma, og det er jeg takknemlig for.

På bildet ser du meg og Elin og søskenbarna våre.

LITT AV HVERT

Jeg har skrevet mye nå, og lurer på om jeg har gått tom etterhvert. Til slutt blir jeg vel tom for barndomsminner. Jeg er spent. Men jeg har mange metoder for å komme i gang med skrivinga på, og i dag har jeg tenkt å teste hukommelsen via farger. Jeg skriver opp en fargeskala, og tenker bakover på hvilke episoder jeg forbinder med akkurat den spesifikke fargen. I dag plukket jeg ut rødt, gult, oransje, grønt, turkis, lilla og fiolett og slenger på rosa, brunt og svart, så ser vi hvor langt jeg kommer....om noe dukker opp i det hele tatt.... Jeg har ikke bestemt noe på forhånd, jeg lar det bare komme. Så la oss nå se....

Rødt....hva husker jeg som var rødt? Joda, det første som kommer opp er mammas bonderøde kjøkken. Det var så lite og søtt, og det var pappa som hadde laget det. Det var malt i bonderødt og bondeblått, og det var så koselig der... Jeg husker at vi satt rundt bordet der en kveld på nymalt kjøkken og spiste, og hadde det bare veldig koselig. Elins venninne var på besøk. Jeg var lita og nysgjerrig på alt...og bare en seks, sju år. Jeg hadde nok på et eller annet tidspunkt fått snappet opp at faren til denne jenta var død, barneører er veeeeldig lange ører, og det er utrolig hva de snapper opp som de ikke burde ha hørt....også jeg med den livlige fantasien da...så plutselig spurte jeg på innskytelse: Er det sant at faren din har skyti seg? Det ble dørgende stille, og så skjedde alt på impuls. Mamma fiket til meg over munnen i bare fortvilelsen, sikkert litt hardere enn beregna, og der spratt min løse tann ut og bortover bordet og ned på gulvet. Sjokket tok meg, og jeg satte i å hyle som en stukken gris. Jeg var ikke vant til at mamma slo meg, og min første tanke var at nå fikk jeg ikke penger fra tannfeen for tanna mi heller. Og den gangen var småpenger mer verdt og vanskeligere oppnåelig enn i dag, så jeg blei bestyrtet over at den forsvant. Mamma og jeg hadde jo nettopp snakket om den tanna og hvor mye jeg kunne tjene på den rett før vi satte oss for å spise. Mamma tok meg og lempet meg ut av kjøkkenet og inn på soverommet, og der måtte jeg ligge og grine aleine. Hvordan det gikk med Elin og venninna som da var fjorten år, og sikkert like sjokkerte som meg, det vet jeg faktisk ikke. Jeg syntes veldig synd på meg selv, og skjønte lite av det som hadde skjedd, men mamma kom inn senere og forklarte meg hvorfor alt dette leie skjedde, og det var min første barske og meget viktige lærdom om empati og fintfølelse.

Gult....? Jo...den kom fort. Pappa hadde en veldig fin busk i hagen som hadde gule blomster som mamma pleide å plukke inn og sette i vase sammen med andre blomster. Det var ikke Forsythia, den som blomstrer så vakkert om våren, men det var en Gullregn. Jeg var nok lita, fortsatt i den alderen hvor man skal smake på alt, og jeg levde jo i et eldorado når det gjaldt blomster og natur...hagen var full av spiselige ting, og jeg kunne gå hvor som helst og plukke blomster ute på jordene og i veikantene. Jeg gikk til mamma og pappa og spurte om de også ville ha litt, jeg inviterte jo på blomstermåltider stadig vekk, så det var ikke noe nytt. Men denne gangen ble pappa både vettaskremt og sinna, og ropte til mamma at de måtte få i meg melk. Pappa tvang i meg masse melk, og stakk fingeren i halsen på meg så jeg begynte å kaste opp, og igjen var det skriking og hyling. Den fine gule buska var visst giftig, og det visste jo ikke jeg. Vi fikk oss alle en kraftig støkk. Det gikk bra med meg, men forskrekkelsen satt lenge i, og mammas fine busk som hun var så glad i ble spadd opp og kastet på dynga bort i skauen samme kveld. Etterpå tok pappa meg rundt i både haven og skogen og lærte meg hva som kunne spises, og hva som var giftig, og siden hadde jeg stor respekt for hva som var hva. Og jeg hadde kjemperespekt for pappa som visste så mye. Han var god i faget sitt. Men det kom aldri mer giftige planter i haven vår siden.

Oransje.........hmmm... Appelsiner. Jeg elsket appelsiner, men i en periode kunne jeg ikke spise appelsiner, for jeg fikk utslett av skallet. Store elveblest-vabler, og de klødde noe aldeles sinnsykt. Men et veldig spesielt og koselig appelsinminne er at mamma laget adventskalender av en stor appelsin hver jul. Hun stakk inn tjuefire nellik, og så begynte vi å nappe ut en og en etterhvert som dagene krøp avsted mellom første desember og frem til julaften. Det hadde jo ingen annen hensikt enn å telle dager og se de skrumpe inn mens forventningen skrudde seg opp jo nærmere vi kom den store dagen. Og så sto jeg der da, endelig, på selveste julaften, og kjente på magen som vred seg i spenning ved tanken på alle gavene som nå skulle legges under treet. Jeg fikk ikke lov til å være med på det, men jeg pleide å få en liten trøstegave på formiddagen, så jeg kunne kose meg med den til kvelden omsider opprant. Jeg husker lukta av appelsina og ser den for meg der jeg står med den i handa, bare en svart nellik igjen. Når alle tjuefire nellikene var ute, var appelsina blitt både litt tørr og skrumpen. Julen er en evig kilde til assosiasjoner.

Grønt...? Åja, det er et morsomt minne... :-) Den fineste bilen på Einaren var Ingers folkevogn! Den var hippiegrønn og gørrfin, ei knall lysegrønn lita boble som hun kjørte rundt i. Vi fikk nok alle noen kjøreturer i den, til bedehus og til byen, alt etter hva som skulle skje. Jeg var ikke så lita lenger da. Men du verden så stas det var med den folkevogna. De voksne syntes den var i grønneste laget, men jeg syntes den var rålekker. Husker ikke noe annet enn det, men det er likevel et morsomt minne som sitter spikret. Det hender jeg ser den fargen i dag, eplegrønn kaller vi den vel nå, og da bringer den meg øyeblikkelig tilbake til Ingers folkevogn.

Rosa. Jeg må bruke litt tid på den.... Jo, den rosa kjolen jeg fikk til konfirmasjonen min, og bordet som var dekket med rosa nelliker, rosa lys og rosa servietter på hvit duk. Jeg hadde den kjolen på meg på konfirmasjonsbildet, men i selve selskapet hadde jeg en turkis kjole som nabodama vår hadde sydd til meg. Den hadde sølvkant, og var også veldig fin. Jeg husker godt alle prøvestundene vi hadde under syinga. Og jeg husker også stresset foran festen, mamma som styrte og stelte, kokte og bakte, alle gjestene som kom, bestefar, tanter og onkler, og de fine talene de holdt. Ingen selskaper hos oss var uten taler, for alle mammas søsken var utrolig taletrengte, og fordi de alltid var det, så blei det både høytidelig og morsomt. Det satte en ekstra spiss på festen. Og mamma var en veldig god sangskriver, og hun holdt også tale, selvfølgelig, og det var koselig. Men meget overraskende var det at pappa også reiste seg og ville holde tale. Pappa som var så fåmælt, som sjelden sa så veldig mye, og som var så reservert og forsiktig av seg, skulle han holde tale? Jeg blei så flau at jeg kunne dødd på flekken. Jeg blei ikke glad i det hele tatt, for hva kom han til å si? Hjææælp, pappa daaaa, væær så snill..... Men pappa snakket i vei han, leste vers fra Bibelen, og imponerte nok alle sammen, men på slutten ble det litt for mye for han, for da blei han så beveget at han begynte å grine, og måtte opp med lommetørklet for å tørke både snufs og tårer. Han fikk stor applaus, mens jeg rødmet av flauhet og ungdommelig skam...... Mamma skjønte nok dilemmaet mitt, den toskete alderen og alt, så hun fortet seg i gang med å rydde bordet og servering av desserten. Stakkars pappa, etterpå fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke ble hoppende glad over pappas tale som sikkert var fin, hadde jeg bare ikke vært så grenseløst flau.

Turkis! Hihi,joda...da ser jeg for meg min sterkt turkise mammelukk med svart blondekant rundt, som mamma truet meg til å gå med under bukse og skjørt når det var kaldt. Den var av myk krimplin, litt stretchy, den var høy i livet, og satt tett nedover låra et godt stykke. Det er vel ikke nødvendig å si at jeg hatet den som pesten, og nektet å gå med den, men hun truet meg, så jeg tok den motstrebende på meg, men fortet meg å ta den av så fort jeg fikk sjansen. Men det kan vel være den reddet meg fra noen blærekatarrer, kanskje. Likedan husker jeg min turkise rutete kåpe som ble kjøpt på Varelageret som lå oppe i bakken ved siden av Metodistkjærka. Jeg hadde den på meg da vi skulle til Gjerpen kirke for å døpe meg før konfirmasjonen. Jeg grudde meg som ei bikkje til dåpen som skulle skje, men jeg måtte gjennom det, ellers ville jeg ikke bli konfirmert. Jeg blei ikke døpt som lita fordi pappa lå på sykehuset, så jeg blei bare velsignet hjemme som baby. Så på vei til kirken hadde jeg fryktelige forestillinger om at presten ville helle ei mugge vann i hodet på meg og ødelegge hårsveisen min som jeg hadde lagt så mye arbeid på. Lettelsen ble stor da det viste seg at han bare stenket panna mi såvidt med noen dråper vann. Jeg danset lykkelig hjemover i min turkise kåpe med hårsveisen i behold. Endelig ferdig med den verste delen. Nå var det bare morsomme ting igjen før festen skulle gå av stabelen. Jeg fikk tusen kroner i pengegaver til sammen, pluss mye smykker, en fin gullring med blå stein, kasettspiller og mye annet. Jeg følte meg rik, og var strålende fornøyd med alt jeg hadde fått. Litt forskjellig fra konfirmasjonsgavebordet i dag.

Lilla. Jada, huffda. Det er et litt sårt minne. Det nærmet seg nyttårsaften, og alle venninnene mine skulle på fest. Jeg var seksten år, og håpet å bli invitert med på moroa, men hørte ingenting fra noen. De andre var stadig på fest, men jeg ble aldri invitert, så jeg bekymret meg... Ikke morsomt å sitte hjemme på nyttårsaften når du er såpass stor. Mamma trøstet meg og sa du blir helt sikkert invitert, ikke tenk på det, nå går vi til byen og kjøper en fin kjole til deg. Vi gjorde det, fant en lilla kjole som jeg syntes var fin, så antrekket var i orden. Nyttårsaften kom, men ingen hadde tatt kontakt med meg, så jeg visste løpet var kjørt. Jeg tilbragte nyttårsaften hjemme med mamma og pappa og tanter og onkler, og hadde det hyggelig med dem, men følelsen i magen var blytung. Og den lilla kjolen brukte jeg aldri. Jeg regnet med at de andre syns jeg var for kristelig til å være med på fest. Ungdomstida kan være hard, og å komme fra en kristen familie kan være stigmatiserende. Men de var jo ikke så ukristelige de andre familiene heller, og alle vennene mine var vant til bedehuset, så da måtte vel være at de ikke likte meg da, eller så på meg som en brems og gledesdreper, ellers hadde de vel invitert meg... Kanskje de bare glemte meg. Det fikk jeg aldri svar på, men etter en ensom periode når det gjaldt helger og fridager, havnet jeg etterhvert inn i miljøet på Hauges Minde, og da kom gleden over ungdomstida tilbake. Jeg fikk nye venner, og var ikke lenger ensom. Venner er viktig. Det er alfa og omega, og ingen skal behøve å føle seg ensom i en slik alder. Men så vel er det dessverre ikke.

Fiolett...da kommer det side fiolette skjørtet mitt opp. Det var også av krimplin, kjempefint, og jeg var atten år da jeg fikk det, og brukte det første gangen på nyttårsaften også. Jeg hadde nettopp møtt Torgeir, og følte meg berusende yr og glad i hvit bluse og fiolett sidt skjørt. Vi skulle på fest, det var fantastisk vintervær, kneggende kaldt, trærne var tunge av hvitt rim, og jeg satt der med en kjekk kar ved siden av meg, og et spennende nytt år og hele resten av livet lå foran meg. Ikke rart jeg var yr. Forelskelse er deilig og veldig energigivende.

Brunt....... Katta mi det. Possi. Katta som ble kjørt i hjel av nabogutten. Masse minner velter opp, men det første er at jeg sitter i senga, den nederste køyesenga...med katta i armene mine. Det var en kjælen katt, så trofast at den fulgte oss ned Einarbakken når vi skulle på bussen, og der satt den i bånn av bakken og ventet på oss da vi kom hjem om kvelden. Så kom den smygende rundt beina våre, og fulgte etter oss hakk i hæl hjem. Men tilbake til køyesenga. Jeg kjente kjærligheten til katten ta overhånd, og klemte til, så hardt at katta hylte, og klorte seg løs og pilte vekk. Det var lærerikt, jeg skjønte at katter ikke liker å bli knusklemt, så jeg gjorde det aldri mer. Kjærlighet kan bli så sterk at den skviser den vi elsker så flat at den rømmer. Greit å vite.

Svart.... Hildas svarte kalosjer, svarte paraplyer, svarte klær og øyne...........men det har jeg allerede fortalt om, så jeg tar ingen reprise på det nå. Men jeg fant i et notat at datteren hennes som døde het Marie Lovise og var fire år gammel. Hun døde under høy feber. Stakkars lille jente, og stakkars mammaen hennes som ble så preget av dette at hun mistet halvveis vettet. Livet er hardt når sånt skjer. Noe går i stykker, og en blir nok aldri den samme.

Dette var et morsomt forsøk som funket bra. Farger er bra for hukommelsen.

 

EN ANNEN TID

Alt jeg har skrevet om så langt er jo stort sett bare koselige minner og historier, men det er klart at livet var opp og ned den gangen også. Det var en annen tid, ja, og mye var annerledes, og det var nok ikke bare lyse dager. Livet var mye snevrere den gangen, alt var mye mer tungvint, og samfunnet var ikke kommet så langt som i dag, så når noen ble syke, så var det ikke alltid det gikk bra. Sjansene hadde nok vært mye større i dag, både fordi folks bevissthet rundt helse er større, og fordi det har vært en rivende utvikling både når det gjelder kunnskap, teknologi, forskning og behandling. Alle røykte inne den gangen, og i bilene, og når vi fikk besøk, var det fram med askebegeret. Mamma sørget for at alle behov ble dekket, tømte askebeger etter hvert som de ble fulle, men sneiper på gårdsplassen slo hun hardt ned på. Det var strengt forbudt. Flere av onklene mine røykte, til og med en tante, og ikke minst ungdommene. Ingen snakket om at det var farlig, det ble vel heller sett på som litt voksent og karslig. Sorg og glede gikk hånd i hånd på den tida som de alltid har gjort, og i tunge stunder var røyken god å ha.

Når noen ble syke, oppfattet en jo som barn de tunge og truende skyene i horisonten, og en ble redd. Når folk døde, så gjorde det stort inntrykk, også når det gjaldt naboer, for de ble jo borte fra bildet, og de ble savnet av alle. Alle hadde viktige roller å spille. Den første jeg husker at døde, var Kåre. Og jeg husker det alvorlige ansiktet til Jørgen da han kom nedover veien og fortalte den sørgelige nyheten. Det skjedde ganske plutselig tror jeg, og han var nok ikke så gamle karen den gangen. Hjertet sank ned i magen på meg, enda jeg ikke kjente han så godt. Men mamma og pappa kjente han, og de blei lei seg. Han var altfor ung til å forlate livet, og han var ungkar, så han hadde ingen etterkommere. Huff, det var leit. Senere døde Arne, og det var enda tristere, for han kjente jeg veldig godt. Og Helga og alle ungene ble kjempelei seg. Hvem skulle kjøre oss til bedehuset nå? Og hvem skulle brøyte, og hvem skulle stelle gården og hvem skulle ditt og hvem skulle datt? Det blei et stort svart hull etter folk som døde, og ingen kunne fylle den plassen.

Jeg hadde to tanter som døde, tante Marta og tante Alfhild, og bestemor døde også mens jeg var passe halvstor jente, så bestefar opplevde å miste alle tre av kreft i løpet av få år. Det må ha vært vondt for han, men han hadde jo fortsatt oss, heldigvis. Han bodde hos tante Alfhild etter at hun blei enke, men da hun døde så flyttet han hjem til oss. Enda så glad jeg var i onkel Olaf, kan jeg ikke huske noen ting fra den gangen han døde, ikke at jeg var lei meg heller. Det syns jeg er rart, men jeg må ha fortrengt det. Det jeg husker er at alle var bekymret for tante Alfhild og hvordan hun skulle klare seg. Det gikk faktisk helt fint, til alles store overraskelse.

Tante Marta var ei tante som var veldig gild for meg, for hun var veldig mye hos oss, eller rettere sagt hos bestemor og bestefar som bodde nede, men for meg var ikke oppe eller nede så store forskjellen. Jeg bodde liksom begge steder, for jeg var så ofte hos dem, og spiste, eller koste meg. De passet på meg når mamma og pappa ikke var hjemme.

Tante Marta kom alltid som en virvelvind inn av døra, for da hadde hun beinflydd opp Einarbakken i fullt trav, alltid travel for å rekke så mye som mulig. Hun bodde på Høyda, og var gift med onkel Herberth, og de bodde i annen etasje, mens tante Anna og onkel Arthur bodde nede. «Åhh, nei nå pusta jeg visst misten!!!» sa hun alltid leende til meg mens hun andpusten prøvde å roe ned pulsen. Det var fast rituale, og like festlig hver gang når hun bøyde seg fremover for å hvile bein og ryggen, mens hun venta på å få igjen pusten.

Tante Marta sa alltid så masse både kloke og morsomme ting, og de sitter spikra i hukommelsen. Livet er som en kommode, skuff på skuff! Når det skjedde mye rart rundt oss, folk er jo så rare, da sa hun alltid hoderystende at 'ja, ja, det er mange scener i det borgerlige liv!' Det uttrykket egnet seg i situasjoner av både forskrekkelse, i humor og originalitet. Hun kunne være streng også, særlig hvis jeg maste for mye på onkel Herberth om han kunne fortelle eventyr for meg rett etter at han hadde kommet hjem fra jobb. Mannfolka måtte hvile den gangen etter jobb, mens kvinnfolka hvilte sjelden. Det var forståelig hvis folk jobba med hardt fysisk arbeid, men onkel kjørte jo bare lastebil, så det kunne vel ikke være så slitsomt, tenkte jeg, liten og dum som jeg var. Men hun hysjet meg bare unna med ei bok eller noe, og så når han våknet litt senere etter en god lur, da fikk jeg endelig sitte på onkels fang mens han fortalte alle eventyra som jeg hadde hørt hundre ganger før. Tante og onkel hadde ikke barn, og det var nok en stor sorg, og litt ekstra gildt når jeg kom på besøk. De var glad i unger begge to. Derfor hadde hun tid til å ta seg av bestemor og bestefar også. Jeg husker at folk sa til henne at nå må du roe deg ned og ta litt mer hensyn til deg selv, du må hvile! Men da lo hun bare og feide det vekk med at hvile kan jeg gjøre siden!

En dag kom mamma og fortalte at nå var lykken stor, for tante Marta var gravid! Det var helt uventet etter mange års ekteskap uten at noe hadde skjedd, og hun ble selvfølgelig veldig glad. Men hun var over førti, og det var i seneste laget å få førstemann, så mamma ristet bekymret på hoder, for hun visste hvordan det var, siden hun fikk meg da hun var førtito. Du er ikke så ung lenger da...

Dessverre gikk det sånn at graviditeten viste seg etter kort tid å være kreft, og altså ingen baby som lå der inne og vokste. Fra stormende lykke til overveldende sorg gikk tante ned for full telling, og etter veldig kort tid var hun borte. Det virket som om hun mistet all kraft, og bare ga opp. Det gjorde sterkt inntrykk på meg, og jeg har mange ganger siden tenkt at det kunne helt sikkert ikke skjedd i dag. Det var fryktelig tragisk, og det tok tid for alle å komme seg etter sjokket. Det ble aldri tid til å hvile mens hun var her, men hvile fikk hun sikkert gjøre i himmelen.

For meg var tantes dødsfall vanskeligere enn da bestemor døde, for tante gjorde så mye mer av seg enn bestemor gjorde. Bestemor var så stille og litt usynlig. Mamma syntes ikke alltid det var like lett med bestemor, og bestemor syntes sikkert at mamma var litt for mye byfrue for hennes smak, så de var ikke alltid på bølgelengde. Som for eksempel da bestefar skulle feire åttiårsdagen sin. Da ville mamma sette det i avisa, for bestefar likte å bli gjort litt vesen av, og mamma syntes det var en fin anledning til å overraske bestefar med noen koselige ord om han som hele Skien kunne lese. Men da satte bestemor seg aldeles på bakbeina, og det var ikke snakk om at mamma fikk lov til det. Mamma kunne ikke for sitt bare liv begripe hvorfor, og hun minte bestemor på at hun hadde satt en sånn hilsen i avisa til morfar da han fylte rundt år også. Da fikk hun høre at det var noe helt annet, for morfar hørte til de fine, og det ble ganske annerledes. Bestefar var ingenting. Hvaaaaa????Mamma ble rasende, for morfar var ikke det minste mer fin enn det bestefar var, og jeg husker hun sa til meg at sånn får du aldri lov til å tenke eller snakke! Og hun ga meg klar beskjed om at hun hadde vokst opp med at alle var like mye verd, uansett bakgrunn, og ingen var mer fine enn andre. La ingen noensinne få innbille deg at du er av lavere rang enn andre! Husmannsånd!!! snøftet hun og lukket døra hardt igjen etter seg da vi kom opp på toppen av trappa.

Men sånn var tida. Bestefar var en simpel arbeider i bestemors øyne enda han hadde fått kongend fortjenstmedalje for lang og tro tjeneste etter endt arbeidsliv. Morfar var skipper på Skiensfjord, men gjorde det han noe finere? Han jobbet hardt han også, i all slags vær, på en ganske liten båt. Jeg fant fort ut at mamma hadde rett, og jeg syntes bestemor var dum, men har du vokst opp med sånne forestillinger gjennom et langt liv, nytter det ikke å få flyttet på dem. Etterpå sa bestefar med et sukk at han hadde håpet at kanskje noen hadde satt det i avisa at han skulle fylle år... Mamma blei lei seg, og følte på det. Jeg skulle bare gjort det likevel, sa hun...

Mamma kunne irritere seg over bestefar også, for han var så bortskjemt at det var en gru. Når vi satt og spiste, og koppen ble tom for kaffe, så kunne han tråkke litt med beina som for å reise seg, mens han spurte 'er det noe kaffe igjen, tru?' Han satt nærmere komfyren og kaffekjelen enn mamma, men den som måtte reise seg var mamma, for bestefar ble selvfølgelig bare sittende. Sånt irriterte mamma, for hun var ingens tjener, men det nyttet ikke å snu på bestefar heller. Tante Alfhild hadde skjemt han bort, så han beholdt sine privilegier ut sin levetid.

Det gir et lite bilde av to typer oppdragelse og holdninger. Mamma kom fra en familie som tenkte annerledes. Det var ikke det at hun kom fra byen, og at mammas familie var mer kultivert enn pappas familie som var årsaken. De hadde bare en større bevissthet på hvem de var, sin egen verdi, og at stand ikke hadde noen ting å si hvis du ikke ga det en betydning. De følte seg like gode som alle andre, og tenkte aldri på noe annet. Det var forskjellen. Bortsett fra en liten jobb på biblioteket på Gulset noen timer i uka, jobbet mamma aldri annet enn hjemme. Så hun var husmor på sin hals, men kjente seg ikke mindreverdig for det. Brødrene hennes hadde fin utdannelse, søsteren hennes også, og de hadde mye bedre råd enn mamma og pappa, men det spilte ingen rolle for mamma. Hun var helt på høyde med dem, og jeg husker høylydte diskusjoner om politikk, samfunnet og religion i alle familiesammenkomster. Mamma stelte god mat, og de strikoste seg ved bordet mens de skravlet vilt. Pappa kalte det krangler, men mamma sa at å neida, de hadde det bare morsomt når de diskuterte, og sånn burde alle ha det. Men i pappas familie ble det sett på som at en trodde en hadde greie på noe.

Men mamma hadde virkelig greie på mye hun, hun holdt seg orientert, leste aviser og bøker, fulgte med på hva som gikk på kino, og alt som skjedde i samfunnet, enda hun gikk jo aldri på kino etter at hun ble frelst, som hun sa. Hun var levende interessert i alt som skjedde, og skrev masse i aviser, var ivrig politisk bevisst, og stemte aldri Kristelig Folkeparti selv om hun hørte til de kristne. Neida, mamma var venstredame på sin hals hun. Pappa syslet med helt andre ting. Han holdt seg til hagearbeid, dyrking av alt som kunne spises og blomstre, snekkerarbeid, vedlikehold av hus og hage, vinterved, og han var gruelig flink på hendene, både til å reparere og bygge, og det var mamma virkelig takknemlig for bestandig. Men hun syntes han var treg, og hadde nok mer enn en gang lyst til å ruske opp i han så han kunne få seg en litt større horisont. Det skjedde aldri.

Underholdning den gangen var jo radioen, og det vi stelte i stand til sjøl med sang og musikk, og fortelling av historier når vi hadde besøk, pluss de tinga som skjedde på bedehus og bibliotek. Biblioteket var fullt av bøker om alt i hele verden, og der kunne du lese deg opp på det meste. Det var bare å velge tema. Radioen var Barnetimen, Ønskekonserten og Dickie Dick Dickens. Vi lå langflate på magen foran radioen på fredagskvelden når vi hørte på radioteateret. Ønskekonserten var mandag kveld klokka sju. Og barnetimen var på lørdag kveld klokka seks. Det var utrolig stas, og jeg kunne glede meg så mye at det kilte i magen mens jeg ventet på neste episode som kom etter en hel uke.

Det var ikke så vanlig å reise den gangen. Den lengste turen jeg var på som liten, var helt til Askim for å besøke en predikant som preket for Santalmisjonen. Han het Høyby og bodde i Askim. Når han sa ord som endte på s kom det en lang vislelyd av s'en som hang igjen lenge etter at ordet var sagt. Han greide liksom ikke å avslutte de orda. Det var det samme med de som endte på t også, t'en kom litt seint og ble hengende igjen lenge etterpå. Jeg fikk aldri noe innhold i det han preket, for jeg ble så fascinert av måten hans å snakke på. Det var bare uttalen jeg hørte. Men turen dit var gild, den var lang, det var sent på høsten og barfrost, og jeg hadde fått nye støvletter og følte meg så fiin med rød kåpe og nye støvler. Jeg så ingenting annet enn tuppene på støvlettene mine. Mamma sa til meg at nå må du se deg rundt og få med deg alt som er på utstilling i de fine butikkvinduene, så finner du ut hva du ønsker deg til jul!

Utenom å dra på hytta på Vegårshei i sommerferien, var det ellers søndagsskoleturer ut i skogen, hytteturer med yngres og ungdomsgruppa på bedehuset, og noen båtturer med familien på Herre om sommeren. En gang skulle jeg på tur med yngres og ungdomsgruppa til Tønsberg, og der skulle vi opp å se på Slottstårnet. Men dagen før vi vi skulle dra dit, tråkket jeg på en rusten spiker så den gikk tvers gjennom kjippkjappen min og rett inn i foten. Jeg skulle forsere en stabel med materialer som lå på jordet utafor hagen vår, bortimot låven til Vegheim. Jeg steget over i stedet for å gå rundt, og det var dumt, for hadde jeg gått rundt, hadde jeg sluppet å få en rusten spiker langt inn i foten. Med en gang kjente jeg ikke så mye, men det endret seg snart. Jeg haltet inn til mamma, og spurte om vi ikke måtte gå til doktor, men neida, den dama hadde ingen tru på doktoren, så dit skulle vi ikke, men hun satte beinet mitt oppi det grønne vaskevannsfatet i grønnsåpevann. Så der satt jeg da, mens foten banket som besatt, og så for meg at det ble ingen tur i morgen. Men jeg kom meg gjennom natta, og etter en kort vurdering av doktor Nusse, fikk jeg lov til å dra selv om foten var vond. Hun bandasjerte den inn, tok på meg en sokk, og trykket en storrutete tøffel som hun lånte av bestefar inn på foten min. Så i strålende sommersol dro jeg på buss til Tønsberg med de andre i yngres og ungdomsgruppegjengen, og først var vi på Verdens Ende og de andre badet, mens jeg lå på svaberget og misunte de fornøyelsen. Da vi kom til Slottsfjellet, oppsto et problem, for jeg kunne ikke gå på beinet mitt, så hvordan skulle jeg komme meg opp den bratte og ganske lange bakken? Opp i tårnet kunne jeg ikke komme, men skulle jeg sitte igjen aleine i bussen? Da bestemte de største guttene i fellesskap at de skulle bære meg opp, og det gjorde de jamen! Så opp kom jeg, men måtte sitte på en benk nede ved bunnen av tårnet mens de andre løp helt opp i toppen og hoiet ned til meg som satt laaangt der nede.

Etterpå blei jeg veldig ille i beinet, og dagen etterpå fikk jeg feber, og måtte ha en ny runde med grønnsåpevann og kålblad under bandasjen, men det gikk nå bra til slutt. Siden var jeg livredd for rustne spikere, og arret jeg fikk var stramt og vondt lenge.

Søndagskoleturene var topp også. Da dro hele familien med alle de andre familiene på landtur. Det var på våren når vi gikk til avslutning for sommeren. Husker bare fint vær på de turene, og masse leiker og deilig mat og brus og kake, og selvfølgelig peanøtter og sjokolade. Dette var før potetløvets sin tid, så det var peanøtter som var kosen den gangen. Salte og gode peanøtter var det. Etter endt dag var jeg alltid solbrent på halve sida, alt etter fra hvilken vinkel vi satt vendt mot sola. Jeg så ut som en grilla grisunge. Mamma smørte meg med Spenol, for det var hun helt sikker på at kom til å hjelpe, noe det aldeles ikke gjorde. Det brant og svei, og det ble lite søvn på slike netter, og i de følgende dagene flasset jeg bort et helt lag med hud.

Vi var ofte nede og besøkte Einar og Jenny, og det var alltid koselig. En formiddag kan jeg huske mamma og alle damene var der og satt med håndarbeidet sitt. Jenny og Einar var stadig ute og reiste ordentlig, og det var moro å høre når hun fortalte fra Amerikaturer, Israel og andre kjente steder rundt om i verden. Jeg husker jeg lurte på hvorfor de hadde så mye bedre råd enn oss andre, siden de reiste såpass mye, men fant aldri ut av det. Uansett, råd eller ikke, de reiste, og da de kom hjem fortalte Jenny villig vekk. Vi hadde sikkert ikke reist om vi hadde hatt råd til å dra til utlandet heller, men en kunne jo drømme. Mamma var redd for alt, og reising med noe som ikke befant deg på bakken var helt utenkelig. Det var liksom et lite pust fra den store verden i stua til Jenny på slike dager. Andre ganger fortalte hun at de skulle de reise hit eller dit, og det så de fram til. Akkurat denne dagen hadde de en runde rundt bordet på hva de forskjellige skulle gjøre i ferien, og ingen kunne skryte av noe sånt som en utenlandstur. Da turen kom til kona til min lærer som het Johanna, fikk hun spørsmålet 'så hvor skal dere hen i sommer, Johanna?'. Da svarte hun meget verdig mens hun så på oss over brillekanten, 'å, det blir vel en tur til Nisterud i år også, og da sitter jeg med hekletøyet mitt i veikanten mens Halvard steller med biene!' Mamma fniste hysterisk, hun hadde sånn humor, og til slutt lo de alle sammen ved tanken på forskjellen mellom Nisterud i Valebø til det forjettede landet som fantes langt der borte over det store, store Atlanterhavet.

På bildet ser du bestemor Karen og bestefar August, onkel Arthur, pappa Sverre, tane Alfhild og tante Marta. Bestemor ser stram ut, bestefar litt mildere. Han var en mild mann med en stram kone.Tantene mine var veldig pene, på hver sin måte. Jeg var glad i alle sammen, akkurat sånn som de var. De var snille, og jeg har mange gode minner fra dem alle sammen.

MINNEBOKA MI

I dag har jeg kikket på gamle papirer som jeg har tatt vare på, og der finner jeg mye rart, blant annet mine to minnebøker fra barneskolen. Jeg har nevnt på dem litt allerede. Der står det mange festlige minner, og det er virkelig fornøyelig å pløye gjennom dem alle sammen. Det bringer opp minner om folk, naboer, tanter, og bestemødre, og til og med situasjoner både rundt spørsmålet 'vil du skrive i minneboka mi', pluss da jeg fikk den tilbake etter at de hadde hatt den noen dager. Tante Ketty som måtte skrive på engelsk siden hun ikke syntes hun husket å skrive på norsk etter å ha bodd i Amerika i så mange år, mormor som ikke kunne tegne, damen som var på besøk hos nabodama vår, og som var kunstner og laget et utrolig nydelig minne med både tekst og tegning. Og alle venninnene mine, samt Elins venninner, som skrev og tegnet så blekket sprutet i minneboka mi. Ja, det var stor stas at de gjorde minneboka mi så fin. Mamma var kjempeflink til å tegne, og dikte kunne hun også. Elin var også god på å skrive, så jeg kommer til å gjengi noen av versene hennes her.

Men først vil jeg nevne Åshild, som jeg også har fortalt litt om i et tidligere kapittel. Jeg pleide jo å være barnepika hennes, og den oppgaven tok jeg alvorlig. Jeg pleide å passe henne når Ruth var opptatt med andre ting. Dessverre hendte det noe en gang da jeg ikke var tilstede. Hun fikk gloende varm ertesuppe over seg i et ubevoktet øyeblikk. Ruth hadde akkurat øst opp suppa i tallerkene på bordet, og Åshild greide å hvelve den over seg. Du kan bare tenke deg hvor grusomt det var for den lille jentungen. Hun fikk store brannsår på låret og armen, og gråt og gråt i mange dager. Jeg hadde så inderlig vondt av henne, og bestemte meg for å virkelig ta vare på den stakkars forsømte ungen. Hun pleide å kalle meg Baba. En gang skrev Ruth et fint minne i minneboka mi. Det skrev hun den 30.desember 1965. Da var jeg ni år. Der sto det:

Minne til Baba

Av alle barnepiker som finnes,
Grete- Barbro skal minnes.
At Åshild deg liker, derom er det ingen tvil.
Når hun deg ser er det bare smil.
Da glemmer hun mamman,
bare Baba hun ser.
Ja, spør om hun gjør seg til og ler.
Så fortsett kjære Baba,
vær snill og grei.
Vi ønsker deg hell og lykke på din vei.

Hilsen Åshild og mamman

Gjett om jeg var stolt etter dette. Det var nesten som å få en vandelsattest hvor det sto de beste anbefalinger. Jeg visste godt hva vandelsattest var, det var noe som var nødvendig å ha, skulle du få deg bra jobb. Etter denne attesten var jeg hvert fall sikra jobb som barnepike i all evighet fremover. Elin skrev også minner minneboka mi, og nå tar jeg det med i den stand det sto, med understrekninger og utropstegn.

Egen melodi
«Elskede» søster
En gang når du blir gammel og grå,
og alle dine små har selv fått små.
Tenk på din søster, gammel og grå, som knapt kan gå!!!
Våre vennskapelige stunder var heller få,
men skitt la gå, det var nå en gang så!!!!!!!!!
Hilsen Elin-Beate
Hun hadde rett, faktisk, vi var mer uvenner enn vi var venner. Men det har rettet seg fælt i voksen alder. Nå er vi mer venner enn uvenner. Og heldigvis er det enda en stund til hun blir gammel og grå og knapt kan gå, selv om mine små selv har fått små.

Her kommer et annet vers som jeg fant på et kort jeg fant mellom alle de gamle sakene. Det er et sitat fra sangen hun ga til meg på konfirmasjonsdagen min. Det snakker for seg selv, så jeg behøver ikke si så veldig mye.

Jeg kan si det her og nå
at jeg en gang tenkte på
om det skulle være mulig å bli kvitt deg.
Hvis det skulle stått til meg
kunne hvem som helst fått deg.
Ja, jeg skulle ganske villig
solgt deg billig.

Ja, idag så må jeg le
for nå kan jeg tydelig se
at det beste var at du fikk lov til å være
selv om du var ganske seig
og maste 'er du glad i meg?'
var en byrde som for meg
var tung å bære.

Det er mange flotte minner i den grønne minneboka mi. Blant annet et fra han kjæresten som jeg fortalte om, han som het Vidar....Odd-Widar het han visst, det ser jeg nå. Det hadde jeg helt glemt. Dette minnet skrev han 14.oktober i 1965, og da var jeg ni år, og Elin seksten. Hun var jamen tidlig ute, må jeg si, i motsetning til meg som var atten da jeg endelig fikk meg kjæreste. Men englebarn er vel ikke så tidlig ute, de kanskje. Han ønsket meg alt godt på ferden, og la til 'lev vel' også, så han var virkelig er snilt og omtenksomt menneske, og jeg var sikkert minst like betatt av han som det søstra mi var. Hun kunne ikke fordra at jeg satt på fanget hans, for det ville hun selvsagt selv sitte på, men det skjønte ikke jeg, og det var jo bare fordi jeg var så inderlig erkedum. Hadde jeg spurt om det hadde jeg garantert fått det skriftlig. Dette skrev han:

Minne til Barbro
Så mange stjerner som himlen tenner,
så mange hilsner jeg deg sender.
Den største glede du kan ha,
det er å gjøre andre glad.
Vær ærlig og tro på den vei,
da vil nok alle bli glad i deg.
De beste ønsker for deg gjennom livet.
Beste hilsen Odd-Widar

Det er mange varianter av bibelvers og salmevers, jeg kom jo fra en solid og kristelig familie, men ikke alle versene var like pedagogiske. Min kjære onkel Olaf skrev disse linjer til meg da jeg var sju år: Tyven kommer bare for å stjele, myrde og ødelegge, jeg Jesus, er kommet for at dere skal ha liv og overflod.

En skolevenninne skrev kort og godt: Er du våt, gå til mor.
Amerikatanta mi holdt seg også til himmelvarianten, og måtte altså skrive på engelsk, siden hun ikke trudde seg å skrive på norsk etter en halv menneskealder i USA.
When enter that beautiful City
and the Saved Ones all around me appear,
I wish to have somebody tell me
it was Jesus who invited me here.
Aunt Ketty

Og så var det hun som het Torunn, men som jeg ikke kan huske hvem var:
I himlen er det engler,
på jorda er det ei.
Der er det bare trollunger,
og en av dem er deg.

Det siste stemmer nok. Jeg var ingen engleunge, selv om jeg kanskje så sånn ut, men garantert mer en trollunge. Skinnet kan bedra. Jeg skrønte stadig, jeg stjal tiøres bobletyggegummi hos Sønstebø, jeg stjal penger i buffetskapet i spisestua og lot søstra mi få skylda, jeg stjal karameller i bestemors kommode og pilte ut før hun fikk fatt i meg, og jeg ville rømme mer enn en gang når jeg ikke fikk det som jeg ville. Og når Jorunn kalte meg for kjøttkaka hadde jeg drap i tankene, så dere skjønner.

VEIEN HJEM

Siden jeg har kommet i gang med å fortelle om skolen og skoleveien, kan jeg like godt fortsette litt til, for det er bare sånn at når du begynner å huske litt, så dukker det opp mer...og mer...og mer...

Jeg gikk ikke alltid alene til og fra skolen, for i flere år hadde jeg faktisk følge med de andre ungene som var større enn meg, og da var det greit å gå over skauen. Men den dagen kom at Gulsetskolen var et avsluttet kapittel for deres vedkommende, og da var det ingen vei utenom, da måtte jeg gå skoleveien alene. Noen ganger gikk jeg, andre ganger sprang jeg, noen ganger syklet jeg, det kom litt an på alder, form, vær, årstid og humør, og hvor livende redd jeg var den dagen. Det var ikke alle dager jeg var like redd.

Jeg hadde en tredje vei jeg kunne gå hjem, og det var over Kramla. Det var ikke fullt så farlig som å gå over skauen, men ikke ufarlig, for skumle menn fantes over alt. Siden det var så mange av dem, var det jo et under at jeg aldri møtte noen, verken i Einarbakken, over skauen, eller over Kramla.

På Kramlastien var det nydelig, kan du tru. Det var så mange fine blomster der, og pappa hadde lært meg hva de het, så jeg kjente dem alle sammen, og visste hvor de forskjellige likte seg best. Det grodde tjukt med sissilrot der, og den fant du aldeles ikke overalt, pluss skogstjerner og bitte lille konvall. Og for ikke å snakke om bregner og ormegrass, hvilket var veldig bra, for da likte ikke hoggormen seg der. Og så var det fullt av maur der, og maurene holdt også hoggormen unna, men det måtte være 'rødmævr', ellers var det ikke godt nok. Jeg glemmer aldri lukta, det luktet fuktig og rått, deilig varm skau. Og det var veldig forskjell på vår, sommer og høstlukt. Og for ikke å snakke om vinterlukt. Har du tenkt over at snø lukter? At årstider lukter? Vinterlukta er en veldig spesiell lukt som ikke kan sammenlignes med noen andre lukter. Også er det kjempeforskjell på hvordan den lukter rett før snøen kommer, og når den har kommet....

Ganske ofte hadde jeg følge hjem med ei jente som gikk i klassen min, og hun het Siri. Særlig hvis jeg gikk hjem over Kramla. Siri bodde på Høyås sammen med foreldra sine, og hun hadde en storebror og en storesøster. Storesøstra bodde ikke hjemme lenger, så hun hadde jeg aldri sett, annet enn på et bilde, men hun var veldig pen. Broren hadde jeg sett mange ganger, og han så snill ut, og hadde briller og krøller. Krøller hadde Siri også, og hun var også kjempesøt. Rett før Kramla, bodde fru Saxegård. Hun var piaolærerinna til Siri, så mens Siri var der og spilte, ventet jeg ute. Det var så fint i hagen der fru Saxegård bodde, så det var var helt greit å vente på Siri i ettermiddagssola.

Etterpå gikk vi hjemover. Ned Kramla, forbi huset til Espen som også gikk i klassen min, og ned på storveien. Det var koselig å ha følge med Siri hjem, men våre veier skiltes der veien gikk opp til Høyås, og da var det ikke på langt nær så koselig lenger når hun forsvant. Veien opptil Høyås var en bratt bakke, men ikke like fæl som Einarbakken. Når Siri forsvant opp bakken der, måtte jeg gå resten av veien alene, og det var jo ikke langt, men dog et stykke på små, korte bein. Noen ganger kunne det virke enormt langt. Jeg måtte forbi tante og onkel på Høyda, forbi veien ned til Thermolux fabrikker, og der bodde Ragnar, men jeg hadde aldri følge med han hjem. Litt merkelig, siden vi skulle samme vei. Hvordan kom han seg hjem fra skolen egentlig? Kjørte han med noen, eller svevde han hjem? Jeg aner ikke. Endelig kom jeg bort til Einarbakken, og da var det femten minutter til før jeg var hjemme, hvis jeg ikke løp da.

Det hendte Siri og jeg gikk hjem over Strømdaljordet også, som var en mye kortere vei, men da hadde jeg den siste strekningen gjennom tett skau ned til Lilleinaren, og det var veldig skummelt. Tvers over Strømdaljordet gikk det en sti som delte jordet i to, og på høsten når kornet sto høyt, kunne du nesten ikke se annet enn hårtustene på Siri og meg, for kornaksene på åkeren ruvet mye høyere enn oss. Men hvis sola skinte syntes jeg det var veldig fascinerende å gå over det digre jordet, for det var jorde så langt vi kunne se på begge sider. Jeg husker jeg lurte på hvordan det var i enden på jordet, for der hadde jeg aldri vært, verken den ene eller den andre veien. Det var dessuten så mye å finne langs veien, høstløv i alle farger og fasonger, kongler, steiner, pinner, blomster og bær. Derfor kunne det ta lang tid å gå hjem, for alt måtte undersøkes, lekes med og luktes og smakes på. Fantasien var stor.

Siri var ei kjempegrei jente, og vi hadde det veldig gøy sammen. Av og til ble jeg med henne hjem, og da traff jeg mora hennes som var en trivelig og blid dame. En gang kan jeg huske at hun sa til mora mi at 'jeg liker ikke'n Paulus, for han var kvinnehater!', og det var nok litt hardt for mora mi å høre, for hun var tilhenger av Paulus. Det gikk ikke an å være troende som hun sa, uten å være en beundrer av Paulus. Vet ikke hvordan de kom i diskusjon om det, men tror det var etter et skuespill vi hadde på skolen en gang. Tror vel ikke den ble så heftig, men bare ivrig, og på tross av uenigheten om Paulus, likte mamma mora til Siri veldig godt. Og jeg for min del hadde kjemperespekt for henne, for hun var utrolig god på å lage skonrokker. Hun serverte oss alltid skonrokker med geitost på når vi kom hjem fra skolen, og det smakte bare vidunderlig. Mamma fikk oppskriften og prøvde å lage dem, men de ble aldri de samme, enda hun prøvde så hardt hun kunne.

Siri var litt distre, så det hendte hun glemte å børste håret sitt, etter hva mora sa, men det gjorde ingenting, for hun hadde jo verdens flotteste hår. Jeg kunne bare drømme om et sånt hår, men visste utmerket godt at det kom bare til å bli med drømmen. Jeg kunne hvert fall håpe på det samme håret i neste liv, om ikke annet,. En annen gang glemte hun å ta på seg skjørtet før hun gikk hjemmefra også, og da hun kom på skolen og tok av seg kåpa, oppdaget hun at hun hadde bare stilongsen på seg. Min respekt og beundring for Siri vokste himmelhøyt den dagen, for hun satte seg bare leende til på stolen sin som om det var den mest selvfølgeligste ting av verden å sitte på skolebenken i bare strømpebuksa. Det var langt å gå for å hente skjørtet hjemme. Ingen erta henne heller, så det gikk aldeles utmerket. Jeg lærte mye av det.

En gang jeg syklet hjem fra skolen ble det et øsende pøsende regnvær. Det hølja ned, og jeg ble kliss gjennom våt. Da var det kjekt å kunne mellomlande hos tante Anna, som straks og med en gang fant trøt tøy til meg, så jeg ikke skulle fryse i hjel eller bli gørrforkjøla før jeg kom hjem. Problemet var bare at tøyet var i hennes størrelse, så vi måtte binde det opp med hyssing, belte, sikkerhetsnåler og syltestrikk, men det ordnet seg fint, så jeg kom meg hjem uten å fryse. Mamma flirte godt da hun så meg, jeg var nok et herlig syn, vil jeg tru.

Så min verden var trygg og god, jeg ble ivaretatt av alle de snille menneskene rundt meg. Underlig da at jeg var så redd som jeg var. Redd i en liten verden av trygghet. Men alt var jo så stort den gangen, enten det var kornåkeren eller brøytekantene, så det var vel det samme med farene. De ble overdimensjonerte i et barns hode. Søstra mi var ikke redd i det hele tatt, trur jeg, mens jeg så alltid spøkelser på høylys dag. Fortsatt kan jeg gjøre det. Jeg ser alltid lurende farer rundt meg, enten jeg er på buss, tog, båt eller fly. Alt kan skje, så det er vel en del av personligheten min. Det er jo sant også, men til denne dag har jeg blitt bevart. Jeg har tenkt mange ganger på mamma som alltid ba for meg, at Jesus måtte bevare meg, og har liksom en følelse av at de bønnene har hatt en evigvarende effekt. «Kjære herre Jesus, velsigne og bevare Grete-Barbro så hun kan vandre trygt på sin vei, og vokse seg stor og sterk i troen på Deg.»

 

GULSET SKOLE

Når en bodde på Einaren måtte en gå på skolen på Gulset, det var jo nærmeste sivilisasjon. Det var der alt skjedde, alt som var av betydning. Tror jeg har nevnt på det før i mine skriverier. Jeg hadde en lang skolevei, og den var ikke alltid like festlig på all slags føre, men det var ingen vei utenom, på skolen måtte jeg.

Jeg kunne gå over skauen, det var raskest, men da måtte jeg gå forbi flere farlige steder hvor de sa det spøkte, og Hilda (som jeg før kalte Olga av pure hensynet til henne og evt familie fordi hun var så fæl), kunne når som helst hoppe ut av krattet for å skremme vettet av meg. Så se for dere at jeg løp det forteste jeg kunne gjennom skauen hver gang jeg måtte gå, eller valgte å gå der. Eller så kunne jeg gå ned Einarbakken og ta bussen ned til Falkumbrua, og gå opp derfra, eller omvendt. Det var ikke alltid det passet med buss, så da måtte en bare ta beina fatt på den lange veien. Av og til regnte det jo, eller det var gruelig kaldt, men på varme sommerdager var det jo bare helt herlig.

Jeg likte godt å gå på skolen. I sommerferiene ble jeg fort lei, og jeg bare lengtet til skolen skulle begynne igjen. Det var så spennende med nye bøker, nytt penalshus, og skrivesaker. Jeg likte lukta av blyant og viskelær, og det var alltid spennende å møte de andre igjen. Og de nye bøkene kastet jeg meg alltid over og undersøkte på kryss og tvers. Jeg leste dem gjerne igjennom før vi begynte med dem i timene. Jeg har alltid vært en lesehest.

Jeg gikk i klasse med mange. Elisabeth og Elisabeth, Ellen, Nina, Solveig, Grete Liv, Jorunn, Lisbeth, Anne Lise, Ann Mari, Edel, Unni, Siri, Leif, Ragnar, Bjørn, Svein, Roar, Håvard, Terje og Terje, Tore, Ole Johnny, Rolf, Kenneth, Helge...jeg husker nok ikke alle.... Jeg mener vi var borte i en tredve elever, inntil klassen ble delt i fjerde.

De lærerne jeg husker best, var fru Haugsjå, Høymyr, Åse Bergsmark, Annie Fosmark. De var flotte lærere som jeg likte godt. Fru Haugsjå var litt original, hun ble veldig sint når vi sang Pål sine høner, for hun hadde en mann som het Pål, så jeg antar hun tok det som en fornærmelse. Hun var av den gamle skolen, så hun stilte oss opp på rekke, og der måtte vi stå i givakt, før vi gikk inn og ble stående ved pulten mens vi sang en av alle sangene hun lærte oss fra Anton Bergs sangbok. Når vi hadde sunget oss gjennom alle versa kunne vi endelig sett oss. Det var like stor stas hver morgen å løpe mot henne når hun kom inn i skolegården for å få lov til å bære veska hennes til klasserommet.

Høymyr var streng, og han holdt ganske strikt kustus, han var jo hovedlærer, og måtte ha kontroll over alle elevene. Hvis vi hadde snøballkrig, og det blei skrik og spetakkel, så var han veldig morsk og streng, men han kunne være veldig rettferdig og snill også.

Både frøken Bergsmark og fru Fosmark var lærere som jeg virkelig beundret og så opp til. De gjorde skoledagen trivelig og morsom, og de fant på mye spennende. Åse Bergsmark hadde oss i engelsk, og hun ga oss til og med engelske navn i engelsktimen, og jeg kan huske at vi fikk et flott ark med det engelske navnet vårt på skrevet med utsøkt nydelig skrift, og et glansbilde. Det var stas. Med fru Fosmark hadde vi alltid skuespill, og det var veldig gildt til jul og før sommeren at vi fikk hver våre roller i alle de morsomme skuespillene.

Jeg var en skoleflink jente som tok alle fag veldig lett, og jeg likte å skrive og regne. Men noe jeg strevet fryktelig med var å pugge det lange stykket med bibelhistorie hver gang vi skulle ha bibelhistorietime. Det var en hel side med tekst, og nederst sto det et vers som var uthevet med svart skrift, og det måtte vi kunne på rams. Alt skulle vi helst huske utenat. På høyre side av boka var det et fint bilde fra fortellingen. Jeg greide aldri å lære dette lesestykket som vi fikk i hjemmelekse. Jeg gikk hvileløst rundt i hagen, og pugget og pugget, men til ingen nytte. Pappa satte seg med meg, og jeg gråt og gråt, og fikk det ikke til å huske all teksten ordrett, men jeg kunne jo fortelle innholdet uten problem, så det burde vært godt nok, men neida, da måtte jeg repetere, og lære meg det ordentlig. Da blei jo leksa enda lenger neste gang. Åååå, som jeg hatet den bibelhistorieboka. Jeg har den enda, og jeg kan få opp følelsen uten problem. Det var en stor frustrasjon. Det var fru Haugsjå som hadde oss i bibelhistorie, og hun var en myndig og striks gammel dame.

Vi hadde håndarbeid også, og det likte jeg. Der lærte jeg å strikke sokker og votter, og jeg sydde meg kjole i blårutete bomullstoff. Jeg brukte den kjolen faktisk veldig mye. I dag kunne jeg ikke sydd en kjole om du hadde truet meg på livet, men strikke sokker kan jeg. Jeg husker oppskriften på sokker på et stensilark med blå skrift. Lurer på om jeg ikke har den også enda.

Vi løp sekstimeteren og gikk på kunstløpsskøyter, og det hatet jeg inderlig. Etter hva jeg kan lese meg til i meldingsboka, var jeg ofte syk når vi skulle ha gym. Jeg hatet gym og idrett som pesten, for jeg strakk aldri til der. Jeg var nok ikke tjukk, men stor, og jeg kan godt huske at jeg veide 56 kilo i fjerde klasse, og siden de andre jentene var mye mindre enn meg, følte jeg meg som en hest. Mamma trøstet meg med at jeg hadde tung beinbygning, men det lå over meg bestandig at jeg var bort imot en elefant.

Har også mange minner om at vi skrev i minnebøkene til hverandre, og tegnet hverandre som atten år med flott stort hår, røde lepper, sorte øyevipper, og lekker kjole. Minneboka gikk rundt fra den ene til den andre, men det var flest jenter som skrev, kanskje en og annen gutt, og ellers søsken, besteforeldre, naboer og tanter og sånn. Vi tegnet jo masse på skolen i skrivebøkene våre også, og jeg kan huske at Ragnar som satt bak meg var veldig flink til å tegne griser som hadde den mest perfekte krøll på halen.

!7. mai var en ekstra gild dag, for da skulle vi gå i tog, og vi måtte pynte oss og være fine. Skjørt, eller kjole, hvite sko, helst sandaler, knestrømper hvis været tillatte det, syttende maisløyfe, og sløyfe i flettene, eller i hvert fall spenne i håret da det ble kort. Luggen fikk ikke henge ned i øynene mine av mamma. Det var en fryd når vårsola raslet i tandert bjørkeløv og skinte på hvite bjørkestammer, og hvite skyer danset på himmelen. Det knaste så deilig i grusen under de nye skoa, og livet var herlig å leve. Og det var stor stas når skolemusikken spilte opp en feiende flott marsj, men slett ikke verst når de slo på trommer heller, for da var det så lett å marsjere. Rett i ryggen, taktfast og rytmisk gikk vi nedover Strømdalsveien og mot Falkumbrua. Det var noe annet enn å gå oppover samme vei til skolen i tjueåtte kuldegrader med skjerf og lue, og ansiktet inntullet i ullskjerf som ble helt vått på innsida av pusten. Sommer er vidunderlig. Og den dag i dag kan jeg kjenne den samme høytidelige følelsen som satte seg i kroppen når vi sang Ja, vi elsker så det ljomet til ære for landet vårt. Dette var jo ikke så lenge etter krigen, så folk var mye nærere krigsfølelsen enn vi er i dag. De forsto nok enda bedre hvor stort det var å være borger i et fritt land. Selv om vi ungene ikke hadde opplevd krigen, satt sikkert frihetsberøvelsen igjen i folkesjela, og det påvirket oss. I dag er det så mange som går på tur i skogen på syttende mai, men det kunne jeg aldri gjøre den dagen. Alle andre dager, men ikke den dagen. Den dagen må jeg feire og vifte med flagg til alle jeg kjenner, rope hurraaaaaa, og kjenne på den barnslige fryden over alle de nydelige ungene og alle de fine bunadene som folk har i dag. Den dagen må vi spise lapskaus og vaniljeis, og spise bløtkake til kaffemat akkurat som den gangen. Mamma stelte alltid sånn mat på 'søttendes' mai, som hun sa..

Vi hadde en trygg og god skole, men jeg kan også huske erting og mindre snille ting fra den gangen. Noen fikk gjennomgå mer enn andre, og det var en stygg hobby som gjorde livet utrivelig for noen få. Jeg ble ikke ertet for noe mer enn at jeg var litt tjukk, hadde fregner, og ei skeiv hjørnetann, og så navnet mitt da. Barbro var veldig nær rabarbra, og den var sur og måtte skrelles og spises med sukker på. Jeg ble også kalt kjøttkaka, og det hatet jeg enda mer enn rabarbra, for en kjøttkake var en rødbrun farse som kunne forveksles med blodig dritt. Jeg var verken sur eller drittlig, så det gikk på stoltheten løs å bli kalt for sånne ting. Men for de som likte å erte, var det et yndet fokus. Kanskje jeg ertet selv også, jeg kan ikke huske det, men om jeg gjorde det så ber jeg om tilgivelse. Vanligvis var jeg jo et englebarn i følge min søster, og erting driver som kjent ikke engler med. Men når Elin kalte meg et englebarn så hang det igjen en etterklang av storesøsterlig forakt som tydelig indikerte at jeg var enten for snill eller i hvert fall dum som en sau. Jeg pleide å ta igjen med henne, men om jeg gjorde det med andre, vet jeg ikke. Jeg var aldri noen slåsskjempe. Til det var jeg for pysete.

 

KJÆRLIGHET OG FORELSKELSE

Jeg har jo allerede fortalt om min egen kjærlighetshistorie, men ingenting om søstra mi sine mange kjærligheter. Det var en del av dem nemlig. Det var stor forskjell på oss sånn, for jeg hadde bare en, og han er jeg gift med enda. Elin hadde et utall. Jeg husker særlig han ene, for han hette Vidar og hadde fint, krøllete hår, og så var han så snill, og veldig flink til å tegne og skrive fin løkkeskrift. Og jeg fikk til og med lov til å sitte på fanget hans, og syns det var veldig gildt, men det likte ikke Elin som ikke rart var, så hun sendte meg på hodet ut av rommet sitt med bulder og brak. Hun tok aldeles ikke på meg med silkehansker. Jeg var sikkert en sann plage. Men på den tida var kjærlighetsaffærene veldig korte, så Vidar forsvant ut etter en stund, og mer så vi ikke til han. Det ble ingen store bøljer etter han heller.

Men så blei hun forlova med Roy, og han var også en koselig gutt, og han hadde dessuten en veldig fin rød Saab. Jeg likte Roy, men han var mye kjedeligere enn Vidar, selv om han også var veldig snill. Etterhvert sneik det seg nok inn en tvil hos Elin om hun hadde valgt rett gutt, for hun spilte plata til Engelbert Humperdinck som var så populær på den tida veldig ofte. Egentlig i ett sett surra den og gikk på platespilleren. Den godeste Engelbert sang jo som en gud med en utrolig flott fløyelsrøst, men teksten var meget trist. Please, release me, let me go, for I don't love you anymore..... Det var jo så man kunne gråte av mindre. Og Roy måtte til slutt dessverre gå da, og jeg husker at han sørget seg omtrent til døde. Det hjalp ikke hvor mye han enn sørget. Etterpå spilte hun ikke den plata mere. Livet er hardt, det begynte jeg å skjønne jeg da.

Jeg må fortelle litt om mamma og pappa også, siden jeg er inne på temaet kjærlighet. De var litt rare. De var sikkert glade i hverandre, men de viste det ikke i form av kyssing og klemming. Vi merket det på andre måter i stedet. Pappa var liksom så stiv og alvorlig bestandig, og det var nok ikke like gøy for mamma, for hun var ikke på langt nær så alvorlig. Hun hadde nok likt å klemme litt mer. Hun klemte masse på meg, heldigvis. En gang kan jeg huske at mamma spilte pappa et puss. Hun ville antageligvis ruske litt opp i han.

Vi hadde vært i byen, og var på vei hjem oppover Einarbakken. Det var vinter, og glatt snøføre, så vi dro på spark. Plutselig virket det som om hun ble dårlig. Hun hang over sparkstyret og stønnet høyt, og jeg blei vettskremt, men pappa bare snøftet beskt og hastet videre. De gikk aldri sammen, han gikk alltid mange skritt foran. Hun blei dødsfornærma, og sa 'at om jeg kreperte ville du ikke engang lagt merke til det!' Men stakkars pappa, han gjennomskuet henne vel. Jeg for min del var bare veldig lettet over at ikke mamma var ordentlig syk.

Han var ikke helt håpløs, forresten, han var for eksempel veldig flink til å kjøpe blomster til mamma, og serviser var han også kjapp til å komme hjem med. Kaffekopper likte han å kjøpe. Men han var ingen mann av store ord eller voldsomme følelser. Han var stille og rolig og overhodet ikke romantisk. Mamma savnet nok det. Og hun fortalte meg av og til om den gangen da de såvidt var begynt å være sammen, og pappa gjorde en slags kur til henne, for da sa han nemlig at 'du burde smile litt oftere for du er så pen når du smiler!' Det var jo usedvanlig nydelig sagt, men jeg er nok redd for at det var det hun måtte leve på av komplimenter resten av livet, og det var vel i magreste laget.

De var veldig ulike, og kanskje ikke den perfekte match, og så hadde de vel begge hver sin sorg da de traff hverandre. Pappa hadde nemlig følge med en jente fra Valebø som begynte å fly med tyskerne, og det var nok en megaskuffelse. Mamma på sin side hadde følge med en gutt som fikk kreft i beinet. De sa til han at hvis han ville leve, så måtte han ta beinet. Det orket han ikke tanken på, ung som han var. Og da han spurte mamma hva hun syntes han skulle gjøre, svarte hun med sorg i hjertet at det måtte han bestemme selv. Det endte med at han valgte å beholde beinet, og måtte bøte med livet i en alder av tjueseks år. Det er så tragisk at gråten tar meg. Hvorfor kastet hun seg ikke lidenskapelig om halsen hans og tryglet han om å la de fjerne beinet, klumpen satt jo i leggen, og han kunne da greid seg uten det beinet. Det måtte ha vært helt grusomt at han skulle dø sånn. Så kunne de levd lykkelige til sine dagers ende. Men sånn var altså ikke mamma. Og når sant skal sies hadde jo ikke jeg vært til om det hadde skjedd, så en får vel være glad til. Men tragisk var det, og det må ha vært tungt å komme over. Det tok nok sin tid. Så kanskje det ikke var så rart at ting var som de var med mamma og pappa, og de var dessuten godt voksne da de giftet seg og fikk barn. Den første Elin ble født i 1947, men hun levde bare i sju timer, og så kom den andre Elin i 1949, så et par aborter, og så jeg, minstemann, i 1956. Rart de ikke kalte meg Elin også.

Jeg har et morsomt minne fra den gangen, som antagelig rører ved de samme tingene. Jeg likte så godt å se på album, og jeg satt stadig å bladde i dem, og i det ene albumet var det flere bilder av damer jeg ikke kjente. Særlig en av dem var veldig pen. Jeg spurte mamma hvem damene var, og pekte spesielt på den peneste, men mamma bare bladde fort forbi til neste side, og mumlet noe om at det var bare gamlekjærestene til pappa. Hun dvelte aldri ved de bildene, og var ikke lysten på å fortelle noe særlig, i motsetning til de andre bildene som hun fortalte hele historier til og mange detaljer. Så når jeg viste albumene til folk som var på besøk, pleide jeg å si at det var gamlekjerringene til pappa. Men da flirte hun.

Min egen aller første forelskelse het Leif. Han var så nydelig med brunt hår og brune øyne, og så var han så blid bestandig. Han hadde tre fornavn, og jeg mener han het Leif Emanuel Sakarias. Jeg beundret han nok mest fra avstand, og det var vel heftig nok. Jeg husker ingen detaljer annet enn den altoverskyggende intense følelsen i magen og knea. Knea var helt gele, og magen var full av sommerfugler, og jeg var helt tommelomsk i hodet. Morsomt å tenke på. Vet ikke om jeg noen gang har vært så sterkt og intenst forelsket siden, og jeg var jo bare en liten jentunge på barneskolen den gangen, så kom ikke her å si at ikke unger kan være dypt og inderlig forelsket. På et tidspunkt flyttet han, lurer på om vi gikk i tredje klasse, og jeg så han aldri mer. Det triste var at han døde så veldig ung. Han omkom i en flyulykke. Det fortalte mora hans til meg mange år senere. Jeg var sikkert avstandsforelsket hundre ganger etter det, men ingen av forelskelsene var så heftige som den jeg hadde i Leif. Og ingen var viktige heller, annet enn for salighetens skyld.

Da jeg var lita spilte de 'I love you because' med Jim Reeves mange ganger pr dag, og den plata elsket jeg virkelig jeg også, selv om jeg var ganske lita. Jeg satt og så på bildet av han på platecoveret, og jeg syntes han var så utrolig pen. Den peneste mannen jeg noengang hadde sett. Tenk å kunne synge så fint! Hun som var så heldig å være gift med han måtte være i himmelen dagstøtt, som hadde en mann med en sånn stemme, og som var så pen. Jeg likte alle sangene hans, men mest av alt 'Ai låvv ju bikås'. Jim Reeves var likt av alle, til og med bestefar likte han, og fortsatt er han elsket den dag i dag av mange.

En sommerdag som det regnet, kan jeg huske bestefar komme til meg, veldig blek om nebbet, og fortalte at Jim Reeves var død. Han hadde dødd i en flystyrt, og det var en tragisk dag for alle som elsket platene hans i Norge, og sikkert alle i hele Amerika var fryktelig lei seg. Det gjorde faktisk veldig inntrykk på ei lita jente, jeg var åtte år den gangen. Han døde 31. juli i 1964, og jeg må bare si at jeg den dag i dag kan kjenne den triste følelsen i magen som jeg fikk da bestefar fortalte meg nyheten med alvorlig ansikt. Og jeg syns fortsatt like godt om plata hans i dag, og spiller den rett som det er. Den er like fin i dag som den gangen.

Tanta mi, det var tante Marta, hun sa bestandig at livet er som en kommode, skuff på skuff.
Det er sannelig sant. Livet rommer både sorg og glede. Beruselse, sviende smerte, tenners gnidsel og svimlende fryd.

FAMILIEFORØKELSE

Fra Einer Andersen som levde på syttenhundretallet på Einaren i sykdom og elendighet gjør jeg nå et lite hopp nærmere min egen tid, men likevel litt før. Det var nemlig sånn at da Elin var en fem-seks år, så tok mamma og pappa til seg ei lita jødisk jente fra Ungarn som bodde i Tyskland, via Røde Kors sitt hjelpeprogram etter krigen. Mammaen hennes hadde strevd for å holde identiteten sin hemmelig under krigen. Det var ikke alle som greide det, og de måtte bøte med livet. Men mammaen hennes kom seg gjennom denne farlige tida i verdenshistorien, takk og lov, men livet etter krigen ble heller ingen dans på roser. Etterhvert fikk hun ei lita jente som het Litzi, og prøvde så godt hun kunne å ta vare på henne alene, men det var vanskelig på den tida, og til slutt fikk hun hjelp av Røde Kors. Da ble Litzi sendt til Norge sammen med mange andre flyktningebarn, og havnet hjemme hos oss.

Sånn ble det altså familieforøkelse hos oss. Hun kom til oss rundt 1954, og lykken var nok stor. Jeg har lest masse brev og papirer fra den tida, og det var ikke tvil om at den lille jenta ble godt ivaretatt. Jeg tenker at på den tida, for så lenge siden, så var det ganske stort av mamma og pappa å ta til seg et lite ekstra menneske, for de hadde ikke god råd, og ting var sikkert vanskelig mange ganger. Men de var unge på den tida, og sterke, og da orker man mer, og dessuten hadde de stort hjerterom. Jeg som har vært både fostermor, og hatt masse kontakt med flyktninger opp gjennom mange år, vet at å engasjere seg så permanent krever mye på toppen av egen familie og alt det som følger med et familieliv hvor du har ansvar for en ungeflokk. Den gangen snakket ikke folk engelsk som i dag, og selv om Litzi snakket tysk, så kunne ikke verken mamma eller pappa tysk. Bare det å kommunisere med et lite barn som har vært gjennom en lang og sikkert traumatisk flytteprosess, på reise til et fremmed land og fremmede mennesker, og som var uten felles språk, det kunne umulig være enkelt. Hun var like gammel som Elin, og hadde måttet reise fra mammaen sin. Det må ha vært fælt. Jeg syns mamma og pappa var modige, og beundrer dem for det.

Litzi blei en kjempefin søster for Elin. Hun ble fort en del av vår familie, og Elin og Litzi ble tett knyttet sammen, og gode venner. Hun begynte på skolen, og lærte seg norsk, fikk masse lekekamerater, og det var ei fin tid for den lille familien på Einaren. Etterhvert ble mamma gravid med meg, og det var sikkert også en stor lykke, for mamma hadde både opplevd å miste sin førstefødte rett etter fødselen, og hadde også hatt en abort senere, så hun visste at et friskt og velskapt barn var ingen selvfølge. Mamma og pappa ville gjerne beholdt Litzi, men det skulle ikke gå sånn.

Litzi ble forent med sin mamma rett før jeg ble født. Da dro de to til Australia, og det var sikkert kjempegodt for dem begge å møtes igjen, og livet ble bra igjen, men for mamma og pappa var det ikke lett å sette ei lita jente på toget til det store utland igjen. Det var nok en sorg som satt lenge i. Og jeg ble født inn i denne sorgen, og ble sikkert en lindring for dem, men for Elin som hadde hatt ei søster på samme alder som hun var kjempeglad i, men mistet så brått, så var nok ikke akkurat en skrikerunge som krevde masse oppmerksomhet den helt store tingen. Det er veldig forståelig.

Mamma og pappa hadde brevkontakt med Litzi en tre års tid, men så mistet de kontakten. Og i alle år tenkte de på og savnet henne veldig. De lurte på hvordan det var gått med den lille jenta. Om hun levde, og hvor hun var i verden. Det gjorde Elin også. Lurte og lurte. I alle år. Først da Elin var en veldig voksen dame, gjorde hun noe med det. Hun bestemte seg for å lete på internett, dette fantastiske redskapet som inneholder så mye informasjon og som gjør verden så liten som ei nøtt. Etter bare et par timers leting fant vi henne, og tok kontakt, og nå snakker vi på Skype en gang i blant. Det er veldig koselig, og jeg håper at mamma og pappa har fått med seg der oppe fra at hun har det bra, og husker tida hos dem. Hun har sin egen familie, og bor fortsatt I Australia. Det er langt unna, men vi håper en dag å få møte henne. Hun har lyst til å komme til Norge.

Livet er rart. Det byr på mange overraskelser, og det skjer stadig ting som setter spor. Jeg møtte aldri Litzi, men siden jeg ble født rett etter at hun dro, så fikk jeg jo med meg at hun hadde vært hos oss, og på en forunderlig måte syns jeg at jeg kjente henne. Vi hadde masse bilder av henne hjemme på Einaren, og jeg studerte dem nøye og synes hun var veldig nydelig. Mørkt hår, mørke øyne og et stort smil, og på noen av bildene manglet fortennene. Hun hadde fine fletter med sløyfer, og det så ut som om hun hadde krøller. Så da vi begynte å snakke sammen for en tre-fire år siden, og jeg fikk se henne for første gang, synes jeg at hun var en dame jeg hadde kjent bestandig. Det var en god følelse, og for Elin falt nok ei ekstra brikke på plass i puslespillet. For Litzi ble det nok også sånn. Hun hadde mange sorte huller i sitt liv som manglet minner og innhold å fylle inn, så for henne ble det nok også en erkjennelse av en periode i livet som var kommet altfor langt bak i hukommelsen.

Det er rart dette livet, det byr på så mange faser, og det er så mange mennesker innom som kommer og går. Men det med røtter er viktig, og de menneskene man har felles røtter med, blir gjerne værende. Jo eldre en blir, jo viktigere forstår man at de menneskene er. Felles referanser, felles opphav, felles fundament, felles fortid og erfaringer. Vi mistet kontakten med Litzi, men har vært så heldige å ha fått den igjen, og det er jo en utrolig koselig slutt på en lang og uviss historie. Det er fint å få ei ekstra søster i så voksen alder.

På bildet ser dere et fint lite trekløver, det er Elin til høyre og Litzi til venstre. Det er et veldig koselig bilde.

EINER ANDERSEN

Etterhvert som jeg har vært rundt og snakket med de eldste på Einaren, folk som nå er i 80 og 90-åra, ser jeg at alle generasjoner som har bodd på Einaren alltid har gjort de samme tinga. Selv om det er tiår mellom oss, har dette stedet alltid bydd på de samme gledene for oss alle sammen. Livet besto av enkle gleder, og naturen var en viktig del av disse gledene. Det var mange gode stunder ute i naturen. Og jeg tenker videre at det var sikkert ikke så fryktelig annerledes den gangen tilbake på 1700-tallet da Einer og hans familie bodde der heller. Det var kanskje noen gode dager innimellom for han og hans familie også, i alle fall før han ble så dårlig. Jeg håper i alle fall det. At livet ikke bare var tungt slit og pinefulle dager. Jeg har fått så godhet for Einer, kona og barna hans etter at jeg har lest meg til gjennom informasjonen som finnes om han. Men det skal jeg komme mer tilbake til siden.

Alle jeg har snakket med sier at Einaren var et stille og rolig sted, og det var ikke så mye å finne på annet enn det som fulgte med i det daglige livet, og det vi fant på sjøl ute i naturen. Rolige hverdager, men med ganske stritt arbeid, også plikter for barna, og enda stillere søndager innimellom. Søndagen var helligdag og hviledag, og i gamle dager hadde alle respekt for den dagen, enten man var kristelig eller ikke. I riktig gamledager, før min tid, var det sånn at på søndagene lot karene arbeidsklærna ligge, og så tok de på seg finklærna og møttes ute på torvet. Torvet lå rett utafor vårt hus, og det var en veldig naturlig møteplass. Der sto de og snakket sammen, og løste sikkert små og store problemer, diskuterte verdensproblemer, og hadde det riktig koselig. En avslappende forandring fra en ellers så strevsom hverdag. Jeg ser de helt tydelig for meg der de sto og pratet og lo, og glemte hverdagens kav og mas for en stakket stund. En sto kanskje og pattet på pipa, mens en annen røkte sigaretter så røyken sto som en sky rundt dem. Sola skinte selvfølgelig, for det gjorde den jo alltid på Einaren, i furua en lett bris, og fuglene kvitret og sang inni i bjørkeløvet. Det luktet friskt og godt etter siste regnet, og det gjorde godt for nysådd åker. Idyllisk. Så idyllisk at jeg skulle gjerne gått tilbake i tid for å sitte der og beskue dem fra sidelinja. I stedet må jeg nå ta fantasien i bruk, men det går bra det også, takket være en livlig fantasi.

Men hvor var kvinnfolka? Jo, de sto på kjøkkenet og trallet og sang mens de rørte i middagsgrytene, og småungene krøyp rundt beina på dem. De store ungene var ute og lekte. Enten hyssa de ball på låveveggen, eller så hinka de paradis eller pekka. Eller lekte ringleker på jordet ved torvet. Det var rein og ekte sommeridyll. Kanskje til og med rein og skir lykke. I alle fall på enkelte dager. I dag er nok lykkebegrepet litt annerledes enn det var den gangen. I dag må stort flott hus, to biler, campingvogn, hytte ved sjøen og på fjellet, god jobb og romslig økonomi, minst to utenlandsturer i året, dyr mat og flotte klær være tilstede for å beskrive det altfor mange i dag forveksler med lykke. Korrekt utstyr til enhver situasjon, utflukt, aktivitet og klima.

Den gangen hadde lykka litt snevrere rammer, men den var sikkert like stor og heftig når den oppsto. Hvis man hadde et lite og beskjedent hjem, jobb så man fikk fødd og kledd ungeflokken, betalt regninger og kanskje litt penger å spare, så var sikkert lykka sikret i alle fall når det gjaldt det materielle. På menneskelig plan var behovene for god helse og gode relasjoner garantert nøyaktig de samme som i dag. Alt var mye mer utrygt når det galdt sykdom, for dette var før de gode medisinene, operasjonene og behandlingene. Fikk man kreft den gangen var man ferdig, det var bare spørsmål om tid. Hadde man dårlig syn og hørsel, var det ikke fullt så enkelt som i dag. En som bodde like ved Einaren, ved Strømdaljordet, han het Thomas og hørte veldig dårlig, så han gikk rundt med et langt Londonhorn som han holdt for øret for å høre. Dette var før høreapparatenes tid, og lenge før NAV. Søstra mi husker han og denne høreinnretningen, men så er hun også sju år eldre enn meg. Jeg kan ikke huske han i det hele tatt.

Folk ble deprimerte den gangen også, og det hendte at elva ble det stedet hvor de fant sitt hvilested. Dessverre. Men livet var vel for noen litt for tungt i blant, sånn har det vært til alle tider, og da kunne et sånt valg være det de trodde var redningen ut, og alle tanker på familie og unger var nok spist opp av det altoppslukende mørket i sinnet. Tilbake satt familien med sorgen og elendigheta. Men folk støttet opp og tok til seg en unge eller to. Det var samholdets tid.
De første husene ble bygd på begynnelsen av 1900-tallet. Min bestemor Karen hadde sju søsken, og noen av dem, fire søstre bodde på Einaren. Det var Kristine, Martha, Marie og Borghild. Tante Kristine bodde like nedafor oss, og hun var gift med Ludvik. Han jobbet på Skotfoss bruk, og på Einaren ble det bygd både funksjonærboliger og arbeiderboliger. Onkel Ludvik og tante Kristine hadde sånn som jeg ser det, det fineste huset på hele Einaren, fordi det lå så fint til i sola,, det var så fin hage rundt huset, og så hadde de den flotte trappa med skikkelig platåer på sidene, elegante portstolper, svart smijernsport, ordentlig gjerde langs eiendommen, pluss et pent lite uthus, i samme hvite farge som huset. Onkel Ludvik hadde støpt den trappa sjøl, og det kunstverket sto det respekt av i mine øyne. Lagde du en sånn fin trapp, da var du kunstner minst.

Det ble sagt om tante Kristine at hun var en en skarp og ganske morsk dame, og hun smilte aldri. Min bestemor Karen var heller ingen smiling lady, jeg husker aldri noe smil der heller. Leppene var alltid som smale, stramme streker, men Elin påstår at hun smilte litt av og til, og selvfølgelig gjorde hun det. Men selv om hun var veldig alvorlig var det trygt og godt å være der hun var. Jeg likte å være hos bestemor. Begge disse søstrene var små og grå, etterhvert krokryggede, med tull i nakken og stramt hår bakover.
Det var nok på grunn av arbeidet på Skotfoss bruk at familien min havnet på Einaren. Bestefar bodde først på Skotfoss før han flytta til Einaren. Da jobbet han på bruket. Han bygde huset vårt på Einaren i 1911. Senere jobbet han på Myra i alle år, og fikk diplom der for lang og tro tjeneste. Onkel Ludvik jobbet også på bruket på Skotfoss.

På Einaren var det bare en gård opprinnelig, den gården som ble kalt Einaren. Og nå skal jeg forlate Einaren etter krigen, og gå langt tilbake i tid, så langt som til midten av 1700-tallet. Historia om Einaren begynner nemlig allerede der. Det var nemlig på denne plassen gamle Einer Andersen bodde, og det var den gangen bare en liten og fattigslig husmannsplass som han ryddet seg i 1754. Der bodde han med kone og fem barn. Det morsomme er at han kom fra Ulefoss og Holla jernverk, og flyttet til Gjerpen, mens jeg gjorde det stikk motsatte. Jeg flyttet fra Einaren til Ulefoss, mens Einer altså dro den andre veien. I konfirmasjonsalderen befant Einer seg nemlig på Fossum, og fikk seg arbeid på jernverket der. Det var sikkert kort vei mellom jernverkene, og der det var arbeid å finne, der havnet de. De flyttet sikkert fra det ene jernverket til det andre.
Det kan jo være at han faktisk hadde tenkt seg hjem igjen til Holla etterhvert også, hvem vet hva den unge gutten drømte om, og hva slags visjoner han hadde for livet, men skjebnen ville det slik at øynene hans falt på ei jente der nede i Gjerpen, og da var han solgt. Hun het Johanne og var en del år eldre enn han, og sikkert ei feiende flott og overmoden jente for en ung og fyrrig gutt, så han ble grundig forelsket og gjorde sine hoser grønne, og hell måtte han ha hatt, for gift ble de, og fem barn fikk de, men for tre av barna endte det med tidlig død.

Barna het Christen, Marthe, Anne, Jan og Kristine. Christen og Marthe fikk leve, men Anne, Jan og Kristine ble bare 15, 19 og 24 år gamle. Anne og Jan døde før faren trakk sitt siste sukk i 1786, så i tillegg til egen sykdom og særdeles vanskelige situasjon, fikk Einer to sorger på toppen som sikkert kanskje bidro til hans tidlige død. Hvem vet. Man kan uansett bare prøve å forestille seg en slik sorg. To unge liv på fem år. Det sies ikke hva barna døde av, men etterhvert som historien om Einer vokser, kan man kanskje tenke seg noen muligheter. Jeg skal ta meg tid til å fortelle mye om han i dag.

Bare 51 år gammel ble han, den stakkars Einer. Det står så trist i kirkeboka at 'Einer Andersen fra Gulset ejet 51 år'. Han ble døpt den 9. 01. 1735, og begravet på julaften i 1786. Jeg vet ikke hvor stor julaften var i 1786, men det ble i alle fall sikkert en sorgens dag. Hvordan det gikk med kona hans vet jeg ikke, annet enn at hun levde lenge til den gangen å være, hun ble 80 og et halvt år gammel, og var sikkert en seiglivet sterk dame med gode gener.

Jeg ser for meg at hun var den drivende kraften i den familien, og at kanskje dattera Marthe stelte for henne på hennes eldre dager. Jeg tror nemlig ikke hun ble gift, den godeste Marthe. Det var ofte slik at en av jentene ble utpekt til å stelle for foreldrene på deres eldre dager, og de blei som regel ikke gift. Så det var nok Marthes skjebne å være tjenestejente og pleier hjemme.

Kanskje de hadde det godt de første årene, jeg håper virkelig det, for jeg kjenner jeg unner dem det av hele mitt hjerte. Alle skal ha det så godt som mulig, og erfare av alt det gode livet har å by på. Jeg pleier alltid å si at vi har kommet hit for å nyte. Men nytelse den gangen var nok ikke lettkjøpt, den kom ikke så lett oppi hendene på folk som i dag. Og etterhvert må det ha gått riktig ille med Einer. Livet skulle ikke bli så lett for den stakkars mannen. Det ble et liv i fattigdom og armod i stedet for et rikt, trygt og forutsigbart liv. Han hadde jo jobb, så en skulle tro han greide å tjene til livets opphold sammen med de to barna som kunne tjene, men han ble altså syk, alvorlig syk også, og det gjorde nok situasjonen ekstra vanskelig. Jeg ser for meg hvordan kona hans sleit, og ungene også.

«Ved manntallet over fattige i Gjerpen 1782, var han nevnt slik:
"Ener Andersen, 52 aar gml., fød i Gierpen, opholder sig under Gulsæth, haver Radesyge (syfilis), lever i stor armod, gift, 2 sønner, 1 datter, 2 kan tjene." «

Dette med antall døtre er ikke helt riktig, for etter kirkebøkene å dømme, går det frem at han hadde fem barn, men bare fire av barna levde i denne perioden. Datteren Anne var allerede død. Hun døde i 1780. Men to av søstrene levde. Fattigmannslistene var fulle av feil og unøyaktigheter, så de var lite å gå etter, men kirkebøkene kan man visst stole på, for de var de mest korrekte. De to neste som døde, gikk bort i 1785 og 1792, det var Jan og Kristine. så det var etter at fattigmannslista ble skrevet. Men eldstesønnen Christen var i tjeneste på Venstøp i konfirmasjonsalderen, som var rundt 18 år, så det må ha vært allerede rundt 1764, så han bodde ikke hjemme lenger på den tida hvor fattigmannslista ble nedtegnet. Hvem den andre av barna var som kunne tjene, vet jeg ikke, men det var kanskje Jan, eller Kristine, selv om de måtte forlate det jordiske livet som unge mennesker. Jeg innbiller meg virkelig at datter nummer to, Marthe, var den som alltid stelte hjemme. Hun hjalp nok til med søskna, med det daglige matstellet, tok seg sikkert av dyra, og bidro på det lille de hadde av gårdsbruk.

Einer ble som sagt syk. Det står at han hadde 'både radesyge, som i alle fall er en form for syfilis, og i tillegg kræftt'. Jeg fant mye stoff om radesyge på nettet, og har her kopiert noe av det jeg fant, så man kan riktig forstå hvordan Einer led. Jeg har også kopiert bilder. Vær forberedt på grøssen lesning, dette er ikke noe for sarte sjeler.
«Et brev som en 1700-tallsbonde i sin desperasjon skrev til en apoteker i Skien, er gjengitt i et oppslagsverk over sykdommer, fra 1860:
”Velædle Skiens Apotheker!
Hermed følger min venlige Begjæring til dig om du kunde vide nogen Raad til min Kone, da hun haver lagt sig i Cuur og haver nu ligget i otte fulle Uger, som kun ikke haver kunnet tale, da Tungen er saa stor, at den fylder op Munden, og Lipperne vrænges om; den nedre hænger ned paa Hagen og den øvre vrænger sig op til Næsen, Kindbenene staae røde som Blod. Tænderne springe itu og nogle falde helt du med Roden. Hun er opsvulmet over hele Ansigtet. Den Cuur bestod av 100 røde Piller og Mercurialsalve. Denne Cuur har jeg kjøbt i Arendal.
Aslestad, den 22de April 1794.”
Kona døde kort tid etter med diagnosen radesyke, skriver professor i medisin, Christian Wilhelm Boeck i oppslagsverket med navnet Samling af Iaghttagelser av Hudens Sygdomme.

Bildene jeg fant på nettet viser hvor skrekkelig det må ha vært å ha denne sykdommen. Tenk å skulle vise seg med sånne store og stygge krater av sår. Og det måtte Einer av og til, det hørte jo med til livet at man måtte ut for å skaffe både arbeid og mat. Ikke rart folk ble redde rundt den syke, for med litt opplysthet var de selvsagt redde for om det var smittsomt, og det var også et skrekkelig syn, og det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at dette nesten var en skjebne verre enn døden. Det var virkelig et ubarmhjertig liv. Hør bare her hvordan det gikk for Einer. Det kan ikke ha vært lett.

Amtmann Fredrik Moltke på Menstad skrev dette brevet til lensmennene Christen Lund og Aslak Bratsberg:
”Menstad den 19. juni 1784.
Det strider mod god orden, lisom det ogsaa er ubillig at en menneske som nærværende Ener Andersen fra Gjerpen, der er i
yderlig fattigdom og hvis ansikt saaledes af Kræftt fortæret at man ikke uden Skrek kan see ham, skal gaae omkring i bøygden. Lensmennene skal se til at han ikke forlader sit opholdssted under Gulseth, ligesom amtmanden har gjort den foranstaltning at de til hans underholdning medgaaende omkostninger skal lignes paa prestegjeldet.”

Ingen visste helt sikkert hva radsyke var, og legene visste lite om hva de skulle gjøre. Noen beskriver at pasienter hadde forkjølelsessymptomer i begynnelsen. De fikk store sår på kroppen og ansiktet, som kunne grave seg dypt ned og ødelegge skjelettet. Pasientene kunne få innsunkne neser, og i tillegg fikk enkelte sår i halsen, som de kunne dø av fordi det forhindret dem i å svelge. Noen var som et eneste stort indre, blødende sår. Sårene slo også ut i underlivet, og de kunne ha en fryktelig illeluktende stank.

Man mente sykdommen var en blanding av syfilis og kreft, og kanskje flere andre tilstander også. Lepra var sansynlig. Men hvor kom den fra? Kom den med smitte som trekkfugler bar med seg, eller vidløftige sjømenn som hadde seg med norske damer i havnene? Vestlandet var hardt rammet. Og hvordan smittet den? Folk som levde tett i en familie ble ikke alle smittet. Den smittet både barn og voksne. Sykdommen var en gåte. De behandlet den med Mercurius, som var kvikksølv, med de sideeffekter det hadde, de fikk store hevelser og sår i munnen, og tennene ramlet til slutt ut. Etterhvert bygde de radesykehus hvor de som hadde penger fikk være i frisk luft, næringsrik kost og strengt renslighetsregime. Da frisknet mange til, og smått om senn døde sykdommen ut.

Men Einer ble altså nektet å vandre fritt rundt, og ble derfor isolert i skauen rundt Einaren. Da mistet han jo helt muligheten til å få arbeid. Det må ha vært fælt, men jeg vet ikke om det var verre enn å oppleve at man skremte vettet av folk. Det kan faktisk være at han syntes det var bedre å gjemme seg bort. Det gikk også bare to år fra dette brevet og til han døde, og jeg vil tro at disse årene ble smertefulle og bitre år. Livet hans ble kort, likevel rakk han mye. Han ble far for første gang da han var 21 år gammel, og de andre barna kom på løpende bånd gjennom tolv år. Han var sikkert like stolt og kry over barna sine som folk er i dag. Lite visste han da hva han skulle miste om ikke så lenge.

Jeg kan se for meg hvor grusomt det må ha vært å lide en sånn skjebne. Jeg grøsser bare ved tanken på en sånn forferdelig situasjon. Om Einer var en som forsynte seg romslig utafor ekteskapet, og sånn påførte seg smitte, vet jeg ikke, men jeg velger å tro at han ble uskyldig smittet av den ikke veneriske varianten. Hvem vet om ikke et eller flere av barna hans døde av det samme? Kanskje barna kom med smitten fra et hus hvor de tjente. Det er umulig å vite, men jeg velger å tro at han var en mann av ære. Han kom jo tross alt fra gamle Holla, som var et gudfryktig sted, så noe må han vel ha lært hjemme. Men det vi kan slå fast er at kona hans i hvert fall levde til hun ble gammel, så hun kan ikke ha blitt smittet. I så fall ble hun frisk, men det ble bare de som kom på radesykehus, og det hadde ikke de penger til ganske sikkert.

Jeg tror at da døden kom for Einer, kom den som en lise. Han ble gud skje lov lagt i vigslet jord på Gjerpen kirkegård. Et plaget liv ble stedt til hvile på selveste julaften. Det er underlig å tenke på. Var det mye snø den dagen? Eller var det bart? Hvordan fikk de gravd hull i frossen bakke? Hvordan var været, var det kaldt eller mildt, snøstorm eller regnvær, eller strålende sol fra skyfri himmel? Jeg tenker at følget må ha vært lite. En liten flokk med svartkledde mennesker som sto i dystre tanker. Det er ganske langt fra Einaren til Gjerpen, og for å komme dit må de ha hatt hest og kjerre, men hvordan gikk det hvis det var glatt med kiste på kjerre? Var det snø, brukte de vel slede. Vanskelig å forestille seg for oss som er vant til biler til porten. Det må ha vært en slitsom og tung dag. Og mye tårer for de nærmeste, og kanskje noen lettelsen sukk ved tanken på at lidelsen var over for han det gjaldt. Døde han i smerte? Døde han i ro? Døde han hjemme, eller døde han sittende i en stol, eller liggende i en seng? Det var vel i så fall en enkel brisk. Men døde han i dagslys eller i skinnet fra et talglys? Eller alene i mørket mens de andre sov... Jeg håper han døde med de nærmeste rundt seg til å følge han over den siste dørstokken. Det var nok ikke noen som sang 'O, bli hos meg' for han den dagen, men jeg håper han fant fred med sin Gud, og at både Gud og englene tok vel i mot han der hjemme.

Det er rart å tenke på det livet de levde der den gangen for så veldig lenge siden. Hvordan gikk det med familien etter at Einer døde? Flyttet de på seg, eller ble de boende? Det står å lese på Gamle Gjerpen.no at gården ble liggende i mange år som bare ei utslått med ei løe. Det var vel slik at kanskje Johanne og Marthe etterhvert dro til Marthes bror Christen som hadde fått sin egen familie med sju unger. De bodde på Bratsbergkleiva. De slo seg kanskje ned der med dem og hjalp til med alle ungene. Jeg håper de fikk noen gode dager etterhvert som sorgen over tapet av faren og de tre søskna som døde bleknet. Den ble sikkert aldri borte, men tiden leger alle sår, sies det, og den mistet forhåpentligvis sin ødeleggende kraft. Det sies at det nytter ikke å prøve å glemme sorgen, men en dag har hjertet gått rundt så mange ganger og fått slitt av sorgens stygge og spisse tagger, sånn at det til slutt går an å huske sorgen uten at det gjør vondt.

Som barn hørte jeg alltid om en dame med side skjørter og skaut på hodet som spøkte i området rundt Lilleinaren. Hun ble sett flere ganger gående over veien øverst i Einarbakken og inn i skogholtet ved jordet mot Lilleinaren. Kanskje det var en av jentene til Einer som døde, og som vandret hvileløst rundt husene og aldri fant ro. Det ble også sagt at i bekken borte i skogen bak Lilleinaren skulle det ha druknet ei lita jente. Det kan også ha vært en av Einer sine døtre, som endte sitt unge liv der på grunn av et uhell. En endeløst lang rekke tragiske omstendigheter gjennom en periode på ca ti år rammet disse menneskene. Det ene traumet etter det andre i en enkelt families liv. Det graver dypt i hjerterøttene å tenke på det.

Tror ikke at det bodde mange på Einaren etter at denne familien forsvant. Det står å lese på Gamle Gjerpen.no følgende:
«Einaren ser ut til å ha ligget øde i mange år. Den kan ikke sees å ha vært bebodd under folketellingene 1891, 1900 eller 1910. «
Men da har vi kommet så langt at familien min har kommet til Einaren, så årstallene over stemmer ikke helt. Huset vårt ble bygd i 1911, som sagt, og flere hus ble bygget fra 1905 og utover.

 

Bildet er av min bestefar, nr to til venstre, og de andre karene fra Einaren. Det var slitere, det kan en se. Bildet er fra 1920. Huset vårt var vel et av de første som ble bygd på Einaren etter Einer Andersens tid, og ble bygd ca ti år tidligere enn bildet.

NABOGÅRDEN BAK HUSET VÅRT

Jeg nevnte i forrige kapittelet at bestemor Karen hadde tre søstre som bodde på Einaren. Det var Kristine, Martha og Marie. Alle disse søstrene var flinke arbeidssomme kvinnemennesker som sto på for familien og var vant til å jobbe utrolig hardt. Mye ansvar hvilte på deres skuldre.

Siden jeg nå skal fortelle om nabogården, må jeg huske å si at det den gangen var Marie og Nils som bodde på nabogården, og oppe i annen etasje bodde Borghild og Jacob med sine to døtre Ragnhild og Borgny. Borghild var datter til Maries søster Martha, så vi snakker her om tante Marie og onkel Nils. Det er fra Ragnhild og Borgny jeg har fått disse historiene som jeg nå skal skildre. Og vi er tilbake til under krigen, så det var mer enn ti år før min tid dette skjedde.

Onkel Nils kjøpte gården av Nybakken. Hvor gammel gården egentlig er, vet jeg ikke sikkert, men den stammer nok fra før nittenhundre, kanskje sent på 1800-tallet. Jeg tror ikke det er den samme husmannsplassen som Einer Andersen ryddet seg i 1754. Han bodde der i over tredve år, frem til han døde i 1786. Jeg tror heller han bodde på den plassen som idag heter Lilleinaren, for intuisjonen min sier meg at det stemmer med alle historiene vi hørte om gjenferdet som vandret hvileløst rundt skauholtet ved gården der nede, pluss det triste dødsfallet til den unge jenta i skauen bak husene. Det var rundt Lilleinaren at fortida innimellom plutselig vandret inn i nåtida et par hundre år senere. Men nå tilbake til tretti og førtiåra igjen.

Jeg ser for meg mye søle på et sånt gårdsbruk som de hadde på nabogården, særlig på regnværsdager og i vårløysinga. Jeg ser for meg mye fluer som svirra rundt på gården også, både inne og ute, og ku- og hestesvanser som utålmodig prøvde å vifte fluene bort. Det måtte være grenseløst irriterende for både hest og ku å ha alle de surrende insektene svirrende rundt øynene og inn i ører. De stakk sikkert også. Inne på kjøkkenet hang flueklisteret i taket og samlet til seg en pen flokk med fluer som endte sitt liv i klisteret der oppe under taket. Kanskje kjøkkenet var blåmalt, jeg vet ikke, men i gamle dager pleide man å male kjøkkenet i blåfarge for å holde fluene unna. Det måtte vel være så at fluene mislikte den blå fargen da. For å få den korrekte blå fargen blandet man fargestoffet med urin, og jeg tror de kalte den koboltblå.

Tenk deg når kyr og sauer skulle over en sølete gårdsplass i vårløysinga tilbake til fjøset, eller over gårdsplassen og over på jordene for å gå der å beite. Jeg er sikker på at det måtte være omtrent uutholdelig, men bodde man på gård var det bare sånn det var, så det var bare å holde ut til sommeren kom og alt tørka opp. Et par dager med kraftig vind hjalp godt på søla. Da lysnet det i sinnet. Og når vinduene sto oppe så gardinene vifta i brisen, og duft av syrin og jasmin trakk inn og fylte stua, og fuglene kvitret og sang i trær og hekker, og blomstervasen med floks og lupiner sto på havebordet, ja, da tror jeg ikke lykka kunne være større noe annet sted i verden. Når haven bugnet av frukt og bær i het julivarme, var livet godt å leve, som ikke rart var, selv om det medførte masse arbeid. Men vissheten om at vinterens forsyning av saft og godt syltetøy og hermetiserte søtsaker var sikret, var naturligvis deilig å kjenne på. Det var verdt alt arbeidet.

På gården hadde de høner og selvfølgelig en hane. Hanen vekte folk tidlig på morran. Kykelikyyyyyyy! Sikkert noen ganger til frustrasjon for folk, men også av og til kjente man nok på pure gleden over å kunne våkne frisk og klar til atter en ny arbeidsdag, Jeg kan også godt huske hanen og hvordan han gol av fryd tidlig hver eneste morra. Han priste livet, sola og sommeren. Det var koselig med alle dyra på nabogården syntes jeg, selv om det luktet vondt der.

Hønene kunne være ganske høylydte de også, og kakla vilt mens de trippet rundt på gårdsplassen. De hadde innhegning av hønsenetting også, sa de var nok mest der, men av og til fikk de gå fritt rundt. Jeg for min del sto mange ganger der med nesa inn i nettingen og studerte tuppene og hvordan de tedde seg, og det var virkelig et studium verdt. Det gjorde sikkert Borgny og Ragnhild også. En kan lære mye om livet ved å studere høners adferd. Samspillet mellom hanen og hønene var morsomt å beskue.

Marie og Nils dyrka jorda rundt husene, og det var god og fruktbar jord som ga gode avlinger på gode somre. De dyrket korn og poteter, og hadde også en svær eplehave rundt gården som ga de herligste epler av ulikt slag. Den eplehaven var det Nils som hadde plantet, og den var nok hans store stolthet, for den var fin. Og mange år seinere i min barndom bar den fortsatt gode epleavlinger som fristet ungene til å gå på epleslang. Det var der pappa kjøpte fantastiske, saftige og syrlige vinterepler, knallrøde og friske, og jeg har mange gode minner om at jeg var med pappa for å høste epler i iskalde høstkvelder som blei lagt i kjelleren for oppbevaring utover i høstmånedene.

Naboene kunne få kjøpt ferske egg og melk på gården. Det hendte egga fortsatt hadde fjør på seg, og melka var varm rett fra kua. Den gangen spiste folk mye mer fersk mat enn i dag, og det tror jeg ga god helse. De visste også alt om hvordan man lagde mat som man kunne oppbevare gjennom lange og mange vintermåneder. De hadde verken fryser og kanskje ikke en gang kjøleskap, men de hadde gode og kalde steinkjellere, og der hadde de lager av grønnsaker, poteter og frukt, hermetikk med syltetøy og desserter, og kjøttmat av forskjellig slag. Å tilberede alt dette var en hel vitenskap som nok de fleste i dag ikke vet så mye om hvordan de skal gjøre. De visste til og med hvordan de skulle lage is, og hvis is er godt idag, så var det enda bedre den gangen, fordi ingen var bortskjemt på denslags godsaker.

De brukte mye vann på grunn av gårdsdrifta og dyra, og derfor var behovet for vann stort på gården. Vannet hentet de i Mylja, eller på Lilleinaren. Ser for meg at de hentet vann i store dunker med hest og kjerre. Fryktelig tungvint, og hva gjorde de på tørkesommere når bekk og brønner gikk tomme? Det kunne ikke ha vært lett. Jeg har et avisutklipp fra 6. september 1947, det er fra avisa Varden, og handler om vann og kloakksituasjonen fra denne perioden. Jeg har alltid hørt om tørkesommeren 1947. Der er det blant annet er fint bilde av min mamma, bestemor Karen og tante Borghild som kommer tilbake fra Mylja med flisekorva full av reint tøy som var vasket og tørket i Mylja. Og et bilde også av nabo Inga som bodde litt lenger oppafor oss. Hun står med to sinkbøtter fulle av vann. Sånn var det før vann blei innlagt i 1953. Tungvint som bare fy. Og av og til så ille at man ikke visste sine arme råd.

Det står å lese i artikkelen at «i Myrlia (Mylja, som vi kalte bekken) som forsyner Einaren med vann, blir vannet brukt som vaskevann og drikkevann, og til dette kommer at kuene som går i de traktene slett ikke sjelden er borte i bekken og gjør sitt fornødne. Det er når en hører slikt at en grøsser og spør hvor i all verden er helserådet?» Artikkelen er skrevet av Roy, hvem nå det måtte være. Lever han fortsatt, tru, og har han negativene til bildene? De skulle jeg gjerne hatt. Dette er en helsides artikkel om forholdene på Einaren, Vestre Gulset, Strømdal og Falkum.

Mine to tremenninger Ragnhild og Borgny forteller at under vaskedagene i Mylja, lekte ungene på brua over bekken, mens damene skrubba tøy på vaskebrett så såpa skvatt. 'Vi lagde sølekaker og pynta med blomster.' Jeg ser de for meg sittende på huk med blomstrete sommerkjoler, halvsokker, lyse krøller og sløyfe i håret mens de klaska sølekakene i fasong. Før de ordentlige kakene og kaffen skulle inntas, fikk de sikkert streng beskjed om å vaske hendene i bekken. Nei, det var nok ikke kaker, men brødskiver med smør og sukker på. Kaker hadde de ikke råd til å bake så ofte, det var helst på søndager en gang i blant, og ellers til selskaper og spesielle anledninger, som når man fikk gjester. Men kake, det var sukkerbrød med melis på, og ingenting inni. Og tenk at sukkerbrød ble stekt i vedakomfyr hvor veden brant på den ene sida, og kaka ble stekt i stekeovnen på den andre sida. Krever litt energi bare å tenke seg en sånn tungvin måte å steke en kake på for meg som har en liten stekeovn oppe på veggen i akkurat passe ståhøyde. De måtte vispe røra for hånd med en hjulvisp, og tenk hvor stiv en sånn røre skal være for å få et vellykket sukkerbrød! Jeg lar min kjøkkenmaskin gå i ti minutter når jeg skal vispe røre til sukkerbrød... Her måtte de i tillegg fyre i ovnen på en stekende heit sommerdag for å kunne steke, ja, jeg vil tro det var så svetten dreiv, før de endelig hadde kaka ferdig stekt. Bare å vite hvor lenge kaka måtte stå inne for å få en perfekt stek måtte jo være et studium. Den skal ikke tas ut en sekund for tidlig for at den ikke skal falle sammen. Ikke rart det ikke blei så ofte man bakte, kanskje.

Når de skulle handle varer, måtte de helt ned til Egil Hansen nede ved Falkumbrua. Der hadde han butikk med alt man trengte til hus og heim. Det var nærmeste butikk. Men det var også en som het Hem fra Skotfoss som kom til Einaren med hest og kjerre for å selge bakervarer. Av han fikk man kjøpt både kaker og brød, og det var sikkert en grei ordning som folk benyttet seg av. Jeg regner med at det meste skjedde på torvet den gangen også, at han stoppet der, og så kom folk løpende for å kjøpe. Eller kanskje han stoppet utafor hvert enkelt hus og banket på dørene til folk. Neimen om jeg vet, men jeg kan tenke meg at han stoppet på torvet. Det var liksom der alt skjedde bestandig. Det var en samlingsplass for det meste i alle år.

Jacob jobba på Skiensfjord 2. Den båten gikk mellom Oslo og Skien, og når han skulle komme hjem, venta jentene med lengsel i hjertet. Da gikk de to frøknene ned Einarbakken, satte seg ned der på utsikten, og venta på at han skulle komme hjem. Der sydde de dokkeklær og luer av løv og eikeblader, og synåla var barnåler. Dette tøyet holdt nok ikke så lenge, men det var morsomt så lenge det varte. Jacob jobba forøvrig på samme type båt som min morfar Herman, bare at morfar var på Skiensfjord 1. Det hendte visst også at de jobba på samme båt.

Hva gjorde jentene ellers da de var unger? Jo, de plukka bær, bada i Fareelva, nedi Paradis. De plukka blåveis på Heikleiv, og konvaler på Kollen. De var mye med på alt som skjedde på gården, der var det oppgaver for både liten og stor, og alle måtte ta i et tak. De bygde barhytter i skogen, og lekte indianer og hvit. De gikk på søndagsskole og Yngres på bedehuset på Gulset. De gikk på Gulset skole, og hadde samme lange skolevei som jeg hadde. De lekte sangleker på torvet utafor huset vårt og de hoppa på ski nedi bakken ned mot Lilleinaren. De hinket paradis, og lekte sisten, De listet seg også forbi huset til Olga uten å si et ord som kunne forstyrre den sinte, gamle damen som alltid gikk med hvitt skaut.

En gang gikk Ragnhild i følge hjem med en gutt som ikke bodde på Einaren. I det de gikk forbi huset til Olga, sier hun at 'hysj, her må vi være helt stille, for den dama som bor her er ikke god.' 'Jeg vet det, svarte han, hu er tanta mi!' Gjett om Ragnhild ble flau! Det var jo noe vi alle visste at hun var en sjel med store problemer fordi hun hadde mistet dattera si av sykdom, og mannen i en trafikkulykke. Vi prata aldri om det ute til andre. Men hvis vi snakket høyt utafor huset hennes når vi gikk forbi, så vekte det raseriet hennes, og da dunka hun i veggen så bildene måtte hoppe. Dattera døde av hjernehinnebetennelse i november en gang før krigen, før de kom til Einaren, og på samme tida i november fikk hun alltid problemer med sinnet sitt. Da ble det ekstra mørkt. De kom til Einaren rundt krigen, og dattera skulle allerede være død da, og hun ble ikke gamle jenta. Hun blei gravlagt på Gjerpen kirkegård, på kanten av kirkegården ned mot Skien. Olga hadde en søster i Siljan som hun pleide å besøke. Mannen hennes kjørte seg i hjel på mopeden nedi Grøtsund. Han jobba på bruket på Skotfoss. Vi vet ikke hvordan det skjedde, men enten så kjørte han i grøfta eller så ble han påkjørt.

I huset hennes kom det aldri inn innlagt vann. Nabogården var det første huset hvor vann ble innlagt, men det var først i 1953. Det får meg til å undre på om det faktisk ikke enda var innlagt vann i mars 1953 da Helga skulle ha Arnold. Det var den gangen som nabodamene gjorde reint huset hennes til hun kom hjem fra sykehuset med babyen. Tenk hvis de gjorde alt de gjorde uten at vannet var innlagt. Det betyr i så fall at de vaska skittentøyet hennes i Mylja.... Men Olga fikk som sagt aldri innlagt vann, så hun henta vann nedi olla på Lilleinaren i alle år. Hun syntes det var bare tull å få lagt inn vann. Bakken forbi huset hennes ble visst kalt for Slaggabakken før mi tid, men det navnet brukte aldri vi, vi sa bare Olgabakken. Navnet Slaggabakken kom av at veien var lagt av slagg akkurat der.

Skoleveien for Ragnhild og Borgny var lang og skummel. De gikk over Mylja, langsmed Kåsa, og videre over saga til Thomas, han med Londonrøret. I regnevær hendte det at brua over Myljabekken forflytta seg, sånn at det var ikke helt ufarlig hvis de ikke var forsiktige. Idag er jo alt så regulert så alt skal være trygt, men sånn var det ikke den gangen. Da var det som det var, og ingenting var å gjøre med det annet enn å være veldig forsiktig. Og som regel så gikk det jo bra, heldigvis.

Vi er fortsatt i krigsåra, og det var ei vanskelig tid for alle, men jeg tror Einaren var et forholdsvis stille og fredelig sted på tross av krigen som raste i Europa. Men det hendte det kom tyskere til Einaren. En gang onkel Ludvik hadde bursdag, sto alle bursdagsgjestene på den fine trappa hans og beskuet en lastebil som kom kjørende full av tyskere med hjelmer, uniformer og geværer. De lå borte i skauen og trente på å skyte med mitraljøser. Når de var der oppe, kom de ofte og spurte på gården om de kunne få epler, og selvsagt fikk de det. En ung tysk soldat, han var bare en guttunge, satt en gang på trappa på nabogården og gråt fordi han lengtet så hjem til mora si. De fikk ordentlig vondt av han alle sammen. Det har nok ikke bare vært lett å bli sendt av sted for å kjempe en krig som sikkert ikke alle fant noen mening i. De blei jo bare utkommandert, og hadde ingen fri vilje.

En syttende mai under krigen gikk ungene på Einaren og noen få voksne til den grønne sletta. Da måtte de gå over jordet ved Villan, som var huset til Anne Lise og Bernt da jeg bodde der, og mot Kollmyr, og inne i skauen der lå det ei åpen slette som de kalte for den grønne sletta. Der gikk de i tog med finstasen på og veiva med det norske flagget, og foran i toget gikk Kåre og laga musikk. Han tromma på en blikkboks, og det låt godt lang vei. Det var ganske skummelt det de gjorde, for hvis tyskerne hadde hørt dem, og kommet og sett dem med flagga, hadde det ikke vært ufarlig, så de var ordentlig redde. Men hva gjør man ikke for nasjonaldagen og fedrelandet, man tar noen sjanser og ber til Gud om at det må gå bra, og heldigvis gjorde det det. Etterpå koste de seg med saft og boller.

Ragnhild forteller at det hendte at flyalarmen gikk når de var på skoleveien, og det var fryktelig skummelt. De gikk likevel til skolen, men blei sendt hjem igjen, og det var ingen annen måte å komme hjem på enn å gå, selv om de var livredde. Men da gikk Ragnhild i følge hjem med en lekekamerat som blei kalt for Gutten. De leide hverandre over jordene, sikkert ganske vettskremte, men hentet trygghet hos hverandre. Ragnhild gikk i annen klasse da krigen brøyt ut, så hun var ikke så store jenta.

Det er mange historier å fortelle, og noe av det de fortalte som gjorde mest inntrykk på meg, var om da det brant på nabogården. Hvis det blei brann den gangen, var det ikke fullt så lett som i dag. Det kom ingen brannbil med slanger og vann for å slukke, nei, da var det å springe med bøtter og hente vann i brønnen for så tilbake igjen å hive vann på ilden. Derfor var det stor dramatikk hvis det begynte å brenne. På nabogården brant det opp til flere ganger.

En gang under krigen var det kraftig uvær og lynet slo ned. Det var alltid voldsomme tordenvær på Einaren da jeg bodde der også, og det skjedde ofte, og jeg hatet det, for jeg var så redd, og det var sikkert ikke annerledes for Ragnhild og Borgny da de var unger. Jeg for min del opplevde aldri at lynet slo ned og forårsaket brann, men det gjorde de. Dette får meg også til å forstå hvorfor mamma var så redd i tordenvær også, for hun hadde jo sikkert både hørt om og opplevd noen av disse brannene.

Men tilbake til den gangen lynet slo ned på nabogården. Onkel Jacob var ute på båten, og det var kvelden, og det blei uvær. Et kulelyn slo ned i antenna, og for inn gjennom vinduet der Ragnhild og Borgny skulle legge seg. Det smalt som et bombenedslag. Bestemora deres som var nede, løp opp trappa, møtte dyna i døra, den hadde hengt seg opp etter døra, og da hun åpnet kom dyna hvelvende ut. Lakenet var splitta, og sengetøyet for ut av vinduet, og det brant i veggene inne i huset, heldigvis ikke utvendig. Lysekrona datt ned av taket nede i første etasje av smellet. Mamma Borghild løp og hentet pengeskrinet for å redde det. Fetter Robert kom akkurat gående ute på gårdsplassen med hesten, og tante Marie skreik opp, vettaskremt for at gutten skulle bli drept av lynet. Han blei ikke truffet, hadde nok englevakt den dagen, men hesten datt ned på knea av trøkket, og det stakkars dyret turte ikke gå inn i fjøset på fjorten dager. Sånt setter seg i en kropp, enten man er dyr eller menneske. De bar bøtter med regnvann, for det regnte jo heldigvis voldsomt, men måtte også hente i brønnen, og heldigvis ved Guds store nåde blei brannen slukket før det fikk altfor store konsekvenser.

Hvor blei det av lynet? Jo, det slo hull i gulvet ned til første etasje, for over gulvet, laget tydelige spor der på sin vei ut, og gravde opp jorda ute også, før det forsvant uti ingenting. Et kulelyn har en voldsom både kraft og fart, og en rekker ikke tenke før alt er over, og ødeleggelsene er et faktum. Men tenk så godt at ikke jentene hadde rukket å komme seg til sengs, for da hadde ikke de levd i dag. Det var det viktigste av alt. Men mange reparasjoner var påkrevd etterpå, for huset hadde store skader.

Men ikke nok med denne skrekkopplevelsen, de ble nesten slått ned av kulelyn en annen gang også de. Da var de på tyttebærtur i skogen og hadde akkurat satt seg ned for å ta en pust i bakken og spise litt, da uværet slo til. De for inn i en lita koie like ved for å redde seg unna regnet, og jamen trur du ikke kulelynet slo ned akkurat der de hadde sittet noen sekunder tidligere. Det gravde ei dyp grøft, og flisa opp trær på veien, og treet der de to hadde sittet og lent ryggen i mot, ble splintret i to. Ganske uhyggelig. Hele hytta blei lyst opp av et rødt skarpt lys som de nok aldri kommer til å glemme. Dette var litt annerledes enn det lyset som hadde lyst opp hjemme da lynet slo ned der, for der lyste det nemlig blått!

Før jeg begynner på neste brann, må jeg først fortelle noe som er mer hyggelig. Branner er skumle saker, og trengs å bli fordøyd i små porsjoner. Tida gikk, krigen tok slutt, og tante Marie og onkel Nils flyttet til Herre, og Halvor og Hege overtok gården. Da blei det noen forandringer her og der, men stort sett så gikk det i samme ånden som det alltid hadde gjort, og Borghild og Jacob fortsatte å bo i annen etasje. Livet var ikke forandret for dem, annet enn at tante og onkel hadde flyttet videre, og tatt med seg bestemor Martha.

Dattera til Hege og Halvor het Helga, og hun hadde en bror som het Sverre. Hege var fra Fyresdal, og Halvor var fra Sauherad. Grunnen til at de havna på Einaren var at Hege hadde mye familie i området rundt der, og hun var blant annet i slekt med Jørgen, naboen vår. Helga forteller at de sto på Einaren og så at tyskerne bombet Herøya. Den dagen hadde Halvor gått på jobb på Herøya klokka halv sju om morran, og da de sto der og lurte på hvor bombene havnet, sa noen at de håpte det ikke var på Herøya, men det var det. Og Halvor blei veldig hardt skadet, og havnet på dødsrommet ni ganger før han endelig begynte å komme seg. Hofta hans blei knust under bombeangrepet, og det gjorde at han alltid hadde problemer med beinet sitt i all tid etterpå. Den gangen var det ingen krigserstatning å få, så de som blei skadd måtte klare seg selv på tross av store skader. Og det var ikke lett, men Halvor greide likevel å få kjøpt gården så de hadde noe å leve av.

Det var mye sang og musikk på gården den gangen. Noe av det koseligste som skjedde var når de fikk besøk i annen etasjen på kveldene. Min onkel Herberth og tante Martha kom på besøk, og tante Anna og onkel Arthur også. Arthur og Martha var fetter og kusine til Borghild. Da dro Jacob fram mandolinen og trekkspillet, og så trakterte tante Anna gitaren, og så blei det sang og spell i stua. Det lokket gjerne Halvor opp trappa med fiolinen under armen, han ville gjerne være med, og enda mer stas blei det når han dro i gang fiolinen. Dette var den gangen hvor folk hadde tid til å gå på besøk til hverandre, og det tror jeg var både sunt og godt, for det blei mye hygge av det, for samhold og fellesskap har alltid vært viktig til alle tider. Det forsvant litt etter litt, etterhvert som TV'en tok over folks tid og begynte å dominere kveldene. Men vi rakk heldigvis mange år med besøk til naboer og venner på kryss og tvers før dette skjedde. Vi er jo foreløpig bare rett etter krigen, og i mitt barndomshjem fikk vi ikke TV før 1970, og det var sikkert senere enn de fleste også. Jeg er veldig glad for at jeg vokste opp på en tid hvor det å gå på besøk fortsatt var vanlig, for jeg har så utrolig mange gode minner fra den gangen.

Onkel Herberth var jo en helt spesiell og fantastisk onkel med stor fortellerevne og ytterst musikalske evner. Han spilte aldri noe instrument som jeg så, men tenk at han kunne fise første vers av Ja, vi elsker. Fise er et fryktelig ord, rett og slett simpelt, ifølge mamma, som for øvrig mente at måtte man absolutt bruke et sånt ord, så var pruppe bedre. Ikke mange som har en onkel som kan det, men det hadde altså Elin og jeg. Han gjorde sikkert dette glansnummeret i annen etasje på nabogården også, mange år før jeg ble født, ganske sikkert til fryd for alle, og det blei alltid mye latter rundt en sånn opptreden. Og da jeg kom til verden i 1956 var den sikkert allerede godt innøvd og satt i tarmsystemet til onkel Herberth som en opus i Bethovens musikalske hjerne.

Onkel Herberth kjørte lastebil, og det var stor stas når han kom til Einaren med den. Han var vel en av dem som kom med de første bilene på Einaren, og han hadde altså lastebil. Det var likesom ikke en hvilken som helst bil, og det sto respekt av en sånn doning. Ellers så var det Jørgen og Juritz som var tidlig ute. Jørgen var kanskje den aller første, og ikke nok med det, men han hadde til og med hentet bilen sin i Tyskland, og det var ei svart folkevogn boble, og den husker jeg veldig godt. Tenk å kjøre rundt i utenlandsk bil, det var stort.

Litt tilbake til kjøpmann Egil Hansen. Han kjørte varer hver tirsdag og fredag, og han var den aller siste som greide å komme opp Einarbakken på vinterstid. Hvis ikke han greide det, var det umulig for alle andre også. Sånn var det med den saken. Han var verdens snilleste butikkmann, og jeg husker godt den hvite varebilen hans. Kona hans også. Het hun Marie, eller Anne Marie, tru? Jeg husker ikke helt sikkert. Men de var gode som gull begge to. Hvis jeg måtte vente på bussen nede ved Falkumbrua, fikk jeg enten kjøre med Egil hvis han skulle av gårde og levere varer, eller så fikk jeg hvert fall vente inne i butikken, godt og varmt, og da vanket det både kjærlighet på pinne eller en sjokolade. Jeg fikk aldri lov til å stå ute og fryse mens jeg ventet.

Men så må vi tilbake til mer brann på nabogården igjen. En kveld så var det to tjenestedrenger fra Seljord som drakk seg litt fulle. De bodde på et rom oppe i annen etasje, og plutselig kjente jentene at det luktet sterkt røyk derfra, og Ragnhild for ned i første etasje for å vekke Halvor som fikk på seg buksa i full fart, og for opp og inn til disse guttene. Der sto de to gårdsguttene og skvettet vann fra et vannglass på veggen som brant. Jeg vil tro de fikk seg en faderlig skrape etterpå. Jørgen kom for å hjelpe og slukke, og Ludvik og Kåre, og heldigvis gikk det bra denne gangen også, men det var svært nær en katastrofe. Jeg tenker at denne gården må ha hatt konstant englevakt, siden alle brannene endte godt.

Men det skjedde enda en gang til at det begynte å brenne, men da var det bare pipebrann. Alle på nabogården var i bursdagsselskap hos min bestemor Karen, og på gården satt gårdsgutt Håkon og fyrte i ovnene, og dermed tok det fyr i pipa. Dette så de fra vinduene i huset vårt, og alle løp for å slukke. Og det er altså denne gangen her at den historia jeg har hørt så mange ganger virkelig skjedde; nemlig at bestefar gredde håret før han dro for å bidra med brannslukking. Der satt han altså i selskap, og sikkert i finstasen siden de hadde besøk av familien, og helt sikkert aldeles striglet på håret som det var allerede, og enda så måtte han glatte på håret. Hvor nøye skal man være i en krisesituasjon? Det får meg virkelig til å smile, det var ganske sikkert en eller annen som ristet oppgitt på hodet, stønna og og sa at 'August, nå må du se å komme deg av gårde!!!!!!!!!' Alt endte godt denne gangen også, utrolig nok. Vår Herre må ha hatt ekstra god englevakt over nabogården siden alle tre brannene gikk så bra. Men det må ha vært en skrekkopplevelse. Jeg kan heldigvis heller aldri huske at det noensinne brant i de andre husene. Det blei vi spart for.

Se for dere en glad og kvikk gjeng sitte i graset på jordet rett utafor huset vårt. Med hvit duk og kopper og kaffe, og mat og kake. Det gjorde de da jeg var jentunge, det gjorde de den gangen også. Latteren sto til himmels, praten gikk, og de gode historiene satt løst. Forskjellen var bare at jeg ikke var født. Ungene på Einaren hadde andre navn, men de lekte på samme måten som vi gjorde. Hinka paradis og hoppa tau. Den gangen het de blant annet Ragnhild og Borgny, Kåre, Grete, Annelise og Olga. Det var nok flere også, og her er noen av navnene, men de er ukjente for meg. Åse, Dagmar og Lars, Ea, Gutten og Kalle. Jeg blei kjent med noen av dem seinere, for de som ikke flyttet bodde på Einaren da også, men som voksne og med egne familier, de fleste av dem på det tidspunktet. Men Kåre blei aldri gift. Det var slutt på barne- og ungdomstida, og de fleste etablerte seg med ektefeller og unger. Sånn er livet, den ene generasjonen avløser den andre, og sånn har det alltid vært, og sånn vil det alltid være. Det er livets gang. Annelise for eksempel, hun sydde min konfirmasjonskjole, og hun var mamma til min barndoms lekekamerater, Bente og Per Sverre.

Det var veldig strengt å vokse opp den gangen. Man måtte ikke plystre, det var stor synd og strengt forbudt, og man skulle helst ikke snakke heller. Det var høflig å tie, og greide du det var du vel oppdratt. Banne, spille kort, gå på dans og sirkus var bannlyst, og man måtte sikkert arbeide på sin frelse. I familien vår hadde vi en onkel som var prest, eller pastor, Han var ikke min onkel, men han gikk likevel under navnet onkel Johannes. Han var bror til min bestemor Karen, og derfor pappas onkel.

Johannes, den lille hvithårede mannen, var som sedvanlig i farta med sine mange predikener og historier. Og de samme historiene som vi hørte, de hørte også Ragnhild og Borgny mange år tidligere, og de frøys også på ryggen som jeg når de skumleste historiene kom.

Han var stadig på besøk, og en gang da jeg var lita og vi var på på besøk på Vegårshei hos tante Alfhild og onkel Olaf, var stua full av folk, og onkel Johannes var i sitt ess. Historiene kom på løpende bånd innimellom Guds ord som han siterte med knitrende stemme. Stemmen hans var veldig spesiell. Den knitret om kapp med knitringa i kaminen. Han hadde runde briller, og snakket som en prest, man trengte ikke lure på hva slags yrke han hadde. Han måtte ha opplevd ufattelig mye rart, så mye som han hadde å fortelle. Jeg husker særlig en historie om da han var ute på ski i snøstorm, og mistet sporet i stormen. Han sleit fælt, det minket på kreftene, og han visste ikke hva han skulle gjøre for å redde livet, men ba til Gud om hjelp og nåde. Og bønnhørt blei han, for det dukket opp en mann i løypa foran han, som han aldri fikk stoppet eller fikk i tale uansett hvor mye han ropte og skreik, men han lå bare foran han og snudde seg innimellom for å se at han fulgte, og onkel Johannes måtte bare henge seg på så godt det lot seg gjøre. Og frem kom han til slutt, og selvfølgelig var det en engel som hadde gått foran han der i løypa og holdt retningen og ledet vei, for vel framme løste han seg bare opp i tynn luft og ble borte.

Det er jo en fin historie, men jeg husker jeg var livredd for å gå og legge meg etterpå. Spøkelser eller engler, begge deler var like skummelt egentlig. Ved nærmere ettertanke tror jeg onkel Johannes og jeg har nøyaktig samme overbevisning. Han trodde på engler og at vi blir tatt vare på av en høyere makt, og den samme trua deler jeg. Jeg er helt sikker i min sak, og når jeg sier dette nå i dette øyeblikket, kan jeg se for meg hvordan han sitter der oppe og nikker bekreftende til hva jeg slår fast.

Helt til slutt vil jeg sitere et vers av våre største klassikere, nemlig Wergeland. Dette verset tror jeg dekker min barnetro. Jeg liker å stole på at det er sånn i dette på mange måter veldig kompliserte og krevende livet. Så enkelt er det. Jeg fikk dette med meg i barndommen fra mer enn onkel Johannes. Hele slekta mi var troende mennesker. Jeg ble nok rett og slett født med det som en genetisk arv fra mine forfedre som alle var gudfryktige mennesker.

Når jeg legger meg til hvile,
tretten engler om meg står,
tvende ved min høyre smiler,
tvende til min venstre går,
to på vakt ved hodeputen,
to ved foten dessforuten
to meg dekker,
to meg vekker,
en meg viser alle himlens paradiser.

Henrik Wergeland

Bildet er av Ragnhild og Borgny som jentunger, de står lent mot hesten. De var pappas søskenbarn.

DAGLIGLIVET

Og så har vi vært på besøk hos Helga, og vi hadde en utrolig fin kveld med henne. Inger og Sissel, døtrne til Helga, var der også, og Elin var selvfølgelig med. Vi snakket mye om hvordan dagliglivet var på Einaren den gangen, og hun hadde mye å bidra med. Det får en til å tenke hvordan alt har forandret seg, og hvor lettvint livet er i dag i forhold til den gangen. Men en ting er jeg sikker på, de hadde masse gleder den gangen, og alt de gjorde var krydret med humor og selvironi.

Etter at vi var hos Helga, har jeg tenkt mye på gamle Einaren, og alt hun fortalte om hverdgaslivet på Einaren, hvor tøft og tungt det må ha vært å bo der, særlig i begynnelsen, helt tilbake til før Helga og mammas tid på dette lille stedet. De giftet seg jo med voksne menn som hadde vokst opp på Einaren. Det var nok slitsomme år med mye strev, særlig på dager med dårlig vær. Og så var det sikkert gode dager innimellom da sola skinte. Jeg har et bilde fra 1920 hvor de aller første arbeidskarene som bodde på Einaren helt sikkert hadde jobbet med å legge vei. Bildet er tatt utafor huset vårt, og de står rundt en arbeidshest med ei kjerre som sikkert var full av stein som de hadde fjernet. De står der så staute og alvorlige med slegga over skuldrene, og det ligger svære steiner i veien som de garantert har jobbet med å knuse til smått. Veien ser ut som ei pløgsle, og det ser ut som det er gråvær, så en kan bare tenke seg så mye søle det måtte ha vært mellom alle steinene. Det er ikke et smil å se i steinansiktene deres, men jeg er sikker på at de kunne både le og smile. Det er min bestefar og noen av de andre karene som også hadde satt seg bo, og hadde bygget hus på Einaren. Konene var sikkert hjemme på kjøkkenet og tok seg av unger og lagde mat.

Mellom husene lå det brønner, en til hvert hus. Søstra mi og Sissel og Inger kan huske de brønnene, men det gjør ikke jeg. De brønnene var nok borte da jeg vokste opp. Men tenk at sånn var det. Skulle de ha vann til matlaging og vask av kropp og hus, gikk de til brønnen og dro vann opp med bøtter til de daglige gjøremål. Jeg husker veldig godt den hvite porselens-mugga med gullkant som sto oppe i et vaskevannsfat av samme slag. Det sto bare til pynt på en vaskeservant med skap og skuff i min barndom, men bare få år tilbake var det vann i den mugga alltid, klar til bruk. Så vasket de seg vel i sunlightsåpe, og skylte såpestykket godt før de la det tilbake i såpekoppen til neste gangs bruk. Stort sett var brønnene fulle, men det hendte at de nok gikk tørre om sommeren på det heiteste, men nede på Lilleinaren var brønnen aldri tom, for der var det et oppkomme. Så da måtte folk ned til Lilleinaren for å hente vann. Det var tungvint, men vann måtte de ha, så en måtte bare være glad til. Vann blei innlagt på Einaren i 1953, tre år før jeg blei født. Det er rart å tenke på at jeg var så nære å bli født uten vann innlagt i huset.

På vinteren var det tungvint med mye snø, og det måtte jo måkes og brøytes den gangen også, men med mye mer tungvine metoder. Vi har et bilde fra da jeg var bitte lita hvor Arne på Lilleinaren sto med hesten Gubben midt oppe i all nysnøen i veien. Gubben dro på en plog hvor alle ungene satt oppå sleden for å gi tyngde til plogen. Så moro som de sikkert hadde det mens hesten dro snøen til side, og Arne jobbet for å styre hesten! Ungenes jobb var å sitte tungt og godt, og ha det moro. Kan bare tenke meg at Arne kanskje ikke syntes det var like morsomt som ungene, i alle fall ikke alltid, men jobben måtte gjøres, og det var vel ingen vei utenom. For et blodslit det måtte være. Og dette var bare en av alle oppgavene som fulgte med det å drive en gård og ikke bare en gård, men nesten et helt sted for alle folka som bodde der til alle årstider. Det var bøndene som hadde hest som tok de harde taka, og ikke de som hadde fine jobber på kontor eller i butikk. Så Arne sto på til beste for alle bestandig.

Arne hadde mange slags jobber han. Karene var altmulig-mennesker den gangen, for det måtte de vel bare være, skulle man få ting gjort, men noen mer enn andre. Det var sikkert ikke annerledes med damene, men mannfolka tok nok de tyngste jobbene. Arne var god på å klippe hår, og det benyttet mannfolka seg av. Så når helga nærmet seg, og husarbeid og utearbeid var gjort, og det var nesten tid for endelig å sette seg ned, da kom karene på besøk til Lilleinaren og ville ha Arne til å klippe helgestussen. Så satt de på kjøkkenet til Helga da, der som hun akkurat hadde gjort reint til helga, og så klipte Arne hårmankene en etter en. Det er vel unødvendig å si at Helga ikke var like glad som kundene, for det fulgte mer arbeid med håret som falt, og den jobben måtte hun ta. De kom gjerne på dager som 16. mai og lillejulaften også.

Men, men, så blei det vel noen kroner ekstra til maten, og de pengene havnet oppi den røde plastsparegrisen på kjøkkenbordet som Arne hadde fått av Nusse, min mamma. Fem kroner klippen kostet det, og det blei jo penger av femmere også. Den gangen var en femmer mye mer verdt enn i dag, så med litt sparing så vokste det. Men karene sparte også penger på denne klippen, for de slapp å dra til byen eller Skotfoss for å klippe håret i salong, så det var en veldig kjekk ordning.

Jeg har lyst til å fortelle litt mer om den episoden som jeg fortalte om sist jeg skreiv, da Helga skulle ha Arnold og damene gjorde reint huset til hun kom hjem fra sykehuset med en baby en måned for tidlig født. Det var i mars og søla skvatt da fødselen kom i gang. Gunlaug og Even bodde nede, og Helga og Arne bodde oppe. Arne dro på nattskift på Myra som vanlig, og avtalen var at hvis noe skjedde med Helga når hun var aleine, skulle hun banke i golvet.

Utpå natta skjedde det at Arnold begynte å røre på seg, og markere at han ville ut. Lille Inger var bare halvannet år, og sikkert en vilter krabat, og Helga hadde kraftig svangerskapskløe, så hun klødde over hele kroppen som om hun var gal, og var sikkert i dårlig form. Da Arnold meldte sin ankomst banket hun hardt i golvet. Gunlaug gikk opp, og var med henne. Hun måtte passe ungene også når Helga dro av gårde, for på sykehuset måtte hun. Det var ikke vanlig å føde hjemme den gangen. Even satte i gang og fyre i alle ovnene. Da han var ferdig med den jobben, blei han sendt av gårde for å ringe etter drosje, og da gikk han opp til Jenny som bodde på toppen av bakken, og så hastet hun videre oppover til Ruth som bodde oppafor oss, for der var det tale-stasjon. Det var et stykke å løpe når en fødsel var på gang, men hun hadde sikkert raske og korte bein. Hun var ikke store dama. Så kom drosja, og av gårde for de.

I mellomtida kom alle damene og gjorde reint huset for den vordende moderen, og de til og med redde opp saxodivanen så den skulle stå klar til hun kom hjem med den nyfødte, og nektet alle i huset å legge seg der før hun var vel hjemme. Jeg spurte Helga hva hun følte den gangen da hun kom hjem til reint hus. Blei du glad? Svaret var et langt jaaaaaaaaaaaaaaaa.

Hun fortalte at på jordet utafor huset vårt var den plassen de kalte for Kaffiplassen. På gode dager satte de seg til der med brødskiver og kaffe, og koste seg i sola. Det var en avlang fjellnabb der som var akkurat passe å sitte på, og satt vi der var vi omgitt av stemor og fioler så langt øyet kunne se. Bortafor alle stemorsblomstene var det strå, lilla, røde og fiolette, og det var så fint å se på når de duvet i vinden.

Det var visst min bestemor Karen som innførte den tradisjonen, og det var mange gleder, mange fine stunder, mye latter og smil, sikkert mye sladder også, og prat om alt det rare mellom himmel og jord som foregikk der. Kanskje en aldri så liten kaffelur i grasset også.... Mens kvinnfolka pratet, blundet mannfolka med armene under hodet som pute. Det var sikkert beroligende å høre på summende damestemmer, og ungene som lekte i grasset lenger borte på jordet. De var sikkert ofte veldig trøtte etter alt hardt strev og arbeid. De som bodde på Einaren jobbet gjerne dobbelt, hadde jobb som holdt liv i familien, men jobbet med jorda også, som ga mat. Men jeg tror de var flinke til å finne måter å hygge seg på, til å finne avslapning, enkle gleder, og de var også flinke til å underholde hverandre med historier og tøys og spetakkel av ulikt slag. Den gangen fikk man ingen underholdning enn den man laget sjøl.

Nedafor oss bodde tante Kristine og onkel Ludvik. Tante Kristine var visst en ganske bisk dame, streng og kraftfull, til tross for sin lille og spinkle kropp. Damer har alltid vært noen kraftfulle vesener, og har hatt sine veier å utvise kraft og myndighet, uavhengig av kroppsstørrelse. Så også med tante Kristine.

Det var jul, og hun hadde brygget juleøl, det gjorde jo alle den gangen, men det blei ofte altfor mye futt i ølet, så hun forlangte at onkel Ludvik måtte gå ut for å sprette flaskene, for å slippe alt sølet inne. Det ble jo et salig søl om det spruta over inne. Ølet hadde nok kraft i seg til å sprenga flaska så den eksploderte i fillebiter, og det blir ganske klissete etter en sånn eksplosjon over alt. Det ville ikke tante ha i huset i jula. Så da sto onkel Ludvik ute på hellene mellom huset og uthuset og åpnet ølflaska i regnfrakk og svart paraply, så alt sølet kom på hellene i stedet. Sikkert kaldt og fælt, men bedre det en kjeft og smell fra en sint og stram kjerring.

Tante Kristine var kreativ også, så hun lagde drops hjemme på kjøkkenet. Deilige, store og søte drops med forskjellig smak og farge. Det var sikkert et sånt drops som en gang nesten tok mitt unge liv, men fordi pappa var snarrådig og snudde meg på hodet gikk det bra. Det var et rødt stort drops, rundt og ruglete men med skarpe kanter, smak av bringebær og sommer, og det spratt ut da pappa snudde meg opp ned. Jeg fikk aldri et sånt drops igjen siden av tante Kristine. Pappa sa nei. Hun hadde andre type røde drops også, med smak av lakris, og de var fulle av svarte anisbiter, tett i tett. Herlig, bare lukta var herlig.

Pappa pleide å kjøpe ting på tilbud. Det kunne være serviser, særlig, for det hadde han en forkjærlighet for, men det kunne også være mat, og en gang kjøpte han pultost på tilbud. Jeg har ikke så mye erfaring med pultost, men jeg pleide å kjøpe det for bestefar. Det var en liten hvit og rund boks, og Synnøve Finden hette dama på boksen, og hun lever visst på de boksene enda, utrolig nok. Vi snakker tross alt ganske mange år tilbake i tid.

Ettersom de sier så holder visst ikke pultost så lenge, så pappas innkjøp på tilbud den gangen blei visst litt dyrt likevel. Det var sommer, og altfor godt og varmt, og han måtte innse at osten ikke holdt ut til den var brukt opp. Pultost luktet ikke særlig godt, selv om gammalosten luktet verre, men den skulle være sunn og god med masse naturlig penicillin i seg. Bestefar hevdet alltid med klokkertro at pultosten holdt han frisk, og kanskje det, for gammel blei han.

Jeg blei nysgjerrig på pultosten når jeg begynte å tenke på den, så jeg leste på Wikipedia og fant dette:
Pultost er en surmelksost. Den består av løst, modnet ostestoff som er smaksatt med karve. Pultost er en av Norges nasjonale ostesorter, på lik linje med Gamalost, med tradisjoner langt tilbake i tiden.[1] Hvor selve navnet Pultost kommer fra, er det delte meninger om. Noen mener at det kommer fra det latinske navnet ”pulta”, som betyr grøt.[2] Pultost skal derimot ikke ha en grøtaktig konsistens, med mindre det er en smørbar type, slik som pultosttypen Løiten. Andre mener derfor at navnet Pultost kommer fra det danske ordet ”pult” som betyr klump, derav ”pultebyrde” som betyr å brekke i stykker.[3] Pultost er laget av syrnet skummetmelk og er derfor en magerost. Karve er med på å gi Pultosten den karakteristiske smaken. Ved lagring av osten vil smaken bli kraftigere. Pultost har blitt produsert i store deler av Norge og har hatt ulike navn; Fatost og Knaost er mest kjent på vestlandet, mens Ramost og saltost er mest kjent på østlandet.

Pultosten var fast pålegg på matbordet alltid hos bestemor og bestefar.

Damene var fantastiske til å bake den gangen ogs, og Helga som har mange minner i hodet, fant frem en oppskrift til meg som hun pleide å bake og servere til familie, gjester og potetplukkerne som fikk mat og drikke etter endt plukking. Her kommer den.
Det blir ei svær kake.

STUDENTERSTUMP

4 eggeplommer
1/2 kilo smør røres hvitt med 1/2 kilo sukker
700 gram hvetemel
3 ts bakepulver

4 eggehviter stivpiskes med hjulvisp
1 ts kakao
3 ss sukker
1 ts vaniljesukker

smør en form med smør og dryss med koskosmasse

legg et lag i forma med hvit deig
så et lag med mørk deig
så et lag med hvit deig
dra en pinne gjennom lagene for å lage mønstrete striper

stek på middels varme i midten av ovnen til gjennomstekt
sjekk med en strikkepinne om det henger deig på
når pinnen er tørr, er kaka ferdig
Helga

Jeg lærte tidlig av mamma å alltid skrive navnet til den jeg fikk oppskriften av under, så vedkommende skulle ytes full rettferdighet, og det har jeg aldri sluntret unna, på lik linje med at jeg alltid etter å ha spist egg, samler alt eggeskallet oppi hverandre og kjører skjea til bånns, for da redder jeg en sjømann fra å drukne. Dette har jeg lært videre til mine barn og barnebarn, og jeg har ikke tall på alle de sjømenn vi har reddet livet på i min familie opp gjennom alle år. Jeg har spist egg hver søndag så lenge jeg har levd, og jeg er snart 57 år. Det blir noen egg gjennom et liv, ja. Jeg har alltid vært veldig glad i egg.

Det er morsomt å tenke på alt det vi hadde den gangen og som fortsatt eksisterer. Glycinello håndkrem. 4711 eau de cologne. Spenol til spener og jur. Dreamy hårspray. Grønnsåpe. Sterilan såpestykke. Synnøve Finden. Zalo oppvasksåpe.

Det var en helt annen tid på alle måter, og man var preget av andre tanker og andre holdninger enn i dag. Enhver tid har sin verdi. Ingen tid er vel viktigere enn en annen tid. Menneskeheten har alltid vært i utvikling, og har vokst og ekspandert i forståelse og innsikt. Og gudskjelov og takk for det, ellers hadde vi vel fortsatt vært på vikingstadiet.

Etter mine begreper var denne tida kjempeviktig fordi det var tiden ETTER etterkrigstida, og folk begynte endelig å komme seg igjen, og få det godt. Det var begynnelsen på den perioden som bare skulle bli bedre og bedre helt frem til i dag, og i dag har vi det så godt at vi svømmer i velstand og overflod. Jeg tror det er derfor vi har kommet så langt vekk fra hverandre også, fordi ingen behøvde lenger å ta seg av hverandre, siden alle hadde det så godt materielt sett, og alle greide seg selv. Men det har nå alltid vært sånn at penger og velstand ikke på noen måte kan erstatte medmenneskelighet og omsorg. Så vi har kanskje mistet noe på denne utviklings-ferden...

Og så har vi vært på besøk hos Helga, og vi hadde en utrolig fin kveld med henne. Inger og Sissel, døtrne til Helga, var der også, og Elin var selvfølgelig med. Vi snakket mye om hvordan dagliglivet var på Einaren den gangen, og hun hadde mye å bidra med. Det får en til å tenke hvordan alt har forandret seg, og hvor lettvint livet er i dag i forhold til den gangen. Men en ting er jeg sikker på, de hadde masse gleder den gangen, og alt de gjorde var krydret med humor og selvironi.

Dagliglivet

Etter at vi var hos Helga, har jeg tenkt mye på gamle Einaren, og alt hun fortalte om hverdgaslivet på Einaren, hvor tøft og tungt det må ha vært å bo der, særlig i begynnelsen, helt tilbake til før Helga og mammas tid på dette lille stedet. De giftet seg jo med voksne menn som hadde vokst opp på Einaren. Det var nok slitsomme år med mye strev, særlig på dager med dårlig vær. Og så var det sikkert gode dager innimellom da sola skinte. Jeg har et bilde fra 1920 hvor de aller første arbeidskarene som bodde på Einaren helt sikkert hadde jobbet med å legge vei. Bildet er tatt utafor huset vårt, og de står rundt en arbeidshest med ei kjerre som sikkert var full av stein som de hadde fjernet. De står der så staute og alvorlige med slegga over skuldrene, og det ligger svære steiner i veien som de garantert har jobbet med å knuse til smått. Veien ser ut som ei pløgsle, og det ser ut som det er gråvær, så en kan bare tenke seg så mye søle det måtte ha vært mellom alle steinene. Det er ikke et smil å se i steinansiktene deres, men jeg er sikker på at de kunne både le og smile. Det er min bestefar og noen av de andre karene som også hadde satt seg bo, og hadde bygget hus på Einaren. Konene var sikkert hjemme på kjøkkenet og tok seg av unger og lagde mat.

Mellom husene lå det brønner, en til hvert hus. Søstra mi og Sissel og Inger kan huske de brønnene, men det gjør ikke jeg. De brønnene var nok borte da jeg vokste opp. Men tenk at sånn var det. Skulle de ha vann til matlaging og vask av kropp og hus, gikk de til brønnen og dro vann opp med bøtter til de daglige gjøremål. Jeg husker veldig godt den hvite porselens-mugga med gullkant som sto oppe i et vaskevannsfat av samme slag. Det sto bare til pynt på en vaskeservant med skap og skuff i min barndom, men bare få år tilbake var det vann i den mugga alltid, klar til bruk. Så vasket de seg vel i sunlightsåpe, og skylte såpestykket godt før de la det tilbake i såpekoppen til neste gangs bruk. Stort sett var brønnene fulle, men det hendte at de nok gikk tørre om sommeren på det heiteste, men nede på Lilleinaren var brønnen aldri tom, for der var det et oppkomme. Så da måtte folk ned til Lilleinaren for å hente vann. Det var tungvint, men vann måtte de ha, så en måtte bare være glad til. Vann blei innlagt på Einaren i 1953, tre år før jeg blei født. Det er rart å tenke på at jeg var så nære å bli født uten vann innlagt i huset.

På vinteren var det tungvint med mye snø, og det måtte jo måkes og brøytes den gangen også, men med mye mer tungvine metoder. Vi har et bilde fra da jeg var bitte lita hvor Arne på Lilleinaren sto med hesten Gubben midt oppe i all nysnøen i veien. Gubben dro på en plog hvor alle ungene satt oppå sleden for å gi tyngde til plogen. Så moro som de sikkert hadde det mens hesten dro snøen til side, og Arne jobbet for å styre hesten! Ungenes jobb var å sitte tungt og godt, og ha det moro. Kan bare tenke meg at Arne kanskje ikke syntes det var like morsomt som ungene, i alle fall ikke alltid, men jobben måtte gjøres, og det var vel ingen vei utenom. For et blodslit det måtte være. Og dette var bare en av alle oppgavene som fulgte med det å drive en gård og ikke bare en gård, men nesten et helt sted for alle folka som bodde der til alle årstider. Det var bøndene som hadde hest som tok de harde taka, og ikke de som hadde fine jobber på kontor eller i butikk. Så Arne sto på til beste for alle bestandig.

Arne hadde mange slags jobber han. Karene var altmulig-mennesker den gangen, for det måtte de vel bare være, skulle man få ting gjort, men noen mer enn andre. Det var sikkert ikke annerledes med damene, men mannfolka tok nok de tyngste jobbene. Arne var god på å klippe hår, og det benyttet mannfolka seg av. Så når helga nærmet seg, og husarbeid og utearbeid var gjort, og det var nesten tid for endelig å sette seg ned, da kom karene på besøk til Lilleinaren og ville ha Arne til å klippe helgestussen. Så satt de på kjøkkenet til Helga da, der som hun akkurat hadde gjort reint til helga, og så klipte Arne hårmankene en etter en. Det er vel unødvendig å si at Helga ikke var like glad som kundene, for det fulgte mer arbeid med håret som falt, og den jobben måtte hun ta. De kom gjerne på dager som 16. mai og lillejulaften også.

Men, men, så blei det vel noen kroner ekstra til maten, og de pengene havnet oppi den røde plastsparegrisen på kjøkkenbordet som Arne hadde fått av Nusse, min mamma. Fem kroner klippen kostet det, og det blei jo penger av femmere også. Den gangen var en femmer mye mer verdt enn i dag, så med litt sparing så vokste det. Men karene sparte også penger på denne klippen, for de slapp å dra til byen eller Skotfoss for å klippe håret i salong, så det var en veldig kjekk ordning.

Jeg har lyst til å fortelle litt mer om den episoden som jeg fortalte om sist jeg skreiv, da Helga skulle ha Arnold og damene gjorde reint huset til hun kom hjem fra sykehuset med en baby en måned for tidlig født. Det var i mars og søla skvatt da fødselen kom i gang. Gunlaug og Even bodde nede, og Helga og Arne bodde oppe. Arne dro på nattskift på Myra som vanlig, og avtalen var at hvis noe skjedde med Helga når hun var aleine, skulle hun banke i golvet.

Utpå natta skjedde det at Arnold begynte å røre på seg, og markere at han ville ut. Lille Inger var bare halvannet år, og sikkert en vilter krabat, og Helga hadde kraftig svangerskapskløe, så hun klødde over hele kroppen som om hun var gal, og var sikkert i dårlig form. Da Arnold meldte sin ankomst banket hun hardt i golvet. Gunlaug gikk opp, og var med henne. Hun måtte passe ungene også når Helga dro av gårde, for på sykehuset måtte hun. Det var ikke vanlig å føde hjemme den gangen. Even satte i gang og fyre i alle ovnene. Da han var ferdig med den jobben, blei han sendt av gårde for å ringe etter drosje, og da gikk han opp til Jenny som bodde på toppen av bakken, og så hastet hun videre oppover til Ruth som bodde oppafor oss, for der var det tale-stasjon. Det var et stykke å løpe når en fødsel var på gang, men hun hadde sikkert raske og korte bein. Hun var ikke store dama. Så kom drosja, og av gårde for de.

I mellomtida kom alle damene og gjorde reint huset for den vordende moderen, og de til og med redde opp saxodivanen så den skulle stå klar til hun kom hjem med den nyfødte, og nektet alle i huset å legge seg der før hun var vel hjemme. Jeg spurte Helga hva hun følte den gangen da hun kom hjem til reint hus. Blei du glad? Svaret var et langt jaaaaaaaaaaaaaaaa.

Hun fortalte at på jordet utafor huset vårt var den plassen de kalte for Kaffiplassen. På gode dager satte de seg til der med brødskiver og kaffe, og koste seg i sola. Det var en avlang fjellnabb der som var akkurat passe å sitte på, og satt vi der var vi omgitt av stemor og fioler så langt øyet kunne se. Bortafor alle stemorsblomstene var det strå, lilla, røde og fiolette, og det var så fint å se på når de duvet i vinden.

Det var visst min bestemor Karen som innførte den tradisjonen, og det var mange gleder, mange fine stunder, mye latter og smil, sikkert mye sladder også, og prat om alt det rare mellom himmel og jord som foregikk der. Kanskje en aldri så liten kaffelur i grasset også.... Mens kvinnfolka pratet, blundet mannfolka med armene under hodet som pute. Det var sikkert beroligende å høre på summende damestemmer, og ungene som lekte i grasset lenger borte på jordet. De var sikkert ofte veldig trøtte etter alt hardt strev og arbeid. De som bodde på Einaren jobbet gjerne dobbelt, hadde jobb som holdt liv i familien, men jobbet med jorda også, som ga mat. Men jeg tror de var flinke til å finne måter å hygge seg på, til å finne avslapning, enkle gleder, og de var også flinke til å underholde hverandre med historier og tøys og spetakkel av ulikt slag. Den gangen fikk man ingen underholdning enn den man laget sjøl.

Nedafor oss bodde tante Kristine og onkel Ludvik. Tante Kristine var visst en ganske bisk dame, streng og kraftfull, til tross for sin lille og spinkle kropp. Damer har alltid vært noen kraftfulle vesener, og har hatt sine veier å utvise kraft og myndighet, uavhengig av kroppsstørrelse. Så også med tante Kristine.

Det var jul, og hun hadde brygget juleøl, det gjorde jo alle den gangen, men det blei ofte altfor mye futt i ølet, så hun forlangte at onkel Ludvik måtte gå ut for å sprette flaskene, for å slippe alt sølet inne. Det ble jo et salig søl om det spruta over inne. Ølet hadde nok kraft i seg til å sprenga flaska så den eksploderte i fillebiter, og det blir ganske klissete etter en sånn eksplosjon over alt. Det ville ikke tante ha i huset i jula. Så da sto onkel Ludvik ute på hellene mellom huset og uthuset og åpnet ølflaska i regnfrakk og svart paraply, så alt sølet kom på hellene i stedet. Sikkert kaldt og fælt, men bedre det en kjeft og smell fra en sint og stram kjerring.

Tante Kristine var kreativ også, så hun lagde drops hjemme på kjøkkenet. Deilige, store og søte drops med forskjellig smak og farge. Det var sikkert et sånt drops som en gang nesten tok mitt unge liv, men fordi pappa var snarrådig og snudde meg på hodet gikk det bra. Det var et rødt stort drops, rundt og ruglete men med skarpe kanter, smak av bringebær og sommer, og det spratt ut da pappa snudde meg opp ned. Jeg fikk aldri et sånt drops igjen siden av tante Kristine. Pappa sa nei. Hun hadde andre type røde drops også, med smak av lakris, og de var fulle av svarte anisbiter, tett i tett. Herlig, bare lukta var herlig.

Pappa pleide å kjøpe ting på tilbud. Det kunne være serviser, særlig, for det hadde han en forkjærlighet for, men det kunne også være mat, og en gang kjøpte han pultost på tilbud. Jeg har ikke så mye erfaring med pultost, men jeg pleide å kjøpe det for bestefar. Det var en liten hvit og rund boks, og Synnøve Finden hette dama på boksen, og hun lever visst på de boksene enda, utrolig nok. Vi snakker tross alt ganske mange år tilbake i tid.

Ettersom de sier så holder visst ikke pultost så lenge, så pappas innkjøp på tilbud den gangen blei visst litt dyrt likevel. Det var sommer, og altfor godt og varmt, og han måtte innse at osten ikke holdt ut til den var brukt opp. Pultost luktet ikke særlig godt, selv om gammalosten luktet verre, men den skulle være sunn og god med masse naturlig penicillin i seg. Bestefar hevdet alltid med klokkertro at pultosten holdt han frisk, og kanskje det, for gammel blei han.

Jeg blei nysgjerrig på pultosten når jeg begynte å tenke på den, så jeg leste på Wikipedia og fant dette:
Pultost er en surmelksost. Den består av løst, modnet ostestoff som er smaksatt med karve. Pultost er en av Norges nasjonale ostesorter, på lik linje med Gamalost, med tradisjoner langt tilbake i tiden.[1] Hvor selve navnet Pultost kommer fra, er det delte meninger om. Noen mener at det kommer fra det latinske navnet ”pulta”, som betyr grøt.[2] Pultost skal derimot ikke ha en grøtaktig konsistens, med mindre det er en smørbar type, slik som pultosttypen Løiten. Andre mener derfor at navnet Pultost kommer fra det danske ordet ”pult” som betyr klump, derav ”pultebyrde” som betyr å brekke i stykker.[3] Pultost er laget av syrnet skummetmelk og er derfor en magerost. Karve er med på å gi Pultosten den karakteristiske smaken. Ved lagring av osten vil smaken bli kraftigere. Pultost har blitt produsert i store deler av Norge og har hatt ulike navn; Fatost og Knaost er mest kjent på vestlandet, mens Ramost og saltost er mest kjent på østlandet.

Pultosten var fast pålegg på matbordet alltid hos bestemor og bestefar.

Damene var fantastiske til å bake den gangen ogs, og Helga som har mange minner i hodet, fant frem en oppskrift til meg som hun pleide å bake og servere til familie, gjester og potetplukkerne som fikk mat og drikke etter endt plukking. Her kommer den.
Det blir ei svær kake.

STUDENTERSTUMP

4 eggeplommer
1/2 kilo smør røres hvitt med 1/2 kilo sukker
700 gram hvetemel
3 ts bakepulver

4 eggehviter stivpiskes med hjulvisp
1 ts kakao
3 ss sukker
1 ts vaniljesukker

smør en form med smør og dryss med koskosmasse

legg et lag i forma med hvit deig
så et lag med mørk deig
så et lag med hvit deig
dra en pinne gjennom lagene for å lage mønstrete striper

stek på middels varme i midten av ovnen til gjennomstekt
sjekk med en strikkepinne om det henger deig på
når pinnen er tørr, er kaka ferdig
Helga

Jeg lærte tidlig av mamma å alltid skrive navnet til den jeg fikk oppskriften av under, så vedkommende skulle ytes full rettferdighet, og det har jeg aldri sluntret unna, på lik linje med at jeg alltid etter å ha spist egg, samler alt eggeskallet oppi hverandre og kjører skjea til bånns, for da redder jeg en sjømann fra å drukne. Dette har jeg lært videre til mine barn og barnebarn, og jeg har ikke tall på alle de sjømenn vi har reddet livet på i min familie opp gjennom alle år. Jeg har spist egg hver søndag så lenge jeg har levd, og jeg er snart 57 år. Det blir noen egg gjennom et liv, ja. Jeg har alltid vært veldig glad i egg.

Det er morsomt å tenke på alt det vi hadde den gangen og som fortsatt eksisterer. Glycinello håndkrem. 4711 eau de cologne. Spenol til spener og jur. Dreamy hårspray. Grønnsåpe. Sterilan såpestykke. Synnøve Finden. Zalo oppvasksåpe.

Det var en helt annen tid på alle måter, og man var preget av andre tanker og andre holdninger enn i dag. Enhver tid har sin verdi. Ingen tid er vel viktigere enn en annen tid. Menneskeheten har alltid vært i utvikling, og har vokst og ekspandert i forståelse og innsikt. Og gudskjelov og takk for det, ellers hadde vi vel fortsatt vært på vikingstadiet.

Etter mine begreper var denne tida kjempeviktig fordi det var tiden ETTER etterkrigstida, og folk begynte endelig å komme seg igjen, og få det godt. Det var begynnelsen på den perioden som bare skulle bli bedre og bedre helt frem til i dag, og i dag har vi det så godt at vi svømmer i velstand og overflod. Jeg tror det er derfor vi har kommet så langt vekk fra hverandre også, fordi ingen behøvde lenger å ta seg av hverandre, siden alle hadde det så godt materielt sett, og alle greide seg selv. Men det har nå alltid vært sånn at penger og velstand ikke på noen måte kan erstatte medmenneskelighet og omsorg. Så vi har kanskje mistet noe på denne utviklings-ferden...

 

SAMHOLD

I går (2012) var Elin og jeg på besøk hos Ruth som var nærmeste nabo på Einaren. Hun er i dag nesten 92 år, og utrolig sprek, det må jeg si. Hun lagde suppe, stelte kaffe og kaker, og hadde en fart som er ganske beundringsverdig for såpass høy alder. Men sånn er det når en har et godt humør, og velger gjennomført å være takknemlig og fokusere på positive ting. Hennes holdning er at det er viktig å holde seg i aktivitet, hvile når en blir trøtt, selv om det betyr at noe må stå litt til senere, og trimme kropp og hjerne med bevegelse, trening, bøker og kryssord. Stelle blomster, være sosial, holde kontakt med familie og venner, og følge aktivitetene på Tabernaklet. Og fyre i vedovnen! Finne glede i de enkle tingene. Da har man det helt fantastisk, og kan rett og slett ikke ha det bedre. Og det tror jeg på.

Vi snakket mye om samholdet på gamle Einaren, hvordan man på en måte var som en stor familie, selv om ikke vi var det i kjøtt og blod. I dag begynner vi å forstå at vi må komme oss tilbake til flokken og passe på hverandre. Vi har i mange år levd hektiske liv, og snurret godt rundt vår egen radius, noe som betyr at vi har tenkt mest på oss sjøl og våre egne behov. Det blir ikke tid til noe annet enn å holde styr på sitt eget travle liv, og skaffe nok penger til alt det vi skal være med på å gjøre og rekke. To biler, hytte ved sjøen, hytte på fjellet, minst to utenlandsreiser pr år for hele familien, og handle det man vil av kostbar kvalitet til enhver tid. Et velutstyrt hjem med tipp topp utstyr. Det koster penger å få til alt dette, og man utvikler en form for egoisme, bortskjemthet og overfladiskhet som jeg tror ikke er så bra. Det er ikke noe galt med å ha disse tingene, men vi må ikke glemme å ta vare på hverandre, og dele med dem som ikke har. Når alt kommer til alt er dette i så fall noe vi gjør mot oss selv. Vi er en flokk av individuelle skapninger, og med de samme behov for omsorg og kjærlighet, og siden alle har den samme verdi, bør vi passe på hverandre, og se til at alle har det godt. Vi må dele med hverandre, og slutte å bare tenke på oss selv.

SAMHOLD
I dag skal jeg fortelle en historie som Ruth fortalte oss om hvordan de tok vare på hverandre den gangen på gamle Einaren, som er både rørende og viser hva ekte fellesskap og omsorg er. Jeg var ikke født da, så jeg må bare referere til hva hun fortalte, men jeg kjente jo til alt og alle, så det er ikke vanskelig å se det for meg og leve meg inn i det.

Da må vi gå tilbake til den gangen Helga på Lilleinaren skulle ha Arnold. Hun hadde to unger fra før av, Sissel og Inger, og hun bodde på gård med alt det medfører av hardt arbeid, pluss de to gamle svigerforeldrene Even og Gunlaug i første etasje. Det var ikke bare bare, det kan jeg love deg. Det var mars og vårløsning, og søla skvatt hvor du enn gikk. Selv om hun var glad for å få Arnold, kan en jo tenke seg hvor slitsomt det var å tenke på å skulle komme hjem og ta tak i hverdagen igjen med en liten baby på toppen av alt det andre som krevde. De hadde ikke så store plassen heller, siden de akkurat som oss bodde i annen etasje, og en sånn leilighet var ikke stor, så det vet jeg hvordan var.

Det var da damene på Einaren og nærområdet tok tak i situasjonen og tro til. Det var mamma Nusse, Ruth som forteller, en annen Ruth fra Vadrette, tante Martha, og enda et par stykker til, jeg er ikke helt sikker på hvem, men jeg kjente de helt sikkert. Disse driftige damene som sikkert hadde mer enn nok med sitt eget, gikk ned til Lilleinaren, bar ut møbler, tepper, ryer og puter, ristet og banket, gjorde storreint overalt, vasket vinduer, bar inn igjen og fikk alt på plass. De vaska tøy. To strøyk alt stryketøyet. To stoppa alt stoppetøyet. Dette var den gangen man tok vare på ting og reparerte, fordi det fantes ikke penger til å kjøpe alt nytt så fort noe gikk litt i stykker. Man lappet og stoppet. Og to satt ved symaskinen. Og ikke nok med det, men de bakte kaker og fylte kakeboksene, så alt skulle være klart for Helga både å komme hjem og ta i mot gjestene som skulle beundre babyen. Jeg kan vel bare tenke meg hvilken følelse av velvære det måtte være å komme hjem til noe sånt, og kjenne den gode lukta av reint overalt. Jeg kjenner det gjør godt i hjertet bare å tenke på det. Helga visste ingenting, så jeg tipper det lurte en tåre eller to i øyekroken da hun kom inn av døra hjemme, og det hele åpenbarte seg.

Ruth fortalte at dette var slett ikke eneste gangen de gjorde noe sånt. En av de nærmeste naboene våre, hun som het Ingrid og var gift med Juritz, hun hadde en sykdom som gjorde at hun måtte på sykehuset av og til. For henne gjorde de også rent huset til hun skulle komme hjem. To ganger gjorde det det. Da kan man snakke om omsorg altså. Men det var sånn det var. Og det var det som gjorde livet på Einaren trygt og godt. Bekymringen for å ikke bli tatt vare på og passet på, var unødvendig, for man visste at det alltid ville være noen som tok seg av deg, om nødvendig.

Livet var den gangen som nå satt sammen av både sorg og glede, og noen ganger var sorgene større enn man klarte å bære, og vonde ting skjedde. På Einaren bodde det også en familie med mange unger. Dette er også fra lenge før min tid, men det viser noe av den samme omsorgen. Kona i denne familien gikk i elva som vi pleide å si på Einaren, jeg husker godt det uttrykket. Hun var vel deprimert og greide ikke mer, og avsluttet livet sitt i Fareelva. Da er du langt nede, og vet ikke lenger hva du gjør, men man kan bare tenke seg hvor tungt det måtte være for en far med en ungeflokk på sju. Hvordan det gikk med alle disse ungene vet jeg ikke, men i alle fall en av dem havnet hos en annen familie på Einaren, og fikk vokse opp der som stebarn hos dem.
Jeg synes det er nydelig å tenke på, og ser for meg hvor stor betydning det måtte ha for henne det gjaldt. Jeg håper at de andre ungene også fikk et hjem og ha det godt hos andre, eller kanskje de blei hos faren og hjalp han. Skulle ønske jeg visste mer om dette.

Ruth fortalte også noe som jeg ikke har tenkt nok på betydningen av. Hun ga meg også et bilde av pappa som jeg ikke hadde fra før. Det blei jeg glad for, for pappa var på en måte litt usynlig han. Veldig stille og rolig, og gjorde lite av seg. Mamma var mye mer synlig, og tok mye mer plass. Jeg vet ikke om hun dominerte over pappa, for kanskje var det var nettopp sånn han ville ha det, et litt stille og rolig liv i bakgrunnen av mamma. Men det Ruth minte meg på, var praten over havegjerdet med pappa, og hvilken betydning den hadde som avlastende terapifaktor i en strevsom hverdag.

Pappa lå jo alltid på knea i haven og lukte og stelte med blomstene. Det var hans domene. Han elsket haven sin, mamma sa mer enn henne, for han stelte sååååå omsorgsfullt med den, og kanskje hun savnet litt mer av den samme spesifikke oppmerksomheten. Han var nok ikke av den romantiske sorten min pappa, men han var en snill og fredelig mann. Ruth elsket også haven sin, blomstene sine og bærbuskene sine, så de delte nok samme glede over dette mirakelet som vekst, blomstring og grøde er. Så de lukte i beda på hver sin side av havegjerdet, og gjødsla og prata og løste store og små problemer, og kanskje til og med verdensproblemer av og til. Det var så koselig og fryktelig viktig, sa Ruth, og gjorde at hverdagen glei over humplene på en litt lettere måte. Jeg fikk et bilde av pappa som en god venn og nabo, og en som var god å prate med for andre, og en som gjorde livet litt lysere for andre. Og dette gikk selvfølgelig begge veier. Nabopraten med Ruth gjennom nettingen betydde sikkert like mye for han.

Jeg husker jo også at praten gikk over havegjerdene mellom damene, men det jeg av en eller annen grunn dro til meg, var dette med krisa på Cuba, sjudagerskrigen i Israel, profetiene i Tabernaklet, hamstring av hermetikk i kjelleren, og Jesu gjenkomst og dommedag. Skrekkvisjoner i ei lita jentes ører. Omsorgs-praten glapp for meg, men det har selvfølgelig også vært mye av det, og jeg både ser og hører det i ånden nå, og tenker at det var fint og godt.

Det er mange historier å fortelle. Søstra mi fortalte hvordan hun husker da Ruth var gravid, det måtte vel være med Jørn da kanskje, eller var det Åshild, at hun lå under ripsbuskene nederst i haven og hvilte og avkjølte seg, mot gjerdet vårt. Der lå hun og slappet av på ryggen rett på den kalde jorda, i skyggen under ripsbuskene, med magen i været. Det var så varmt at hun holdt på å renne bort, og det var sikkert vidunderlig å ligge der og ta seg en liten hvil for en sliten rygg. Jeg synes jeg ser det for meg. Det er et herlig bilde. Jeg så aldri det skjedde, men det gjorde Elin, og Ruth bekreftet det, og nå er det på plass inne i hodet mitt, og kommer til å sitte der. Kanskje pappa lå på knea og luka på den andre sida, og så prata de om unger og blomster og pliktene som sto i kø og ventet.

Dette var før flåtten, så man kunne trygt legge seg på bakken uten å tenke så mye som en liten tanke på om det skulle komme et lite, men farlig monster å finne seg en lun og varm plass på kroppen din og begynne å suge blod, og spre stygge bakterier. Jeg misliker sterkt at dette villdyret har blitt oppfunnet. Det er trist å ikke kunne ligge i grasset uten å måtte vaksinere seg først. Huff. Det er veldig fristende å si at alt var så mye bedre før, men hvis jeg sier det, har jeg plassert meg selv som gammel, for dette er de gamles utsagn, og jeg vil ikke begynne å se på meg selv som gammel. Ruth sa at når du begynner å uttrykke den slags ord, så begynner det å skje med en gang. Det blir virkelighet. Det du sier, det manifesterer du, så enkelt er det. Så den unge damen på 92 år ganske straks, er helt på linje med mine favorittforfattere, de største innenfor spiritualitet og området tankens kraft.

Tankene vandrer videre til høsten og når potetene skulle opp av jorda. Jeg husker veldig godt det, og jeg var med på det sjøl også. Men det jeg ikke visste var at potetene skulle opp av jorda første oktober. Det fortalte Ruth. Været spilte liten rolle, det måtte skje uansett vær, for datoen hadde gamle Even bestemt, og da blei det jo mange ganger sånn at de lå på firkrabben i åkeren i øspøs regnevær og tok opp poteter. Denne sjauen var alle med på, i alle fall en stor gjeng, og potetplukkerne fikk frokost, nydelig suppe, kaffe og kveldsmat til slutt, pluss en bøtte poteter som takk.

En ting har jeg lurt på. De var jo så kristelige og bibeltro disse menneskene, så hvordan var det hvis første oktober falt på en søndag? Var det da så nøye at da måtte de ta opp potene dagen før eller etter? Det må jeg spørre Ruth om hun husker, eller kanskje de fra Lilleinaren husker hvor nøye bestefar Even var på dette. Det spørs om de kunne bryte helligdagen. Det var veldig nøye den gangen.

Tenk så koselig de hadde det! Jeg hører summet av stemmer, latter og smil, og ser de trøtte ryggene og de slitte hendene med møkkete sprekker. Og jeg kan også forestille meg hvor fint det tross alt var å ligge i åkeren hvis været var godt og sola varmet ryggen, kanskje såpass mye at de kunne hive skjorta. Det kunne være riktig fine sensommerdager i oktober. Mamma hadde skjerf som var knyttet oppe på hodet, og armforkle over skjørtet. Bukser fantes ikke den gangen, i alle fall ikke i mammas garderobe, og jeg tviler vel på om det fantes i de andre damenes klesskap heller.

Også her var det samhold. Alle hjalp hverandre og støttet hverandre når noe skulle gjøres, eller det for eksempel skjedde noe. Hvis noen skulle gifte seg, var det innsamling av penger til gave. Det samme hvis noen døde og det var begravelse, så samlet man til krans og siste hilsen. Fikk noen baby, så kom alle på besøk med gave til ungen. Runde år skulle også feires med nabogave, og da gikk en rundt og fikk penger av alle, og så blei det kjøpt inn gave, eller blomster.

Vi bodde jo så landlig og fint, men enda gikk vi ut av hagene på fellesturer i skogen like rundt, og fant oss fine plasser og koste oss med kaffe og kaker. Kaffekjelen blei hold varm med avispapir rundt. Vi gikk på skautur og satt og solte oss i vårsola også, og det var faste plasser til alt. Kaffe, soling, Sankt Hans-bål, vasking og tørking av tøy, bading, bærplukking osv. Alle var lommekjent i skauen, og visste om de beste plassene for alt.

Sankthansbålet samlet de opp og tente på på jordet bak huset til Harald. Det var et nydelig jorde, og godt egnet til Sankthansfeiring, med god plass for ungene å løpe rundt. Der hadde vi med oss mat og kaker, kokte kaffe på bålet, spiste og koste oss, leika og sang. Det var hvis det var fint vær. Hvis det ikke var det, holdt vi oss hjemme og fyra på ovnen. Alle vet hvor kaldt det kan være på en Sankthansaften. Men hvis været var deilig, blei det seint. Det var ingen som tenkte på leggetid da, det var jo dessuten sommerferie, og den varte i all evighet også!

Ungene var trygge her. Vi var ikke så mye utafor Einarens grenser bortsett fra når man måtte til byen i nødvendig ærend. Vi fikk jo heller ikke lov til å forlate området før vi blei store nok. Ruth fortalte at Jørn var 16 år før han fikk lov til å reise til byen, og da var det 17. mai. Jørn og Arnold dro sammen, mens Ruth og Jørgen dro til Skien litt senere. Da de kom hjem utpå ettermiddagen, lå Jørn og sov i senga si. Det hadde vært kjedelig i byen, så de dro like godt hjem igjen.

Jørn og Gunnar hadde tendens til å ikke komme hjem til middag klokka fire. Da blei det spising i hytt og pine, og maten måtte varmes opp flere ganger, og det blei Ruth lei av. Så til slutt sa hun at den som ikke kom til middag til fastsatt tid, kom til å måtte vaske opp etter middagen. Sånn blei det, og denne regelen gjorde at til slutt satt de alle sammen rundt bordet da klokka var fire, for ingen ville ta oppvaska, og så spiste de i ro og fred, uten at noen behøvde å være urolig, eller ergerlige. Og så sto vel Ruth igjen aleine med oppvaska til slutt, men i alle fall blei alle ferdige på likt, så hun foretrakk nok heller det. Og da benken endelig var blank, dumpet hun sikkert ned i en stol for en lur, eller så kanskje hun la seg under ripsbuskene for å ta seg en middagslur.

Det skjedde ulykker av og til. Jørn brakk beinet i hoppbakken på det bratte jordet ned mot Lilleinaren. Det kom en kar fra Gulset som han ville vise hvor flink han var til å hoppe, og dermed gikk det gærent. Gunnar, storebroren, falt ned av ei turnstang som en nabo hadde i skauen bortafor husene, så han skada seg veldig nær øyet. Det var bare et under at han ikke tok selve øyet. Men takk, kjære Jesus, det gikk bra, fortalte Ruth. I så fall hadde han endt opp som en enøyd banditt. Nei ikke banditt, Gunnar var snill han. Dette kom på toppen av den gangen han blei bitt av ei rotte i Fareelva. Eller som Åshild mente; det var ikke i elva, men i kjelleren. Men jeg tenker at den gutten skjedde det alltid noe rundt, så det kan sikkert ha vært begge steder. Åshild fikk ertesuppe over seg og forbrant seg så hun har arr selv i dag. Å, som jeg lei med henne den gangen, den nydelige, stakkars lille ungen.

Heldigvis gikk det bra med oss de fleste gangene. Vi blei bevart fra alt vondt og vokste opp med alle lemmer og vettet i behold, og vi kom oss videre i livet alle sammen, og startet nye familier med bagasje fra både oppdragelse og holdninger hjemmefra, og vi blei voksne og eldre og snart er vi på vei mot alderdommen, og vi har fått unger og svigerbarn og barnebarn og venner og nettverk, og innimllom dette er noen av trådene fra Einaren fortsatt sterke.

Vi har gitt det vi lærte hjemme videre til våre unger igjen, og de gir det videre til sine. Vi holder sammen, gleder oss over gammelt og nytt, mimrer og minnes, prater og passer på at ikke all kontakt skal bli borte. Noen treffer hverandre oftere enn andre, fordi de blant annet bor sånn til, men vi kommer sammen en gang i blant alle sammen, og det er kjempekoselig. Mange er borte, men noen av de eldste lever fortsatt, og snart skal vi på besøk til neste 92 åring, Elin og jeg. Det er Helga fra Lilleinaren, og hun fylte nettopp 92 år! Ruth fyller til sommeren. Det er flott, det må jeg si. Jeg gleder meg til å se henne og mimre mer.

Jo eldre jeg blir, jo viktigere blir det for meg å jobbe meg tilbake til kilden. Man lengter liksom hjem til stammen på et vis, og det kjennes så herlig å få alle bitene til å fylle bildet enda bedre. Jeg hadde ramma rundt og masse biter, men noen manglet, og det å få fylt bildet enda mer, det er jeg absolutt klar til. Så runden rundt til de som nå er eldst skal fortsette fremover. Det er planen, og jeg håper de vil ta imot Elin og meg. Folk drar på øyhopping. Vi skal på minnehopping.

Det er så interessant og spennende å tenke på at det var ei tid på Einaren før min tid også, og jeg tenker ofte på hva de sleit med den gangen. Det kommer mer om dette ettehvert, og i dag legger jeg også ved noen bilder fra både min tid og riktig gamle dager. Det er avisutklipp som mamma har tatt vare på. Mamma var flink til å bevare gamle ting som sier både noe om tida, dagliglivet, og kultur og tradisjon den gangen. Mamma skrev blant annet mye i avisa.

FØRSTE JULEDAG PÅ GAMLE EINAREN

Etter julaften kom det flere festdager. Det gikk i grunn i ett med besøk hit og dit.
Enten så gikk vi på besøk eller så fikk vi besøk. Etter julaften kommer første dag, og den har kommet like sikkert som en lås i alle år. Det som også var like sikkert som at førstedag kom, var at da skulle vi til bestemor og bestefar på besøk. Det var kort vei, for det var bare rett ned trappa. Når jeg går den trappa i dag, synes jeg det er nesten som en hønsetrapp, kanskje litt bedre, men ikke langt unna, med veldig smale trinn og krappe svinger. Jeg går veldig forsiktig. Da jeg var lita løp jeg opp og ned på lette føtter, og tenkte aldri over at den var verken smal eller trang. Opp og ned som en virvelvind, og det var ganske gøyalt å skli på rekkverket også. Svusjjjjjjjjjj, og så var jeg nede. Nesten. Den siste biten var det ikke noe rekkverk, så en måtte gå da, hvis en ikke ville hoppe. Det hendte nok jeg gjorde det også, men mamma ropte hysterisk at det var farlig, jeg kunne skade meg, så var hun i nærheten gikk jeg, eller hoppa to og to trinn av gangen.. Ikke så rart hun var redd for den trappa, for søstra mi blei dytta ned den trappa en gang, og da slo hun seg fælt. Men hvem dytta henne? Jo, det var liksomsøstra hennes det. Det var nemlig sånn at før jeg ble født, så hadde Elin en liksomsøster, men det skal jeg fortelle mer om litt senere. Nå skal vi først feire romjul!

Tilbake til jula. Da var jo som regel tante Alfhild og onkel Olaf hjemme på besøk, så det var virkelig stas, pluss at to tanter og to onkler fra Høyda og to søskenbarn kom på besøk. Bordet var pynta med hvit duk og rød løper, levende lys og engler. Lysa og englene sto på en pyntespeile på midten av den røde løperen. Bestemor og bestefar hadde en liten, rund messinglysestake med mange små hvite eller røde lys, og over de brennende lysene snurret engler som spilte på fløyter og harper rundt og rundt, drevet av varmen fra lysene, og mens de snurret rundt ga de fra seg singlelyder, og det var bare aldeles nydelig. Himmelsk singlemusikk. En kunne ikke komme nærmere himmelen. Det var utrolig fascinerende å sitte og følge denne englerunddansen med øynene. Jeg hører lyden av englene enda, og der jeg satt som lita jente og drømte, så jeg levende for meg at det var sånn de virkelig spilte på harpe og fløyter i himmelen.

Rundt bordet satt vi alle sammen. Mamma og pappa. Bestemor Karen og bestefar August. Elin og jeg. Tante Alfhild og onkel Olaf. Tante Martha og onkel Herbert. Tante Anna og onkel Arthur og Tormod og Sven. Vi sang for maten, og så blei middagen servert. Det var ribbe og surkål denne dagen også. Det luktet like godt som på julaften, men likevel var ikke spenningsnivået like høyt. Det hadde liksom landa litt, og det var nesten mer stas å sitte rundt bordet da enn på julaften, for det var ingenting som hastet, og så var vi jo mange flere, så det var enda mer stas, latter, spetakkel og moro. Jeg hadde tid til å beundre serviettene, og glede meg til å legge min og mammas i esken hvor alle serviettene mine lå. Mamma var veldig flink til å hjelpe meg å spare på servietter, så den var ganske full. Det begynte å bli vanskelig å få igjen lokket. Hver gang hun var ute på besøk, på møte, forening eller støttelaget, passet hun alltid på å ta med seg hjem servietten sin. Ubrukt, selvfølgelig. Jeg elsket særlig de tynne, fine serviettene som knitret ordentlig når du tok i dem. Og til jul var det naturligvis ekstra gildt med de fine julemotivene, med engler, snø, reinsdyr, juletre, nisser og julekuler i skjønn forening. Maten smakte bedre også førstedag, for en hadde liksom tid til å kose seg. Det smakte aldeles herlig.

Det eneste som var litt annerledes på menyen den dagen var desserten. Det var ikke riskrem, men hermetiserte pærer til dessert, servert i den brune glassbollen som bare blei brukt til pent, og det blei servert pisket krem i den brune mugga som hørte til bollen. Å du herlige og vidunderlige sommer som ga oss en så søt og deilig avslutning på julemiddagen! Pærene svømte i glassklar lake, og kremen rørte jeg ut i laken til den var bare hvit suppe, men det var da laken smakte aller best. Aroma, kalte mamma det. Vidunderlig aroma! Ikke noe så simpelt og hverdagslig som smak, men aroma! Det ordet rommet uendeligheter av så mye mer enn bare ordet smak. Smak var hverdag, og følelsene var mer av det trivielle slaget, helt greit nok. Men aroma var et ord som var hundre ganger mer kultivert, og det løftet deg over hverdagen, og inn i skikkelig høytid og fest. Takk og pris at jeg hadde en mamma som hadde ordet i sin makt, for om ikke pengepungen var så rikholdig, så kan man løftes høyt over dagliglivets strev og slit, med bare ord alene. Helt inn i de rikes verden, til de rikes bord. Mammas ord og fortellerglede stimulerte fantasien min, og tok meg avsted ut av det grå og inn i et glitrende univers.

Etter middagen gikk vi rundt juletreet. Bestemor og bestefar hadde ganske stort juletre, for de hadde mer plass enn oss. De hadde et gammelt tråkkeorgel også, og tante Anna som var spilledyktig, akkompagnerte oss mens vi sang. Jeg ser ganske tydelig for meg hvordan det så ut. Pappa, skeiv i ryggen, lett haltende, han hadde jo ødelagt beinet sitt en gang. Mamma, stor og tykkfallen, i finkjolen sin. Bestemor, lita og krokete, med håret rullet i en liten tull i nakken. Bestefar, ganske høy og slank, med hvitt, flott kjemmet hår. Tante Martha, tynn og smilende og med krøllete brunt hår. Onkel Herbert, stor og diger, alltid full av spetakkel. Tante Alfhild, hektisk rød i kinna, og pen og nydelig. Onkel Olaf, med sitt glade smil og tynne hår. Tante Anna, med røde krøller på stolen foran orgelet. Onkel Arthur, liten, med mørke briller på nesa, og veldig skøyeraktig flir. Søstra mi, med blondt hår som bølget seg fint, mye finere enn mitt. Sven, rund og blid og med kort guttesveis. Tormod, kjekk kar på vei mot voksen. og jeg, den lille jenta med lyseblå øyne og fregner på nesa, og krølltangkrøller i håret. Og sangen? Jo, den var kjempebra den! Det låt godt under stuetaket i stua til bestemor og bestefar. Vi var finke til å synge, og tante Anna var en god musikalsk leder.

Og så blei det jo selvsagt kaker og kaffe utpå kvelden. Tørre kaker og bløte kaker, og kaffe som var kokt på stor kjele på gammeldags komfyr, av kaffebønner som blei malt på kverna på kjøkkenet. Kaffekjelen blei holdt varm på platene på vedafyren. Og kaffen blei kokt av onkel Olaf etter hans spesialoppskrift. Han kalte den «8 kopper vann og 12 skjeers kaffe». Det skulle være skikkelig kaffe, ikke noe tynt skvip. Ikke noe 'dette hadde vært godt vann hadde det ikke vært for all gruten-skvip'.

Dette var før TV'en kom, så underholdninga blei den vi laga sjøl, og det var ikke kjedelig i stua vår når alle var samlet, enten det var jul eller andre tider. Humøret var godt hos alle, fantasien rikelig, alle var egentlig fortellere, for sånn blei det jo når man selv måtte skape atmosfære. Man blei aktiv underholder, og ikke passiv, som folk lett blir i dag når de bare sitter og glor på en skjerm. Det gikk på småprat, historier, minner fra gamle dager, de diskuterte, og ikke minst tulla og tøysa en hel masse. De koste seg, og atmosfæren var god. Det var vel langt fra alle dager som var like lette for disse sliterne, og de strevde nok mer enn folk gjør i dag, for alt var så mye mer tungvint på alle måter den gangen, men når de kom sammen i festlig lag, var det verken tungt eller trist. Det var humoren som rådet. Bestemor Karen var ikke mye livat egentlig, hun var den stilleste av alle sammen, der hun satt og rugga fram og tilbake i gyngestolen ved ovnen. Men det betyr ikke at hun ikke kosa seg, for det tror jeg hun gjorde. Hun var bare av det mer alvorlige slaget, og ingen smilende gammel dame. Jeg så vel kanskje et lite smil av og til, men det var verken bredt eller godt synlig. Hun så litt besk ut, men hun var snill.

Og til slutt blei det seine kvelden og leggetid for ei lita jente. Jeg likte aldri å måtte gå fra det gode selskapet, men det måtte jeg til slutt. Og da lå jeg i senga i alkoven og hørte på latteren og summingen av praten fra stua nede, og knitringa i vedafyren, helt til søvnen tok meg med inn i drømmeland.. Ute var det kaldt og mørkt under stjernehimmelen, og trærne var tunge av snø. Perfekt for en skitur neste morgen.

Og så blei det juletrefest på bedehuset, i romjula, med gang rundt juletreet og underholdning av skolemusikken. Dit kom halve Einaren, og hele Gulset, Strømdal og omegn, pluss selvsagt alle de som hørte til på bedehuset når det ikke var jul også. I en liten jentes hode var det de kristne og de ikke kristne. Hvordan trakk jeg den slutningen? Det var vel fordi den gjengen som var aktiv på bedehuset, sto for et livssyn og holdninger og verdier som fordret aktivitet, mens gjestene som kom til bedehusfestene, var dem som ikke bidro med noe, og som bare ville ha kosen som fulgte med. Ellers deltok de ikke, og viste ingen tegn til interesse. Og da kom jeg antagelig til at da var de ikke kristne. Jeg mente å ha oppfattet at med det å være kristen fulgte det mer enn bare kosen. Man måtte bidra. Ellers var du ikke kristen. I alle fall var du ikke mer enn halvkristen. Kanskje bare en kvart.

På dette bedehuset kom nissen og delte ut godtposer, og vi drakk rød julebrus og sterk kaffe, og gumlet på boller, sjokolade og appelsiner. Også var det tale, fellessang og bønn, og gang rundt juletreet på klissete linoleum. Skoa hang fast i rødbrusen som var velva utover golvet. Vi hadde to store ringer, og de gikk hver sin vei når de endelig fikk gått seg i rute. Det var varme, svette hender, og vi sang nok enda mer julesanger den gangen enn vi gjør på de få juletrefestene som er igjen i dag. Vi sang og vi gikk og småløp rundt det staselige treet som sto midt på gulvet, alt etter hvilken sang vi holdt på å synge. Gildest var det med 'O jul med din glede', og 'Jeg gikk meg over sjø og land'. Også 'Så går vi rundt om en enebærbusk'. Disse sangene var det fart i, og derfor var de favorittsangene mine.

Juletreet var vakkert pynta med kuler, glitter og stas, og stjerner som mannen til Olga, den sinte damen som bodde på Einaren, hadde laget av papir. De var riktig fine, og hjemme hos oss også hadde vi sånne stjerner på treet. Jeg vil tro de hang på hvert eneste tre på Einaren. Idag har jeg en eneste igjen, og den må tas vare på som en hellig skatt. Aldri kan vi få laget sånne fine stjerner igjen. Det var så mange tagger på dem at du aner det ikke. Jeg tror at å få laget enn sånn stjerne er like umulig som å prøve og bygge en pyramide. Ingen vet i dag hvordan man bygget pyramidene, fordi man kjenner ikke konstruksjonen fra den gangen. Kanskje ingen kan lage en sånn stjerne idag, for man ikke kjenner konstruksjonen han laget stjernene etter. Ikke vet jeg.

Og når festen var slutt, og alt var ryddet etter felles innsats, var det hjem i kald bil som enten var Arnes, eller Einars bil. Og like spennende var det hver gang om det var mulig å komme opp Einarbakken hvis det snødde eller var glatt. Den bakken kunne by på litt av hvert, men som regel gikk det godt. De karene der visste hvordan de skulle manøvrere bilen opp den bratte bakken, og hva de måtte gjøre hvis de mot all formodning virkelig ikke kom opp. Da måtte vi bare ta beina fatt. Når vi så endelig var hjemme, var det usigelig godt å legge seg i senga og pakke seg langt under dyna, og lukke øya og vente på neste fest som var nyttårsaften.

Vi pleier alltid å si at jula varer helt til påske. Den gjorde nesten det den gangen. I hvert fall til tjuende dag jul. Man pyntet ikke ferdig før lillejulaften, men så sto til gjengjeld all stasen til langt uti januar. I dag begynner hele jula til advent, og så ribber man treet og hiver all julestasen ut FØR nyttårsaften har kommet. Man hiver ut jula i romjula! Hva gir du meg. Det er da for gæli. I mitt hus varer jula lenger, men ikke så lenge som til påske altså. Men så har jeg kunstig juletre, så det står jo litt...og jeg har vel glemt hvordan det var å subbe sokkelesten i barnåler..

Uansett. Jula var hellig, og den var viktig, og den hadde et ekte budskap, og vi kunne bibelhistoria rundt jula på rams, og var aldri i tvil om nøyaktigheten av når Jesus blei født. Det var selvsagt den 24. desember, og englene, de som en gang sang over Betlehemsmarken, de kom selvsagt ned i skjulet hos oss, og ingen andre steder. Joda, nå glemte jeg selvfølgelig de som sto rundt senga mi når jeg skulle sove. Men de hadde jo allerede kommet. Juleenglene, de kom ned i skjulet, for det sto det i sangen.

Gjett hva jeg fant på en hobbybutikk på Herkules! Tror du ikke jeg fant en 3 for 2-pakke der med akkurat sånne stjerner som mannen til Olga pleide å lage. Det var nesten en skuffelse, for jeg var jo helt sikker på at han var den eneste i hele verden som kunne kunsten å lage slike stjerner. Men fine er de, det må jeg innrømme. Jeg burde hatt et bilde av min egen lille stjerne fra den gangen, men det fant jeg ikke. Og jeg orket ikke dra fram julepynten i september, så da får det være greit med en Herkules-stjerne.

JULA PÅ GAMLE EINAREN

Da jeg var lita jente var jula noe helt og aldeles spesielt. Jula er jo spesiell i dag også, men det har liksom gått litt inflasjon i den, og den har dessuten blitt veldig kommersiell. Det er ikke så mye igjen av det gamle budskapet som jeg synes gjør jula meningsfull. Og selv om vi opprettholder de gamle tradisjonene, så er nok dessverre litt av magien borte, sånn følelsesmessig, må jeg nok innrømme. Men vi er gode på å skape magi, så ytre sett er den der i alle fall, og det er jo viktig, særlig for barna.

Men den gangen var selvfølgelig jula hvit, og det var mengder av snø. Høye brøytekanter. Jeg kan ikke huske en eneste gang fra mine barneår at jula ikke var hvit. Selvfølgelig ikke. Neida, ikke tale om. Det skjedde ganske enkelt ikke. Det var ikke bare det at snøen lå hvit og glitrende av tusen diamanter, men det snødde også, selvsagt gjorde det det. Snøen dalte ned, stille og mykt, og når jeg sto under himmelen og så opp, visste jeg bare at englene der oppe sto med sin digre melsikt og drysset snø nedover oss, som om vi var litt for godt stekte kaker som trengte melis for å bli fine. Jeg sto der med tunga ut og smakte på snøen for å kjenne om den var søt, men den var bare våt, likevel smakte den av himmel. Det var så stille, så lunt, så mykt og så fredelig, og det lukta så godt og vidunderlig. Jeg var helt sikker på at det var englene som fikk snøen til å lukte så godt, men etterhvert blandet englelukta seg med lukt av våt ull fra lua mi, og da dalte jeg selv ned på jorda igjen. Nå var det på tide å komme seg inn!

På døra hang julekransen over det nypussa messingskiltet, og det lyste så koselig gjennom vinduet i døra. Inne i gangen luktet det enda bedre enn ute, for på golvene lå ryene som hadde ligget nyskura på vent i skapet siden sommeren, og de sendte ut liflige dufter av grønnsåpe og sommer. Og ikke nok med det, men det luktet røkelse og myrra, for mamma brant alltid røkelse til jul, og jeg pleide å kalle de rare, tørre, små bøssene for røkelse og myrra....selv om jeg visste det var bare røkelse og ikke myrra. Men jeg syntes å si begge deler det bragte meg nærmere Betlehemsmarkene og stallen og krybben med en gang, og det var jo der vi skulle være i ånden, for det hadde jeg hørt på bedehuset mange ganger. Jeg ante egentlig ikke hva myrra var, men jeg mente det måtte være noe bortimot gull.

Inne i stua luktet det bare enda herligere. Ribbe og surkål, krydderkake, julegodter, appelsiner og rød saus til riskremen. Jeg hadde god nese den gangen, og kjente alle duftene fra hverandre. Det er litt verre med det i dag. Nesa er ikke lenger så fininnstilt. Også den nydelige følelsen av velvære da! I stuevinduene hang det nystiva hvite blondegardiner, og kjøkkenvinduet var staset opp med røde og fine julegardiner. Alt var så reint og fint, så fint at jeg følte meg helt andektig. Og magen, den krøllet seg av spenning, den var liksom umulig å få til å roe seg, den lå minst en en halvmeter lenger oppe enn den pleide, nesten oppe i halsen. Det er ikke lett for ei lita jente å vente på noe så stort som selveste julekvelden, men noe måtte en jo finne på, så jeg var oppi julestrømpa og rotet litt i det som var der, for den hadde jo hengt på brannmuren ved vedafyren full av godsaker på morrakvisten. Rosiner, mandariner, den gangen var ikke clementiner oppfunnet enda, litt sjokolade, kandissukker og mandler, og var jeg riktig heldig så var det peanøtter oppi der også. Du verden, så fantastisk det var med en sånn overflod.

Jeg måtte en tur ut på kjøkkenet og se hva som foregikk der, for der var naturlighvis mamma i full sving med forberedelser, mens pappa satt i gyngestolen i stua og leste bok eller hørte på radioen som spilte vakker julemusikk. På kjøkkenveggen hang det en plakat som mamma hang opp hver jul. Det var et flott julelandskap med nisser og hus, reinsdyr, snø og gaver og tog, og mamma hadde skrevet navnet over hodene på nissene, for hun fortalte jo lange historier om alle nissene på denne plakaten. Det var like stas hver gang, men under julemiddags-forberedelsene hadde hun aldeles ikke tid verken til meg eller å fortelle, så jeg måtte bare stå og studere den på egen hånd. Jeg kunne stå leeeenge og kose meg med den.

Da mamma og pappa ikke var her lenger, delte søstra mi plakaten i to, satte begge halvpartene inn i hver sin ramme, og ga den ene til meg i julegave, så hadde vi en halv plakat hver, og den henger på veggen min på kjøkkenet mitt idag hver eneste jul. Det var jeg veldig glad for, for barnebarna mine synes det er like moro med den idag som jeg syntes da jeg var lita jente, og nå er det jeg som forteller, og det tror jeg mamma liker godt å høre. Hun sitter vel på en sky og ser ned på oss og koser seg ved tanken på at vi holder tradisjonene ved like.

Så var det inn i stua å se på juletreet da. God gammeldags gran, som også duftet av skog og frisk luft. Det var så mye fin julepynt, og den aller fineste stasen hang i toppen, for at den ikke skulle komme til skade, for det var jo den gangen julekulene var laget av tynt, skjørt glass som gikk i tusen knas hvis en ikke var forsiktig. Sølv og glitter og norske flagg, pluss fletta julekurver som jeg hadde laget på skolen, eller sammen med mamma. Jeg likte veldig godt å lage julepynt, og mamma var flink til sånt, for hun hadde et kreativt hode for denslags. Ganske høyt oppe mot toppen av treet hang det et perlekjede av sølvkuler og glinset. Det var fra mammas barndom, og var utrolig fint. Idag henger det på mitt juletre, fortsatt i toppen, og jeg passer på det som en smed. Det er riktig gammelt, for mamma kom til verden i 1915, så da kan du jo bare tenke deg hvor gammelt det må være. Et par av kulene har det gått skår i, og tråden som holder dem sammen har blitt litt slapp, og slvfargen er vel blitt noe falmet, men ellers er det like fint. Vi hadde ikke stjerne i toppen av treet, men et spir, eller spyd som vi kalte det, og det var så fint at jeg kunne grøsse. Hvis noe var mer enn vanlig fint grøsste jeg alltid, og gjør det fortsatt i dag. Det skinte i rosa og grønt, gull og sølv og gjorde virkelig treet vårt til noe helt spesielt. Grøssen gikk fra nakken og ned til halebeinet.

I vinduet hang adventsstjerna og skinte. Det var litt rødt i den, litt rødoransje inn mot midten, nesten samme farge som det er på julebrusen i dag, den oransje. Det var en liten brun flekk på den også, litt brent antagelig. Brent, ja. Vi hadde jo elektriske julelys på treet vårt, men den gangen mamma var lita, brukte de levende lys, og mamma elsket å fortelle om den gangen det tok fyr i treet på selveste julaften. Tenk at det virkelig tok fyr! Hua meg altså, det måtte ha vært grusomt. Tenk om treet vårt skulle ha begynt å brenne, og all stasen hadde blitt ødelagt før jula var over! Jeg var veldig takknemlig for moderne utvikling som hadde gitt oss elektriske julelys. På den måten blei vi spart for mye.

Jeg nevnte julebrus. Den gangen i min barndom var den rød, rød som et bringebær, og den smakte søtt, friskt og vidunderlig. Jeg kan kjenne smaken og kullsyra på tunga enda. Jentene mine elsker den nye oransje julebrusen, men den er ikke den samme på noen måte, verken i smak eller farge, den skulle jo i hvert fall vært rød! Det er rødt som er julefargen de lux. Men tida går, og ting forandrer seg, og det må vi bare akseptere. Ingenting forblir som det alltid har vært. Sånn er det bare. Men det som er så morsomt, er at minnene sitter dønn fast, og de kan tidas forandringer aldri ta bort, og etterhvert som tida går legger det seg nye minner oppå de gamle, og til slutt er det så masse minner at det er rart man greier å huske dem i det hele tatt. Men hjernen er rar, den lagrer og lagrer, og har tilsynelatende ubegrenset kapasitet. Og plutselig, vips, så er man der, langt tilbake i tid, også er det som om det skjedde i dag...

På bordet sto adventstaken til mamma. Den var av peddik som pappa hadde flettet, med en rød kant ytterst, og mamma hadde pyntet den med grå mose fra skogen som hun hadde tatt hjem og tørket, pluss kongler som hun hadde samlet, grankvister og rød papirsopp, og selvfølgelig tynne, lange, røde lys som hun festet med kitt og ståltråd. Brannfarlig var denne adventsstaken absolutt, men så fin som den var! Jeg beundret mamma for at hun var så netthendt og oppfinnsom, og greide å gjøre det så fint. Under adventsstaken lå den røde juleduken med broderte julemotiver, nystrøken og fin. Og på bordet sto bollen med nøtter og appelsiner. Og adventskalenderen var en rosin med 24 nellikspiker i, og det hadde vi hvert år som kalender frem til mamma broderte en nydelig adventskalender som henger hos meg i dag. Den har motiv av et juletre og en stige, og på stigen er det nisser som klatrer, og tallene er brodert med sirlig stilkesting oppetter hel stigen. Nummer 24 er helt øverst i toppen av treet. Vi flytter Jesusbarnet, en bitteliten dukke tullet inn i hvitt stoff, oppetter stigen for hver dag som går. Idag er Jesusbarnet bare halv, for bikkja vår spiste opp halvparten. Den mangler både arm og bein, men fungerer like fint, tross skadene.

Under juletreet lå alle gavene fint pakket inn i pair fra i fjor. Mamma sparte alltid på fint papir og hyssing, og strøyk papiret hvis nødvendig, for å glatte det ut før hun pakket inn gavene. Vi fikk streng beskjed om å ikke rive papiret av, men være veldig forsiktig når vi pakket ut gavene, for ingenting måtte gå til spille. Etterpå rullet hun alt papiret sammen til en rull, og glattet ut alle julebåndene og sløyfene, og så var papiret klart til neste år. Det er ikke lenge siden søstra mi fant en rull fra den gangen med fint rullet julepapir i skapet, og det var nok litt snedig å tenke på hvor nøye mamma var. Men sånn var det den gangen, man kunne ikke kaste noenting. Det var ikke så lettvint å skaffe til veie ting som det er i dag, og pengepungen var ikke så stor og så full heller. Men hellige jul altså, det var et flott syn med alle pakkene under treet! Det magnetiserte meg totalt. Jeg hadde fått streng beskjed om ikke å røre en eneste en, og mamma holdt streng eksersis, så jeg lystret, og dessuten var jeg et englebarn, så det var kun øynene som tok for seg av det fantastiske synet, og det gjorde bare magen enda mer urolig...

Jeg tenkte på hva jeg ønsket meg, hva jeg kanskje kom til å få, og spenningen tiltok med intens styrke, jeg hadde telt timer og minutter fra klokka tolv og utover. For å avlede meg selv litt, tok jeg meg en tur bortom speilet og sto der og beundret den lille jenta som var meg en liten stund. Mamma hadde krøllet håret mitt med krølltang, og jeg hadde rødt foldeskjørt med kortermet hvit cardigangenser og rød golfjakke. Svarte lakksko og sløyfe i håret. Jeg var veldig julete og fin. Pappa, som fortsatt satt i gyngestolen, hadde rød golfjakke også, over hvit skjorte, rødt slips, og mørke bukser med skarp press. Han var like fin han, og luktet godt av etterbarberingsvann, og håret lå nykjemmet og bølgete på plass med rett skill og luggen mot høyre. Pappa hadde ikke så mye hår som bestefar hadde, men det lille han hadde stelte han pent med. Jeg lurte alltid på hvordan han fikk til å lage den fine bølga han alltid pleide å ha i luggen. Han brukte sikkert Bryllkrem. Det var jo like vanlig for mannfolk som sjuogførrelve var for damer.

Mamma var fin hun også. Hun hadde vasket håret og jeg hadde hjulpet å rulle det opp med store og små hårruller med Elnett leggevann, så hun var julefin på håret, og finkjolen hadde hun tatt på også. For at hun ikke skulle søle og sprute fettflekker på kjolen hadde hun et ekstra fint og rødt forkle med julemotiv, så hun var riktig pen der hun sto ved komfyren og kokkelerte.

Ettersom tanken på hva som lå i gavene blei mer intens enn noensinne, så måtte jeg finne på noe å gjøre til vi skulle spise, så jeg brettet servietter til middagsbordet, mens jeg drømte meg bort i det mulige innholdet i pakkene som var til meg. Jeg ønsket meg så masse, men farger og tegnesaker sto alltid høyt på lista. Jeg ville jo helst ha harde pakker, selvfølgelig, og jålesaker var ikke av veien det heller. Og bøker, gode Gud som jeg elsket bøker! En bok var hellig for meg, og bøkene jeg leste den gangen sitter enda, f eks Pippi Langstrømpe, Bobseybarna, og frøken Detektiv. Historier om kjente personer var jeg veldig glad i. Onkel Toms hytte fikk jeg i julegave en gang, og den boka leste jeg under snørr og tårer, og det tok meg tid å komme tilbake til virkeligheten etter å ha lest den. Jeg levde meg så inn i det jeg leste at det var nesten for mye av det gode. Jeg ønsket meg så inderlig et koppesett også, som jeg kunne ha til dokkene, og dekke på uti lekestua mi med.

Søstra mi hadde det ikke godt på julaften, hu hadde det verre enn meg, for mamma fortalte at en gang så fikk hun raserianfall og gråt og bar seg, ikke fordi hun var slem, men fordi hun var så spent at det gjorde vondt, og ikke bare i magen, men hjertet også. Jeg hadde bare vondt i magen, så det var ikke så farlig med meg, sa mamma, og det var vel sikkert sant da. Men aldri så gærent at det ikke var godt for noe, men dette anfallet til søstra mi førte til at vi fikk en ventepakke som vi kunne kose oss mens vi ventet på julekvelden, og det kortet virkelig ned ventetida veldig.

Det tok nemlig uhørvelig lang tid før vi kom dit vi alle hadde ventet på, nemlig til den stunden da alle gavene under treet skulle fordeles, for det skulle naturlig nok spises, desserten skulle inntas, og det var selvsagt riskrem med mandel i, og den som fikk mandelen, fikk en liten mandelgave, som gjerne var en marsipangris, og så skulle det vaskes opp, og den gangen hadde vi slett ikke oppvaskmaskin, så det tok sin tid. Mamma vasket opp med hjelp av oss jentene, mens pappa hvilte middag på sofaen. En middagslur for han medførte snorking, og det pleide jeg å synes var bare koselig til vanlig, men akkurat på julaften kunne jeg ikke fordra at han snorket, for det var et så tydelig bevis på at vi var slett ikke klare for pakkeutdeling enda. Og jeg kunne heller ikke begripe hvordan det var mulig på en sånn dag å få blund på så mye som et halvt øyelokk.

Men til slutt da, så hadde vi endelig kommet dit, og pappa begynte å dele ut gaver til alle, og da kulminerte spenningen i gleden over alle de nydelige tingene vi fikk. Pysjamas, bøker, koppestell, en liten flaske med Liljekonvall parfyme, en Petradokke, dette var før Barbidokkene, men tenk at mamma hadde heklet dokketøy til Petradokka mi, og når hadde hun gjort det? Det måtte være om kvelden når jeg hadde lagt meg. En nydelig drakt med jakke og skjørt og lekker hatt og tilhørende veske, alt i hvitt og rosa. Fine høyhæla sko i tillegg, knallrosa og lekre. Og pappa hadde kjøpt farger, ordentlig fettfarger, med tegnebok og det hele. Å nei og nei, mamma og pappa måtte være de snilleste i hele verden.

Julekvelden endte alltid med kaffe og kaker, så da kom alle boksene frem, og vi koset oss med gode julekaker og nøtter og Twist. Pappa og jeg kranglet alltid om lakrisen, men det var som regel flere enn en lakris i posen, så det pleide å gå bra. Mamma hadde som vanlig på forhånd bakt krydderkake, sjokoladeboller, fikenkake, sirupskake med anis, smultringer, kvernkaker, kokosmakroner, sirupssnipper og krumkaker, og best av alt, delfiakake. Den siste kaka sparte jeg alltid til slutt, for den var så deilig, og den måtte nytes langsomt, men da var det stopp også, for da var jeg så stappmett av alt det gode som huset hadde å by på at jeg nesten kunne sprekke, og jeg var kjempetrøtt. På slutten av en sånn fabelaktig julekveld var det utrolig deilig å legge seg i nymalt seng med reint sengetøy som duftet av lavendel. Mamma hadde alltid lavendel i små poser mellom sengetøyet, for det skulle både beskytte mot møll og få det til å lukte friskt og godt. Også sa hun det var søvndyssende. Og det var nok sant, for den kvelden tror jeg ikke en gang at jeg rakk å be aftenbønn før søvnen tok meg. Jeg sovnet med gavene rundt meg, og gleden over alt det andre gode som også skulle skje, med besøk til tanter og onkler, og skiturer på jordene rundt Einaren. Jula var aldeles ikke over med julekvelden, det var det som var det deilige. Og ute skinte stjernene, hvis det ikke snødde, over huset med den sovende og lykkelige lille jenta.

På bildet ser du julepynt fra gamle dager. Fuglen og sølvkjedet er fra mammas barndom, og hun ble altså født i 1915, så det er gørrgamle ting. Engelen er julepynt fra Torgeirs barndom.

VINTER OG KULDE

Det som er så fint med denne type fortellerstil, er at jeg kan hoppe fritt frem og tilbake i tid, og det liker jeg godt, for hukommelse vil blant annet preges av at man holder på med noe som fremkaller en assosiasjon, og en assosiasjon kan få minnene til å velte frem.

Så i dag da jeg holdt på å ordne med klesvask på et varmt og deilig vaskerom hvor tøyet tørker på en blunk, gikk tankene mine tilbake til hvordan det var i gamle dager på Einaren, før min tid. De hadde det ikke fullt så lettvint da, nei.

Mamma giftet seg med pappa 21. desember 1947, og flyttet da til Einaren. Da var det vinter og kaldt og godt. Mamma flyttet fra byen til landet, og det var ikke så enkelt den gangen, fordi stedet som lå så idyllisk og vakkert til i skogen, manglet alt det viktigste for å være et godt sted å bo. Vei, vann, kloakk, gatelys og renovasjon. Så de måtte bråke fælt for å få det som tross alt var vanlig etter krigen ute i sivilisasjonen. Mamma og mange med henne skrev flittig i avisene, og journalistene prøvde etter beste evne å skape litt blest om denne lille huskrullen, som faktisk lå midt i en storkommune, selv om den lå utenfor allfarvei. Jeg ble født i 1956, og selv da var ikke disse selvfølgelighetene helt i orden. Men det kom da endelig i orden alt sammen etterhvert utpå sekstitallet, og da ble Einaren-folket glade. De elsket det lille stedet sitt, og ville ikke bo noe annet sted, men vann og kloakk var en nødvendighet. Mamma var kjempeglad i hjemmet sitt på Einaren, og hun angret ikke på at hun flyttet dit, tross alt.

Jeg har lest mange avisutklipp fra den gangen, og folk var virkelig fortvilet over situasjonen, og det var åpenbart at de sleit fælt. Særlig dem som dreiv gårdsbruk med dyr, hadde det ekstra ille. De måtte bære og kjøre vann med kjerre til både dyr, jordbruk, og husholdningen ellers. Og noen gang var det lite vann, så det var skikkelig utfordrende. Det var også avisinnlegg fra folk som syntes folket på Einaren var noen forsøplede, usiviliserte griser, som rakket til både skauen og omgivelsene rundt med søppel og alskens skrot. Når jeg leser dette nå, kan jeg kjenne jeg blir nesten sint på Einaren-folket sine vegne, for det de sa var ikke på noen måte sant. Jeg bodde der, så jeg vet, og mange med meg. Alle hadde orden rundt huset sitt, og vi hadde vakre haver med masse fine blomster, frukt og grønnsakåkre. Ingen hadde det rotete rundt huset sitt heller. På gårdene var det ikke mer rundt husene enn det en måtte forvente fra dyrehold og gårdsbruk. Og skau og jorder var idylliske og reine områder. Vi vasket og stelte oss også, selv om badet den gangen var på kjøkkenet, og jeg husker godt vaskeseansen både morra og kveld i det grønne vaskevannsfatet som ble plassert på kjøkkenbenken, og som var slitt etter mange års bruk. Jeg sto på en grønnmalt taburett og ble rundskurt til jeg var så stor at jeg kunne vaske meg selv. Og vi var verken ukultiverte eller usiviliserte.

Idag virker det jo helt utenkelig å vaske seg i et vaskevannsfat, og å måtte gå til en bekk i skauen for å vaske tøy, men så hadde de jo heller ikke så mye klær og tøy som vi har i dag. Men det lille de hadde, måtte også vaskes, og tenk deg å stå med hendene i isvann mens vinden rusket i tretoppene. Først hadde de dratt på sinkbaljer, skurebrett, grønnsåpe og tøy for å komme seg bort til Mylja hvor bekken rant. Bare det å vri tungt vått tøy med handkraft gikk nok ut over både armer og fingre. Tøyet blei slept hjem i flisekorver på trillebårer, og så blei det hengt opp på snorer og hang til tørk i nordavind eller solgangsbris, alt etter hvilken årstid det var. Jeg ser for meg vonde armer og rygger, blærekatarr, neglesprett og såre halser.

Mamma var en mester på å brygge urteteer for alle slags plager, og kjerringrokk og honning måtte aldri gå tomt. Kjerringrokk var beste medisin for blærekatarr. Timian og fennikel for lunger og tarm, og eplecider-eddik for ledd og vonde bein og knokler. Både mamma og pappa kunne sine saker om sånne ting, og de brukte aldri doktor før de blei ganske godt oppe i åra. En gang mamma var hos hos en ny lege blei hun spurt om hun var syk, og da svarte hun med fynd og klem: «Syk? Å neida, jeg er slett ikke syk!» Da sa legen: «Men det står jo her at De har både diabetes, angina pectoris, pernesisøs anemi og kreft, og så sier De at De ikke er syk?» Mamma snøftet at syk er man ikke før man ligger til sengs! Og hun sa alltid at 'jeg vil leve mens jeg lever, så hvis det betyr at jeg dør litt før, så gjør jeg heller det!' Punktum finale. I grunnen så blei det sånn med mamma, hun gikk bort bare 72 år gammel, og kunne nok brukt legen litt mer enn hun gjorde. Da hadde hun kanskje levd litt lenger. Men hun levde i alle fall mye, min mamma, og var en stor personlighet.

Mamma og pappa var verken unge, spreke eller sporty. Vi var på bærturer, og spaserturer, men jeg så aldri verken mamma eller pappa på ski i skauen. Pappa hadde vonde bein, så han kunne ikke, og mamma kunne jo ikke sykle en gang, så hvordan skulle hun kunne gå på ski? Men heldigvis bodde Harald like nedafor oss, og han var både ung, sprek og sporty, så det blei ei råd likevel. Han dro oss ungene med ut i skauen på skiturer, og arrangerte skiløp og skirenn og mye moro. Meg kalte han for Babben Enger Daimen, og det syntes jeg var stas. Hu var jo berømt, og litt av berømmelsen regnte jo da på meg. Pappa smørte skia mine, og mamma strikket lue og skjerf, og bidro på sånne måter, og de var nok publikum, i alle fall når vi holdt til i skibakken ned mot Lilleinaren. Men hvis skiaktivitetene skjedde borti Hasselbakken, da blei de hjemme, for dit kunne du ikke komme annet enn på ski. Der foregikk det hopprenn også, og utfor-renn og slalom. Det var moro, og etter en lang dag på ski, med mye herjing i snø, var det godt å komme hjem til middag på et varmt og deilig kjøkken. Det var skikkelige vintre den gangen, med mye snø, knitrende, gnistrende, knirkende under skosålene. Eller kram og våt, og ypperlig til å lage snøhytter og snøballer med. Det var ikke få snøballer som blei pælmet i hodet eller kjørt ned under skjerf og krave og godt ned i mellom nakke og rygg på en vinterdag. Og klissvåte blei vi, men det gjorde ingenting, for det var så gøyalt alt sammen. Bare det å bale i snøen var en herlig opplevelse i seg sjøl. Vi lagde engler i snøen. Så da vi kom hjem i mørten, var vi klissvåte av svette, med sammenklistra snø rundt lissene på beksømskoa og strikket i bånn av strekkbuksa var fullt av is og stivt som en pinne. Tenk deg da kjøttkaker med brun saus, og moreller til dessert...ja, det var hvis mamma var på godlag, for moreller med krem var helgekos, og ikke hverdagskost. I uka vanket det rødgrøt eller kompott, og det var godt det også, men det hendte at hun gikk på tvers av sine egne prinsipper og stelte et herremåltid med dessert fra egen kjeller midt i uka også.

Vinteren var lang skolevei i mange kuldegrader. Mamma var hysterisk redd for forfrysninger, fordi broren hennes hadde forfrysi ørene sine under krigen, og det hadde hun friskt i minne. Det var så forferdelig, og man blei vansiret for livet. Så når jeg kom hjem fra skolen i tjueåtte graders kulde, kastet hun seg over meg, og gnei kinna mine med ull til de nesten tok fyr. Etterpå måtte jeg fortsette sjøl, og gni og gni. Så satt jeg der da, foran speilet og gnei på meg sjøl mens jeg lurte på om jeg var ødelagt for livet. Det hørtes sånn ut på mamma. Samme kommersen hver dag så lenge kulda varte. Og kulda var seig og langvarig på den tida. 30 kuldegrader var helt vanlig det. Mamma strikket et langt ullskjerf til meg som jeg måtte surre flere ganger rundt fjeset før jeg gikk om morran, så det var vel det som reddet meg antagelig. Ikke en flik med hud syntes, bare øynene. Og det blei skikkelig vått bak skjerfet, men det gjorde ingenting sa mamma, fordi ull puster og varmer selv om den blir våt. Alt blei strikket i Per Gynt-garn, så det stakk godt. Men til tross for mammas dystre spådommer gikk det bra med kinna mine, jeg fikk ingen frostskader, gudskjelov.

Vinteren og biler på Einaren var et kapittel for seg. Det var ikke alle på Einaren som hadde biler, og bilen kom ikke til vår familie før i 1974, så vi var seine. Da var jo jeg nesten voksen. De som hadde bil i min barndom var Jørgen, Kåre, Fredrik, Bernt, Harald, Arne, Einar og Rolf. Ja, også de store guttene fikk seg selvfølgelig bil etterhvert, men det var først litt seinere. Jørgen, som var den nærmeste naboen vår, hadde svart folkevogn. Fredrik hadde rød. Harald hadde Hillman. Rolf, faren til Tom, hadde en rød Ford Cortina. Einar hadde Volvo Amazon. Arne hadde hvit folkevognbuss med lasteplan. Hva slags bil Bernt hadde, husker jeg ikke, og jeg er uansett på gyngende grunn når jeg forteller om bilmerker, for jeg har aldri hatt greie på biler, så jeg er åpen for at jeg kan ta feil på merkene, men jeg husker godt lyden på dem alle sammen. En kunne vandre rundt inne i huset og høre hvem som kom på bilduren, også kjente vi sånn nogenlunde tida når disse mannfolka kom hjem fra jobb, eller fra møte på bedehuset eller i pinsemenigheten.

Det som var grunnen til at folk hadde Folkevogn var at den var gruelig kjekk å komme opp bakken på glatta med. Det var den som det var lettest å forsere Einarbakken med på glatt vinterføre. Da han jeg blei gift med skulle opp Einarbakken i sin tid for å leite etter meg, det var nemlig på verste vinterføre i 1974, og han hadde en 12 M, da måtte han rygge opp. Han pleier å si at hadde han ikke rygget opp, hadde han heller aldri funnet meg. Så det er vel det beste bevis på at når man har satt seg noe i hodet, må man aldri gi seg. Han hadde sett meg et par ganger før det. Og siden jeg nå først kom innpå han, kan jeg like godt avslutte med historia om hvordan det blei oss.

Det var mange episoder, hjemme på Einaren, på Hauges Minde, på Hyni, en gård oppi Gjerpensdalen hvor Ranveig som pleier å lese mine skriverier bodde, og jeg kan umulig fortelle alt, men jeg kan fortelle om den gangen jeg var på kakeutlodning på Hauges Minde rett før jul. Det var den 13. desember 1974. Vi hadde som sagt møtt hverandre en del ganger før det, etter den ryggeturen opp til Einaren, for han fant meg jo der, så jeg visste godt hvem han var. Det var egentlig kameraten hans som var på leiting etter ei jente han hadde sett seg ut den gangen, men han fant aldri henne igjen. I stedet fant Torgeir meg. Men siden jeg hadde fokus i en litt annen retning akkurat da, strevde han litt med å få snudd fokuset mitt sin vei. Så på den kakefesten, ba han meg ta noen lodder for seg, og det gjorde jeg, og det endte med at han vant ei kake. En skikkelig god og bløt kokoskake. Den satte han ved stolen sin, omtrent midt i midtgangen (han sier sjøl under stolen, men der protestere jeg vilt), og så kom jeg vandrende oppover gulvet, og tråkker hælen midt i kaka (jeg kan fortsatt kjenne at skoen synker ned i bløt kokos), og da jeg skjønte hva jeg hadde gjort, trodde jeg at jeg skulle forgå av skam. Jeg så meg desperat om etter et hull å synke ned i, men det fantes ikke, så for å overleve situasjonen stakk jeg bare nesa i sky, lot som ingenting, vandret videre, og klinte kake på gulvet med hvert skritt. Hva gjør han? Joda, han fulgte ganske enkelt etter meg, prikket meg på skuldra, og lurte på om jeg ville ha det stykket jeg hadde stemplet! Og etter det blei jeg aldri kvitt han, og han er fortsatt ved min side i dag etter 36 år.

Det kan ikke alltid ha vært like lett, så jeg beundrer han for det, og er veldig glad for at han aldri ga seg på tross av at han måtte rygge oppover en bratt bakke på holka for å finne meg. Og siden jeg hadde bestemt meg allerede som lita jente for at jeg ville ha en mann som het Torgeir, måtte det jo bare bli han. Men før det, var jeg forelska en million ganger, uten at det hjalp noen ting. Sånn er dette ungdomslivet. Noen vasser bare i kjærester. Søstra mi f. eks, hu hadde masse kjærester før hu endelig gifta seg, men jeg hadde ikke en eneste en, før jeg endelig traff mitt livs kjærlighet.

Nei, nå blei jeg jo plutselig voksen, men jeg kan love at jeg snart blir liten igjen. Jeg er ikke ferdig med barndommen enda.

Jeg legger ved et ungdomsbilde av Torgeir og meg, og jeg må flirende fortelle at jeg hatet det bildet av Torgeir, ikke fordi han ikke var pen, neida, han var jo drømmemannen, bare se på det fine håret! Men da vi hadde vært sammen en stund, spurte jeg nemlig om jeg kunne få et bilde av han,og joda, det fikk jeg. Det var bare det at ved nærmere sjekk skjønte jeg fort at han rett og slett hadde klippet bort gamlekjæresten. Det var lett å se siden det var flere mørke hårtuster som fortsatt var synlige. Jeg kom over det, men du verden, han hang i en syltynn tråd lenge da.

 

BESTEMOR OG BESTEFAR

Mens bestemor og bestefar levde, bodde de altså i første etasje i huset vårt på Einaren. De hadde det ordentlig koselig der, det husker jeg veldig godt.

Døra fra gangen og inntil dem, vendte inn mot kjøkkenet. Du kom rett inn i kjøkkenet når du gikk inn gjennom den døra. Soverommet lå inn til venstre for kjøkkenet, og på veggen mot kjøkkenet sto en brun kommode med messinghåndtak på skuffene. Du hørte godt lyden av skuffene når du dro ut en skuff. I den øverste skuffen pleide bestemor å oppbevare karameller. Søte, deilige, små og firkantede smørbukk-karameller. Av en eller merkelig grunn visste jeg utmerket godt om dem, og det hendte nok, hvis jeg skal bekjenne mine synder, og det bør jeg vel, at jeg var som en pil inne på soverommet når bestemor var i den innerste stua. Da forsynte jeg meg med en håndfull karameller, og løp ut det raskeste jeg kunne. Bestemor var litt treg på sine gamle dager, og hørte ikke så godt, så hun oppdaget meg ikke før jeg sto ute i gården, og der sto jeg da som det uskyldigste barnet av verden. Men jeg visste at hvis hun tok meg på fersk gjerning, ville hun ikke være nådig, for hun var ganske strikt og myndig dame, selv om hun var aldri så lita. Så disse karamellraidene mine var ikke uten risiko, og jeg ville jo nødig bli uvenner med bestemor. Men akk, jeg var en svak sjel når det gjaldt smørbukk.

Det var igrunnen mye rart med bestemor Karen. Det rareste var det hun gjorde hver morgen når hun sto ved utslagsvasken med den grønne gummi-randa rundt. Hun holdt noe rosa og sleipt noe under springen og skylte det nøye. Hva er det for noe, bestemor, undret jeg? Det er tennene mine, svarte hun bestandig. Neimen bestemor da, det kan jo ikke være tennene dine, svarte jeg helt oppgitt. De sitter jo fast i munnen din! Ikke tull da! Joda, det er tennene mine, fastholdt hun, og grein til meg så jeg skulle se dem ekstra godt. Hun ga seg ikke, men jeg syntes det var litt dårlig gjort at hun skrønte for meg. Men det var vel bare for å holde moro med meg. Voksne kan da være så tullete at det er en gru. Lite ante jeg den gangen at det var noe som het gebiss. Det lærte jeg først da jeg jobbet på Skien alders- og pleiehjem noen år senere. Der lå gebissene i vannglass på nattborda. Jeg jobbet der da jeg var fjorten år. Jeg hadde tatt et kurs og var utplassert der, og det var en morsom erfaring å ta med seg. Jeg likte å jobbe med gamle mennesker.

Fra kjøkkenet inn til stua var det en dør. På veggen mot eplehagen til Hege og Halvor, sto det en divan med et divanteppe som det var bilde av rådyr på. Det var veldig fint. Over divanen hang det et veggteppe med et fint motiv på. Eller var det et Jesusbilde? Jeg er ikke helt sikker, men kanskje søstra mi husker... Vedovnen sto i kroken, en svart kakkelovn, som det spraket godt i på kalde dager. Fra stua inntil spisestua hang det tjukke, tunge portierer. Der inne var det nesten alltid kaldt, unntatt på sommeren da, og under buffeten der, sto det en glassbolle med egg i. På spisestuebordet lå det en brun løper av ull. Stolene hadde brune skinntrekk.

Jeg pleide å dekke på bordet for bestemor når de skulle spise. Da dekte jeg alltid på til meg selv også, for det var så koselig å spise med bestemor og bestefar, unntatt når de hadde sild til middag, for det likte jeg ikke. Men når vi satt ved bordet og spiste brødmat eller middag som jeg likte, da koste jeg meg veldig. Brunost, prim og pultost var pålegget. Også syltetøy. Synnøve Finden var ei flott dame, jeg syntes hun så både fin og fager ut. Bestemor derimot, så streng og stram ut. I tillegg hadde hun en lilla vorte på leppa som opptok meg veldig. Den var helt blodfylt og trillende rund. Leppene var som smale, stramme streker. Hvorfor i all verden så hun alltid så sint ut? Jeg så aldri bestemor smile. Siden har jeg tenkt at livet hun levde var ganske hardt og brutalt, og det var sikkert ikke alltid lett å være så blid og glad. Men sammenliknet med mormora mi som alltid flirte og lo, var det stor forskjell. Men jeg kunne innimellom sitte på fanget hennes hvert fall, og det gjorde jeg aldri med mormor Maren. Så ingen av dem var fullkomne bestemødre, men likevel ga de meg trygghet på hver sin måte.

Det var mamma som pleide å gre håret til bestemor om morran. Det var også langt og tynt, og skulle settes opp i en tull i nakken, som det måtte festes hårnåler i, og utapå der skulle det trekkes et hårnett over det hele. Da var morgen toalettet for bestemor over, og hun var klar for dagen. Hun pleide å gå i mørkeblå kjoler med bittesmå hvite blomster, og så hadde hun knappestøvletter når hun skulle være fin, og var det regnvær, var det på med båtfårer eller kalosjer. Nei, forresten, båtfårer var det bestefar som brukte. Det var vel herreskotøy, tenker jeg.

Da bestefar blei aleine, bodde han først hos oss noen år. Han hadde rommet sitt i andre etasje, for da hadde vi flyttet ned i første etasje, og så var det soverom i andre etasje. Bestefars rom lå ut mot skjulgården, og der luktet det alltid kamferolje og kamferdrops. Når bestefar sov, lå han alltid på ryggen med hendene foldet pent på magen. Han snorket, men med verdighet. Mamma sa at hun syntes det så ut som om han var død og lå på 'lidøparadd', hva nå det måtte være for noe, jeg skjønte aldri det før jeg begynte å lese bøker, og da lærte jeg meg hvordan det skal skrives også. Så det mamma gjorde, var å sende meg inn på rommet hans hver morra for å sjekke om han levde, og da blei det min jobb å smøre han på ryggen med kamferolje også. Det syntes han gjorde så godt for en vond rygg. For magen pleide han å bruke lakserolje. Og så pleide han å tygge skrå, men du så aldri noe søl med den heller, bestefar var alltid ordentlig og velpleid.

Bestefar hadde vokst opp i fattigdom, og han hadde mange søsken. Mora hans døde ganske ung, og han kunne ikke ta vare på ungene aleine, så da blei bestefar og søskna hans spredd rundt hos forskjellige, og bestefar stakkars, havnet på fattighuset. Kort tid etterpå gifta faren hans seg med ei tjenestejente, og fikk flere unger med henne, men ungene fra første kullet måtte bli der de hadde havnet. På fattighuset måtte bestefar stjele for å få litt mat. Derfor trur jeg det var viktig for bestefar at alt var rolig forutsigbart, trygt og ordentlig rundt han. Han visste hvordan det var å være fattig og ensom. Bestemor vokste også opp hos folk som ikke var hennes foreldre, i Melum, så de visste begge litt om dette. Men jeg tror bestemor Karen i hvert fall kom til en snill familie.

Så hardt livet må ha vært den gangen, for både små unger og voksne. Da bestefar blei gammel nok, dro han til Amerika for å friste lykken, og det var nok en lang reise den gangen. Søstra mi har den gamle amerikakofferten hans enda, det er jo faktisk ei stor kiste, og hvis den kunne fortelle, hadde vi visst mye mer. Men bestefar likte aldri å snakke om fortida si, og han hadde vel sine grunner til det. Han fant nok ingen lykke der borte i det forjettede landet, siden han havnet tilbake til Norge. Der giftet han seg med bestemor, for så å slå seg til ro på Einaren. Han var en av de første som slo sine røtter der oppe på det lille stedet i skogen. Det er rart å tenke på at bestefaren min dro både til Amerika og tilbake i en tid som var mangfoldige tiår før jeg blei født. Jeg for min del har vært bare en gang i USA, og for meg tok det kort tid å komme dit, sammenliknet med hva det må ha gjort for han den gangen. Vannveien var eneste farbar vei den gangen, så han må ha opplevd både storm og stille på veien over Atlanteren.

Bestefar hadde alltid en boks med kamferdrops på rommet sitt, og hver kveld kom han inn til meg med et kamferdrops. Det var så godt for halsen, pleide han å si. Jeg var veldig glad i bestefaren min, han var så snill med meg bestandig. Han stakk stadig vekk til meg en femmer. Og det gildeste han visste var når jeg satt på fanget hans. Jeg var en særdeles kjærlig unge, og jeg fortalte alle at jeg var så glad i dem. Så også med bestefar. Jeg er så glad i deg, jeg elsker deg, pleide jeg å si til bestefar, og da svarte han alltid: Det er gjensidig det, jenta mi.

Etterhvert som jeg blei større, blei det flaut å sitte på fanget til den gamle mannen. Han skjønte aldri det, og siden han var litt barnslig på dette, gjorde jeg det likevel for å glede han. Jeg følte meg veldig dum hvis noen så det, men jeg hadde aldri hjerte til å skuffe han, så jeg satt på de lange tynne beina hans til jeg blei ganske stor jente.

Da jeg sto til konfirmasjonen, fikk jeg kassettspiller av pappa. Den het ITT, og var en liten brun sak som det gikk an å gjøre opptak med. Da bestefar skjønte at det virkelig gikk an å ta opp når han sang med denne lille tingesten, syntes han det var veldig moro å synge inn på en kassett, og det gjorde vi, bestefar og jeg. Jeg har fortsatt den kassetten hvor bestefar sang med sin spesielle stemme: Sittende ved Jesu føtter. Det er morsomt å ha, for det skjedde altså i 1971. Bestefar blei nesten nitti år. Det var bare noen få dager igjen før den store dagen da han døde. Han kom på sykehuset kort tid i forveien, og meningen var at vi skulle stelle til selskap for han da, bare han kom hjem igjen. Han gledet seg stort til denne dagen, men bare få dager før nittiårsdagen sovnet han stille inn på sykehuset.

Jeg husker godt den dagen de ringte om dette budet. Det var tidlig på morrakvisten, og jeg våknet av at telefonen ringte klokka seks. Telefonen sto nede i gangen, så jeg sprang ned trappa for å ta den for ikke å vekke mamma og pappa, og da sa de det var fra sykehuset, og at de måtte snakke med mamma. Så da skjønte jeg at noe var galt, og jeg blei veldig lei meg da jeg skjønte at bestefar var borte for alltid, og skulle aldri mer komme tilbake til meg. Da var jeg glad for alle de gangene jeg hadde sittet på fanget hans selv om det var flaut. Det var trist også at han ikke fikk oppleve nittiårsdagen sin, men kroppen hans var nok gammel og trett av dage, så det var sikkert godt for han å få reise da. Og selv om barndommen og ungdommen hans var hard, så hadde han mange gode voksne år, og aldri blei han aleine heller. Han ville aldri på noe aldershjem, og det hang nok sammen med åra på fattighuset, så det slapp han. Han bodde først hos oss, og så flyttet han til tante Alfhild da hun blei aleine. Og begge steder hadde han det som en konge, og blei servert god mat og tatt godt vare på på alle vis. Men han gjorde masse for å hjelpe til med forskjellige ting, så han bidro alltid med dagens strev på en eller annen måte.

Bestefar og jeg pleide alltid å gjøre ting sammen. For det første blei jeg alltid med bestefar på møte på Zoar på Skotfoss. Da tok vi alltid Skotfossbussen opp, og og jeg husker jeg pyntet meg alltid litt før vi skulle dit. Skjørt, hvit strømpebukse, finsko og kåpe. Av en eller annen grunn var det alltid våren eller høsten, aldri om sommeren eller vinteren. Å sitte på møte var drepende kjedelig, for det var ikke så veldig fart på Zoar. Da var det nesten så jeg savnet livet på Tabernaklet, pinsemenigheten i Skien, enda så skummelt det kunne være der. Zoar var ikke så ulikt bedehuset, bare enda litt stillere og kjedeligere, for jeg kjente ingen der, andre enn bestefar, og det var jo bare gamle mennesker der, og dessuten veldig få. Og jeg savnet sangen og musikken fra pinsemenigheten, for strengemusikken på Tabernaklet var så flinke, og de svingte på hattene og gitarene så det var en fryd. På bedehuset hadde vi jo også masse sang og musikk, men ingen hatter.

Vel, vel. Det andre vi pleide å gjøre sammen, var å ta bussen til Herre for å besøke familien til bestefar. Der bodde nemlig Hildborg og Robert. Robert var fetteren til pappa, og de hadde butikk. Det var en kjempekoselig tur, selv om det luktet forferdelig der ute. Herre var kjent for den fæle lukta fra fabrikken. Hva slags fabrikk var egentlig det? Det husker jeg ikke. Kanskje cellulose? Hildborg og Robert hadde hytte ved sjøen, og det hendte mamma og pappa og jeg dro med dem til hytta, og det var koselig. Da tøffet vi av gårde med sjekta til Robert, og satt i sterk fiskelukt, mens sjøsprøyten dusjet oss i ansiktet. Det likte jeg veldig godt.

Andre ganger tok vi bussen til Gjemsø for å besøke tante Kristine som bodde på Gjemsø på sine gamle dager. Hun bodde i en liten leilighet med tekjøkken og nydelig dokkestue. I samme huset bodde Lorang og Jenny. Jenny kalte vi for Mammi. Lorang var sønnen til tante Kristine. Hun var så lita at jeg kunne ikke begripe hvordan det var mulig for et så lite menneske å få en så enorm sønn som Lorang. Han var som en elefant i forhold til mora som var bare en liten mus. Tante Kristine var altså søstra til bestemor Karen. Det har jeg fortalt før, men kanskje du har glemt det allerede. Ikke så lett å holde styr på alle disse menneskene egentlig.

Lorang og Jenny hadde en sønn som het Ørnulf. Og han var gift med Gerd. De to hadde en datter som het Lisbeth og en gutt som het Ulf. Den familien bodde også på Einaren noen år da jeg var lita jente. Lisbeth og jeg lekte mye sammen, men etterhvert flyttet de dessverre til Oslo. Jeg har aldri sett henne siden, men jeg har hørt at hun jobbet som frisør i Oslo. Kanskje hun gjør det fortsatt. Jeg har noen koselige bilder av henne fra barndommen vår, som det hadde vært gøy at hun hadde sett. Lisbeth var søt og en morsom lekekamerat.

Jeg har nok allerede kanskje fortalt litt om Lisbeth, så jeg skal ikke si så mye mer. Nå får jeg avslutte for denne gangen, og fortelle mer siden. Et kapittel bør ikke være for langt, for da kan du gå lei før du er ferdig.

Bildet er fra Elins konfirmasjon, og det er tatt i hagen vår.

 

 

 

 

 

 

 
 
 
 

MAREN ANNE

Når jeg nå skal fortelle om mormor, må jeg gå litt tilbake i tid...før min tid, og jeg kommer til å hoppe litt frem og tilbake også, og kanskje se på henne med ikke bare lille Barbros øyne, men også med mine voksne øyne. Hun var ikke en typisk bestemorstype, og jeg husker ikke så mye av henne fra jeg var liten, så derfor må den voksne meg fortelle om henne. Jeg synes også at er det viktig å fortelle litt om bakgrunnen hennes for å se hva det var som formet henne til å bli den hun var som jeg husker henne. Og når jeg gjør det, hopper jeg litt ut av gamle Einaren for en liten stund, men jeg er nødt til å gjøre det for å kunne skildre et autentisk bilde av henne for både meg selv og for deg som leser. Men jeg holder meg i distriktet, og jeg havner tilbake til Einaren igjen om ikke så lenge. Et liv..en barndom, er jo sånn, det handler om et sted, en stamme, omgivelsene rundt, et persongalleri, og det handler om overlevelse. Og hva er et sted uten personer? Det er menneskene som skaper livet, situasjonene, dynamikken, emosjonene og ringvirkningene. Og når vi snakker om overlevelse, så var Maren Anne født i en tid hvor de sleit enda hardere for overlevelsen enn det jeg noen gang har opplevd i min barndom på Einaren.

Mormor Maren.... ja.... hvem var virkelig hun?
Maren Anne var det fulle navnet hennes, og jeg blei fortalt at hun var svært vakker som ung. Hun jobbet på Croftholmen, sammen med kokka der. Kokka visste at mormor var så flink til å bake hvetekake, så da sønnen hennes skulle komme hjem fra sjøen, ba hun mormor om å bake ei hvetekake til han. Det gjorde mormor, og risset initialene hans inn i skorpa på kaka, HR. Herman ble så begeistret for kaka at han rodde ut til Croftholmen for å takke mormor for hvetekaka, og synet av henne gjorde han så betatt at etter dette fikk hun seg en ivrig beiler. Men hun gjorde seg kostbar, så han måtte beile både vel og lenge før han endelig fikk sitt ja, og hun ga seg over til kjærligheten som han så gjerne ville gi henne. Han skreiv en gang et lite dikt til sin utkårede, og ga det til henne sammen med en liten bukett med kattelabber som han hadde plukket på toppen av Høgenhei. Han var ganske romantisk, men jeg er ikke så sikker på at mormor var det...

Men gift blei de, og sju barn fikk de, og mormor hadde mye strev med hele ungeflokken aleine mens han var på sjøen som skipper. Det hører med til historien å fortelle at buketten med kattelabber ble tørket, og den hang i glass og ramme på mamma Nusses vegg i alle år, og bak buketten, lå papirlappen som morfar Herman hadde skrevet sitt lille dikt på. Sånn var det helt til mamma gikk bort, da var jeg som fikk buketten å ta vare på. Jeg syntes ramma var blitt så gammel og slitt, så jeg tok buketten ut, plukket frem diktet som lå på baksida, fant fram noen bilder av det staselige paret, og tok med meg alt sammen til en fotograf, og fikk satt alt sammen inn i en ny og blank ramme. Det blei så fint at det var en fryd, og nå henger dette klenodiet på min vegg og forteller sin historie om en kjærlighet fra så lenge siden. «En bukkett av katteblommer jeg sender deg, til minne om en sommer på Høgenhei. De plukket er av meg i dag, ved det kjære sted på Høgenhei. Din Herman.» Dette skrev han i 1932, så da hadde de vært gift i maaange år, men jeg tenker at han minte henne på en het dag i deres tidlige kjærlighetshistorie for mange år tilbake. Min mamma som var Maren og Hermans førstefødte, kom til verden i 1915, så da kan man tenke seg...... Første verdenskrig er neste tanke. Mamma opplevde to verdenskriger, og jeg har gudskjelov ikke opplevd en eneste.

Mormor bodde på sine eldre dager på aldershjemmet i Skien som lå i Odinsgate 8. Der likte hun å sitte ved det store vinduet i tredje etasje med utsikt mot Nordre Gravlund og kapellet, og studere røyken som steg opp fra krematoriepipa på kapellet. Hun kunne godt dra en spøk og si at snart var det hennes tur....og så lo hun seg mest i hjel over sin egen spøk. Mormor hadde humor til tusen, Men hun var veldig ordentlig av seg også, en verdig dame, og alltid pertentlig og velkledd. Håret var satt opp i en tull i nakken, og det bølget seg sirlig over hele hodet og helt ned til tullen. Det var gråbrunt med hvite innslag på fargen, og bløtt og deilig, og hun elsket å bli gredd og kjemmet. Da hang det lange håret nedover ryggen, og hun nøt i fulle drag friseringen. Det var gøy å være mormors friserdame.

Jeg husker hun fortalte om en av byens fine fruer som også bodde på samme aldershjemmet. De satt ved samme bord også til måltidene. Denne damen var nok litt surrete blitt, for hun helte fiskefett over desserten som var jordbær og fløte, og da mormor prøvde høflig å korrigere henne på dette, ble hun satt kraftig på plass av en meget fornærmet borddame...som ikke kunne forstå mormors frekkhet. Komme her og fortelle henne hvordan hun skulle spise maten sin! Hun hadde spist aleine hele sitt liv, og ville ha seg frabedt innblanding. Det kunne da ikke være lett for en klar, åndsfrisk og oppegående eldre dame å dele hus med så mange gamle senile og syke mennesker. Men det virket tilsynelatende som om hun tok det hele med humor og stor ro.

Jeg tenker alltid på hvordan mormor flyttet fra Åsas gate 5 til gamlehjemmet. Hun fortalte ikke til noen at hun aktet å flytte fra hjemmet sitt på Gjemsø. Hun ordnet bare alt det praktiske med papirer og avtaler selv, og så hadde det plutselig bare skjedd uten dramatikk av noe slag. Hun innså at alderen var kommet, at kroppen var skrøpelig, og ville derfor komme seg på et aldershjem før det blei en altfor hard og slitsom prosess. Og viktigst av alt, hun ville ikke bry noen med en sånn avgjørelse. Derfor ble det mange år på gamlehjem for mormor, men hun trivdes, og hadde et lite og koselig rom med familiebilder og noen få møbler fra leiligheten som hadde vært hjemmet hennes i Aasas gt 5. Der leste hun og heklet, hørte på radio, og gjettet kryssord og koste seg. Jeg husker mormors tommel, den var stor og hoven av gikt, og sikkert tre ganger så stor som den normalt skulle være, men hekle gjorde hun. En periode drakk hun eplecider eddik og ble MYE bedre i tommelen, hevelsen gikk mye ned, og hun gledet seg stort over dette mirakelet. Hun ble faktisk så god av denne eplecidereddiken at hun heiv krykkene , og 'løp' begeistret opp og ned korridoren mange ganger.

Da hun var ung, jobbet hun som fortalt som kokke på Croftholmen, og stelte til ulike slags selskapeligheter for herskapsfolket. En gang skulle hun lage middag til et svært selskap, og det var nok en del nerver i sving, og gikk sikkert ganske intenst for seg. Rett før servering hvelvet sausegryta, og all sausen flømte utover golvet. Gode råd var dyre, det hastet, og de rakk ikke å lage ny saus. Men mormor Maren visste råd. Hun øste bare sausen opp fra golvet tilbake i gryta, og serverte sausen til middagen uten at verken gjester eller vertsskap fikk vite hva som hadde skjedd. Da middagen var over, kom flere av de fine fruene ut på kjøkkenet for å skryte av nettopp den vidunderlige sausen, og lurte på hva slags krydder hun i all verden hadde brukt for å få denne utsøkte smaken! Etterpå lo kjøkkengjengen seg mest i hjel med tanke på de fine fruene som hadde spist saus direkte fra gulvet.

Mormor var jo en sliter, som hadde opplevd å måtte tidlig ut for å gjete, alene, lita jente på ikke så mange åra, rundt ni år. Hun måtte tidlig ut i arbeid for å skaffe familien penger til å leve for, og hun blei tjenestejente på en gard i Porsgrunn hvor ikke hun fikk mat nok, og det var lang vei å gå hjem for en jente med korte bein. En dag rømte hun hjem til mamma og pappa, for hun orket ikke å være der lenger hos de onde menneskene som bare utnyttet en forsvarsløs jentunge. Det må ha vært tøft. Etter dette sendte foreldrene henne ikke tilbake, det var ikke snakk, når hun måtte lide sånn. Hvordan de greide seg da, vet jeg ikke helt, men mormor overlevde nå, hun blei sterk, og var en som aldri ga seg. Som gift, og med en ungeflokk på sju, måtte hun stå på, og på toppen av det hele fikk de et handicappet barn, minstejenta Ellen, som ble født med en hjerneskade. Ingen visste egentlig hva som feilte den lille, men hun lå bare der, liten og veldig pen, og med fine klær og sløyfe i håret. Hun var pleiepasient, og hadde ikke språk, men mamma sa hun var snill og rolig som en liten dukke. En lege sa til mormor og morfar da de oppsøkte den ene legen etter den andre for å få hjelp, at 'De må da skjønne at barnet er idiot!' Stygge ord fra en lege som ikke var særlig verken klok eller forståelsesfull. Men en spesialist konstaterte at hvis hun overlevde å bli sju, så ville hun bli 14, og kanskje 21..... Det var ikke så lyse fremtidsutsikter. Lille Ellen blei bare sju år, og det må ha vært slitsomme og tøffe år, og sikkert vondt da dagen kom for den lille engelen til å reise.

Morfar var på sjøen, og ville ikke ha bråk når han kom hjem, så ungene ble mormors jobb. Herman var en fredens mann, og det irriterte mormor at hun aldri fikk ertet han sint, og at hun ikke fikk noe respons fra han når hun selv var sinna. En gang bestemte hun seg for å se hvor langt hun kunne dra det før han sprakk, men da han endelig eksploderte, knuste han en pinnestol i tusen biter i rent raseri. Det lærte Maren aldri mer å terge Herman.

Mormor kjørte et strengt regime både når det gjaldt klær, mat og stell av hus. Det skal godt gjøres å holde styr på sju unger, skaffe mat til alle, og holde dem med klær og sko, og samtidig holde huset i orden. Hun sydde, lappet, strikket, bakte, kokte, og vasket, pluss at hun pusset kobber og messing regelmessig hver uke, og greide å styre hjem og unger med streng eksersis. Mamma Nusse fortalte at hun som eldst følte ganske mye på byrden av å være assistent, men det var ingen annen løsning enn å holde ut ansvar, pass og hardt arbeid, og leve med trangt om plassen for personlige saker. Onkelen min blei sendt ut for å selge ferske kaker, lille kroken, men de måtte det for å overleve.

Mormor bodde på gamlehjemmet i ganske mange år. Hun var ei dame som prøvde å ta vare på helsa si på ulike måter, som tidligere fortalt med eplecidereddik for gikta, et eggeglass konjakk om kvelden før leggetid, innkjøpt av onkel Hans Jacob på polet, et sted hun sjøl aldri kunne sette sine bein, samt askeavkok, og diverse andre remedier. Hun fikk alltid noen voldsomme hosteanfall ved bordet når vi skulle spise, så da løp alle av gårde i panikk for å hente vann til henne i håp om at det skulle stoppe hosten. I ekstra fine selskaper, brukte hun noen voldsomt sterke tabletter som hadde evnen å stanse et anfall med en gang. Men de var fryktelig farlige, og bare til sjeldent fint og nødvendig bruk.

Jeg kan aldri huske mormor som en klemmende og varm bestemor, men jeg kan huske henne som ganske streng, likevel kjærlig på sin kjølige måte, og full av latter og spetakkel. Jeg husker særlig en gang vi var på besøk hjemme hos mamma Nusse, da var jeg ganske voksen, det var mormor, tante Ketty og jeg. Det var dameselskap med kaffe og kaker, og vi hadde det veldig koselig den dagen. Mormor og tante Ketty var i sitt mest flirfulle humør, og det ble mye latter og tøys og tull. Mormor lo så hun ristet, og de tynne beina kom aldeles på videvanke, og det samme skjedde jo med tante Kettys bein,, så da skrattlo mormor til henne: Ketty, pass deg nå, vi kan jo se langt oppi skræven på deg! Ti stille du, sa tante Ketty, for jeg ser langt oppi skauen på deg! Pene damer, men likevel klare for en rampete spøk.

Mormor og morfar var ikke rike, men de hadde selvrespekt og verdighet. De lærte ungeflokken sin å respektere seg sjøl, og ikke se ned på seg sjøl, eller å føle seg mindreverdige i forhold til andre. Det er en god ballast som har blitt ført videre i den Roksundske familie. En voldsom humor... galgenhumor, og en skrivende åre, gode kommunikasjonsevner, samt noen dårlige gener i retning av av diabetes og astma. Det er vel gaver som er skjenket etterkommerne av Maren og Herman i rikt monn. Dette er nok en god blanding av både mormors og morfars arvestoffer. De har kanskje noen dårlige gener når det gjelder kroppen, men de har vært mentalt sterke, og ingen av dem har blitt senile.

Jeg giftet meg i 1976, og fikk mitt første barn i juli 1977. En uke etterpå døde mormor, så hun fikk bare så vidt se Karin Elise som nyfødt baby, men hun rakk det akkurat. Mamma var veldig lei seg den dagen det skjedde, særlig fordi mormor ble funnet på gulvet i nattkjolen på morrakvisten. Hjertet hadde nok bare stoppet, og så falt hun død om. Hun hadde ikke lidd, og sikkert ikke rukket å tenke. Men mormor hadde levd et godt og langt liv, og var klar for å reise, så når alt kom til alt, var vel dette likevel en relativt grei måte å forlate dette jordiske livet på.

Jeg kjenner at jeg er stolt av mormora mi, akkurat som jeg er stolt av mora mi, og hele den Roksundske familien. Jeg er til og med stolt av meg selv av og til....merkelig nok. Og jeg er så lykkelig for at jeg er glad i å skrive...det er en av mine aller største ressurser, og det fyller virkelig livet mitt med stor tilfredsstillelse og masse glede. Kanskje den eksakte gaven kommer mer fra morfar enn mormor, men i så fall kan jeg likevel takke henne fordi hun valgte morfar til mann, og ingen andre. Lite visste hun at hun gjorde meg en kjempetjeneste den gangen.

Mormor og mamma pleide å dra seg i kråsen foran speilet, og lage grusomme ansikter til seg selv eller publikum. Det var et internt publikum, så det skjedde bare i engere sammenhenger. Men gøy var det, og jeg glemmer det aldri. Mormor kunne kunsten å lage moro ut av lite og ingenting. Det er en ganske unik gave, for humor er virkelig både medisin, terapi og inspirasjon.

Mormor hadde mange søsken, og flest søstre, og de hadde så fine navn alle sammen. Annie Jacobine, Ketty, som altså het Olga Kristiane, pluss Gunhild og Mathilde, og så var det en bror som het Wilhelm. Han druknet som ung, da han var på sjøen.

Mormor var som sagt veldig flink til å sy, og jeg husker godt den gamle tråsymaskinen hennes, og hvordan hun brukte den til både lapping og sying av nye klær. Og siden hun var så god på dette, lærte mamma seg aldri å sy, for hun blei bortskjemt med at mormor tok seg av alt sånt arbeid. Men alt har en ringvirkning, og derfor lærte jeg meg heller aldri å sy, siden mormor ordnet alt sånt for mamma, og plutselig en dag da mormor ikke var der lenger, fikk mamma et problem når noe skulle syes eller lappes. Men strikke og hekle, lærte mamma meg, og det er jeg veldig glad for, for det har jeg kost meg veldig med. Mormor var også veldig flink til, og ivrig på å knytte tepper og puter. Noe av dette har jeg faktisk enda liggende.

Jeg skulle ønske mine barn kunne truffet henne og blitt kjent med henne, men sånn gikk det altså ikke. Men jeg har fortalt dem mye om henne, og det har de satt pris på. Og akkurat som jeg alltid har trodd at mamma har sittet der oppe på en sky og fulgt med på hva som har skjedd i familien, med oss alle sammen, så tror jeg mormor også har sittet der, på naboskya, og skuet nedover oss alle mens hun frydet seg over våre gleder, og sørget over våre sorger, og garantert har hun hatt en liten finger med i spillet hver gang vi trengte litt ekstra god englevakt.... Enten har hun gjort jobben selv, eller så har hun satt i arbeid en eller flere engler der oppe. I likhet med mamma vet jeg at hun ba for oss alle så lenge hun var her, og da hun kom hjem til Gud tror jeg hun fortsatte dette bønnearbeidet fra der oppe..

I dag er mormor Maren bare et gulnet fotografi og et bleiknet minne, men likevel, hun har vært med på å skape en familie, en kultur og en historie, og jeg er en del av denne sagaen. Det er jeg sannelig glad og takknemlig for. Og stolt over å kunne bringe videre.

Bildene under er av Maren og Herman som unge og forelsket.

TANTE KETTY

Etter høsten kommer jula, og jeg husker godt det året tante Ketty og onkel Fred skulle flytte fra Amerika og hjem til Norge. Det var tante Ketty som hadde sendt gaver til oss ungene, så jeg hadde et forhold til henne, hun var uten tvil et snilt og godt menneske. Hun var dessuten tanta til mamma, men siden de var så like i alder, blei de nesten mer som søsken enn tante og niese. Tante Ketty, som egentlig het Olga Kristiane, dro til Amerika rett før krigen brøyt ut, og hver gang jeg tenker på den historien blir jeg helt vemodig om hjerterota. Hun så aldri sine foreldre igjen i live etter det, for det skulle gå førti år før hun vendte tilbake. Vi har et hjerteskjærende brev fra oldemor som hun sendte til Amerika kort tid etter at hun skjønte at Ketty hadde dratt sin kos over Atlanteren uten å si adjø. Det knyter seg i hjertet mitt bare ved tanken. Tenk om min yngste datter Kristine skulle dratt sin vei fra meg, sin søte, lille moer, uten å si adjø, og så skulle krig og hav og tid og evighet skille oss for alltid. Det er en fryktelig tanke. Men sånn skjedde det den gangen, og tanken var vel å spare en stakkars mor for den harde virkelighet. Og tante Ketty slapp unna krigen, men jeg er sikker på at hun gråt seg syk av lengsel mange ganger. For ikke å snakke om hvor mange tårer som blei felt på denne sida av Atlanterhavet.

Egentlig så dro tante Ketty to ganger til Amerika. Første gangen som veldig ung jente, helt alene, uten at noen visste det. Hun dro for å være hos sin søster Mathilde som bodde i Brooklyn med mann og barn, antagelig for å hjelpe til med barnepass. Hvordan fikk hun penger til billetten, hvordan kom hun seg til Oslo, og hvordan fant hun mot til å reise over Atlanteren alene, bare få år etter at Titanic gikk under? Men dro gjorde hun, og der, i Amerika, ble hun i mange år.

Der borte traff hun sin kommende ektemann, en tysker som het Alfred, og de giftet seg, og bodde i Brooklyn i alle år. De fikk aldri barn, og derfor var det vel litt ekstra stas å sende pakker til oss ungene hjemme i Norge. Nå skjønner dere vel hvorfor dokka mi het Ketty. Kettya mi, å, så glad jeg var i den dokka. Hun hadde langt gyllent krøllete hår, og bevegelig, men fast og hard gummikropp. Fine øyer med lange øyevipper, og egentlig litt forseggjort, og akkurat passe stor. Fine små fingre med røde negler. Søstra mi fikk ei brudedokke, og den var vel enda finere kanskje, for det var en ordentlig brud med fullt utstyr, men ganske umulig å leke med. Den satt på stasen i alle år, og sitter vel der enda, tenker jeg. Så vidt jeg vet lever den i beste velgående den dag i dag.

I 1940 kom de begge endelig på besøk til Norge, til alles store glede, og alle håpet vel at de skulle slå seg til. Men da lurte krigen rett rundt hjørnet, og siden onkel Fred var tysk, fant de det sikkert tryggest å dra tilbake til Amerika. Så for andre gang forlater tante Ketty sitt moderland og sin familie, og returnerer tilbake til Brooklyn, uten å informere noen. Ikke en sjel visste noenting før de var dratt. Etter dette skulle det altså gå førti år før de vemdte tilbake, og da var jeg ei lita jente som fortsatt lekte med dokker.

Ok, jeg visste aldri helt når denne tanta skulle komme til Norge, for jeg hadde jo hørt om det så lenge, men det hadde aldri blitt noe. En dag skulle mamma og jeg til byen for å julehandle, og det var spennende nok det, så jeg gledet meg veldig. I tillegg hadde jeg skjønt på de voksne at nå nærmet Amerikafolket seg flytting til Norge, så jeg var ikke så lite spent på det heller. Med den erfaringen jeg hadde med amerikatanter, så visste jeg jo godt hvordan de så ut, så tanken på flere sånne tanter her i Norge var forlokkende. I tillegg til å se ut som tante Barbie var hun til og med snill og god, så det var jo reine himmelrik på jord.

Vi var på vei nedover handlegata midt i Skien sentrum da mamma ble stående og prate med to gamle damer som jeg ikke visste hvem var, for jeg hadde aldri sett de før. Det var like ved bokhandler St. Nilsen, bare på motsatt side av gata. Etter å ha pratet en liten stund, bøyer mamma seg mot meg og sier, nå må du si hei til tante Ketty, jenta mi! Stor var min forskrekkelse, og skuffelsen enda større da jeg det gikk opp for meg at den gamle, tuslete dama som sto der og rakte handa si til meg for å hilse, var tante Ketty fra Amerika. Jeg kunne ikke for mitt bare liv begripe at det gikk an å se sånn ut når du kommer direkte fra Amerika. En grå og fargeløs dame, riktig stygg var hun, håret hadde grå slappe lokker, og på hodet satt en bløt hatt som ikke eide verken fasong eller hattenål. Mamma hadde i det minste en fin nål i sin hatt, enda hun hadde aldri vært i Amerika, mens et menneske som hadde bodd der borte i over førti år ikke så mye som hadde en liten hattenål en gang. Mamma var rett og slett mye finere, enda hun kom fra Einaren. Hjertet sank i brystet, riktig blytungt blei det. Men sånn var det, og jul blei det, men det tok tid å forsone seg med en amerikatante som så ut som den grå dame personlig. Det var en trøst at jeg fikk ei ny amerikadokke som het Audrie, og hun så akkurat ut som tante Ketty burde ha gjort. Det var formildende omstendigheter som fikk meg litt på gli. Hun beviste i alle fall at hun var snill denne tanta!

Onkel Fred, derimot, var en fornøyelig mann, men han var ikke god til å snakke norsk, så alle tok det svært alvorlig med å lære han det norske språket. Onklene mine lærte han klokka, og hva han skulle si når det blei spørsmål om klokka, så hvis du spurte han hvor mye klokka var, svarte han 'kvart over raua på ei ku!' Og hvis du spurte han hvordan det sto til, svarte han: Jo, jeg lever ju, jeg schtår i den bed! Med det mente han å si at det var sånn noenlunde med han, men at han måtte holde senga innimellom. En gang var jeg med han på kino i Porsgrunn for å se på filmen «Mytteriet på Bounty». Den filmen gjorde stort inntrykk på meg, og jeg gråt masse fordi den sluttet så trist, og da trøstet onkel Fred meg etter beste evne. Vi tok bussen fra Porsgrunn til Skien, jeg en litt stor jentunge, og han, den lille mannen, ulastelig kledd i grå frakk, svarte glinsende sko, amerikabriller, og svart hatt med brem. Jeg snufset og gråt på bussen, og var og blei knust i mange dager etter den filmen. Jeg levde meg så voldsomt inn i filmer at det var en gru. Da jeg såvidt var blitt tenåring, så jeg «Love Story», og alle husker hvordan den endte. Da gikk jeg rundt og grein i dagevis, og da skjønte jeg selv at det gikk over alle støvleskafter, så jeg bestemte meg der og da for å aldri noensinne la en film gå så inn på meg. Jeg bestemte meg for aldri mer å gråte på grunn av en film. Det har jeg holdt...i hvert fall nesten. Det skal svært mye til før tårene begynner å trille under film, men det hender vel.

Jeg hadde mye kos med tante Ketty og onkel Fred i alle år, selv om tante var og forblei ei grå dame å se på hele sitt liv. Men hun var morsom og hadde godt humør, og en utpreget humor, så hun var lett å like, og snill var hun som dagen var lang. Veldig god til å lage mat var hun også. Maten hennes hadde litt snev av Amerika, faktisk, så der fikk hun en stjerne i margen.

Mamma, mormor Maren og tante Ketty som var søstra til mormor, hadde alltid mye moro sammen. Ingenting var morsommere enn når de kom sammen for en kveld eller dag. Da var det aldri kjedelig, men alltid noe som skjedde. Ingen store ting, bare masse moro. De tullet og tøyset, lagde ablegøyer så en kunne høre det lang vei, og lo så de skreik av seg sjøl og historiene sine. De så noe komisk i alt. Men de kunne være alvorlige også, og snakke om alt livet innebar, og jeg vet at livet var vel ikke så lett for noen av dem, men de visste noe veldig klokt, og det er at alt blir lettere når smilet og latteren kommer på gli, og dessuten at en får ikke annen moro enn den en lager sjøl.

Jeg har tenkt mye på tante Ketty og onkel Fred. De levde så spartansk bestandig, og vi hørte alltid at de hadde ikke råd. De hadde ikke penger til å reise til USA for å besøke venner og familie der, og de hadde for liten leilighet til å ta i mot USA-gjester selv. Derfor blei båndet til USA gjennom førti år klippet av på et vis, og det var nok sorg forbundet med det på begge sider. De holdt kontakten via brev og telefoner, men det blei jo liksom ikke det samme. Da begge var borte, viste det seg at det var masse penger igjen etter dem, som gikk til pinsemenigheten, og det var selvfølgelig bra for dem, men hvorfor i alle dager kunne de aldri unne seg noenting? Det er mange eldre som lever sånn, og det skjønner jeg meg ikke på. Vi har ett kort liv her på denne jorden, og vi må leve her og nå, og bruke de ressursene vi har. Vi har kommet hit for å være glade mens vi lever, og ikke for å samle i lader til etter at vi er borte. Tante var ei kry dame, og ikke sturen på noe vis, men det var alltid en dypereliggende tristhet under all moroa, og jeg forbinder den med at de aldri kunne unne seg noenting.

Tante Ketty døde av kreft altfor tidlig, og det var trist. Hun gikk ikke til doktoren før det var for seint. Onkel døde noen år etterpå, gammel og syk. Det var nok tungt for han å miste en livsledsager gjennom så mange år, så jeg vil tro livet ble ganske tomt etterpå, selv om familien tok seg godt av han. Og da de begge var borte, var det et stort tomt hull etter dem som det var umulig å fylle med noe annet. Jeg er veldig glad for at den gamle grå amerikatanta mi var akkurat sånn som hun var, og for de årene vi fikk med dem begge to. Minnene er gode og mange, og fulle av latter og skøy.

Mormor Maren har jeg bare så vidt vært innom, men ikke fortalt noe om hittil. Hun er verdt noen ord, og hun er en like stor del av barndommen min som de andre jeg har fortalt om, og hun var mye på Einaren. Så hun skal jeg fortelle om i neste kapittel.

Se på det flotte bildet av tante Ketty og onkel Fred og den flotte bilen, sikkert en gang på tredvetallet. Et utrolig stilig bilde av de to, mens de ennå var unge og vakre.

AMERIKABESØK

Da jeg var fire, fem år, kan jeg huske en sommer som var veldig spesiell. Vi hadde nemlig Amerikabesøk, og det skjedde ikke så ofte den gangen. Det var tross alt femtitallet. Men altså, det kom en jålete, nydelig dame på besøk som het Barbie, helt fra USA til Einaren, og det er langt, milde Gud. Tante Barbi, kalte jeg henne. Dette var lenge før Barbiedukken hadde kommet til Norge, så vi kjente ikke en gang begrepet, men dette kvinnemennesket var uansett en ekte Barbie. Det kan faktisk godt være at den dukken nettopp blei oppkalt etter denne damen, for hun så nøyaktig ut som en Barbiedukke. Like langbeint og slank, lekker på håret, siste mote fra slutten av femtitallet, det vil si ondulerte krøller over hele hodet, sprayet stive med hårlakk, ja, kanskje de til og med hadde begynt på sekstitallsmoten, de var sikkert ekstra tidlig ute over der. Hun hadde hvite briller med perlemorsglitter som endte i en skrå spiss på hver side, og denne spissen var overstrødd med glinsende diamanter. Hun hadde blodrøde lange negler, og lepper som trutet seg stadig vekk, hver gang hun hadde en mann i sikte, i samme matchende farge.

Jeg beundret henne noe voldsomt fra stakittgjerdet, men hun så ikke meg en gang, for hun hadde det så travelt med å gjøre seg til for mannfolka. Jeg husker jeg hang på stakittgjerdet for å få så god oversikt som mulig over alt som skjedde. Dette var ikke en tante man satt på fanget til, neida, for da kunne kjolen bli krøllete... Og mannfolka, det var naboer, onkler og pappa det. De kretset rundt henne som fluer. Alle skulle jo hilse på dette forjettede vesenet som bar med seg en duft av den store verden, og de kruset seg for henne alle som en, til og med pappa, enda han var ikke den som vanligvis pleide å gjøre sånn for damene. Det hendte mamma kalte han en døl hvis hun syntes han var for sløv, og det var ikke sjelden at han var så sløv. Han var oftere det enn gentleman, og det var vel det mamma ønsket seg mer av, av og til...en ordentlig gentleman. Det fikk hun nok aldri, selv om pappa var aldri så snill.

Så under dette besøket kan jeg godt huske at hun lot falle en snøftende bemerkning om at hvis hun falt død om ville ikke det ha vært så farlig, bare Barbie hadde det bra! Og tante Barbi, hun satt der med beinet over det andre, og kjolen litt usynlig dratt opp så bittelitt, akkurat nok, av låret syntes, og da hadde hun mannfolka i sin hule hånd, mens mamma serverte kaker og kaffe så svetten silte, uten å få noe hjelp fra pappa. Vi satt nede i haven på hvite hagemøbler, nymalte for anledningen, under epletreet, like ved bryggerhuset, så det var et stykke vei å bære servise og mat. Og det var varmt, så mamma svettet under krimplinkjolen med armforkleet utapå.

Jeg tror ikke hun var særlig lei seg da tante Barbie tok med seg Amerikaduften sin og dro tilbake til Junaiten Bløff. Hun var det mest bortskjemte kvinnemennesket hun noen gang hadde sett, og mannfolka var noen dumme naut som ikke gjennomskuet hennes sanne vesen. Sitat Nusse.
Ja, ja, jeg syntes hun var en fin dame jeg da, jeg hadde virkelig aldri sett en så fin dame før noen gang før i mitt korte liv, så jeg nøt synet, men det torte jeg ikke en gang knyste om. Jeg tok ingen sjanser på å framkalle mammas vrede i denne saken. Og tante Barbie, hun kom aldri tilbake.

Siden vi nettopp har snakket om moter, må jeg fortelle om en sommer som mamma og jeg hadde vært innom to butikker på Gjemsø. Vi hadde akkurat vært på besøk hos mormor og morfar i Åsas gt. 5, og i butikk nr 2 fant vi en aldeles nydelig kjole med småblomstrete mønster på blå bunn. Den kjøpte vi, men da vi kom hjem, oppdaget vi at den var dessverre litt for liten. Mamma så ergerlig som bare det, men den måtte byttes. Finito. Noen dager seinere reiste vi med buss til Gjemsø igjen, og vel inne i butikken, sier mamma at hun har en kjole som skal byttes. Da ekspeditøren fikk se kjolen, sa han at denne kjolen er nok ikke kjøpt hos oss! Hva for noe? spør mamma med ergrelse i stemmen. Jeg var jo her på fredag og kjøpte kjolen, De må da huske det, fortsatte hun med fynd og klem. Jeg prøvde å dra mamma i armen for å få litt oppmerksomhet. Mamma, forsøkte jeg, du skjønner... Lenger kom jeg ikke før jeg fikk beskjed om å tie stille når de voksne snakket sammen, og da var hun virkelig kommet på hugget, så jeg skjønte at det var nytteløst.

Rett i forveien hadde vi vært i en butikk og kjøpt noe som mamma kalt ob, og da jeg spurte hva det var for noe, fikk jeg bare kort beskjed at det var noe slags bomull for voksne. Det tok meg litt tid å finne ut hva den avlange, harde bomullen egentlig skulle brukes til, men i litt voksnere alder så jeg en kobling til det som blir kalt PMS, og dermed forsto jeg også bedre mammas utbrudd over den utidige ekspeditøren med så utsøkt dårlig huskesans. Det må sies at mamma var over sin første ungdom da hun fikk meg. Jeg hadde nemlig lagt merke til at at mamma tidvis kunne være som en furie, men vanligvis pleide hun ikke være uhøflig i alle fall. Vel, utrolig nok, mannen tok faktisk i mot kjolen, til tross for at han ikke lot seg overbevise om at han tok feil, og mamma, hun seilte triumferende ut av butikken med en tilgodelapp i veska og nesa i sky.

Når hun siden snakket om den tosken for pappa, fikk jeg forsiktig skutt inn at det var ikke så rart han ikke husket det, siden vi faktisk ikke hadde kjøpt den kjolen i hans butikk. Husker du ikke at det var i den siste butikken vi kjøpte kjolen i, den butikken som ligger borte på hjørnet? Jeg prøvde å fortelle deg det, men du sa jeg skulle tie stille, sa jeg en tanke hevngjerrig. Uttrykket i mammas ansikt da hun fikk igjen hukommelsen på denne spesielle dagen som også var fredag den trettende, var ganske ubetalelig. Jeg tror faktisk aldri hun benyttet seg av tilgodelappen sin. Men det styrket mammas overtro på at fredag den trettende var en dårlig dag man skulle passe seg for. Og jeg for min del lærte litt om kvinnfolka i førtiåra. Mamma var 42 da hun fikk meg, så den gangen nærmet hun seg de femti. Og hun var overtroisk. Hun gikk aldri under en stige, og kastet alltid en klype salt over skuldra hvis hun så en svart katt skritte over veien.

Nå har vi snakket mye om sommer, men tida går, og årstidene skifter. I dag går tida veldig fort, men den gangen gikk den seint. Den kunne faktisk snegle seg av sted, særlig mot slutten av sommerferien. Jeg gledet meg alltid voldsomt til skolen skulle starte opp igjen, og når man lengtet etter noe, eller gledet seg til noe, gikk tida fryyyyyktelig seint. Men en dag var sommeren ugjenkallelig over, og da var himmelen ikke disig lenger, men så skarp at du kunne speile deg i den, og lufta var glassklar. Lukta av søte epler hang i lufta, og det var dogg i grasset. Angen fra hesjene som sto til tørk fortalte også om at sommeren var på hell. Denne tida var lukt av nye bøker i skolesekken, og ruller med bind som skulle tas på bøkene. Villvinshekken til Eva og Fredrik var full av rødmende blader som lyste i rødt og oransje, og det var tjukke lag med gult løv som vi sklei i på vei hjem fra søndagsskolen på Gulset bedehus.

Jeg var trofast på søndagsskolen bestandig. Det var så koselig der, for onkel Bjarne, faren til Frukten, spilte mandolin til søndagsskolesangene, og da var det ekstra moro å synge av full hals. Og vi fikk enten fisk i fiskegarna i søndagsskolekorta våre, eller røde klistreepler i boka vår. Et eple for hver søndag, så det var viktig å ha så mange epler som mulig, for da fikk man en premie, og det var stor stas, selvfølgelig. Førstepremien hang høyest, så å bli hjemme en søndag var ikke et alternativ. Men jeg husker en gang som det skjedde, og det skal jeg fortelle om nå.

Jeg hadde fått ny seng, og den var grønnmalt og fin. Det var en ordentlig stor seng, og jeg følte meg veldig stor og voksen i den senga. Så på denne søndagen blei det altfor fristende å bli hjemme, og der lå jeg som en dronning i min nye seng og tronte. Jeg leste i bildebøkene mine om Gullhår og De tre grisene. Bak døra, borte i kroken ved kjøkkenet, sto et blåmalt Termolux-spann med tett lokk. Det pleide mamma å legge boller i når hun hadde bakt boller på lørdag, og dette var før fryserens tid, så da måtte vi oppbevare dem sånn til søndag, men da måtte de spises opp også. Jeg spurte mamma fint om jeg kunne snike til meg en bolle, og det var helt greit. Følelsen av reint, nystrøkent sengetøy, nymalt seng og duften av boller fra i går, er lett å gjenkalle. Dette er bare et lite minne, men det er et fantastisk minne, for jeg hadde mamma og pappa rett ved siden av meg i dobbeltsenga, så det er et trygt minne. Til tross for at jeg hadde sviktet søndagsskolen....

Før jeg skulle på skolen om morran, måtte jeg en tur nedom haven for å fylle sekken opp med sommerfrukt fra Sefstaholmtreet vårt. Det var røde epler, søte, saftige og gode, men blei de for modne, blei de melne og tørre. Jeg blei klissvåt på beina av å gå gjennom doggvått grass, men det hørte likesom til, så det gjorde ingenting. Disse eplene kunne nemlig redde en kanskje kjedelig skoledag, og de smakte herlig. Tenk deg når sola skinte på morrakvisten, og det luktet eplet over hele haven, vepsen summet, en ny og fin dag lå foran deg, og du kunne plukke epler i egen hage. For en velstand! Jeg følte meg som en konge i eget kongerike. Men en skulle passe seg for vepsen, for vepsestikk var vondt. Mamma innprentet meg om å se på hver bit før jeg tok den i munnen. Det kunne sitte en veps på baksida på eplet, og fikk du et stikk i munnen, var det ensbetydende med døden. Nusse var alltid så dramatisk. Det har jeg også blitt, sies det, og det samme har min yngste datter. Så sånt går visst i arv.

Skulle vi ha vinterepler, betalte pappa noen kroner til Halvor bonde ved siden av oss, og da kunne han høste seg noen kasser til å sette i kjelleren sammen med poteter og gulrøtter. Det var dyprøde epler, store, tunge, saftige, isende kalde og grinsure. Men de blei delige når de fikk ligge en stund. Gravenstein var de beste, og de var ikke sure heller. Det var absolutt favoritteplene mine. Fordelen med eplehaven til nabobonden var at den lå rett utfor kjellerdøra vår, så det var kort vei inn når vi var stivfrossne og klakne av kveldskulda.

Høstkveldene var fine. Svart himmel dryssende full av blinkende stjerner. Hard bakke, kald og rein luft. Eller også regn som pisket ned og vind som ulte rundt hushjørnene. Men da var det god fyr i ovnen inne, og eplemosen sto klar på benken til å tas ned i kjelleren, og duft av eplekake fra stekeovnen la seg innover alle rommene i huset. Det hendte ofte at det lynte fra klar himmel uten torden også. Det kalte pappa for kornmo. Og siden mamma var i familie med den kjente Kornmoslekta som var full av pinsevenner og forstandere i fleng, de var pinsemenigheten personlig egentlig, så kjentes navnet på dette naturfenomenet både litt familiært og nært. Og flott var det. Jeg pleide å gå ut for å se når lynene for over himmelen og lyste opp jordet til Arne. Det var nesten som et lite fyrverkeri.

Bildet er fra den gangen med Amerikabesøk, og jeg har pyntet meg med fin kjole, hvite knestrømper og sandaler og sløyfe i håret. Jeg henger på espaljeet til pappa, og har god utsikt over tante Barbi og alle karene som svinset rundt henne. Et sånt espalje gir deg rett og slett orkesterplass.

 

MAURTUA

Når en først plukker vekk snerken av barndommen, er det utrolig hvor mye som synliggjør seg. Glemte ting, episoder, lukter, lyder, følelser, brokker av situasjoner og hendelser... Alt bare velter opp, og det skjer så fort at en greier nesten ikke holde følge med alle inntrykkene og bildene som suser forbi hukommelsens netthinne. Årstider, folk, katter, hus, biler, blomster, melodier og bøker. Barndommens bøker, jeg husker dem alle sammen. Frøken Detektiv, Bobseybarna, Mitt Skattkammer... Jeg var en storleser, og jeg har dem i hylla mi alle sammen enda. Det er forbausende hvordan bare lukten av en bok kan sette deg tilbake til en forgangen tid på et øyeblikk. I brøkdelen av et sekund er du plutselig tilbake der, og kjenner hvordan alle sansene våkner til live, på eksakt samme måte som da det skjedde. Det er imponerende hva cellene våre husker.

Årstidene var veldig spesielle på Einaren. Det var nok et hakk grønnere der enn andre steder. Himmelen var mer blå. Sola var uten tvil større og mye rødere. Månen skinte enda sterkere. Vinden suste mer intenst i furua i havna. Våren var mer kraftfull på dette lille stedet enn i den øvrige verden. Eller kanskje det bare var jeg som opplevde det sånn. Jeg hadde svært åpne sanser, og tok inn alt med megastyrke, og greide sjelden å skru sansenivået ned. Noen mennesker har kanskje sterkere følesensorer enn andre. Sannelig om jeg vet, men sånn var jeg, og er fortsatt. Jeg elsket våren hett og heftig. Ørene mine fanget opp suset i furutoppene, det gynget i fuktig bakke, sola smeltet isen på vannpyttene før jeg rakk å hoppe den i stykker. En lifligere lyd enn stæren som sang sin lystige sang om livet skulle du lete lenge etter, og de første hvitveisene som tittet opp, var en fryd for øyet.

Hvitveisen ja. Jeg har mange minner om den. Den grodde stort sett over alt, men det var noen steder hvor sola fikk godt tak og den kom ekstra tidlig. Da strakte den hals mot sola og foldet seg ut i all sin vakkerhet. Noe så vidunderlig vakkert og skinnende rent som en vårblomst skal man lete lenge etter. Og mens jeg minnes hvitveisen, kommer en episode fra barndommens kongerike rennende inn i hodet mitt.

Det var den dagen som Bente og jeg skulle på jakt etter den første hvitveisen. Jeg var størst og eldst, og kanskje raskest, og vi to hadde nok ofte en kamp på gang om å bli først. Her gjaldt det å komme først fram. Det var definitivt jeg som ledet an denne gangen, og jeg husker godt hvordan vi formelig kastet oss over hvitveisleitet vårt. Dette stedet lå rett over veien for huset til Eva og Fredrik, inne i havna, oppe på fjellhylla, innunder skrenten. To kliv opp på hylla, og så røsket jeg til meg den eneste hvitveisen som var sprunget ut. De andre sto bare i knopp. Med et triumferende krigshyl markerte jeg min seier, men det skulle jeg nok ikke gjort, for det sto hevn skrevet i min venninnes øyne. Jeg skjønte jeg måtte springe for livet. Det gjorde jeg, så fuktigheten fra bakken sto som en damp rundt beina mine. Jeg kjenner lukta av rå bakke enda. Jeg hoppet ned skrenten, tok sikte på raskeste vei hjem, men da måtte jeg passere en maurtue. Den var enorm, og var det noe jeg fryktet, var det maur. Rødmaur. Uheldigvis var det ei rot like ved, og den snublet jeg i så lang jeg var. Dermed for jeg på hue i maurenes herskapsbolig. Maurene som hadde nytt den tidlige formiddagssola i sitt flittige arbeid, blei kraftig forstyrret, som forståelig er, og de gikk selvsagt til frontal-angrep. Har du prøvd en sånn skjebne? Maur som kravler rundt på hele kroppen din, i håret, under tøyet, inn i alle kriker og kroker. Det er fryktelig, skal jeg si deg.

Jeg ropte og skreik, og danset krigsdans, mens maurene beit meg over alt. Hvordan det hele endte, kan jeg ikke huske, jeg må ha fortrengt det, men jeg husker jeg tenkte at det var vel en passelig straff for en superegoist. Siden, etter denne dagen, fulgte det alltid mye dramatikk med hvitveisen. Kanskje det var en slags forbannelse? Det var nemlig noe som fikk hvitveisen til å framkalle enormt store hissige vabler, hvitaktige med ildrøde felter rundt, og de klødde noe vanvittig inn i granskauen, og tok nesten livet av meg. De slo ut over absolutt hele kroppen, og feberen steig til over 40 grader på et øyeblikk. Mamma pakket meg inn i kjølige lakener og gjorde så godt hun kunne for å pleie meg, men til liten nytte. Det måtte bare gå sin gang, og de ringte aldri til doktoren. Jeg vet ikke hva det var som feilte mamma og pappa, men de tok aldri kontakt med doktoren, da måtte man i så fall være dødsens først. De hadde det liksom for seg at det nytter ikke å ringe til doktoren, for han kan ikke gjøre noe likevel. Jeg vet ikke om allergien var oppfunnet den gangen, men noe måtte vel en doktor kunne gjort. Vel, jeg overlevde, og kanskje det var dette som siden la grunnlaget for min naturmedisinske yrkesretning. Hvem vet. Første gangen jeg var hos legen var da jeg var 14 år, og bodde hos tante Berit og onkel Leif. Det gjorde jeg fordi pappa hadde sommerferie i mai det året, så det var før skolen var slutt.

Plutselig en dag våknet jeg med en kul på halsen så stor som en potet, og jeg blei ganske forundret. Jeg hadde ikke vondt, og ikke feber heller, så det var et mysterium. Men tante sendte meg til doktor for å sjekke dette fenomenet, så jeg satte med ned for å vente på venteværelset hos doktor Hvitsten. Det var før det blei vanlig med timebestilling dette, så man bare ventet til man endelig sto for tur. Det var første gang jeg så en doktor i hvitøyet. På toppen av det hele sa han til meg med gravalvorlig røst at jeg hadde fått kyssesyken. Herregud for en skjebne! Jeg protesterte vilt og sa at det ikke var mulig,, for jeg hadde ikke kysset noen som helst, og ikke hadde jeg tenkt å gjøre det med det første heller! Så mannen måtte ta grundig feil. Men den som måtte gå avgårde med den samme diagnosen var meg. Kyssesyken kunne man få av å drikke av samme flaske. Da syntes jeg det hadde vært på sin plass at man hadde kalt denne sykdommen for flaskesyken, og ikke kyssesyken, og det sa jeg til han også.

Men tilbake til elveblesten og førti graders feber. Jeg var sikker på at jeg skulle dø, for jeg hadde hørt at når feberen nådde førtien grader, da var du ferdig. Mamma prøvde å trøste meg med at det måtte være noe galt med termometeret, men jeg trodde henne ikke. Skulle de ikke ringe til doktoren? Men neida, det hadde ingen hensikt. Doktoren kunne ikke gjøre noe. Vil dere heller at jeg skal dø? spurte jeg mamma. Hun bare ristet på hodet over slike dumheter, og hvordan det enn var eller ikke var, så overlevde jeg, men jeg holdt meg langt unna hvitveisen heretter. Ikke det at det var så lett, for den dekte jo hele Einaren til slutt, men vi tok den i det minste ikke inn mer. Det var litt leit, for den var jo så nydelig, og jeg likte å snuse på den tett oppi nesa for å trekke ut mest mulig lukt av vår og natur. Heldigvis har jeg vokst forbannelsen av meg, for idag tåler jeg både å ta i, og lukte på hvitveis, og til og med ha den innadørs. Det er jeg glad for, for jeg kan ikke tenke meg noe så fint som en hvitveisbukett.

Våren var hestehov også. Men den har jeg allerede vært innom og fortalt om, så den skal jeg ikke gå mer innpå nå. Men blåveisen fra den gangen, vil jeg ta noen minutter til å erindre litt mer om. Inne i den rå skogbunnen på Heikleiv, blant vått og sleipt løv fra i fjor, bodde den. Et vidunderlig syn. Perfekte små blomster i både blått og lilla strakte sine lubne små halser mot vårsola som tittet ned gjennom osp og gran. Noen korte stilker, og noen lange, alt etter hvor mye sola hadde greid å ta tak. Taket som den måtte bryte gjennom var ganske solid, for granene sto ganske tett på Heikleiv.

Jeg ser for meg mammas blide ansikt når jeg kom hjem med en bukett som luktet av sol og vår. Den fikk som regel plass i et eggeglass, for større var den ikke, men det var akkurat passe stort, forsikret mamma meg. Nusse var skikkelig grei sånn. Hun tok alltid i mot alle blomsterbukettene mine, og satte selv tistelen i fin vase på bordet.

Snøklokkene til pappa vil jeg også fortelle om. De var et syn for seg. De smykket hele plenen vår om våren, og de hadde en utrolig kraft til å spre seg mer og mer for hvert år. De ringlet i vårvinden som tusen små bjeller i ørene mine. Har du noen gang lagt deg ned på bakken, innimellom snøklattene, og holdt øret inntil snøklokker i full blomst? Hvis du ikke har gjort det, synes jeg du skal gjøre det før du blir for gammel og stiv, for det er så fint å høre den skjøre klangen av klokker mot is og snø. Da kan du høre at det rasler i grass-stråa når de vokser også. Det er en raslende, myk og levende lyd.

Mamma lærte meg å synge. Hun sa alltid at hun ikke kunne synge, men det var nå hun som lærte meg alle de sangene jeg i sin tid lærte mine barn, og som de i sin tid har lært sine barn. Til og med lærte hun meg å synge totstemt. Mamma og jeg sang tostemt på både Alle fugler små de er, Kom mai du skjønne milde, og No livnar det i lundar. Så mamma og jeg hadde konsert hver vår, vi sang våren i møte. Var vi riktig heldige, tok Sverre gitaren og klimpret melodien for oss. Da blei det liksom ekstra fint, men vi greide oss godt uten akkompagnement også.

Før i gamle dager var våren lang, og det tok tid før den første sommerdagen var et faktum. Idag er det vinter den ene dagen, og sommer den neste. Den gangen blei dagene langsomt lengre og dovnere. Vinden bølget gjennom tepper av rosa og gyllen fløyel på jordene. Det var dager fulle av sol, badeturer på Åletjern og i Paradis, planting av vårplanter, tur i skog og hei, skuring av ryer, luking i staudebed, maling inne og ute, til bærplukkinga satte i gang. Det var ikke bare haven til Sverre som bugnet av frukt og bær, men det samme gjorde skauen også. Den var full av blåbær og tyttebær, og ingenting måtte gå til spille. Ryggen verket, leppene var blå, fingrer og armer var røde og fulle av risp og kutt. Det var ikke bare sol hele tida, selvfølgelig, så sommeren kunne være plaskende regnvær og dundrende tordenvær også, og klesvaske måtte røskes ned av snora og inn i full fart. Mamma strøyk mens det var passe stryketørt. Nystrykne duker hang på snorer for å tørke før de blei lagt på plass i skuffer og skap. På regnværsdagene bakte hun, og det likte jeg godt å være med på, så da hjalp jeg mer enn villig til. Brød og boller, vafler og munker, sukkerbrød og rullekake.

Sola ja, den var mer stabil den gangen, og høytrykkene varte lenger. De kunne vare i ukevis av gangen, og det var herlig. Men sola var en foræderisk venn. Den lokket deg med sitt blide ansikt, og du merket bare den vennlige varmen i vinden, men jeg skal si du merket noe mer når kvelden kom. Sviende vabler og grillet hud som du prøvde å få roet ned med Spenol og olje. Etterpå kom flassinga som varte i noen dager.

1. og 17. mai var ofte de dagene som var verst, for da hendte det at bare halve fjeset og halsen var stekt, alt ettersom du hadde sittet vendt mot sola. Eller den dagen det var søndagsskoletur, for da blei det mye herjing i solsteiken. Det var ikke til å unngå det. Dessuten var dette før solfaktorens tidsalder, og den gange brukte vi gjerne rein olje på huden for å bli brune. Det var når vi blei litt større og forfengeligheten tok overhånd. Det var som å steke gris på grillspyd, det var egentlig bare krydderet som manglet. Jeg har hatt boblete, solforbrent bryst og fjes mange ganger i barndommen.

En annen ting som var koselig om sommeren, var å gå på spasertur med bestefar, fletter i håret, i lave sko, bare en snuppete genser, kort skjørt, og lange hvite knestrømper. Da gikk vi nedover mot Einarbakken, og i sånne stunder var det helt trygt i Einarbakken. Ingenting var farlig når bestefar var med. Han var tryggheten selv. Jeg ser oss for oss der vi tuslet av gårde. Bestefar i nypussede sko, jeg i hvite sandaler. Bestefar hadde ei hand som manglet en finger, nærmere bestemt ringfingeren. Den var ekstra gild å holde i, så det var mer enn en slosskamp om den handa. Men han var min bestefar, så jeg syntes jeg hadde en slags forrett til handa hans, og jeg var mer enn storsinnet hvis jeg frivillig ga fra meg den. Men det hendte hvis vi var mange som gikk tur, at vi fikk fem minutter hver. Han kunne ha en hel hale med unger etter seg. Han var likesom bestefar for alle sammen på et vis. Det var flere bestefedre som bodde på Einaren, men jeg kan aldri huske at noen av de andre gikk tur med oss. Så bestefar var enestående. Og han hadde verdens beste fang.

Bildet er av Bente og meg, antagelig hjemme i hagen vår.

 

VINTERFERIE

I siste kapittel fortalte jeg om tante Alfhild, men jeg er ikke helt ferdig med henne enda. Hun hadde jo sine røtter på Einaren, og var ofte hjemme på besøk, men hun bodde som fortalt på Vegårshei. Derfor er liksom Einaren og Vegårshei knyttet sammen på et vis...i alle fall for min del....men mange av de andre folka på Einaren hadde jo også vært på Vegårshei på besøk hos oss i sommerferien, så de kjente godt til stedet og familien vår der.

Men vinterferien på Vegårshei var min alene, ikke en gang søstra mi var der i vinterferien. Det var nemlig sånn at etter at onkel Olaf døde, var jeg alltid på besøk hos tante Alfhild i alle vinterferier. Da var det mye som skjedde. Det som i hvert fall skjedde, og det var like sikkert som en lås, var at jeg blei alltid sjuk i vinterferien. Jeg fikk spysjuken. Jeg spydde som en gris, og det var ikke alltid jeg rakk frem til do eller bøtte, men tante tørket tålmodig opp etter meg. Hun brukte sopebrett og gummihansker. Jeg ser henne for meg der hun lå på firkrabben og skurte gulvbelegget mens hun oiet seg med sukk og akk, som ikke rart var. Etterpå følte jeg meg alltid bedre, og lå som en prinsesse i senga og leste Kvinner og Klær. Tante hadde store bunker, sikkert flere årganger med Kvinner og Klær helt tilbake fra tidlig femtitallet, på Øvreloft.

Øvreloft var helt øverst i huset til tante, og der var det meget ryddig og veldig spennende og innholdsrikt. Det var til og med sengeplass der, i tilfelle huset var fullt av gjester, og det var behov for en ekstra sengeplass. Men jeg var aldri helt trygg for om det kanskje kunne befinne seg et spøkelse der, en kan da aldri vite, så ikke ti ville hester fikk meg dit om kvelden verken for å sove eller noenting annet. Så jeg lå i dobbeltsenga til tante, og kunne ikke ha det bedre.

Tante pleide å legge seg på kne ved sengkanten for å be til Jesus før hun krøyp til sengs. Da ba hun for alle, og det var så fint å høre på. Det hendte hun gråt litt også da, hun trodde vel jeg sov, så hun visste ikke at jeg hørte det. Hvorfor hun gråt vet jeg ikke, men hun følte seg sikkert veldig aleine om alt i livet etter at onkel gikk bort. Men voksne er nå litt rare også da, for de gråter jo når de ikke er lei seg også de. De gråter av glede og bevegelse, sier de da. Hvorfor de gråter fordi de leer på seg, har jeg aldri forstått, og at noen kan gråte fordi de er glad, skjønner jeg heller ikke, men de voksnes verden er jo litt underlig...

En gang jeg hadde vært sjuk og spydd litervis, skulle mamma og pappa komme på toget for å hente meg i slutten av uka. Tante syntes jeg så litt pjusk ut, så hun ville pynte meg litt til mamma skulle komme. Håret mitt sto vel til alle kanter, så for å bøte på det, dynket hun håret mitt med Sjuogførrelve, yndlingsparfymen hennes. Da trodde hun det skulle legge seg litt finere. Men i stedet ble det enda verre, og i tillegg luktet det så sterkt at jeg kunne besvimt av mindre. Kvalmen steig, og jeg følte meg mer eller mindre syk igjen, og da mamma kom sukket hun og sa at vi måtte vaske håret. Så vi vasket håret, jeg kastet opp, og så blei jeg endelig bedre. Men den lukta hang i nesa lenge.

Hvorfor jeg blei så sjuk hvert eneste år, vet jeg godt grunnen til. For hver gang jeg var der, tok tante meg med på besøk til noen som bodde lenger borte i veien, og der blei det servert småkaker fra jul, og hjemmebrygga øl. Og var det noe jeg blei sjuk av, så var det hjemmebrygga øl...... Da blei det oppkast. Jeg prøvde å si dette til tante, men det trudde hun ingenting på, og jeg torte ikke å si neitakk til nabodama, så jeg spiste julekaker og drakk juleøl, høflig og godt oppdratt som jeg var, og så fort vi kom tilbake til tantes hus, begynte jeg å spy. Tante var helt sikker på at det var vannet og lufta jeg ikke tålte, så jeg fikk brus å drikke i stedet for vann. Egentlig rart jeg orket å reise dit, når det var sånn, men jeg håpet vel at det ikke skulle skje denne gangen da, og så var det jo så stas å være der.

Huset til tante Alfhild var nemlig et veldig spesielt hus. Det var så fint og koselig overalt. Jeg ser for meg alle kriker og kroker, og kjenner alle dufter. Øvreloft med den bratte trappa rett ned, og andre etasje med alle soverommene og gjesteværelset. I enden av korridoren der var det et bueformet, tredelt vindu med utsikt til veien. Trappa ned var brei og fin, og i bunnen av trappa lå 'hålen'. Der sto det et fint gammelt speil som man blei helt dratt og skeiv i ansiktet av å speile seg i. I trappeplatået sto det er par trebånner som var kinesiske, og de var så fine og fascinerende å stikke føttene i. De står i stua mi idag, og er akkurat like fine. De hadde mange sånne rare og fine ting, tante og onkel, fordi de hadde stadig boende misjonærer i huset sitt. Misjonærene besøkte Guds Menighet på Vegårshei, og der hørte tante og onkel til. Jeg tror onkel Olaf var noe bortimot forstander der... Eller var det kasserer? Han var jo bankmann, så han kunne nok det med penger. Men om han kunne preke, det vet jeg ikke.

Han var skaueier også, og de sa at da han kom draendes med bare ei byjente, blei hun ikke akseptert. Hun var ikke fin nok, rett og slett. Hun var bare fra byen. Jeg har hørt om gudsord fra landet, men ikke omvendt. Men tante gjorde seg fortjent til skogeier-statusen, fordi hun var så kraftig flink, og koselig ei dame. Snart skjønte alle for et unikum hun var. Det hun var aller best til, sa de, var å lage mat. Hun skulle drivi pensjonat, sa de voksne. Søstrene til onkel Olaf hadde nemlig et lite pensjonat som de dreiv, og der var tante en viktig faktor mange ganger. Hun laget fabelaktig eggerøre, dekket nydelige bord, og serverte de herligste retter. Tante var alltid så gjestfri, og alle følte seg hjertelig velkommen bestandig. Derfor trakk hun folk på pensjonatet, og derfor var det koselig å være hos tante, og jeg gledet meg alltid til å reise dit på ferie. På tross av oppkast.

Innafor hålen lå stuene. De hadde vinduer i hjørnene. Tantes hus var et rødmalt funkishus med grønne vinduskarmer. Bestestaua og spisestua var to kjempekoselige rom, kan du tru. Tante og onkel snakket hver sin dialekt, så derfor var det ene rommet ei staue, og det andre en stue. Kaminen med rødgyllen farge sto i hjørnet inn mot bestestaua og varmet godt på kalde vinterdager. På den andre sida av spisestuemøblementet sto det et stort skrivebord mellom vinduene. Det var altså noe rart med vinduene til tante, for bestefar blei nemlig brun av å sitte i solgløtten fra vinduene som jo var lukket. Så fort vårsola kom, blei bestefar brun gjennom vindusruta. Hvorfor blei ikke jeg lik bestefar, tru? Han blei så fort og lett brun, og han hadde det flotte, tjukke og krøllete håret...og så endte jeg opp som en bleikfis med fregner og tynt hår.

Bestefar var nok litt spesiell, tror jeg. Han var så pirknøye med det meste. Når han luket i blomsterbeda til tante, laget han skjelvne striper i jorda for at det skulle se ekstra pent ut. Det er ikke mange andre som gjør det så nøye. Er det det de voksne kaller pedantisk, tru? Det sies også om bestefar at da det brant på nabogården midt på natta, tok han seg tid til å gre håret så skillen var snorrett før han gikk for å hjelpe til med å slukke brannen. Sveisen var vel ikke det viktigste da, kanskje, men bestefar var en ordentlig mann. Når han skulle gå gjennom blaute pløgsler på Strømdaljordet, kom han ut på den andre sida med kalosjer som så ut som om de var nypusset. En kunne lure på om han svevde, rett og slett. Kanskje han gjorde det også, det er ikke godt å vite med den mannen.

Innafor spisestua lå kjøkkenet. Det var så koselig, og så luktet det alltid godt av kaffe og mat. I den ene kroken av kjøkkenet lå spiskammerset. Det var et eget lite rom med masse hyller fulle av hermetikkbokser, fater, og forskjellig slags mat. Kaffe, mel og sukker. Kaker, egg og sjokolade. Spekepølse og kjeks i salig blanding. Alt som skulle til av tørre ting for en husholdning. Jeg husker godt de fine boksene til julekaker og sommerkaker. Smørbrødskrinet for turer. Det hadde så fint mønster. Vekta og gryter av jern og alle kakeformene. Vaffeljernet..

Ute i gangen gikk trappa ned til kjelleren. Der nede var det ikke som en vanlig kjeller, må du tru. Neida, der var det kjøkken med svær peis og grue, og koselig kjøkkenbord med fire stoler, og duk på bordet, og egen inngang ut til hagen. Der kunne hun både bake og steke på gammeldags hvis hvis hun ville. I hvert fall om sommeren. Det var som et innebygget bryggerhus. Jeg synes det var like fint der som oppe på kjøkkenet.

Huset står der den dag i dag også. Men det er heller ikke det samme huset som det en gang var. Det er ikke rødt med grønne karmer lenger. Men det ligger i Myra på Vegårshei, på akkurat samme plassen. Jeg kjenner ikke dem som bor der, og de vet ikke hvordan det var der når tante bodde der, men det skulle de bare visst, for hadde de visst det, hadde de aldri verden malt huset.

Tante Alfhild var så snill at det fantes ikke maken. Hun sa alltid ja hvis jeg spurte om jeg kunne få lov til å maule en skive kalverull. Det var ikke alle tanter som sa ja til det, nemlig. Noen tanter er gjerrigere enn andre tanter. Sånn er det bare. Jeg er fryktelig glad for alle minnene jeg har fra Myra og tante Alfhild. Det er glade minner, selv om det hendte hun var litt grinete en sjelden gang i blant. Det var mye annet jeg kunne fortelle om Vegårshei også, men det får jeg vel ta en annen gang, siden denne boka skal handle om Einaren. Men Vegårshei vil alltid være uløselig bundet til Einaren, siden tante var fra begge steder. Fordi hun bodde i denne lille sørlandsbygda, hadde vi alltid et sted å reise til på ferie, og noe å glede oss til hver gang det blei sommer. Derfor fikk vi hytte på Vegårshei til slutt sjøl også. Det var gruelig heldig i grunn.

Og så var det noe veldig rart med tante Alfhild, for så lenge onkel Olaf levde var hun litt sart og hjelpeløs på mange vis, så alle gruet seg ved tanken på hvordan det skulle gå med henne da hun blei alene. Til alles forundring var det som hun rettet ryggen og reiste seg, og viste alle at hun var både sterk og selvstendig. Så livet som enke ikke blei fullt så vanskelig som folk fryktet, og etterhvert flyttet bestefar fra oss og hjem til tante på Vegårshei, og det var sikkert koselig for begge parter.

Bildet er fra en sommerferie på Vegårshei med Elin og meg, og fetter Sven, også tror jeg det er tante Anna som sitter med håndarbeidet sitt borti strandkanten og passer på oss. Langøya var litt lenger oppe i fjorden enn der Eiestaua lå, som vi ferierte i.

 
 
 

LANGVEISFARENDE BESØK

Noe som var ekstra spennende, og som skjedde en gang i blant, var når tante Alfhild og onkel Olaf kom på besøk til bestemor og bestefar. Jeg gledet meg alltid nesten syk til de skulle komme. De bodde på Vegårshei, og det var ganske langt av gårde, skal jeg si deg. De hadde en gammel 'Moskvitsj', jeg tror den var gul, som de kom kjørende til Einaren i. Jeg pleide å spasere, nei småløpe vil jeg heller si, nedover veien mens jeg speidet etter bilen, og spisset ørene for å høre om det duret nedi bakken. Når de så endelig kom, hylte jeg av begeistring, og hoppet opp og ned av ellevill glede. Det var ikke noe rart at jeg gledet meg, for de pleide alltid ha med seg masse godteri i veskene. Peanøtter, bringebærdrops, kongen av Danmark, noen seige brune karamellaktige drops, de var brune og litt avlange, kan jeg huske, pluss melkesjokolade, også Smørbukk- karameller da, med gult papir. Du verden, da blei det fest!

Det så mye annen moro og kos som også fulgte med. De hadde ikke unger sjøl, derfor var det masse oppmerksomhet å få fra både tante og onkel. Tante Alfhild var alltid så pen, og så luktet hun så fornemt bestandig, for hun hadde alltid parfyme på seg. Den het 'sjuogførrelve'. Det vil si det var ikke parfyme, men 'ådøkolonj'. Hun luktet som en prinsesse. Jeg kunne ikke tenke meg en herligere duft....inntil noe en gang hendte, men det skal jeg fortelle om en annen gang. Etter det orket jeg ikke den lukta lenger. Men selv om dette er nesten hundre år siden, så har jeg sett at den samme parfymen eksisterer den dag i dag. Tante brukte en håndkrem som het Glycinello, og den var usedvanlig feit og god, og skulle helst smøres på om kvelden, og den også eksisterer i dag. Da kan du snakke om solide både produkter og merker, altså. Men den rosa deodoranten som het Yaxa, den tror jeg forsvant med retrotida.

Onkel Olaf pleide å si at den eneste feilen med tante Alfhild var at hun klemte feil på tannkremtuben. Hun klemte nemlig midt på tuben, og det var aldeles ikke rette måten å gjøre det på, mente han. Ellers var hun bortimot perfekt, i følge onkel Olaf, og han forgudet henne....i alle fall bar han henne på hendene, sa de voksne. Ikke at jeg så det noen gang, men de hadde vel sett det de da. Jeg skjønte ikke helt hvordan han orket å bære et helt menneske med bare hendene, men er man glad i noen, får man vel uante krefter. Onkel Olaf var nok en ganske nøye mann, jeg lurer vel på om han ikke var ganske pirkete. Men han var veldig snill, og skjemte nok bort tanta mi mer enn det som godt var, for de mente hun var bortskjemt. De sa ikke det så hun hørte det, men det gjorde jeg, hørte det mener jeg, for unger har lange ører, det er noe alle vet. Jeg hørte masse jeg ikke skulle hørt, om altfor mange ting. De sa at hun snakket så mye sykdom også.

En gang som tante var på besøk, hadde hun laget rødgrøt og satt den på benken til avkjøling. Da greide jeg å rive ned et nystivet pyntehåndkle så det falt ned i den varme grøten. Jeg satt nemlig på benken, og var sikkert litt urolig og vimsete som alltid. Da blei hun stram i maska, og var ikke nådig, og jeg fikk en skikkelig skjennepreken. Hun syns jeg var dum som satt på benken, for benker var ikke til å sitte på! Også hun som hadde hatt så mye strev til ingen nytte! Hun hadde akkurat hengt pyntehåndkleet opp. Jeg blei nok ikke helt blid jeg heller, for jeg var ikke vant til å se henne morsk, så jeg sa at hun var dum sjøl som var så bortskjemt, og som var så opptatt av alle plagene sine at hun snakket om det hele tida. Gjett om ikke hun skjønte at det ikke var mine ord, så etterpå fikk jeg høre meg av mamma også. Voksne altså! Men når sant skal sies, og til tantes forsvar, så skjedde denne episoden etter at onkel Olaf var død, og da var hun veldig trist og lei seg, og ikke på langt nær så blid og tålmodig som før.

Men før onkel Olaf døde, rakk vi å gå på mange turer, han og jeg. Det var så stas å leie onkel i den store og gode handa, og tusle bortover mot Heikleiv for å plukke blåveis. Det var det et fantastisk fint blåveisleite inni skauen, egentlig rett ved veien. De vakre blåveisene tittet opp mellom fjorgammelt løv og grønn mose. Jeg kunne ikke tenke meg noe vakrere syn. Vi pleide å plukke med oss en stor bukett til både mamma, bestemor og tante. Det var gildt kan du tro. Eller vi gikk tur til Kollen. Da klatret vi opp lia fra Heikleiv, helt opp til toppen, og satte oss høyt oppe i lia med sola rett mot oss. Meierkollen som denne åsen så vakkert heter, men vi sa bare kollen, vi. Da kunne vi sitte der lenge i sola og bare kose oss, mens vi snakket om alt mulig rart. Hvis det var litt snø igjen, klinte vi fjeset fullt av snø, for da kom vi til å bli fint kaffibrune, sa onkel.

Onkel sa så mye rart at det halve kunne være nok. Nei, nå skal dokke ha takk for at dokke ville komme til åkke, og når okke kommer til dåkke, skal dokke ha takk for at okke fikk komme til dokke. Eller sånn som søstra mi husker det: Når okke var hos dokke, var dokke så snille mot okke at okke ikkje kan få fulltakka dokke. Dette sa han så fort at hvis ikke du fikk høre det langsomt etterpå, skjønte du ikke et eneste ord av det han sa. Elin forteller at onkels oppskrift på kaffe var 'åtte kopper tolv skjeers kaffi'. Det betydde visst 8 kopper vann og 12 skjeer kaffi, og den gangen kokte de sjølsagt kaffi på kjele. Mammas kaffikjele ble jevnlig skrubbet med stålull for å holde seg blank og fin. En kaffikjele måtte skinne, ellers fikk hun dårlig rykte på seg som husmor. Kobberet pusset hun hver uke også. Så jeg kom fra et veldig ordentlig hjem, som du kanskje forstår.

Der vi satt på kollen, onkel og jeg, hadde vi fin utsikt til både Åfoss, Fareelva og Skotfoss. Kollen er i grunnen det eneste stedet som er sånn som det var den gangen, uberørt og uforanderlig. Det er et koselig og fint sted å sitte og mimre. Men en må ha opplevd Einaren sånn som det var i gamle dager, for å ha den helt store gleden av å mimre. Jeg er glad jeg har det. Står man på kollen i dag, ser man utover et hav av hus. Det er hus absolutt overalt. Det føles litt underlig. Det var jo bare tolv hus på Einaren den gangen, og resten var bare skog. Da er det ikke så rart man synes verden har forandret seg. Einaren har blitt et attraktivt sted, med svære flotte hus i millionklassen. En gang var Einaren et enkelt, lite sted med enkle mennesker i enkle hus. Livet var vel ikke alltid så enkelt, men livsformen var enkel. Hardt arbeid, praktisk og jordnært. Det hersket en fredelig atmosfære på stedet, til tross for Olga. Det gjør det sikkert i dag også, men det er en fremmed atmosfære der nå, for meg da, og der ligger hele forskjellen. Alt er borte, havna, torvet, Gubben, og de få husene som er tilbake, er heller ikke som de var. Vårt hus er kanskje det som er mest likt seg, for det er verken utvida eller bygd på, men dynga bak do er borte, og dodøra er låst med hengelås. Noen av menneskene finnes fortsatt, men de er spredd for alle vinder, og de har ikke lenger de samme bilene. Sånn sett er Einaren noe som hører fortida til, selv om det nye Einaren fortsatt ligger der med sin egen moderne sjarm i dag. Men jeg skal ta godt vare på alle de gamle minnene, og det er derfor jeg skriver dem ned også.

Tilbake til onkel Olaf og tante Alfhild. De døde begge to, og Einaren ble aldri det samme etter at de to blei borte, enda de bodde ikke der en gang. De kom jo bare på besøk, men for meg var de uløselig knyttet til livet på Einaren. Det var tungt for bestefar å miste både kona si og to døtre, for tante Marta døde også, altfor ung, og henne skal jeg fortelle mer om siden. Tante Marta var morsom. Heldigvis hadde bestefar to sønner, pappa Sverre og onkel Arthur. I dag er de to også borte. Livet er rart. Folk blir født og de dør. I mellomtida lever de og mye rekker å skje, men så en dag er alt over. Det er som å avslutte og lese en bok, og så må man bare begynne på en ny. Mange bøker er lest ferdig i mitt liv, enda jeg er ikke så gammel, og jeg vet jo at en dag er jeg selv bare en avsluttet bok, og så må de som sitter tilbake begynne på en ny bok.

Nei, nå blei jeg visst veldig filosofisk, og litt vemodig også. Men det som hadde vært veldig ålreit, var om alle som ikke lever lenger kunne komme på besøk. Bare ei lita ettermiddagsbeite. Det hadde vært kjempekoselig å ta en prat om gamle dager, og dessuten fått høre litt om hvordan de har det der de er nå.... Da skulle jeg finni fram mammas gamle kaffikjele, og slengt over vaffelrøra, men vaflene måtte jeg steke i mitt nye jern. Det gamle som mamma brukte i alle år måtte jeg hive for et par år siden, for da var det ferdig for godt, men det var en trist dag. Det vaffeljernet var knallbra, og hjertene blei så fine i steiken. Det nye er bra det også, men det kan ikke bli det samme. Men jeg har den brune bollen med lys rand rundt som mamma lagde alle deiger og vaffelrøra i, og sleiva hun brukte, har jeg også. Den er litt morken blitt, men jeg kan ikke kaste den. Ikke enda. Den kan leve noen år enda hvis jeg er forsiktig.

Bildet under er av tante Alfhild og onkel Olaf på gårdsplassen foran huset på Vegårshei. Det lille huset bak er uthuset. Hovedhuset syns ikke på bildet, men den flotte 'Moskvitsjen' kommer til sin rett.

SYLTETID

Einaren var alltid full av bær. Seinsommeren var bær og atter bær. Der hadde jeg absolutt litt blandede følelser, til tross for at jeg var veldig glad i bær. Det var herlig å spise bær, men det var alt annet enn herlig å plukke dem. Rense dem var enda verre. Det var i disse stundene jeg alltid planla å forlate Einaren. Einaren var nemlig et bærmareritt. Et flere ukers sammenhengende mareritt. Når det begynte å lukte bær på Einaren, og vepsen surra rundt som om den var hypergira, da våknet du om morran og visste at i dag må det plukkes og renses og syltes og hermetiseres. Det fantes ingen nåde, eller for den saks skyld kjære mor. Sett i gang like godt først som sist, var befalingen fra mamma. Å, som jeg hatet den oppgaven. Og som alle andre unger klaget jeg, og sa at alle andre er ute og leker, og det er bare jeg som må slave rundt i den bærhagan din. Da sa mamma kontant at hvis de er det, så er det du som er snill, og ikke de... Vel, vel, jeg hadde jo et rykte som englebarn å ta vare på, og det ga til tider visse fordeler, så jeg fikk vel pusle meg avgårde ned i haven da. Sukk.

Det jeg likte best å plukke tross alt da, var bringebær. For den hekken sto så koselig til i den øvre delen av haven. Det var slettes ikke så verst å sitte i halvskygge inne i den hekken på en krakk å plukke store, tørre og solmodne bringebær, mens sola stekte fra knallblå himmel. Den søte lukta fra bringebæra kiler meg i nesa enda. Når de var tørre, slapp hamsen veldig lett, og det sparte meg for rensing etterpå. Det var ikke mange mark å se heller, så det gikk greit. En og annen mark mistet taket hvis jeg satte bæret på hodet og rista det lett. Hekken var temmelig tett, så det hørte med til arbeidet både oppskrapte armer, legger og lår.

Rips og solbær var noe helt annet. Det var klissete, tett i tett, buskene var uoverkommelige, og de var i den nedre delen av haven, ut mot veien bort til nabogården hvor Hege og Halvor bodde. Var det gråværsskyer, var det en bedrøvelig stund. Nedstemmende. Jeg satt der og grunnet over livet, og bestemte meg for at jeg aldri skulle ha en eneste bærbusk i mitt voksne liv. Lite visste jeg om at jeg skulle havne i en have med enda mer bær og frukttrær enn der jeg kom fra. Hvis vi hadde det pappa kalte en kjøkkenhave på Einaren, så havnet jeg i en have med opp til flere åkre. Men det var like godt jeg ikke visste, for hadde jeg bare ant, hadde jeg rømt da jeg traff han som skulle bli min tilkommende ektemann.

Jeg likte jo både solbærsaft og ripssaft. Ripsgele var også godt. Jeg betvilte sterkt om noen kunne synes bærplukking og bær-rensing var morsomt eller hyggelig, og jeg syntes det var rart at mamma kunne gå rundt og tralle mens hun sylta så safta skvatt. Hun hadde blåstripete armforkle på seg, og skaut som var knytt oppe på hodet. Jeg ser henne helt tydelig for meg. De ellers hvite og velstelte hendene hennes var røde og tørre og med saft i sprekkene, og neglene hadde røde bærrender. Likevel var hun fornøyd og blid. Men streng. Det var saft og sukker over alt, på fingre, klut, benk, i bøtter og spann. Av og til dryppet det ned på gulvet så skoa klistret seg til lineoleumen, og det sa svupp når vi gikk. Mamma hadde alltid filleryer på golvene, men de måtte ryddes vekk når det var syltetid, så de ikke skulle bli flekkete og stygge.

Jordbæråker hadde vi også. Det var heller ikke så verst å plukke dem, og den gangen var ryggen god, så det gikk ganske radig. Og en brødskive til formiddagsmat med jordbær og sukker på, var utrolig godt, særlig hvis brødet var ferskt fra ovnen. Eller til dessert med fløte og sukker på. Jeg kjenner de forskjellige luktene enda, fra jordbærsyltetøyet som kokte på plata, og ripsa som sto og saftet seg i saftkokeren. Alle bæra hdde forskjellig lukt. Det var egentlig liflige lukter.

Plommer var det fullt av også. Sukkerplommer, Victoriaplommer, eggplommer, og ikke minst 'reneklåd'-plommer som pappa kalte dem. De var store og lilla, utrolig saftige og bløte, samtidig hadde de et fruktkjøtt hvor steinen slapp uten motstand, og for et syltetøy det blei, og for ikke å snakke om så lekkert når de lå hermetiserte i sukkerlake på Norgesglass. Smaken var fortreffelig.

Stikkelsbæra var en historie for seg, sure og harde var de, men de blei også kokt til syltetøy, og pappa var den eneste som spiste det syltetøyet. Det skjønte jeg godt, til og med mamma tror jeg skjønte det. Men alle ressurser måtte brukes, og ingenting måtte gå til spille. Vi hadde heldigvis ikke mer enn en et par, tre busker med stikkelsbær. Det som var aller mest gøy med hele prosessen, var når jeg kunne sleike på etikettene og klistre dem på glassa, og mamma skreiv med nydelig skjønnskrift 'Ripssyltetøy, Maria Seveid, 1962' på den hvite lappen med blå rand rundt. Jeg kan fortelle deg at det var ikke en eneste klissete flekk på de glassene når de var klare til å lagres. Så fikk jeg lov til å bære syltetøyglassene og saftflaskene i en pedikk-kurv som pappa hadde laget ned i kjelleren. Jeg måtte rundt hushjørnet og på framsida av huset, og der var kjellerdøra. Den var grønn med kraftig hengelås på. Jeg var litt andektig når jeg gikk inn der, og endelig kunne plassere alt sammen sirlig og organisert ved siden av hverandre på hylla. Kanskje det sto noen glass igjen fra i fjor, og da måtte jeg sette de ytterst, for de måtte spises opp først. Det var mye rart i den kjelleren. Gammelt syltetøy fra flere år tilbake etter bestemor, og en boks med kaffi helt fra krigen. Hele kaffibønner var det på den boksen, og jeg tror faktisk den står der enda. Også masse hermetikk, i tilfelle ny krig. Man måtte vel ha opplevd krig for å forstå denne hamstre-trangen, kanskje. Men i alle fall, fint blei det når syltetøy og saft fra årets sesong sto linet opp og smykket hyllene i mammas kjeller. Da var vinterens dessert og syltetøyforsyning sikret. Kan du tenke deg noe bedre til dessert enn hermetiserte moreller med en liten kremdott på toppen?
Seinere på sommeren kom det inn både poteter og gulrøtter, epler og pærer i kjelleren også. Vi var selvforsynte med det meste, men gulrøtter kjøpte vi, og litt poteteter i tillegg til våre egne. Og så kjøpte vi vinterepler av Hege.

Neper og rabarbra hadde vi også. Og sukkererter og bønner. Og urter og krydder, og salat og kål og gresskar og sure agurker. Og selvfølgelig tomater i solveggen mot dynga. Tomater lukter sterkt og ganske stramt, men godt, og så smaker de himmelsk når de er solmodne og usprøyta. Nam, nam!

Jeg nevnte filleryer. Jeg elsket mammas filleryer, og jeg elsker ryer den dag i dag. Jeg har ryer på alle gulvene mine, til min manns store fortvilelse, for det er han som rister dem. Mammas ryer var så koselige. Og jeg hadde selv vært med på å klippe filler til dem. Det pleide vi også å gjøre ute i haven om sommeren. Det fulgte med så utrolig mye støv og bøss, så det var ikke godt å sitte med det inne. Blå og røde og gule og brune filler om hverandre. Alle farger. Alt kunne bli filler, gamle utslitte kjoler, forklær, bukser og pysjamaser. Det var ordentlig moro med filler. Vi surret fillene til runde nøster. Det var gjerne min jobb å nøste, mens mamma klipte dem. Mamma vevde ikke ryer selv, men hun kjente en dame som gjorde det. Ja, dere kjenner jo også henne nå, for det var nemlig Inga, mora til Kåre og Fredrik. Det blei så usigelig fint med nye filleryer på golvet, at jeg var overbevist om at de hadde det ikke finere på selveste slottet. Tenk deg for eksempel til jul, når alt var blankskurt, kakene lå på plass i boksene, golvet var nyskurt med grønnsåpe, og filleryene ble lagt ut på kjøkkengolvet og stuegolvet, og i gangen oppe og nede. Det var stas det! De herligste dufter fikk nesa til å vibrere, furunål, røkelse og krydderkake, og i stuekroken sto juletreet og skinte så vakkert.

Men ryer blei jo skitne etterhvert, for det var ikke sånn den gangen at folk tok av seg på beina, neida, alle gikk inn med skoa på. Gulvene var kalde, og og ikke sånn som idag med mye tepper fra hjørne til hjørne. Så ryene måtte skures de, om sommeren, ute i haven. Da dro vi fram et svært bord, fant fram sinkbaljer, skurebrett og skurebørster, og ikke minst grønnsåpa. Mamma skurte så svetten silte og grønnsåpa skvatt. Vi prøvde å få gjort det før sola sto for høyt på himmelen, da blei det nemlig for varmt. Og så hang vi ryene opp dryppende våte til tørk på snora og havegjerdet. Der hang de i timevis til sola hadde slurpet i seg alle vanndråpene. Når de var tørre, brettet vi dem dobbelt langsetter, og så dobbelt igjen den andre veien, og så lå de sånn til jul og ventet på å bli lagt ut på golvene.

Noe annet som hørte sommeren til var tordenvær. De verste uværa opplevde jeg desidert som barn. Det var forferdelig mye lyn og torden da jeg var lita jente, og det var selvsagt alltid på natta, og helst hvis pappa ikke var hjemme. Det hendte han måtte jobbe på natta på fabrikken. Han jobbet på flere fabrikker opp gjennom åra, og han kjørte trøkk alle steder, men det trur jeg at jeg har fortalt før. Men åssen det var eller ikke var, tordenværet kom når pappa var på jobb. Da måtte vi stå opp. Mamma lot meg ikke få lov til å bli liggende i senga når det lynte og tordnet. Det var farlig, sa hun. Vi bodde i andre etasje, så da var det bare å stå opp, sette seg i bånn av trappa, for gangen var det eneste rommet hvor det var minst kontakter. Det lynte i kontaktene den gangen, så gnistrane spruta, så vi måtte passe beina våre. Jeg skyndte meg å pakke alle dokkene mine i plastposer, så de var klare til å gripe med seg hvis noe skjedde. Kettydokka mi, hu var amerikansk, jeg hadde fått henne av tante Ketty som bodde i Amerika. Jeg skal fortelle mer om tante Ketty siden. Sammy, det var hva vi den gangen kalte ei negerdokke, og det lå ingenting rasistisk eller arrogant i det uttrykket, tvert i mot, jeg elsket den dokka svært høyt. Den hadde jeg også fått fra tante Ketty, pluss ei annen lita negerdokke som het Susie. Susie var så nydelig, enda penere enn Sammy, men Sammy kunne gråte hvis jeg snudde den på hodet. De kom det en liten lyd som liknet mer på en rap enn på gråt, men den var i det minste sørgelig. Susie var myk og deilig, mens Sammy var hard, og den kunne gå i stykker hvis den falt i gulvet, så jeg passet på som en smed. Men det var andre dokker også. Jeg hadde to babydokker, og to Petra dokker. De liknet Barbie, men var nok litt større. Også alt dokketøyet da. Alt måtte pakkes ned og reddes.

Den største babydokka mi så ut som en ordentlig unge, for den var like stor som en normal unge. Den fikk jeg på en veldig spesiell måte. Mamma og jeg skulle nemlig til byen for å kjøpe bukse, men da mamma fikk se den nydelige dokka i butikkvinduet, glemte hun hele buksa, og sannelig reiste vi ikke hjem med en stor babydokke i stedet for bukse på bussen. Om jeg gikk bukseløs den sommeren husker jeg ikke, men dokka fikk i alle fall bukse. Mamma fant frem masse gammelt babytøy, så den skal jeg si fikk flott garderobe. Guri meg så stolt jeg var. Ruth satt på verandaen sin og så ned på dette dokkevesenet, og lurte i all verden på hva det var for en unge som var på besøk hos oss, og som satt på bordet så rett i ryggen. Stolt viste jeg henne dokka, og hun oiet seg over hvor lik den var en ordentlig unge. Alle mine moderlige instinkter slo ut i full blomst da, og jeg lærte mye om hvordan jeg skulle være en god mor. Det gikk i tukt og kjærtegn.

Jeg opplevde aldri noe verre enn at det luktet svidd i gangen under tordenvær, men jeg lærte å bli redd. Jeg spurte mamma om hun var redd, men det ville hun i så fall ikke innrømme. Jeg syntes ikke hun virket helt likevektig der hun satt i trappetrinnet og tviholdt på meg og alle dokkene i armkroken, og jeg syntes da helt tydelig jeg hørte det klapre litt i tennene hennes. Eller kanskje det var mine. Men vi overlevde heldigvis alle gangene, selv om det var gruelig skummelt.

Vepsestikk hørte også sommeren til. Det var kjempevondt, og jeg hylte som en stukken gris, helt til mamma eller bestemor kom meg til unnsetning med eddik på sukkerbit. Det skulle holdes på stikket, og det lindret. Klegg, knott, mygg og veps var det vemmeligste jeg visste, men ingen sommer uten disse dyrene som surret rundt med vinger og lette etter et søtt og godt bytte. Sommer + stikk = sant.

Det var nok mye mer jeg kunne fortelle om somrene på Einaren, men jeg får komme tilbake til det etterhvert som minnene stiller seg i kø. De må få tid til å banke på døra. I det hele tatt var alle årstider spesielle på Einaren. Våren med vind i furu og is på vannpyttene. Høsten med svart stjernehimmel og blinkende kornmo. Vinteren med glitrende snø full av diamanter, og brøytekanter som var større enn meg. Og sommeren med dis og bevrende varme i badevann og ripsbusker. Fantastisk. Jeg glemmer det aldri.

Å være barn på Einaren var sunt, det er jeg hundre prosent sikker på. Vi bodde i naturen, og levde med årstider og skiftende klima. Vi lærte å bli vant til mørket, til skogen, til tungvine forhold og glatte bakker, til naboskap og vennskap, til omsorg og varme. Vi lærte å kjenne blomster og dyr, og vi lærte at livet medfører både sorg og glede. Vi lærte å sørge sammen når det skjedde noe leit. Og vi feiret når noe gledelig skjedde. Det var verdifull lærdom. Alle på Einaren betød noe i felleskapet. Ikke alle var like nære, men de hørte med.

På bildet sitter jeg med Kettydokka mi i armene, den var så fin med rødt skjørt, jakke og lue som mamma hadde strikket. Det eneste jeg har igjen av den dokka er skoa.

 
 

BLOMSTERENGA

Det var selvsagt fullt mulig å plukke blomster på Einaren også, selv om de ikke var så store som i Gjerpenskauane. Det var blomster overalt på hele Einaren. Det var frodig og kjempegrønt hvor du enn så deg omkring. Men blomstene hadde altså normal størrelse. Vi hadde kniv, skje og gaffel der også, men de var ganske små og søte. Jeg likte de blomstene veldig godt. Noe av det koseligste jeg visste var nemlig å plukke blomster. Tenk deg en stor bukett med St. Hans- blomster i duftende lilla og rosa, blå og gule nyanser. Det var en kunst å vite hvor du fant de aller fineste, og man måtte lete for å unngå blomster med lus i seigt paddespytt på stilkene. Tjæreblomstene hadde alltid skikkelig klissete stilker, de bare var sånn i seg sjøl, så de blomstene likte ikke lusa, og heller ikke paddene, for det var aldri paddespytt på dem. Det beste stedet å gå for å plukke blomster, var på enga bak huset til Harald og Karen. Den strakte seg helt ned til Einar og Jenny, og gikk ende opp til gården til Hege og Halvor. Den enga var sella full av blomster i alle varianter.

Noe annet som også var fint å gjøre der, var å legge seg på ryggen i enga. Det var fantastisk å ligge der og betrakte himmelen fra horisontalen. Det er noe helt annet å se på himmelen når du står, for da ser du bare blå himmel med skyer på. Men ligger du i en åker, ser du rett hjem til Gud. Jeg så engler, vesener og de mest fabelaktige figurer, og jeg var dypt og hellig overbevist om at dette var Guds gode hjelpere som syntes det var morsomt å la den lille jenta få et ørlite glimt av Paradis. Det ordentlige paradiset altså, og ikke dit vi gikk for å bade. Men det skjønte du kanskje.

Der lå jeg og tenkte på alt jeg hadde lyst til å gjøre i livet. Male, skrive, skape, snekre, spille, tegne, sy og strikke. Jeg kunne lese, det var veldig morsomt. Det fantes så masse spennende bøker, og jeg kunne ikke fordra når mamma nektet meg å lese noen av bøkene som sto i bokhylla hjemme. Den var for barn, så den kunne jeg lese, men den var for voksne, så den kunne jeg ikke lese. Jeg sneik meg til å lese de likevel, og jeg skjønte aldri hva som var forskjellen. Jeg lærte å strikke sokker og votter, men jeg blei aldri noen genserstrikker. Jeg lærte å hekle, men aldri å sy. Tegne var også gøy, så det gjorde jeg masse, og jeg lærte meg å spille gitar. Jeg likte å skrive stil, hvis jeg bare fikk bruke fantasien. Jeg så mange muligheter, og jeg var så nysgjerrig på å komme i gang, men det var mange ting jeg var redd for også, for jeg så jo min begrensning. Men skolen var et sted jeg likte å være, bortsett fra om vinteren, for da måtte vi gå på kunstløpsskøyter, og det likte jeg ikke, og jeg hatet å løpe sekstimeteren om sommeren. I disse aktivitetene følte jeg meg aldri bekvem. Jeg var nok litt oksen Ferdinand på et vis. Jeg likte å holde meg i ro med en bok, og være kreativ på en måte som tillot rolige bevegelser.

Det å se på seg selv som en ressurs når man er barn, er viktig. Det å bli stimulert til å tørre, å våge, strekke seg, og få høre at dette kan du klare hvis du bare vil---DET er viktig det! Jeg tenker mange ganger på humla. Den er egentlig for tung til å kunne fly, men det vet den ikke, så derfor flyr den likevel. Ingen sa til den at den ikke kunne, så derfor gikk det veldig bra. Sånn skulle man ha det hele livet, men mulighetene blir ofte plukket av oss ganske raskt. Å være barn er jo så fantastisk. Verden er så stor da. Hadde det ikke vært for alle de voksne som altfor tidlig lærer barn at julenissen ikke fins. At faren din slett ikke er den sterkeste i hele verden. De mener det nok vel, men tenker ikke over hvordan et barns selvtillit kan begrenses så den slutter å vokse. Det er ikke lett for en unge å miste det man er helt sikker på. De voksne kaller det å miste sine illusjoner. Illusjoner er et trist ord, synes jeg. For kanskje det ikke var en illusjon, men faktisk helt sant?

Voksne kan være uviselige. Jeg hadde en frøken på skolen som sa at jeg var dum i regning. Jeg var aldri det før hun sa det. Jeg hadde alltid fått gode karakterer i regning på lik linje med i alle andre fag, så jeg visste jeg var det man kalte skoleflink. Men det mente ikke matematikk-læreren min som vi fikk første året på ungdomsskolen. Hun hadde skjeive øyne med sterkt markert eyeliner og minte meg alltid om en katt, og før hun begynte plagingen, tok hun seg god tid til å snurre papir rundt krittet, for hun var allergisk mot kritt. Det var en langsom psykisk tortur, for jeg visste hva som kom rett etterpå. Hun likte nok ikke meg, for hun brukte masse energi på å være stygg med meg. Hun satt på kateteret og dinglet med beina, mens hun lot blyanten gli langsomt nedover sida i boka si, og sa: Hmmm, hvem skal vi plage i dag, da tro? Gjett hvem blyanten stoppet på! Det var lille meg det, som hun nektet å få lov til å flytte fremover i klasserommet, enda jeg sa jeg var nærsynt. Jeg så ikke godt nok på tavla, derfor spurte jeg om å få lov til å flytte meg fremover. Men nei, jeg fikk vær så god å sitte der jeg satt, nemlig bakerst. Så veien opp til kateteret var lang, da jeg blei bedt om å gå kanossagang opp til tavla for å vise mine regnekunnskaper. Og vel fremme ved tavla fikk jeg høre at jeg var dum som ikke kunne barnelærdommen min. Hjernen min stoppet å fungere allerede da hun snurret papir rundt krittet, selvfølgelig, så hodet mitt var tomt da jeg sto ved tavla. Ved den tavla der var jeg ingenting annet enn mage, en stor og kjempetung sekk som hjertet mitt hadde ramlet ned i, pluss at den var full av masse ydmykelse, og ydmykelse er blytungt. Læreren din liker deg ikke, og på toppen av det hele er hun stygg med deg foran alle klassekameratene dine. Det var da jeg ble bevisst hva rødming er for noe.

Hun lå i skilsmisse på hjemmeplan, det var noe alle visste, så hun var sikkert ute av lage, og det var muligens en forklaring, men ikke en unnskyldning god nok. Verden begynte å skrumpe da. En porsjon mulighet forsvant. Den rant bare ut som sand mellom fingrene uten at jeg kunne stoppe det. Jeg har jo siden greid meg bra i livet, men jeg har unngått alt som har med tall å gjøre, fordi jeg begynte å betrakte meg selv som dum. Jeg har til og med unngått det jeg faktisk kunne vært interessert i, f eks noter, men fordi tall var involvert, var det utenkelig og uoppnåelig. Jeg hadde aldri noensinne tenkt en tanke på at tall var et problem før denne læreren sa til meg at jeg var dum i regning. At jeg var flink i regning var ingen illusjon, men faktisk helt sant. Karakterboka mi fra før viste det. Men den sannheten glapp for meg på grunn av en lærer med et lite hjerte.

Det et tilgivelse for alt, men jeg tror det er betimelig å si at den dama var en ordentlig hurpe. Det eneste gode med sånne mennesker, er at man lærer hvordan man aldri skal oppføre seg, for man vet hva som gjør vondt. Det kalles empati. Og lærere skulle vært testet for om de besitter evnen til empati før de får lov til å bli lærere for sårbare unger. Jaja. Sånn er livet. Det byr på noen slag som igjen fører til vekst, så aldri så galt at det ikke er godt for noe. Men det var en hard lekse det der. Den første virkelig tunge i mitt unge liv.

Nå tok jeg gedigent et hopp fra inspirasjon og drømmer i blomsterenga som lita jente, til triste nederlag på ungdomsskolen. Men det er det som er deilig når man skriver bok, man kan hoppe fra det ene til det andre uten hinder. Fra den ene fasen til den andre, fra det ene minnet til det andre. Assosiasjonene avløser hverandre veldig lett og tett. Å assosiere er deilig, for da kommer tankene bare flytende fritt og uhemmet til deg, og man ser hvordan bruddstykker blir til helhet, hvis man vever dem sammen. Tross alt er livet snekret sammen av bruddstykker, millioner av små bruddstykker, gode og vonde, men heldigvis flest gode.

 

SYKKELTUR

Sommerdagene på Einaren var helt spesielle. Blå himmel. Varm bris, solgangsbris, som pappa pleide å kalle det. Den kom litt utpå ettermiddagen. Synes du ikke du ser det for deg? Grønne skoger, åser og enger, skyfri himmel, og varm luft som stryker deg mykt på kinnet. Det er selvfølgelig vakkert alle steder en sommerdag, og det var vel ikke det at himmelen var mer blå på Einaren enn andre steder, men jeg er nesten sikker på at sola skinte litt sterkere der enn ellers i verden. Vinden var likesom litt kraftigere, brøytekantene litt høyere, og snøen litt hvitere, og heggen luktet litt sterkere der enn andre steder. Alt var liksom mye mer intenst. Det var da man hadde julestemning også det. Når man blir voksnere avtar og dempes alle inntrykk, akkurat som med julestemningen. Den blir liksom borte. Det er som om livet falmer litt. Man gleder seg, ser det samme synet, kjenner de samme luktene, danner seg de samme inntrykkene, går de samme skrittene, likevel føles alt blekere. Man ser seg rundt, og lurer på hvor fortryllelsen og magien blei av, men greier ikke å få øye på den, enda den er så nær at du kan ta på den. Sånn blir det fordi man slutter å være barn. Alt man sitter igjen med er minnet om hvor sterkt alt føltes som barn. Det er veldig synd, men det er fullt mulig å gjøre noe med det. Man må bare bli barn igjen, i den forstand at man tillater seg selv at følelser får slå rot. Både de vonde og de gode. Vi voksne er så vant til å fortrenge det meste, særlig det vonde, at ikke engang de gode følelsene får vokse seg fast. Man er redd for å kjenne på følelser fordi noe kan jo gå galt, og da er det like greit å ikke engasjere seg for mye, så slipper man å bli så skuffet. En grei forsikring kanskje, men så blir alt temmelig overflatisk også. Slik falmer livet. Slik tones den blå himmelen ned.

Men tilbake til sommerdagen. En solfylt søndag, mange solfylte søndager. Da pleide pappa og jeg å ta oss en skikkelig lang sykkeltur. Oftest til Gjerpen på vei mot Siljan, for der kunne vi plukke blomster. Pappa var gartner av yrke, men han fikk aldri brukt utdannelsen sin, fordi han ikke hadde helse til denslags arbeid lenger. Han fikk S i alle fag på gartnerskolen. Han fikk jobb i et gartneri, og en gang han lå på kne i grønnsaksåkeren der, fikk han bakterier fra hestelort inn i et sår i beinet, og dermed røyk gartneryrket. Han fikk alvorlig infeksjon og påfølgende lange sykehusopphold, med betennelse på betennelse, og åpne sår som ikke ville gro, så han måtte transplantere hud fra friske deler over sårene i håp om at de endelig ville gro. De gjorde aldri det ordentlig, og blodsirkulasjonen blei veldig dårlig. Pappas bein så ut som om han hadde vært i krigen, enda han bare hadde vært i grønnsaksåkeren i Amundsens gartneri. Gartnere må ligge mye på knærne, men det kunne ikke pappa etter denne sjauen. Det var nok en stor sorg for han å miste det yrket han var så glad i, for han elsket alt som grodde, og folk sa han hadde grønne fingre. Jeg så ikke en eneste grønn finger, men de sa nå det. Voksne er nå så rare.

Etter dette jobbet han som trøkkfører på Termolux fabrikk i Vadrette, og Nebb på Mæla, og etterhvert Standard, også på Mæla. Og han hadde jo haven sin, heldigvis, som han stelte med stor omhu, og det var koselig for både han og oss..........inntil jeg blei så stor at jeg måtte hjelpe til. Da fikk jeg haven og alt som fulgte med den i vrangstrupen. Men det var den gangen, og i dag er jeg kjempeglad for alt jeg lærte, og fikk være med på. Svært få unger i dag har den 'skolen' jeg gikk på i pappas have, og på mammas kjøkken. Og neimen om de har spist så mye god dessert som jeg har heller, hentet rett opp fra kjelleren, og som ga så god smak av sommer i munnen på en iskald vinterdag.

Disse turene våre var det beste jeg visste. Da syklet vi grytidlig av gårde, mens grasset enda var fuktig av nattas dugg. Pappa på sin blå sykkel med stang, og jeg på min sykkel som også var blå. Og egenhendig bygd opp av pappa, del for del. Mine venner hadde alle DBS-sykkel, djevelen bak styret som vi kalte den, mens min het Progress. Det betyr fremgang, eller fremdrift, og var faktisk et flott navn. Den var svært solid, med ballongdekk og grått sete med matchende blå striper. Over eikene på hjulet var det et grått trekk for å beskytte mot sprut av altfor mye søle og dritt.

Vi syklet av gårde med sekken full av god nistemat og drikke. Foruten mat og drikke duger helten ikke, sa frøkna mi på skolen. Mamma kunne lage deilig nistemat altså, med kjøttkaker og torskerognskiver og egg. Det smakte aldeles fortreffelig. Jeg var grusomt glad i nøkkelost også. Pappa hadde termos med kaffe i, og den var grønn med grå kopp, og på skiva hans var det brunost med sukker på, eller tomat med sukker på. Tomat med sukker på smaker like godt som jordbær med sukker på, sa pappa alltid. Du kan vel tenke deg at vi koste oss noe aldeles inn i granskauen, bokstavelig talt.

Det var en lang tur, for vi måtte ned Einarbakken, så nedover Skotfossveien, videre ned til Falkumbrua, utover Hesselbergata, så svingte vi til venstre opp Landstadgate, deretter oppover mot Nylende, og videre mot Gjerpen kirke. Forbi kjærka, nedover bakken til Børsesjø, og så oppover bakken på andre sida, mot Kikut...og enda litt lenger, til vi var inne i de dype skoger. Jeg var ganske utslitt da vi kom fram, men det var da vi satte oss med nista, og så tok vi oss en liten hvil før vi ga oss i kast med blomstersanking.

Det var en egen verden som åpenbarte seg der oppe. En eventyrverden. Dyr, fugler og blomster av en annen dimensjon. Jeg var som en liten Barbro i Wonderland. Alt var så kjempestort. Jeg vet ikke om du kan tru det, men faktum var at Gjerpenblomstene var større enn blomstene på Einaren, og det sier ikke så lite. Nøkkelblom, kniv, skje og gaffel, blåklokker, fioler, liljekonvall, stemor, alt etter hvilken tid på året vi var der. Vi plukket de mest fantastiske blomsterbuketter med hjem til mamma, selvfølgelig, og pappa tok med seg hele planter på rot for å plante i haven.

Det var alltid morsomt å sykle hjem, for da var det mange nedoverbakker, og det gikk kjempefort, dobbelt så fort som opp de lange bakkene. Bakken opp mot Gjerpen kirke kunne være litt drøy, men det gikk radig likevel. Hjemover hendte det rett som det var at vi syklet over Fossum, forbi Løvenskjold sitt gods, videre bortover Hyniveien og opp mot Gulset. Da måtte vi gjennom Lilleinaren, så da var jeg altså passelig trøtt når vi skulle opp Lilleinarbakken. Men så hadde vi jamen lagt ned en kjempeinnsats også, og hatt en fin dag på sykkeltur sammen, pappa og jeg.

Vel hjemme hos mamma fikk vi forsinket søndagsmiddag, kjøttkaker og ertestuing med dessert, enten sjokoladepudding eller for eksempel hermetiserte moreller med krem, og det var utrolig deilig. Det som var årsaken til at mamma ikke var med oss på tur, var nettopp denne middagen. Sa hun. Hun måtte være hjemme og stelle middag til oss. Det som var sannheten var ganske enkelt at hun kunne aldeles ikke sykle. Hun snakket ikke mye om det, men ingen ville hester fikk lokket henne opp på sykkelryggen. Og det var sikkert like greit, for jeg har friskt i minne hva som skjedde da hun en gang borte på hytta på Vegårshei endelig bestemte seg for å prøve, for der kunne ingen på Einaren se henne. Hun skjevlet av gårde på ustøe hjul, som en elefant på to hjul, og det var bare et Guds under at hun ikke havnet i fjorden som var rett ut for veien på venstre sida. Det var ikke mye grasiøst over det synet der, nei. Før dette hendte syntes jeg det var veldig rart at mamma ikke kunne sykle, jeg hadde vanskelig for å tru på at hun ikke kunne, men etter denne episoden, skjønte jeg det helt utmerket. En må liksom se det sjøl med egne øyne. Og Nusse, hun passet ikke på veien.

Men stelle mat kunne hun. Deilig mat for enhver smak. Etter en sånn tur, og en middagslur, serverte hun kaffe og vafler under det store morelltreet. Da dekte hun på med fin duk, fine søndagskopper, og nykokt og velduftende kaffe. Hjemmelaget syltetøy av plommer, bringebær eller rips. Og solbærsaft til meg.
En bedre søndag var det ikke mulig å få.

Pappa var snill, men litt snodig også. En sommer Elin skulle til Danmark med skolemusikken, var jeg veldig lei meg og misunnelig, for jeg ville også være med, men jeg kunne jo ikke det. Jeg var for lita. Og dessuten spilte ikke jeg noe instrument. Så da så. Men så kom lørdagen og pappa skulle til byen. På sykkel, naturligvis. Jeg spurte om jeg kunne få en pose peanøtter til 25 øre. Det lovte han. Og jeg gikk og gledet meg noe fryktelig til den peanøttposen. Det var ikke den gangen som det er i dag at unger går og gumler godteri bestandig. Å neida, vi hadde ikke lørdagsgodt en gang. Så en peanøttpose var en sjeldenhet, og det er ikke sikkert jeg hadde fått den om ikke Elin hadde vært i Danmark.

Da pappa kom syklende hjemover, møtte jeg han i veikanten like oppafor huset til Olga. Der gir han meg blid og fæl en pakke, en avlang, tynn pakke, og jeg skjønte ganske snart at det ikke kunne være peanøtter. Det kunne jeg se med et halvt øye. Da jeg fikk av papiret, fikk jeg mitt livs største sjokk så langt. Det var en blokkfløyte! Av alle ting. Og jeg kjente hvordan skuffelsen svei i brystet, for det var jo soleklart at når jeg hadde fått en blokkfløyte, ble det ingen peanøtter. Pappa syntes han hadde gjort et varp, og så vel for seg en framtid med en datter som fløytist. Men jeg derimot var kjempeskuffa, og greide ikke å hoste opp noen entusiasme i forhold til den blokkfløyta i det hele tatt. Tvert i mot. Tenk om pappa hadde vært så lur at han hadde kjøpt en peanøttpose i tillegg, da hadde jeg antageligvis reagert litt annerledes, og kanskje fattet interesse for instrumentet. Som det nå var, endte det opp med at da vi skulle lære å spille blokkfløyte på skolen, var løpet allerede kjørt. Jeg hadde null interesse for dette tynne, ekle instrumentet. Så jeg lærte aldri å spille blokkfløyte. Pappa var vel ikke verre enn andre fedre, men på dette området var det absolutt et gedigent hull i hans pedagogiske innsikt. Han ønsket vel å introdusere meg for musikkens verden, og legge grunnlaget for skolemusikk og Danmarksturer, men det virket stikk i mot hensikten. Det blei aldri noen skolemusikk for meg. Blåse-instrumenter var ikke min greie. Strengemusikk derimot var mye bedre. Gitaren ble min venn, og sanglaget på bedehuset ble min musikalske karriere.

Bildet er av mamma og pappa på landtur med Elin. Det ser ut som om de har det veldig koselig, og at det er en deilig sommerdag i det grønne.

GAMMELDASSEN

Noe av det absolutt beste jeg visste, var når mamma var i humør til å fortelle. Og det var hun nesten bestandig. Da fortalte hun om det meste, både fra hun var barn og til hun ble voksen. Om sorger og gleder, våre kjære folkeeventyr, men aller helst fortalte hun sine egne eventyr, og de var morsomst å høre på. Ikke for det, fortellingene fra hun var lita jente og bodde i Porsgrunn by, sto høyt i stil, absolutt. Hun hadde så mange søsken. Seks stykker til sammen. Jeg elsket å høre om at hun var så lei av dem alle sammen at det var en gru, fordi hun var eldst og måtte ta mye ansvar. Aldri fikk hun ha noe for seg selv, og overalt var det trangt og rotete. Nusse likte ikke rot i tingene sine. Så hun tenkte at hvis hun tok livet av i hvert fall et par stykker, ville alt bli mye enklere. Derfor tok hun for seg den ene etter den andre i tur og rekkefølge, men selv om hun startet friskt, fant hun ut at nei, ikke kunne hun kvitte seg med han, for han var jo så søt, og heller ikke kunne hun fjerne han, for han var så full av spetakkel og moro, og henne, nei, hun var altfor nydelig... Så til slutt fant hun ut at hun kunne rett og slett ikke unnvære noen, for det var noe godt med dem alle sammen. Derfor ble alt værende som før, og det måtte hun bare leve med. Jeg syntes det var toppen av kjærlighet og storsinn. Jeg husker jeg undret meg på hvordan hun ville ha ekspedert disse avskaffelsene, men det fikk jeg aldri noe svar på. Jeg tror vel ikke hun hadde gått så dypt inn i materien. Antagelig ikke.

På Einaren hadde de fleste utedo. Det hadde vi også. Ved siden av skjulet hadde den beliggenhet, og den hadde sitt endested bak skjulveggen, ned mot hagen. Perfekt sted for lagring og utvikling av gjødsel. Illeluktende, og et utmerket oppholdssted for fluer. Men den var forsvarlig og vakkert innelukket i en egen bingeliknende sak, med inngjerding rundt, og ingen nærmet seg det stedet andre enn pappa når han skulle gjødsle blomstene. Tenk deg for en flott gjødsel det var, da kan man snakke om ekte naturgjødsel! Ikke rart pappa alltid hadde praktfulle blomster i hagen. Men så var han jo gartner også, og visste til minste detalj hvordan man utnyttet naturens egne ressurser. Det var alltid noe fascinerende ved hele dette avlukket. Jeg var veldig glad for at det var helt umulig å stå under å se opp i do hvis noen satt der. Det var en morsom sport for en del unger, og de fleste steder var det fullt mulig, for gammeldassen ble som regel ikke lagt så mye arbeid på. Pappa var nok litt ekstra nøye der. De så vel kanskje ikke akkurat hvem som satt på do de som dreiv med den hobbyen der, men fysj og føy, ikke kunne det vel være noen fornøyelse å se opp i rompa på noen. Det lå langt under min aktelse, men så var jeg visst litt fisefin på det, pleide Elin å fortelle meg. Jeg tålte ikke en gang å bli flekkete eller klissete på hendene. Jeg liker fortsatt ikke det, så hun hadde helt hundre prosent rett i det.

Inne på utedoen bak den grønne skjuldøra hadde vi fasilitetene virkelig i orden. Vi hadde to seter, et stort og et lite. På setene hadde vi en fantastisk varmebringende innretning til å huke seg ned på, nemlig en passelig tilskåret isoporplate med hull i midten til å varme rompe og lår på. Nydelig. Dessuten hadde vi ordentlig dopapir som hang i en holder på veggen. De fleste hadde bare avispapir til å tørke seg i rompa med. Den gangen tørket vi oss direkte i rompa med dårlige nyheter. Det gjør vi vel i dag også, kanskje, men i dag er de i det minste resirkulerte. I tillegg til skikkelig dopapir, hadde vi noe som virkelig ga det lille rommet et aldri så lite snev av verdighet og klasse: Nemlig bilde av Kong Olav på veggen. Kan du tenke deg en mer knakende kjekk kar, blid og glad, og et utrolig godt selskap. Veldig hyggelig de gangene jeg måtte gå på do aleine, for det hendte jo det hvis ikke mamma var hjemme. Pappa kunne ikke gå på do med meg, han kunne vel knappest skifte bleie på meg en gang, for han syntes ikke det passet seg. Enda det var lenge før menn måtte slutte å røre ved sine døtre for å unngå å bli mistenkt for incest. Sånn er det nesten i dag, og det er synd, for både pappaer og småjenter trenger å kunne gi kjærlighet til hverandre. Så pappa var vel antagelig forutseende. Men han sto alltid ute å ventet på meg, i alle fall. For jeg kunne aldeles ikke like å gå på do aleine. Til det hadde jeg altfor stor respekt for det største hullet. Der kunne man ramle nedi hvis uløkka først var der, og da daua man ganske snart av naturgass. Nøkken var en figur jeg hadde hørt om i mammas historier, og selv om han vanligvis pleide å befinne seg andre steder, var jeg nokså sikker på at han var innom utedoen vår en gang i blant.

Men der på utedoen, før vi fikk lys der, mens vi satt i tussmørket, fortalte Nusse drøssevis med historier. Var det vinter, fortalte hun alltid om den gangen som mormor hadde pusset messingskiltet på døra så det skinte blankt og fint. Mamma sto og beundret det, men så blei det en flekk på det fordi hun pustet på det. I fortvilelsen prøvde hun å gni det vekk, men det hjalp ikke, det blei bare fettete, og så prøvde hun å sleike det vekk. Men det skulle hun ikke ha gjort, for det var kneggende kaldt og tunga frøys fast, og der blei hun altså hengende. For en skrekk og gru! Heldigvis hørte onkelen hennes de jamrende skrikene, så han befridde henne fra hengningsdøden ved å få henne til å puste varm luft ut. I minste fall reddet han henne fra en tungeløs tilværelse. Jeg bestemte meg for å huske at hvis jeg kom til å bli hengende fast i et dørskilt noen gang, skulle jeg i alle fall prøve å puste meg løs med glovarm ånde.

Det var ikke langt fra do til inngangsdøra, men den veien løp jeg alltid faderlig fort når jeg skulle inn igjen, selv om mamma var like bak. Hun hadde nemlig bodd i et hus hvor lyset slo seg av og på til faste tider hver eneste natt...av seg selv...enda det blei slått av hver eneste kveld. De holdt til og med vakt for å se om det var et spøkelse som slo på lyset, men ingen så de, og likevel slo det seg på. Til samme klokkeslettet. Det var toppen av uhygge altså! Jeg ramlet omtrent innover dørstokken helt overbevist om at lyset kom til å slukne hos oss, men det gjorde aldri det, heldigvis. Hadde det gjort det hadde jeg sikkert dødd på flekken.

Men morsomt var det når hun fortalte om den gangen under krigen som brødrene til mamma var på skauen. De hørte til gutta på skauen. En natt kom en av dem hjem, og for ikke å forstyrre hele huset, la han seg stille og rolig i senga til mormor med full krigsmundur på. Morfar var skipper, så han var ikke hjemme. Plutselig våknet mormor, fikk se denne fremtoningen av en mann, og spurte med sjokk i stemmen: Men hvem er De? Jeg tror vel antagelig onkel brølte av latter. Sikkert mormor også da hun fikk roet seg, og var kommet over den største forskrekkelsen. Ikke rart hun skvatt til da hun fikk se en fremmed mann i senga.

Vi hadde et skjul også, som tidligere nevnt. På skjulet var det et hønsehus og et trev. På hønsehuset hadde det vært høns, men det var før min tid. På hønsehuset var det mye tøy, og en gammel barnevogn, blant mye annet. Den barnevogna gjorde alltid litt inntrykk på meg, fordi det var vel den som omtrent med et nødskrik unnslapp stupet i Einarbakken. Men likevel var det trevet som var det mest interessante rommet. Og det mest grøssne. For der inne lå det nemlig et lite hefte om Irma Greese, som var en forferdelig nazist under krigen. Hun jobbet i en konsentrasjonsleir, og tok kaldblodig livet av mange mennesker,. Hun sydde til og med lampeskjermer av menneskehud. Det gikk langt utover min lille hønsehjerneforstand hvordan noen kunne være så hjerteløs og umenneskelig at de i det hele tatt kunne komme på en sånn fryktelig tanke Jeg fikk strengt forbud mot å lese den slags lektyre, men jeg sneik meg inn av og til, og leste til jeg frøys på ryggen av redsel. Etterpå fikk jeg omtrent ikke sove. Men det var bare hvis sola skinte inn vindusgløtten at jeg hadde mot til å lese om Irma Gris som jeg kalte henne i mine tanker. Ellers torte jeg aldri gjøre det.

På skjulet hadde vi koksen vår i en svær trebinge. Det var min jobb å hente koks da jeg blei litt større. Der sto jeg og grov i koksbingen så neseinnholdet var helt svart etterpå, mens jeg følte Irma Gris sine ondskapsfulle øyne saumfare meg. Jeg så for meg hvordan hun frydet seg over mitt potensial som lampeskjerm på et blankpolert bord. Jeg måtte psyke meg skikkelig opp for å gjøre den jobben der. For noe unnasluntring kom ikke på tale. Ville vi ha det varmt, måtte vi hente koks, og det var min jobb når jeg var hjemme. Punktum finale. Men det gikk det også. Er man nødt, så er man nødt. Og Irma ble tross alt dømt til døden for sine ugjerninger.

Til tross for et noe angstfylt liv, vokste jeg likevel opp uten de helt store traumene. Bare en drøss med små, og de ellers vanlige. Det tryggeste og koseligste jeg visste, var når pappa la seg ved siden av meg om kvelden for å få meg til å sove. Da mullet han voggeviser for meg, og det durte så deilig og godt i kroppen hans. Jeg lå på pappas arm og kjente hvor søvndyssende denne duringa var, den samme melodien om igjen og om igjen. So ro bånet, gryta henger i ljånet... De samme ordene gjentok seg hele tiden som et fjernt og stille ekko i skogen. Behagelig og trygt. Men gjett hvem som sovnet først! Det var pappa det. Da overtok snorkingen, og det var den som dysset meg i søvn, derfor liker jeg faktisk snorking. Heldigvis har jeg fått en mann som snorker.

De lærte meg å synge også, mamma og pappa. Begge sang, og de sangene de kunne, lærte de meg. Det var alt fra barnesanger til skillingsviser og bedehussanger og salmer. Jeg har alltid vært glad i å synge. Jeg kan godt huske at mamma og jeg sang 'Alle fugler små de er' tostemt, mens pappa klimpret på gitaren i E-dur.

Det er gode minner som gjør meg varm og glad. En mamma og en pappa som var snille og ga meg trygghet. Det er noe som gjør en sterk senere i livet. Mamma lærte meg å bli glad i ord også. Det er veldig nyttig å kunne sette ord på ting. Da behøver ikke andre være i tvil om hvordan en har det. Og ord er flott å boltre seg i når man skal skrive. Og jeg elsker å skrive. Det har dere kanskje allerede skjønt. Hvis ikke skjønner dere det nå. Fortellerkunsten er et eget håndverk.

 

REDDHARE

Det er vel ingen som er i tvil om nå at jeg var en fryktelig reddhare. Jeg var redd for alt - krig, brann, mørket, oversvømmelse, tyver...kort sagt alt mellom himmel og jord. Når jeg skulle legge meg om kvelden , ba jeg til Jesus en regle så lang som et vondt år. Kjære Jesus, vil du bevare oss mot krig og brann, oversvømmelser og jordskjelv, innbruddstyver og overfallsmenn, at noen dør eller blir syke, osv, osv. Det ville ingen ende ta, men da følte jeg meg rimelig trygg. For det meste var jo dette ting som virkelig kunne skje. Til og med jordskjelv. Mormora mi fortalte nemlig at da hun satt på gudstjeneste i Skien Kirke i 1904, begynte det å riste i kirkebenkene. Hun så at benkeradene hoppet bortover. En spådame som het Sibylla som de fortalte meg om, spådde i sin tid at tårnet i Skien Kirke en gang skulle falle ned, og da ville det hvert fall bli jordskjelv! Dette var det altså mormor som fortalte meg, så det hadde jeg ingen grunn til ikke å stole på. Å, du verden så redd jeg blei når jeg hørte sånt. Den dag i dag tenker jeg på det, og husker skrekk og gru-følelsen fra den gangen når jeg en sjelden gang i blant sitter i Skien Kirke. Tenk om tårnet faller ned akkurat nå i dette øyeblikket....huttemætu.

Det eneste jeg følte meg nokså avslappet i forhold til av alt det grufulle som kunne skje, var vulkanutbrudd. Men helt sikker kan man aldri føle seg, for det kunne jo være at det lå en eller annen skjult og slumrende vulkan i nærheten som folk ikke var klar over, og så plutselig en dag kunne vi få et utbrudd. For eksempel på Kollen. Udetonerte vulkaner var ikke bare bare. Jeg så for meg hvordan lavaen veltet nedover mot husene, og folk løp som gale. Hva med de gamle og skrøpelige? Bestemor ville ikke greie å springe fort nok.

Rett overfor oss lå fupatten. Hvis du lurer på hva det var, skal jeg forklare. Fupatten betyr flyplassen. Ganske logisk, ikke sant? Det var det jeg sa da jeg var bittelita jente, og siden ble det liksom bestandig hetende det. Flyplassen lå på Geiteryggen, og vi hadde utsikt rett dit fra huset vårt. Alle lysa derfra var skumle, syntes jeg, for mamma sa en gang at hvis det blei krig igjen, ville vi ligge midt i skuddlinja. Mer skulle det ikke til. Da var jeg helt vettaskremt. Mamma hadde nok ikke sagt det hvis hun var klar over hvor redd jeg egentlig var, men det tenkte hun sikkert ikke på. Det var fortsatt ikke så lenge siden krigen, så hun hadde vel den friskt i minne. Har det skjedd en gang, kan det skje en gang til. Menneskene lærer aldri, sa mamma. Om morran når jeg gikk på skolen måtte jeg ned Einarbakken, og da var jeg besvimelsen nær av skrekk. Lysene fra flyplassen formelig vokste, og begynte å bevege seg som om det var full krigføring over Skien by, og Einaren, det lille stedet i skogen, var selve hovedmålet. Jeg var sikker på at jeg ikke skulle rekke bussen i live.

Alle tankene rundt krig og alskens elendighet, skyldtes nok alt det jeg kalte for endetidspreiket i pinsemenigheten. Dommedag, ja det var visst ikke lenge til. Det kunne like gjerne bli i morra det, for ingen visste dagen eller timen. Mamma pleide å trøste meg med at da de var unge fikk de høre at det var ingen vits i å gifte seg, for verden gikk under snart likevel. De ville rett og slett ikke rekke det. Men vi er her enda, sa mamma.

Det var vel ikke bare i pinsemenigheten de snakket om de siste tider, det hendte nok på bedehuset også, men der var det tross alt en lettere variant, og ikke fullt så mye profetier. Jeg kan fortsatt høre for meg hvordan de på møtene pleide å male ut hvordan den ene ble hentet av Jesus, mens den andre ble værende igjen. De utbroderte hvordan mann skulle skilles fra hustru, og far fra sønn på den måten. De som ble hentet ble bare borte i løpet av et sekund. De skulle bli opprykket. Skulle de røskes opp i fra bakken? I fra stolen? I fra senga? Tenk hvis man satt på do, eller kjørte bil? Jeg identifiserte meg alltid med den som ble latt tilbake. Kunne det virkelig være at Gud sto bak en sånn grusom ordning? Det var ikke lett å tru på det egentlig, men siden de voksne sa det sånn på møtene når de preka Guds ord, måtte en vel kunne stole på det.... men hvis Gud var en kjærlig Gud, hvordan kunne han skille folk fra hverandre på den ukjærlige og ubarmhjertige måten? Fordi du ikke har trudd på meg, skal du til helvete! Hva med dem som ikke visste bedre? Eller dem som ba til Allah like oppriktig som jeg ba til Gud...skulle ikke de bli hørt? Skulle han bare lukke ørene sine for dem og rope ædabæda til dere fordi dere ikke trudde på meg? Og jeg syntes alltid synd på de fem jomfruene som tulla seg bort med alt mulig annet enn å ta vare på sin frelse, så de glemte å ha olje på lampene sine... Store spørsmål for en liten unge, og uviselige svar fra de voksne, men de visste vel ikke bedre. De sa jo bare det som folk før dem hadde sagt. Fortsatt sier vi vel stort sett det samme som folk før oss har sagt, uten å tenke så mye sjøl...

Ok, men før Jesus skulle komme igjen, skulle det bli krig og rykter om krig. Jødene skulle samle seg fra hele verden i Israel, og månen skulle bli rød som blod. Fisken skulle dø i vannet, og hvis man ikke passet seg, så skulle man våkne med noe de kalte for Dyrets merke i panna, tallet 666. Det første jeg sjekket hver morgen var om jeg så disse tallene i panna mi, puh, nei, det gikk bra den dagen også... Dessuten skulle det bedrives mye hor, hva nå det måtte være for noe. Ingen gikk særlig i detalj om det, men jeg skjønte det måtte være noe forferdelig fælt, bortimot en dødssynd. Horkarler hette de som dreiv med denne saken, kanskje det var noe man kunne selge, jeg vet ikke, men disse menneskene hadde aldeles ikke tilgang til himmelen. Heller ikke de som spottet Guds navn.

Det verste som kunne skje for meg var garantert hvis Jesus hentet mamma og pappa, og jeg sto ensom igjen på stuegulvet. Mons spikk aleine, alle andre var reist til himmelen unntatt jeg. Jeg visste utmerket hvordan det ville gå med dem som blei igjen aleine. Vi måtte vente i tusen år, og så kunne vi kanskje få komme inn i himmelen etter mye lidelse. Tusenårsriket ville det landet vi skulle bo i hete. Det var skrekkbilder. Snakker om å skremme folk til himmels! Jeg husker tanken streifet meg at det måtte da være mye hyggeligere for Jesus å vite at folk hadde kommet til himmelen fordi de hadde lyst, og ikke fordi de var skremt og truet dit.

Men det var flere skrekkvisjoner. Jeg visste at det står i Bibelen at Jesus en dag skulle komme igjen i skyen. Beste sovemedisinen var da hvis himmelen var skyfri, for da kom han vel ikke igjen akkurat den kvelden. Men han kunne også komme som en tyv om natten, og da gjaldt det å ha fyr på lampene sine, så jeg torte ikke for mitt bare liv å ikke ha lyset på. Ellers gikk det med meg som de ukloke jomfruene. Jeg blandet nok ting litt feil sammen, men hvordan er det ikke når du er et lite barn, man forstår ikke alltid rekkevidden av ting, og oppfattelsen ligger på et barnslig nivå. Med litt fantasi i tillegg da, har man en god blanding av uhygge og traumer. Og sannheten var jo at jeg hadde ikke det minste lyst til at Jesus skulle komme igjen, for jeg syntes livet var bra å leve! Livet var spennende, og jeg følte meg helt på linje med onkel Bjarne som til tross for at han var pinsevenn sa klart og tydelig at han hadde overhodet ikke lyst til himmelen for å gå på gater av gull og vifte med palmegrener. Det ville bli altfor kjedelig. Hadde det enda gått an å gå på fisketur så, sa han! Onkel Bjarne måtte være den mest ugudelige pinsevennen som fantes, for de gjorde vanligvis ikke noe annet enn å snakke om at de lengtet hjem til himmelen! Men du verden, jeg skjønte han godt.

Egentlig forferdelig at en oppvekst skal bli så preget av av slike ting at en går rundt hele barndommen og er skitredd. Heldigvis var det ikke mamma og pappa som tutet ørene mine fulle av denslags. Mamma sa ikke noe verre enn at for hver dag som gikk ville vi komme nærmere den dagen Jesus skulle komme igjen. Det var ille nok, for det ble en trussel istedet for noe som ansporet meg til å vente med glede i hjertet. Tikk, takk, tikk, takk, Jesus kommer snart igjen...

Det voksne mennesker sier, tror barn på. Slike skrekkscenarier skulle man tro var satt i scene av Steven Spielberg, men det skjedde altså i kristne forsamlinger, og med Bibelen som referanse.
Hvor redd jeg egentlig var, er det vanskelig å sette noe mål på, men jeg skal fortelle en historie så får du en viss peiling. Jeg hadde en tante som bodde på Vegårshei. Hun hørte til Guds Menighet. Der hadde stadig besøk av predikanter og misjonærer, og en gang jeg var der, bodde det en misjonær hos tante som fortalte om de spedalske i Etiopia. Om hvordan de blei jaga ut i ødemarka for ikke å smitte de andre menneskene. Jeg syntes helt tydelig at jeg så en hvit prikk på handa mi, og det slo ned i meg som et lynnedslag at nå hadde jeg blitt spedalsk! Plutselig var det en flekk til, og enda en, og til slutt hadde jeg en hel koloni på handbaken. Og ikke nok med det, de vokste også. Jeg så for meg hvordan den ene kroppsdelen falt av etter den andre, og til slutt endte jeg som et avstumpet vesen ute i urskogen. Og så jeg som var så redd for skogen! Den ene skjebnen verre enn den andre. Det verste var at jeg torte ikke si et ord til tante om det, for da ville alle bli smittet.

Ja, en kan le av det nå, men særlig latterlig var det ikke den gangen. Men til tross for mine mange redsler, kunne jeg ikke tenke meg noe bedre enn når mamma fortalte spøkelseshistorier på sengekanten. Skummelt nok, men det var tross alt trygt inne i mammas armkrok, så det gikk bra. Med bare et lite lys i rommet, og helt stille, sånn at jeg kunne høre hvordan mammas stemme steg og sank alt etter spenningsnivået, og intensitet og dramatikk på det som skjedde i historiene. Plutselig kunne hun banke i veggen, og jeg grøsste av skrekkblandet fryd, men gysningene fikk huden til å knuppe seg. Etterpå ba vi aftenbønn sammen, og jeg sovnet inn glad og fornøyd. Spøkelseshistorier først og aftenbønn etterpå, det er passelig sovemedisin. Så jeg tror ikke jeg hadde noe vondt av det akkurat. Det meste av det som ble fortalt var mammas egne barndomsopplevelser, og historiene var fulle av tanter og onkler som jeg kjente. Det spøkte nok litt mer i mammas barndom enn det gjorde i min, men vi hadde tross alt en levende heks i min barndom, og det var sannelig ikke så verst det heller. Det hadde ikke mamma og søskna hennes.

Mamma var i det hele tatt en fantastisk forteller. Men det skal jeg fortelle mer om i neste kapittel.

BEDEHUSET

En vanlig søndag på Einaren kunne godt slutte med fest på bedehuset. Da samlet alle de troende (som mamma pleide å si det, det betyr de kristne) på Einaren seg. I alle fall de som hørte til Indremisjonen. Samlingspunktet var Gulset Bedehus. Transporten kunne være så ymse. Enten måtte vi gå på apostelhestene over skauen, eller så kjørte vi med dem som hadde bil, og det var enten Einar og Jenny eller Arne og Helga.

Men som oftest gikk vi. Veien gikk tvers gjennom Lilleinaren, over til Strømdalsjordet, forbi Strømdal gård. Videre derfra fulgte vi veien mot venstre, forbi Oskar Knutsen, og så litt lenger borte lå endelig bedehuset. Jeg har stampa i høy snø for å komme dit. Eller tråkka i sølete pløgsler, og sklidd på glatt høstløv, eller vassa i øs, pøs regnvær så paraplyen vrengte seg. Alt for å komme til bedehuset.

Bedehuset var en slags institusjon. Jeg har hørt folk si de følte seg tvangsinnlagt på bedehuset, men det gjorde ikke jeg. Bedehuset var vel heller mitt andre hjem. Vi tilbragte mye tid der. Der gikk jeg på søndagsskole, Yngres, Ungdomsgruppa, formiddagsmøte, sangøvelse, kveldsmøte og fest. Juletrefest, høsttakkefest, familiefest, Støttelags-fest eller kvinneforenings-fest.

Jeg vokste opp der. Jeg fikk min oppdragelse der. Jeg fikk holdninger der. Og jeg fikk trygghetsfølelse og lærte om samhold og dugnad der. Og i voksen alder kan jeg nok se at jeg fikk en god porsjon frykt med på kjøpet også, for det var jo en del 'du må ikke...for da...'! Men det er en annen historie som jeg skal ta mer om siden, og den sitter ganske dypt i systemet.

Jeg har nevnt pinsemenigheten. Mammas slekt hørte til der. Mange ganger tenkte jeg at de eide pinsemenigheten, men de gjorde nok ikke det. Pappa derimot, hørte til Indremisjonen. Ikke rart jeg har endt opp som et skakkjørt individ. I motsetning til Tabernaklets høylydte atmosfære, var det atskillig mer stille på bedehuset. Ikke mye halleluja der i gården, nei. Men kom det et og annet sukk og 'amen' fra krokene, var det Nusse, mora mi. Hun pleide ikke være verken høylydt eller spesielt lavmælt, men sånn passe midt i mellom. Det var en gang en dame som sa til mamma at hun var som et grått skjørt, anvendelig og brukandes til alt. Det var forresten søstra til gamlekjæresten til mamma. Han døde av kreft i ung alder, for han ville ikke amputere beinet sitt, og da gikk det sin sørgelige gang. Han spurte mamma hva han skulle gjøre, men hun kunne ikke bestemme det for han, så han valgte beinet og mista livet. Og mamma stilte opp til siste stund. Så Nusse gikk rett inn i både Indremisjonen og pinsemenigheten, hun.

Det var mange ålreite mennesker på bedehuset. De var kjempekoselige alle sammen. Og de gjorde en innsats i årevis, noen et helt liv, for det de trodde på. Det står respekt av det. Men de var nok litt innsnevra i synet på mangt og mye. Jeg fikk god opplæring i hva som var synd. Det var vel det meste det, hvis jeg ikke husker feil. Fra å ta hull i ørene til permanent i håret. Gå på kino, og strikke på en søndag. Til og med lebestift var synd, fordi det sto ikke i Bibelen at man kunne bruke det. Heldigvis var det ikke Nusse som fortalte meg om dette, for mamma var ikke sånn. Men det kom fra miljøet, og det sank inn og gjorde nok litt inntrykk, for hvis en gjorde disse syndefulle tingene, var det ikke uten et stikk av dårlig samvittighet, og samvittigheten måtte en ta på alvor, for det er på det stedet Jesus snakker til oss, fikk jeg høre.

En gang gikk jeg på sirkus med stein i hjertet, for sirkus var uten tvil en stor synd. Men fristelsen var altfor stor for en arme synder, så jeg lurte meg avgårde. Jeg stjal penger i buffeten, og de fikk søstra mi skylda for å ha stjålet, så der har jeg enda en synd på samvittigheten som jeg aldri har fått gjort opp for. Da jeg kom til porten, sto jeg sist i en lang kø. Da turen endelig var min, var det ikke flere billetter igjen. Gjett om ikke jeg følte meg tatt på fersk gjerning og straffet på behørlig måte. Jeg visste ikke om jeg skulle føle meg lei meg eller lettet, men pengene brant i lomma, og de gikk til kroneis, tyggegummi og kjærlighet på pinne. Jeg har aldri siden til dags dato vært på sirkus, den lysta brant rett og slett ut etter denne opplevelsen.

Dans var også en aktivitet som man måtte holde seg langt unna. Akkurat det er jeg nesten litt lei meg for, for min bedehusgenerasjon lærte dårlig å danse, dersom man ikke valgte syndens vei da...den såkalte brede veien, men det gjorde ikke englebarn. Jeg har glemt å fortelle at mora mi pleide å kalle meg en bek-engel. Og noe som er så sunt og deilig som å danse, finnes vel ikke. Vi er skapt til å danse, og så måtte vi på bedehuset holde igjen og temme slike lyster fordi det var synd. Mamma sa alltid at til dans hører fyll og kortspell, og for ikke å snakke om sex. Apropos sex, ja, det var synd med sex før ekteskapet. Det var helt enkelt bannlyst. Det var jamgodt med å ikke komme til himmelen. Nistriste greier, og sørgelig, men sant, sa de voksne.

Det var mange fine damer på bedehuset, noen var blide og muntre, noen fulgte det liv og latter med, og noen var utrolig alvorlige og triste. Det hendte noen så så triste ut at de liknet på lidelsesbildet av Kristus som hang på veggen. Det var bare tornekrona som manglet. Kanskje de hadde den i veska? Men trofaste i tjenesten var de, så ikke et vondt ord om dem. Det var dem som gjorde bedehuset til et varmt og trivelig sted å komme til, og det var de som laget alle de deilige luktene av Sjuogførrelve, Yaxa og kaffe.

For det var alltid så gode lukter på bedehuset. Av kaffe, fersk julekake, nybakte kaker og påsmørte rundstykker. Stearinlyslukt. Kan det tenkes noe bedre dufter enn det? Nei, det tror jeg ikke. Jeg forbinder disse luktene med damer som har pynta seg i krimplinkjoler og nystrøkent forkle, og med nylagte krøller i håret. Det var flittige og slitte hender som sto bak serveringa på bedehuset.

Det morsomste var når vi ungene fløy ute i pausene. Vi leika og herja fælt rundt husveggene. Ungene var Terje og meg det. For vi var de minste, og like gamle. Vi gikk i samme klasse, og når vi hadde engelsk, fikk vi nye navn. Jeg het Barbara og han het Trevor. Mora og faren til Terje var Ingebjørg og Odd. De var nesten bedehuset personlig. De gjorde så mye der at de til tider nesten bodde der. De sang og spilte gitar og piano. De preika, underholdt oss ungdommene, og dro av gårde på turer med oss både sommer og vinter. De holdt oss i ørene, og vi var veldig glad i de to alle sammen.

Om jeg var glad i Terje vet jeg sannelig ikke, men vi hadde mye moro sammen. Det skal han ha. Det gikk for seg litt voldsomt noen ganger, og det var ikke langt fra latter til slossing og raseri, men for det meste var det bare moro. Av og til hadde jeg lyst til å kvæle tosken, men det hadde sikkert han med meg også. Ikke langt unna at han lyktes noen ganger, for han likte å dra i halskjedet mitt til det gikk i stykker.

Det kunne være riktig uhyggelig rundt husveggene på bedehuset, for det var så mørkt der bestandig. Særlig på mørke høstkvelder når vinden ulte rundt hushjørnene. Utedoen med 'damer' mot bedehusveggen på baksida og 'herrer' mot jordet, var et syn for seg, kan man si,. Der var det ikke noen luksus som isopor å sitte på. Det var en opplevelse som iste seg fast i hukommelsen, og lukta kiler fortsatt i nesebora. Kaldt og trekkfullt, bekmørkt og skummelt. Det var rett og slett fullt mulig å forfryse rompa si der når det var over tjue graders kulde, og rimet lå på setet.

Men nå må vi inn på bedehuset igjen. Inn på et møte. På fester og møter var det alltid noen som åpnet med bibellesning og bønn, og så var det noen som holdt tale. Lange taler. Det var som regel en predikant som het Harry. Harry var en stilig kar, høy og slank, med skill i midten og glattstrøket hår til begge sider. Han brukte nok litt bryllkrem for å få til den ulastelige sveisen der. Jeg husker noe av det han sa den dag i dag. Det hendte jo en var på besøk på andre bedehus også, og han pleide ofte å si det samme der. Til slutt kunne du det nesten utenat. På slutten av møtet var det noen som avsluttet med bønn og mer bibellesning, og det kunne bli i meste laget, for egentlig blei det fort vekk tre taler til sammen. Og så var det ofte sånn at de gjentok hverandre. Det koseligste var når det var mye sang innimellom. Både fellessanger, eller at de voksne i sanglaget sang en sang eller to. 'Og så får vi et par sanger av sanglaget', sa de gjerne når de ville at sanglaget skulle stemme i en sang. Etterhvert som jeg blei større, blei jeg med i ungdomsgruppa, og da sang vi ofte vi også. Det var veldig koselig.

I pausene sto mannfolka ute på trappa og røykte, mens damene satt inne i varmen og skravlet om løst og fast. Det pleide å bli veldig godt og varmt på bedehuset for de fyra i kakkelovnen så ingen skulle fryse. Jeg kan love deg at for dem som satt foran den ovnen, blei det såpass hett at svetten rant. Så der kunne bare frysepinnene sitte. Men det var veldig koselig når det knaket av kulde i veggene, og det spraket i ovnskroken. Vedafyring gir også en utrolig god lukt.

Bestefaren min pleide å synge på møtene av og til. Da sang han alltid en sang som heter 'Sittende ved Jesu føtter'. Jeg husker at jeg var alltid litt redd for at tennene til bestefar skulle ramle ut, for de satt nok ikke helt fast. Det klapret ganske mye i dem, skjønner du, særlig etter at han begynte å bli veldig gammel. Men jeg syntes det var veldig stas når han sang, og jeg hører fortsatt for meg stemmen hans helt tydelig.

På juletrefestene var det alltid stor stemning. Skolemusikken pleide å spille til julesangene, og det blei ganske mektig på det lille bedehuset.
Det var stas det! Så kom alltid julenissen i full mundur og med sekk på ryggen. Sekken var selvsagt full av poser med mye godt i. Det var den gangen som ungene frydet seg over mandarin, julekake og kjærlighet på pinne. I dag vet vel unger knappest at det var det som var godteri i gamle dager. I dag tror sikkert unger at godteri alltid har hett 'tåfis' og 'søppeldynga'. Forferdelig. I alle fall for gamle damer som vet hva ordentlig godteri egentlig er. Og jeg er en gammel dame, for jeg er langt over førti, og da er det ikke mer, sa dattera mi til meg en gang vi spekulerte over livets mysterier.

På søndagsskolen var det morsomt. Der fikk man stjerne eller eple i kortet sitt, pluss et søndagsskoleblad. Det var onkel Bjarne som styrte på søndagsskolen. Han spilte mandolin, og jamen var det fint når vi sang av full hals på 'min båt er så liten og havet så stort', og han akkompagnerte oss på mandolin. Han hadde en sønn som het Frukten, og han pleide de andre ungene også å erte søstra mi med. Da fikk hun også raserianfall. Jeg syntes det var så rart, for han var jo så søt med rødt hår og masse fregner. At hun ikke så det! Og de som hadde hadde fruktbutikk som var sella full av godteri og allting! Å nei og nei, at det gikk an å være så dum!

Interiøret på bedehuset var vel som på alle bedehus. Pinnestoler med stålbein, og hyller til kaffekopp og kaker bak på ryggen. Akkurat sånn passe skeive at brusflaska tippa i fanget på deg. Du var prisgitt de som satt foran deg. Satt de rolig, gikk det greit. Vrei de seg rundt, var det gjort. Veldig ergerlig, men det var liksom bare sånn. Og så usannsynlig klissete det blei på linoleumen. Passet du deg ikke, blei du garantert hengende fast.

Pianoet sto oppe på plattformen til høyre, på skrå mot vinduet ut mot hovedveien. Ved vinduene hang det noen gardiner som sikkert hadde hengt der i hundre år. De så i alle fall sånn ut. På veggen mellom vinduene hang det noen vaser som de pleide å pynte med løv og blomster i, hvis det skulle skje noe ekstra. Ute i lillesalen sto alle ekstrastolene stablet i to rekker under kleshylla. På veggen der hang det et bilde fra søndagsskolen med alle ungene fra Einaren og Gulset. Søstra mi var med på det bildet, og det var jeg litt sur for, for det blei aldri tatt noe bilde av oss mindre ungene da vi gikk på søndagsskolen. Jeg ville også gjerne hengt på veggen. Utafor lillesalen var det en liten forgang som alltid var iskald. Det eneste som var der var et skummelt skap inne i veggen. Jeg lurte alltid på om det sto noen inne i det skapet og lurte på oss. En slem mann eller noe sånt noe. Kanskje djevelen. En kunne aldri vite, for det skjer så mye fælt i verden, og selv ikke på et bedehus kan man være helt trygg. Jeg hadde det for meg at djevelen lurer overalt.

De minnene jeg har fra bedehuset er koselige å ha. Alle barn burde ha tilgang til et bedehus. Det burde være en menneskerett. Men mange var sinna på bedehuset den gangen også. Men jeg tenkte som lita jente at det er ikke bedehuset sin skyld at en får litt av både positivt og negativt. Det er menneskene som skaper sånt. Men mennesker trur det de har lært, så en må nesten unnskylde de. Egentlig ganske kloke tanker for ei lita jente. Idag har bedehusene så godt som dødd ut, og bedehusgenerasjonen med dem. Jeg er glad jeg opplevde den, på godt og vondt.

Bildet er av alle søndagsskoleungene, unntatt meg, men søstra mi er der. Hun er nummer to fra høyre på første rekke, og står der meget alvorlig, tydelig preget av stundens alvor. Gunnar, han som kjørte over katta vår, er nummer en fra venstre på første rekke.

EN VANLIG DAG

En vanlig dag på Einaren kunne ofte for meg begynne med en stund i solsteiken på den lille fjellnabben på torvet. Da hadde det nok allerede vært full aktivitet for mange en god stund. Plutselig kunne Ruth komme i full fart nedover til postkassa med morgenkåpa flagrende rundt seg. Det kunne meget godt være at hun hadde håret fullt av papiljotter eller krøllspenner også. Ruth hadde fint, langt hår som hun satte opp på den gammeldagse måten med tull i nakken. Ikke sånn pølse på tvers nederst, å neida, det var nok mer moderne enn som så. Det var en ordentlig fin tull oppsatt fra øverst til nederst. Men hun var jo pinsevenn, så det var ikke noe rart. Alle de damemenneskene der var et eget folkeferd med oppsatt hår og svære vidbremmede hatter.

Jeg kommer fra tjukkeste pinsevennslekt, så jeg har vært mye på møte på Tabernaklet. Derfor har jeg greie på hva jeg snakker om. Det var mange tuller og mye halleluja der i gården. Og sånn som de talte i tunger! Og sånn som de hylte og skreik! Det kunne skremme vettet av en fattig stakkar. Jeg husker jeg satt på møte som lita jente og betraktet galskapen, unnskyld uttrykket, og et syn jeg aldri kan glemme er den gamle damen som satt på de benkene som sto på skrå mot menigheten, på venstre side. Jeg skal ikke nevne navn. Hun pleide å bli så fylt av Ånden under prekenen, hvem nå det kunne være, at beina lettet regelrett opp i lufta. Siden hun brukte skjørt, selvfølgelig, var det fullt mulig å se rett oppunder skjørtene på henne. Jeg husker jeg tenkte det var sannelig mye man kunne gjøre bare man var fylt av Ånden, for jeg pleide å få skjenn av mamma hvis jeg ikke satt med beina som en dame når jeg hadde på meg skjørt. Det var noe av alt det hun innprentet meg meget grundig.

En tremenning av meg vokste opp i dette her, og han begynte allerede som liten å preke. Faren hans var forstander, så så det var vel ikke så rart. Det sies at han og søskna pleide å arrangere møter når de lekte. En gang hadde de møte like ved hønsegården, og mens de holdt på, gol plutselig hanen. Da utbrøt gutten med begeistring og salvelse: Det er riktig, broder, pris Herren! Om han endte opp som forstander, vet jeg ikke, men jeg vil uansett tro han har talegaver. Det ligger nok til familien.

Ruth var ofte på møte, og når hun skulle av gårde var det ikke noe uvanlig syn at hun kom løpende i fullt trav, men hun sydde en knapp i kåpa på vei nedover for å rekke bussen. Jeg lurte alltid på hvorfor hun ikke hadde gjort det litt før, men det var vel sånn å være voksen. Da hadde man bestandig lita tid. Det viktigste var jo at det blei gjort, egentlig. Og reise til byen på møte uten knapp i kåpa var vel kanskje ikke så bra. Voksne er nå alltid så pirkete.

Jeg lærte mye av Ruth, det er helt sikkert. Når jeg ikke var hjemme, var det hos Ruth jeg likte meg aller best. Det var liksom nesten hjemme det. Jeg var sikkert der altfor mye, men det skjønte vel ikke jeg den gangen. Hun laget den mest fantastiske potetsgrøt. Den var så fløyelsmyk og fin, og hadde så utrolig god smak at jeg har aldri siden smakt så god potetsgrøt. Mamma prøvde å lage, men det blei ikke det samme. Hver jul pleide Ruth å lage noe som hun kalte jødekaker. De var runde og gylne og nydelige på smaken. De måtte hun gjømme godt, ellers blei de oppspist med en gang, for Gunnar og Jørn heiv seg over kakeboksen. Og da var den tom før hun fikk sukk for seg. Det hendte hun måtte bake to ganger for å ha til jul. Hun viste meg hvor hun gjømte den, men jeg skal ikke røpe hvor, for jeg måtte love å ikke fortelle det til en sjel. Men du så glad jeg blei hver gang jeg fikk en kake. Nam, nam....

Jeg husker jeg spurte Ruth hvem av ungene sine hvem hun var mest glad i. Det kunne hun umulig svare på, sa hun. For meg var svaret veldig enkelt, for jeg var ikke så begeistret for Jørn, så han ville hvert fall ikke jeg vært glad i. Men jeg ville vært glad i Åshild, for hun var kjempesøt, og så kunne jeg forstå at hun var glad i Gunnar, for han var tross alt ganske grei da. Så jeg var ikke helt fornøyd med svaret og prøvde å vinkle det på en annen måte. Hvis du MÅTTE kvitte deg med en av ungene sine, hvem ville du kvittet deg med da? Nei, svarte Ruth, det var like umulig å svare på, for ikke noe normalt menneske ville frivillig gi fra seg en av ungene sine. Alle er like dyrebare, sa Ruth. Det lærte meg mye om kjærlighet, og fikk meg til å forstå at det måtte være noe godt i Jørn også. Stakkars Jørn, jeg lurer på hvorfor det blei så galt med akkurat han. Jeg har et gammelt avisbilde av han fra den gangen, og han er kjempesøt på det bildet. En ordentlig charmør. Kanskje jeg var en ufyselig unge. Antagelig var jeg vel det. Søstra mi så det garantert sånn innimellom.

Særlig hvis hun hadde besøk av alle kjærestene sine. Ikke det at hun hadde flere på en gang altså, men hun hadde en del oppigjennom, i motsetning til meg som hadde bare en. Ja, kanskje en og en halv da. Jeg syntes særlig det var morsomt med han kjæresten som hadde krøllete, fint hår. Han var så flink til å tegne, nemlig. Så da ville jeg gjerne være til stede. Det ville aldeles ikke Elin. Jo mer hun skjelte på meg for å få meg ut, jo mer satset jeg alt på å bli. Helst ville jeg sitte på fanget. Og at hun ikke likte det, skjønte jeg først da jeg blei litt større, for der ville hun selvsagt sjøl sitte, men jeg var litt for lita til å skjønne det da. Ikke så rart hun sa jeg var dum. Så det endte med at jeg gikk ut av døra i en faderlig fart. Gikk og gikk, forresten, det var vel mer med hue først i så fall. Rart jeg ikke fikk hjerneskade. Spørsmålet var vel om jeg ikke fikk det. I alle fall en liten en.

Nei, nå har jeg snakket meg bort igjen, men det er fordi jeg får så mange assosiasjoner som det så vakkert heter. I alle fall, hvis det var sommer og fint vær en vanlig dag på Einaren, var det fast takst å reise på badetur til Paradis. Vi dro ikke akkurat til himmels, men vi gikk ned Einarbakken til Skotfossveien og bortover den et lite stykke, med nesa mot Skotfoss. Det var snakk om bare to, tre minutter bortover, og der kunne man så gå ned til Fareelva. Der lå Paradis. Jeg vet vel ikke om det var helt paradisiske tilstander der, men det var uten tvil et utrolig deilig sted. Nede ved vannkanten lå det jeg ser for meg som en stor og idyllisk badestrand. Stor var derfor min forundring da jeg reiste med Henrik Ibsen forbi der sist sommer. Jeg så bare så vidt en bitteliten antydning til en vik der den store badestranda vår lå. Noen strand liknet det ikke i det hele tatt. Jeg husker godt at jeg ikke torte å bade ordentlig der, for det var temmelig dypt rett utafor. Men jeg hadde vannskrekk, selvfølgelig også, så forholda var nok lit større for meg den gangen enn de er i dag. Vannskrekken hadde jeg arvet etter mora mi, som var livredd for vann. Badestranda i Paradis egnet seg helt sikkert best for de store ungene, men jeg ville så veldig gjerne være med. Jeg måtte jo ikke gå glipp av noe, vet du.

En gang Elin og de andre hadde løpt av gårde uten meg, kom jeg heseblesende etter. Først måtte jeg forbi huset der Tove bodde. Tove bodde i Paradis. Hun var vel gammel som søstra mi kanskje. Når jeg hadde passert huset til Tove, måtte jeg gå langs en smal sti, og da jeg skulle forbi det smaleste punktet, fikk jeg til min store skrekk og gru øye på en hoggorm midt på stien. Der lå den og solte seg, og da jeg kom brasende på, ble den selvsagt provosert. Fjellveggen sto bratt opp på høyre sida, og på venstresida lå stupet rett ned. Smalt var det bakover også, og jeg følte meg fanget i en felle. Ormer har det jo med å paralysere folk, så jeg sto som lammet og så på dette uhyret som lå klar i angrepsstilling. Plutselig var det som om noen la handa si på skuldra mi og snudde meg rundt, og på et øyeblikk var jeg oppe ved Skotfossveien.

Alle vet at jeg trur på engler, og det har jeg gjort siden den gangen, for jeg er helt sikker på at det var en engel som passet på meg da, som rusket tak i meg, og fikk meg til å våkne av sjokket. Men du og du så dårlig samvittighet jeg hadde ved tanken på de andre ungene som fortsatt var der nede og visste ingenting. Dette var før mobiltelefonens tid, så det var ikke så lett å få gitt beskjed som det er i dag. Jeg burde jo ha skriki til dem, men jeg kan sverge på at jeg eide ikke stemme om jeg hadde prøvd aldri så mye. Hvis skrekken tar en, er det ikke mye stemme å rope med. Det er noe alle vet. Tenk når de skulle tilbake, og tenk om de støtte på ormen! Jeg torte ikke si et ord til mamma om hva jeg hadde opplevd, for da regnet jeg med at jeg hadde fått hørt meg. Hun var livredd for orm også, og pleide å gå og klappe i hendene hvis vi var i skauen og gikk i høyt grass. Det hendte hun hadde med seg et par lokk å slå med for å holde ormen unna. Hvis vi var på tyttebærtur, gikk hun med bærplukkeren og jeg med lokka.

Jeg husker jeg tenkte at hvis noen måtte dø, håpet jeg det ville bli Jørn. Men det måtte vel ha vært før Ruth hadde sagt at hun ikke ville gi bort noen av ungene sine, for etterpå kunne jeg vel ikke ha tenkt sånne grusomme tanker. Men han og Elin pleide å erte meg med at jeg hadde en ekstrapupp under den ene puppen, fordi jeg hadde en liten vorte der, og det var ytterst fortredelig. Men det var vel ikke ille nok å dø for, så for Ruths skyld ba jeg skyldbetynget til Jesus om at han måtte bevare Jørn fra ormedøden, og det gjorde han, heldigvis. Vorta mi er der den dag i dag, og når jeg kjenner den, tenker jeg på Paradis, ormen og Jørn.

Alle overlevde turen hjem, og ormen så de ingenting til. Jeg lurte litt på hvem den engelen kunne være som la handa på skuldra mi. Hun hadde sikkert langt gullhår og fine, hvite vinger. Kanskje det var søstra mi. Ånei, ikke Elin, for hun var ingen engel, og dessuten så levde hun. Men jeg hadde en søster som var død, og utrolig nok, ja, rett og slett merkelig nok, het hun også Elin. Tenk å gi en baby som kom seinere det samme navnet som hun som døde. Det synes jeg var uviselig gjort, for den nye babyen var seg sjøl, og aldeles ikke søstra vår. Hun skulle hatt sitt eget navn. Der var de rare, syns jeg. Men av og til gjør folk rare ting. Sikkert jeg også.

Men den Elin'en som var den aller første ungen til mamma og pappa kom altfor fort og brutalt til verden, så det gikk veldig galt. Hun blei bare sju timer gammel. Da hun var død, ville de legge henne i en kiste med et annet gammelt dødt menneske, men da sa Sverre Matteus NEI! Det kom ikke på tale. Så hun fikk sin egen lille kiste, og en ordentlig begravelse. Den gangen mente de at en død baby ikke var et ordentlig menneske, så de likte ikke pappas protester. Men heldigvis at han sto på sitt, så vi fikk en grav å gå til. Fortsatt steller vi den grava i dag. Og alltid har jeg hatt en følelse av at hun har passet på meg, helt siden jeg var lita jente, så jeg trur virkelig hun er en engel.

Jeg sovnet med en veldig god følelse den kvelden fordi alle hadde overlevd ormedagen. Det var ikke takket være meg, arme syndige menneske. Engelen hadde nok passet på de andre også. Siden den dagen har jeg levd med vissheten om englevakt for oss alle, til og med Jørn. Alle har en skytsengel som til enhver tid passer på oss.

 

LILLEINAREN

Lilleinaren har jeg allerede nevnt flere ganger, og det var altså som dere kanskje har skjønt en koselig bondegård, nederst på Einaren, nærmeste nabo til Einarbakken. Men hest og griser og korn og poteter. Og sukler. Eller skyller, som mamma sa, men hun var jo fra byen. De hentet skyllene med hest og kjerre, og kjørte avgårde med et illeluktende lass. Alle samlet på skyllene sine, som var matavfallet, og det ble tømt på lasset til Arne når han kom for å hente skyller som skulle bli grisemat. For grisene var det sikkert et luksusmåltid, det så i alle fall ut som om de satte pris på det, for de slafset det i seg under grynt og skrik. Jeg lurte fælt på hva slags smak en gris kunne ha. Tenk å spise surt matavfall, og så sier de at griser er renslige vesener. Makan altså! Blæææææh!

Jeg husker for et forferdelig spetakkel det var når grisene skulle slaktes. De hylte og skreik som ikke rart var. Det hadde vel en annen gjort også, hvis en skulle slaktes. Etterpå hang de oppetter veggen mens blodet rant. Det hendte nok jeg tenkte da at selv om gris ikke akkurat var yndlingsdyret mitt, de luktet jo så vondt atte fysj, så var dette likevel mord. Jeg syntes synd på ungene på Lilleinaren som måtte vokse opp i det der, men de var vel så vant til det, og syntes sikkert ikke det var noe utenom det vanlige. Men du verden så glad jeg var for at ikke mora og faren min var bønder. Pappa måtte ta noen kattunger en gang i blant, og det var mord nok, men som pappa sa, det måtte gjøres hvis ikke Einaren skulle bli oversvømt av katter. Men vi blei spart for å se det, så det var likevel litt annerledes.

Helga og Arne var foreldrene til Sissel, Inger og Arnold. Sissel var på alder med søstra mi, og Inger og Arnold var noen få år eldre enn meg. I første etasje under dem bodde Even og Gunlaug, og de var besteforeldrene til ungene, og foreldrene til Arne, og broren Einar som hadde butikken. Alle sammen var veldig snille.

Arne pleide å si så mye rart til mora mi. En gang hun sto og ristet sengetøy ut av alkovevinduet i annen etasje, ropte Arne til henne: Rister du dyner, ditt fleskelass? Mamma svarte kontant: Å, er det der du er. Jeg syntes jeg hørte det knirket i beingrinda di! Mamma var en ganske stor og tykkfallen dame på den tida, og Arne var høy og veldig tynn. De sa ofte sånne ting til hverandre. Jeg tror det måtte være en form for kjærlighet, det var ikke vondt ment i alle fall. De humret og lo godt begge to. Arne var til og med så kristelig at han leste i Nytestamentet hver dag før han gikk på jobb, uansett hvor seint ute han var. Mamma hadde stor respekt for Arne. Han sleit fælt, den karen. De voksne kalte det et blodslit. Jobb og gård. Jeg skjønte også at det måtte være slitsomt, men jeg skjønte aldri hvor blodet var, for jeg så det aldri, men det var vel der et sted. Til slutt begynte hjertet til Arne å vokse, og det var så leit at vi kunne grine, for en dag var han borte. Da grein vi alle sammen. Stakkars Helga, jeg syntes så synd på henne som blei aleine med tre unger. Alle savnet Arne, for det var alltid så mye moro rundt han.

Sissel var fryktelig forelsket i en som het Knut. Han var veldig pen med ildrødt hår og flotte krøller. Han kjørte varer for Sønstebø, matbutikken som lå rett overfor Gulset Skole. Han kjørte en liten blå lastebil, og det hendte jeg fikk kjøre med han hjem fra skolen hvis han skulle levere varer. Da måtte vi oppom Høyås, og på toppen der bråbremset han og stoppet helt ute på stupet. De fleste husene vi leverte varer i lå ute på stupet. Under stupet var Vadrette. Ytterst på stupet der satte han altså fra seg bilen, og så lot han meg sitte og holde på handbrekket, mens han var inne i huset med varer. Det var noe gærent med handbrekket, nemlig. Så jeg tviholdt så hardt jeg kunne, men var forferdelig lettet når han kom tilbake, og bilen ikke hadde trillet utfor. Hadde den gjort det, var den eneste trøsten at da hadde jeg havnet i haven hos tante Anna og onkel Arthur. De bodde nemlig under fjellet, og rett opp fjellveggen lå Høyås. Og skal man dø såpass drastisk, er det godt at det skjer på familiens tomt. Det het Høyda der. På Høyda bodde Tormod og Sven Ivar som var fetterne mine. Tormod var omtrent som Elin, og Sven litt eldre enn meg. De hørte også liksom til på Einaren, for det var ikke langt unna Einarbakken der de bodde, så de hadde kort vei til kameratene sine.

Men det var Sissel vi snakket om. Alle visste at hun var dødsforelska i Knut. Derfor sa de andre ungsommene til henne bare på fulhet at Knut hadde kjørt seg i hjel utfor stupet i Einarbakken. Det var et annet stup som jeg skal fortelle mer om siden. Bilen lå som et vrak på Skotfossveien, og Knut var drept. Hun blei naturlig nok helt fra seg av fortvilelse, for det var før de blei sammen dette her, og hun så vel for seg at hun aldri skulle bli gift. Og jeg hadde aldeles ingen problemer med å leve meg inn i dette dramaet, for jeg kunne jo vært med som så mange ganger før. Jeg visste godt hvordan handbrekket på den bilen var. Og da hadde Elin mistet søstra si. Det var en grusom spøk, så Sissel blei fly gæren etterpå når sannheten kom for en dag. Men det var jo tross alt en god sannhet, og det er tilgivelse for alle synder, så de blei vel venner igjen etterhvert, og gift med Knut blei hun, men ikke uten litt problemer først.

Det var nemlig sånn at Knut hørte til Frelsesarmeen, og Sissel hørte jo bare til på bedehuset. Derfor kunne ikke Knut bli sammen med Sissel. Han var vel på vei oppover i gradene da, kanskje, og så måtte vel hun også helst høre til i Armeen for at de skulle kunne få følge. Slitsomt system, syntes jeg. Men det løste de elegant, for begge to meldte seg inn i Pinsemenigheten, og der var alle like for Gud og mennesker, og dermed var problemet løst. Jeg syntes det var flott jeg, at Knut ofret rangen sin for Sissel, det måtte være virkelig ekte kjærlighet. Fy søren! Og vet dere hva som hendte senere? Tenk at Helga giftet seg med faren til Knut, og blei både mor og svigermor til sin egen datter! Og Sissel og Knut blei likesom stesøsken. Uansett, det var en kjempesmart løsning, for da blei alle glade og fornøyde. Jeg syntes det var kjempelurt, egentlig helt genialt.

Arnold var egentlig en grei kar. En gang vi var på sommerferie på Vegårshei på hytta til onkel Olaf og tante Alfhild, var alle vi ungene ute i båten. På fjorden der kan det blåse voldsomt fort opp, og det gjorde det da. Svære bølger, og jeg blei fryktelig redd, for jeg kunne ikke svømme. De store begynte å diskutere hva de skulle gjøre hvis alle holdt på å drukne. Alle hadde nok med seg, og jeg begynte å bli litt usikker på hva de hadde tenkt å gjøre med meg. Søstra mi hadde ikke spesielt lyst til å redde den pysete søstra si, hun ville heller redde seg sjøl. Til slutt sa Arnold som den barmhjertighetens samaritan han viste seg å være: Jeg skal redde deg, jeg Barbro! Da først kunne jeg trekke et lettelsens sukk. Heldigvis gikk det bra med alle sammen og vi kom oss i land, men det kunne gått riktig gærent hvis uløkka først var ute. Men siden den gangen har jeg alltid tenkt på Arnold med varme. Han var en ekte ridder i bunnen av sitt hjerte.

Helga var morsom. Hun var alltid full av moro og fanteri. Hun sa en gang vi skulle på fest på bedehuset, at hun alltid pleide å fryse så på rompa. Det var fordi hun gikk i skjørt og kulda hadde så god plass til å sige opp. Det var jo egentlig ganske innlysende, at det kan bli kaldt oppe under skjørtet, men det var måten hun sa det på, som gjorde at jeg aldri har glemt den episoden. Hun sa sjøl at jo breiere man er over baken jo verre blir det. Vi sto der nemlig i skjørt begge to utafor hos Einar og Jenny, og ventet på at Einar skulle komme ut, for vi skulle kjøre med han til bedehuset. Det var kneggende kaldt den kvelden, og det var full vinter med masse kuldegrader. Gjett om det blei deilig å komme inn på et godt og varmt bedehus hvor det spraket i ovnen, og luktet herlig av kaffe, ferske boller og julekake! Bedehuset var nesten en del av Einaren og alle menneskene der, så det skal jeg nok fortelle mer om siden, for jeg har faktisk talt vokst opp på det bedehuset, og jeg har mange gode minner derfra. Men først må jeg fortelle om Einarbakken.

EINARBAKKEN

Einarbakken var ikke en hvilken som helst bakke. Den var ikke den samme når man gikk ned som når man gikk opp. På opptur var den selvsagt en motbakke, så den var naturlig nok tung og bratt. Men den var også mye skumlere når man gikk opp enn når man gikk nedover. Og siden det er mye tyngre å løpe oppover enn nedover, er det kanskje ikke så rart. Alle har vel hatt mareritt om å løpe i motbakke med noen i hælene. Her hadde man i tillegg den muligheten at noen kunne komme hoppende ut fra sidene, og det var faktisk den brutale virkelighet, så det var egentlig flere hakk verre enn et mareritt.

Jeg tror jeg begynner med hvordan det var å gå ned. Da løp man i full fart, som regel var man seint ute til Skotfossbussen. Ville jeg rekke den eller ikke? Eller jeg gledet meg veldig til noe, kanskje. Da løp jeg med lette skritt. Jeg skulle som regel på noe, enten til byen, eller på skolen, og det var ikke spesielt morsomt, kanskje, men av og til skulle jeg jo på noe annet som var gøy. På den rette årstida var det mørkt om morran, men da var det som oftest noen andre som skulle på skolen også, så da var det ikke så farlig likevel.

Men skulle jeg opp, var det kanskje seint om kvelden, det var mørkt, og en var kanskje både veldig trøtt, og ikke minst stiv av skrekk. Da er det ikke så lett å løpe. Beina er liksom smørt inn med sirup, og det går så seint, så seint. Som regel kom pappa for å møte meg, i alle fall så lenge jeg var lita, men etterhvert som jeg blei større, måtte jeg greie meg sjøl. Det hendte han glemte det også, skjønner du, og da var det bedre å løpe for livet enn å bli stående i mørket å vente. Det var verre enn verst. Å bli stående å vente i bånn av Einarbakken på noen som ikke kom, var en skjebne verre enn døden.

Først gikk man altså av bussen ved stoppestedet nederst i bakken. Det første partiet på vei oppover, var ikke det verste, for det var godt synlig fra hovedveien. Der kunne det egentlig være ganske koselig å sitte på et lite fjellplatå, og la sola varme ansiktet. Var det mørkt, var det ikke det granne koselig, men sånn er det vel overalt hvis man først er mørkeredd.

På venstre side av veien lenger oppe, lå et kjempekoselig sted når sola skinte. Det var det berømmelige stupet ut mot Skotfossveien, med utsikt over Fareelva. Var det mørkt, fantes det i mitt hode ingen garanti mot at noen rått og brutalt kunne dytte deg utfor stupet. Var det fint vær, derimot, pleide bestefar og jeg å sitte der og beundre utsikten, og studere båttrafikken på elva. Jeg kunne ikke tenke meg noe jeg likte bedre. Da satt vi der i ro og fred og snakket om båtene som fraktet masse forskjellig oppover elva enten til eller fra bruket på Skotofss.

Det var fryktelig høyt der, og på glatt føre kunne det uten tvil skje en ulykke. Heldigvis gjorde det aldr det, men mamma fortalte at hun en gang kom gående med barnevogna på glatta der, og så begynte hun å skli nedover mot stupet. Akkurat der gjorde nemlig veien en sving på seg mot venstre hvis du kom oppafra, så fikk du ikke stoppet, eller greide å svinge, raste du rett utfor. Jeg vet ikke om det var meg eller søstra mi som lå i vogna, men var det meg, var det kanskje derfor jeg har fått så høydeskrekk i voksen alder. Derfor var det veldig viktig for meg å holde bestefar trygt og godt i handa. Da behøvde jeg ikke være redd utpå stupet. Men jeg torte ikke bevege meg mer tre skritt til sidene en gang, og aldeles ikke lenger ut enn til der vi satt på fjellnabben. Men jeg har også et bilde av at det var rikelig med plass der, tross alt. Alt er jo så stort når en er liten. Men tilbake til mamma og barnevogna. Det som reddet situasjonen for henne var at Kåre kom oppover bakken. Han så hva som var i ferd med å skje, og lynsnart greip han tak i vogna og fikk satt en stopper for seilasen. Hurra for Kåre. Mamma gråt av både lykke og forskrekkelse.

Litt lenger oppe, var et av de stedene i bakken som jeg fryktet mest. Det var i den første svingen. På høyre side der, litt oppafor svingen, lå den plassen hvor folk hadde sett både fylliker, blottere og fantomet. Jeg ba til Jesus om å slippe å se et sånt grusomt syn, så skulle jeg være snill mot Elin resten av livet. Heldigvis blei jeg bønnhørt, for jeg så aldri noen av delene. Og om de hadde vært der, tviler jeg likevel på om jeg hadde sett dem, for jeg sprang så fort som pusten tillot og med øynene på bare en liten sprekk. Rart jeg ikke havnet i krattet egentlig, men når man er redd nok, sies det at man får overmenneskelige krefter, og jeg følte nok at jeg fløy mer enn jeg løp. Man distanserte seg fra både hjertebank, andpustenhet, redsel og eventuelle syner, og så når man endelig kunne stoppe, falt man sammen i en skrukk og følte seg sprengt. Jeg hadde blodsmak i munnen mer enn en gang.

Med dette tempoet gikk det fort oppover, så det tok ikke lange beita å nå den store grana. Den var enormt stor og fryktelig gammel. Kanskje flere hundre år. Den hadde helt sikkert stått der i hundre år minst. Nei, så stor som den var, var det helt sikkert mye lenger enn bare hundre. Kanskje tusen. Eller en million. Den var et utrolig perfekt gjemmested, for grenene var så lange og hang så langt ned at man kunne virkelig sitte helt i skjul der. Ikke tale om at jeg torte å gjømme meg der, forresten. Ikke om de hadde bydd meg mange penger. Det var nemlig ikke godt å vite hva som hadde skjedd der. Og at det var noe, det var helt sikkert, for det kjente jeg på meg. Og hadde graner kunnet snakke, tenker jeg vi hadde fått høre litt av hvert.

Men i veikanten rett ved siden av, grodde de vakreste, lubneste, guleste hestehov i verden. Det var en fryd hver eneste april å plukke duftende hestehov for å ta med hjem til mamma. Mamma satte dem alltid i vann i en liten vase eller et eggeglass midt på bordet. Og der sto de i all enkelhet og lyste som ei sol. Så jeg tok meg alltid tid til å plukke hestehov ved den enorme grana uansett hvor skummelt det enn måtte være, eller hvor redd jeg enn var. Å se ei sånn nydelig lita sol som hestehoven var, dempet frykten noe. Og det var jo aldri så ille midt på lyse dagen. Hestehoven var det første budet om etterlengtet vår og kommende sommerdager.

Men når det var mørkt derimot, og en beinfløy oppover bakken, var dette desidert den tyngste strekningen. Den var langdryg. Vel oppe på toppen av bakken kunne man senke tempoet noe, for der lå jordet åpent mot Lilleinaren. Husene var godt synlige, og hvis det skjedde noe, ville de garantert høre hvis du ropte og hylte og skreik. Men venstresida var ikke helt uten risiko, det var nemlig der jeg hadde det for meg at det kunne være en perfekt plass for Olga å sprette ut, hvis hun fant det for godt.

Enda lenger oppe gikk man inn i en passasje med en skogssti opp mot venstre på den ene sida, og et lite skogholt på den andre. Der hadde det nemlig til tider dukket opp et gjenferd, en dame. Hun kom gående ned fra stien og forsvant inn i skogholtet. Der ble hun borte i løse lufta. Jeg så henne aldri, takk Gud, men jeg visste om troverdige mennesker som hadde sett henne. Blant annet Jenny kunne fortelle historier om dette. Pappa også, og tanta mi som het Alfhild. Ingen av de skrønte, og det var jo bedehusmennesker, så jeg måtte da stole på det de fortalte. I dag, når jeg har hørt om gamle Einer tilbake på 1700-tallet som levde på Einaren, og som led av radesyke (syfilis), og som ikke fikk lov til å gå fritt rund i bygda som andre folk på grunn av sitt vansirede ansikt, tenker jeg vel at det kanskje var den stakkars kona hans, eller en av hans to døtre som gikk gjennom skauen uten å få hvile. Kan tru de sleit for å overleve. Huameg.

Kom man seg imidlertid helskinnet opp den siste lille bakketoppen, var man reddet. Da lå huset til Einar og Jenny på venstre hand, og selv om huset til Olga lå på høyre sida, var det likevel fort gjort å springe forbi det med det siste man hadde igjen av pust. Vel oppe takket jeg Jesus heseblesende for at jeg ikke hadde verken sett eller hørt annet enn det som dukket opp i min egen fantasi, og det kunne være ille nok, men den fryktede virkeligheten unnslapp jeg. Jesus var ganske grei sånn, men det burde han være også, så mye godt som jeg hadde hørt si om han. Jeg hadde blant annet et bilde over senga mi som viste to barn som gikk over en bro med svære bølger under, og like ved siden av dem gikk en engel og holdt sine beskyttende vinger over begge to. Det var sånn jeg så på Jesus. Han sendte ut sine engler for å passe på alle barn, og jeg var da sannelig en av dem, så jeg hadde vel også mine rettigheter. Enda sprang jeg som en gal.

Det mest skremmende jeg møtte i Einarbakken på alle de åra jeg gikk der, og det var nitten år, var bikkja til Henry og Judith. Den kunne virke litt sinna innimellom, og det hendte den sleit seg og kom knurrende mot meg, men Henry kom alltid springende i siste lita og fikk tak i bikkja, så den beit meg aldri. Det var rett som det var at jeg møtte Henry og bikkja på vei opp når jeg skulle ned bakken for å ta bussen, eller omvendt. Henry med sykkel, handleveske og bikkje på slep var et vanlig syn. Det var nok også litt skummelt, men likevel langt å foretrekke fremfor hekser og gjenferd.

 

 
 
 

BUTIKKEN VÅR

Enda noen meter lenger nedover veien, på samme sida som Hildegard og Tom, bodde Einar og Jenny. Det var de som hadde butikk, som vi alle handlet vårt daglige brød i, hvis vi ikke fikk hjemmebakt brød av mamma. Nybakt brød i tjukke skiver med smør og sukker på var bare helt vidunderlig. Eller med nyrørt jordbærsyltetøy som smakte friskt og godt av juli og sommersol. Eller tomater med sukker på. Eller ferskt brød fra butikken på Einaren, det var ikke så verst det heller.

Jenny og Einar hadde en sønn som het Bjørn. Han var like gammel som søstra mi, og han var heller ikke farlig for meg. Hva han var for søstra mi, vet jeg ikke, men det virket som om hun blei veldig irritert når det blei snakk om Bjørn. Jeg tror de andre ertet henne litt med han, det var ikke noe annet, men det var nok det. Ertinga hadde antagelig noe med forelskelse og sånne ting å gjøre. Da kunne hun bli rasende, og hvis noen kunne rase, var det søstra mi.

Mora og faren til Bjørn var snille, og det var alltid koselig å komme i butikken deres. Dette var vel på slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstitallet, med andre ord lenge før melkebilen begynte å kjøre til Einaren og stoppe på torvet. Den kom senere. Dette var nemlig helt tilbake til den gangen som melka var på flasker, og da melkebilen begynte å kjøre, var melka kommet på trekanta putter av papp. Vi kalte det for mjælkeputter. Butikken til Jenny var fin kan du tru, med masse godteri i hyllene. Melkesjokolade, peanøttposer, kjærlighet på pinne, og Sweetmint tyggegummi. Det var noe annet enn drakoe å tygge på det. Sweetminten var firkanta, avlang og rosa, og smakte søtt og godt. Den var hard å tygge på før den til slutt blei bløt. Jeg var ofte der for å handle for mamma. Så det var en sorgens dag da det ble slutt på den fineste butikken i verden. De måtte avvikle, for det var vel på den tida det blei påbudt med kjøledisk, og kundegrunnlaget var vel ikke altfor stort, kanskje. Det ville sikkert blitt altfor dyrt, kanskje, men jeg trudde Einar og Jenny måtte være veldig rike siden de hadde både butikk og bil. De hadde en Wolvo Amazon, hvit og fin, og alltid skinnende rein.

Selv om Jenny var verdens snilleste, hadde hun en stygg uvane. Når vi var der på barneforening for Israelsmisjonen, pleide hun ha smør i kakaoen. Det fløyt fett på toppen av kakaoen på grunn av det, og det var så kvalmt at jeg holdt på å spy, men jeg tvang den ned av bare høflighet. Nusse hadde tross alt gitt meg en god oppdragelse, og kresenhet slo hun hardt ned på. Hun tvang meg til å spise litt av alt, for det måtte man når man skulle til andre, og noe annet ville være uoppdragent. Over kjøkkenbordet hadde hun hengt opp et bilde av en Biafra-unge med enorm stor mave, og hver gang jeg knystet om mat jeg ikke likte, pekte hun bare på bildet, og ned måtte det, enten jeg likte det eller ikke. Det hendte jeg brekte meg, særlig av kjøtt. Jeg tygde og tygde, og svelget, og opp kom det.......MEN ned skulle det, uansett.

Jeg glemte å fortelle at mora mi blei kalt for Nusse bestandig. Hun het egentlig Maria Olava, men det navnet gikk det jo ikke an å hete, så derfor blei det vel Nusse da. Det var mye bedre og mye finere. Jeg blei veldig fornærma hvis noen antydet at Nusse var et kattenavn. De hadde ikke greie på hva de snakket om. Det var i hvert fall helt tydelig. Faren min hadde også et grusomt navn. Han het Sverre Matteus. Har du hørt noe verre i hele ditt liv? Tenkte ikke mora og faren til mora og faren min over at de sannsynligvis ville få unger som ville skjems over sånne navn? Det kan de umulig ha gjort. Godt at mamma og pappa fikk hverandre, så slapp de i hvert fall å skamme seg for navnet sitt overfor hverandre.

Litt morsomt å tenke på at vi hadde en barneforening for Israelsmisjonen. Den het Blåveisen, og vi samlet oss med jevne mellomrom. En gang i blant kom han som var leder for Israelsmisjonen og holdt en preken for oss, og da var det liksom litt ekstra stas på samlinga vår. Vi satt som tente lys i sofaen, og hadde det kjempekoselig.

Jeg fikk nok på grunn av denne fasen i min barndom et bilde av palestinere som ikke var så helt korrekt, og jeg har tenkt på det flere ganger idag som jeg har så mange nydelige palestinske venner, hvor villedende det faktisk var. Det var Israel for alle penga. Men sånn var tida, og jødene trodde man jo var Guds eget folk.

Unger tenker de også, og jeg husker godt jeg tenkte at det var litt rart at ett folk var Guds folk mer enn andre folk. Hmmm. Var ikke Gud for likestiling? Jeg synes i det hele tatt det var rart at noen hadde forrett til himmelen mer enn andre. Det var mye som ikke stemte i mitt hode med det jeg visste om Gud. Jeg var helt hundre prosent sikker på at alle mennesker var like mye verdt i Guds øyne. Sånn måtte det bare være.

Men hva hadde vel en jentunge å slå i bordet med når det gjaldt sånne store spørsmål? Det voksne sa var lov. Og jeg hadde vokst opp med å gå på møter, så jeg så den røde tråden gjennom alt som ble sagt. Og det hadde lært meg å forstå at det gjald liv eller død, faktisk. Og hvis du tenker at jeg overdriver nå, så kan jeg bare si to stikkord...himmel eller helvete....og så tenker jeg du skjønner hva jeg mener. Mer er det ikke å si om den saken, den taler for seg sjøl. Jeg har mange historier på lager......

Troll og hekser hører til i alle eventyr, men dette 'eventyret' er fra virkeligheten. Og selv om det er skummelt med hekser, så er det alltid en grunn til at en heks er en heks. Livet farer ikke like lett med alle. Og selv en heks kan ha gode sider...

TROLL

Tvers over veien for Einar og Jenny bodde en dame som jeg vil kalle Olga. Hun het ikke det, men hun skal hete det her. I mine barneøyne var hun nok noe bortimot en heks. Hadde du spurt meg den gangen hadde jeg vel sagt av verste slaget, men i dag ville jeg nok ikke dra det så langt. Du får unnskylde meg, Olga, hvis du ser hva jeg skriver, men jeg skal forklare for folk så de skjønner hvorfor det blei sånn for deg, det hadde jo sine forklarlige grunner.
Du mistet både din datter og din mann under tragiske omstendigheter, sykdom og ulykke, så hvem som helst av oss kunne vel fått problemer etter noe sånt. For deg ble det rett og slett for mye, sånn at du til tider tippet ut og inn av sinnets svarte mørke. Men du hadde forhåpentligvis noen lyse dager også, hvor det var litt godt å leve, tross alt.
Alle på Einaren visste at du hadde det vondt, og ville gjerne hjelpe, men det var ikke alltid mulig å nå inn. Du stengte folk ute, og ble i perioder sint på alt og alle.
Det var synd på deg, men heldigvis fikk du det litt bedre på dine eldre dager.

Men skummel var denne Olga, det var helt sikkert. Til og med huset hun bodde i hadde et snev av uhygge over seg, enda det var et helt vanlig hvitt og koselig utseende hus, men det hjalp ikke. Det lå helt inntil veien og når man skulle passere det, var det best å gå med svært raske og målbevisste skritt, og late som om man ikke så det, ellers var jeg helt sikker på at det kunne det komme og ta deg, og sluke deg helt. En skulle virkelig passe seg.
Hus kan jo vanligvis ikke gjøre sånt, men huset til Olga hadde uten tvil et potensial for kidnapping av barn.

Olga var virkelig sint på alle. Særlig mora mi. Hvorfor var det ingen som visste, men hun syntes Nusse var så prektig. Det var visst svært negativt å være prektig. Jeg trur ikke mamma følte seg så veldig prektig akkurat, selv om hun hadde vokst opp med at ingen hadde lov til å se ned på deg, og det lærte hun oss ungene også, men hvis Olga mente hun var prektig, hjalp det ikke hva mamma måtte mene. En gang mamma og jeg var i hagen for å luke, kom Olga forbi. Vi holdt på å luke i bedet ved havegjerdet ut mot veien. Ved skjulveggen der hadde mamma laget noen troll av røtter, kongler, mose og stein. Mamma hadde litt kunstnerisk sans sånn, og trolla var ganske fine og morsomme der de sto innimellom blomster, busker og trær.

Plutselig sto Olga der, stille og rolig som alltid, som ånd i en fillehaug, helt lydløst. Hun fikk et rasende uttrykk i ansiktet da hun så oss, øynene ble helt svarte. Hun pekte på de to trolla med en finger som skalv av sinne: Ett troll, to troll....og så rettet hun fingeren mot mamma og hveste: Tre troll! Tenk å kalle mora mi for et troll! Det var nok mye som kunne sies om Nusse, men noe troll var hun ikke! Jeg kjente hvordan beina skalv av skrekk, og hjertet holdt på å hoppe ut av brystet mitt. Stemmen hennes var så skremmende og hes. Til og med mamma syntes ikke det var særlig koselig. Det kastet skygger av uhygge over dagen, så vi gikk inn og laget kakao og stekte vafler etterpå for å komme oss litt. Huffameg altså.

Ikke at Olga var særlig begeistret for faren min heller. Hun sa til søstra mi at pappa var like ille som en gammal utgått skosåle. Og Elin fikk høre at hun var av samme slekta, så det var vel ikke bedre med henne, tenker jeg. Hun påsto at Elin og kjæresten hennes dreiv og kjørte fram og tilbake forbi huset hennes midt på natta, bare for å terge og plage henne. Og rett utafor huset hennes ruste de ekstra på gassen for å forstyrre henne mest mulig.

Alle ungdommene på Einaren meldte hun til politiet etter tur. De var vel ikke verre enn andre ungdommer, og politiet brydde seg snart ikke om anmeldelsene hennes i det hele tatt. De skjønte vel at hun ikke var helt god. Men svartemarja var ikke noe uvanlig syn på Einaren, for de kjørte en runde en gang i blant, bare for å vise Olga at de sjekket at alt var i orden.

Noe av det jeg husker aller best var en gang mamma og jeg skulle ned til Lilleinaren for å kjøpe egg. Da var vi nødt til å gå forbi huset hennes. Vips var hun ute på veien i full fart mot oss. Helt bort til oss kom hun, og jamen trykket hun ikke knyttneven opp i ansiktet på mamma så brillene føyk av. Jeg trodde jeg skulle dø på flekken av forskrekkelse. Mamma bevarte likevel fatningen, og tok rakrygget i mot beskjeden om at hun aldeles ikke hadde gjort seg fortjent til himmelen.
Til slutt gikk hun, men ikke før hun hadde bedt oss om å si fra til Even at han også skulle til et visst sted for å grilles. Sammen med mamma. Og så den snille gamle mannen da. Han bodde nede på Lilleinaren, og var gamlefar på gården.

Som om ikke sånne ting var nok, gikk hun rundt og hylte i skauen. Særlig om kvelden. Du kunne risikere å møte henne akkurat i det hun spratt ut av skauholtet. Om det var for å skremme deg, vet jeg ikke, men hvorfor skulle hun i alle dager ellers gjøre noe sånt? På husveggene heiv hun egg, og det hendte hun klinte søle og enda verre ting på dørene. Det hendte rett som det var når vi kom ut om morran at det hang en svart hatt på portstolpen, eller det hang et svart klesplagg på dørklinka. Gamle svarte sko sto også plassert ved dørstokken. Eller en svart paraply. Hun lot gjerne humøret sitt gå utover en og en familie av gangen, så det var ikke bare oss. Alle fikk gjennomgå. Enda alle prøvde å være snille med henne. De prøvde å hjelpe så godt det lot seg gjøre med handleturer, kjøring og andre ærend som ikke var så lett for henne å ordne alene. Men hun holdt seg alltid inne med i hvert fall en familie, for ellers ville hun være helt hjelpeløs og fortapt, men vår familie fikk aldri den æren. Vi var nok for ille på alle vis.

En gang jeg hadde lagt et søndagsskoleblad i postkassa hennes, stoppet hun meg i veien og spurte om det var jeg som hadde gjort det. Jeg torde ikke annet si enn å si ja som sant var. Da fortalte hun meg med harmdirrende stemme at hun hadde sin egen Bibel å lese i, så denslags litteratur ville hun ha seg frabedt å få i kassa si. Øynene hennes var svarte og oppspilte, det var nifst å se på. Kalde gufs av redsel krøyp nedover ryggraden min.

Hun hadde noen bedre perioder innimellom når sant skal sies. Da gikk det an å gjøre seg et ærend dit, eller i det minste gi henne blomster. Det var med litt skrekkblandet fryd jeg nærmet meg huset hennes med en nydelig bukett med velduftende erteblomster som pappa hadde klatrende på det hvitmalte espaljeet hjemme i haven. Da hun fikk buketten, sa hun at det var som balsam på såra sjel. Jeg husker godt at jeg lurte på om det var jeg som hadde såra sjelen hennes, og i tilfelle hvordan. Englebarn gjør jo ikke så mye gærent egentlig. Det var de søndagsskolebladene da, for jeg pleide å ta med meg hjem søndagsskoleblader for å putte i postkassene på vei hjem. Nesten alle som bodde langs veien hjem var bedehusmennesker, så de syntes det var bare koselig. Men Olga var tydeligvis ikke fullt så glad. Det hendte vi kunne gå ærend for henne også, og da fikk vi alltid noe for tjenesten, men var hun sint, så visste man aldri. Nok av spenning var det i alle fall med Olga.

Det er mye som kan fortelles om Olga, men dette er de viktigste episodene jeg kan huske, så jeg tror at nå skal vi la resten av historiene og den gamle damen få hvile i fred. Siden flyttet en av de store guttene fra den gangen inn i huset hennes, jeg skal ikke si hvem. Men da jeg hørte det, så jeg for meg at den gamle damen fortsatt tuslespøket rundt i krokene for å å holde øye med om han foretok seg noen spikk, men han hadde vel antagelig slutta med spikka sine for lengst. Han måtte uansett være en svært modig mann. Om han fortsatt bor der vet jeg ikke, men det jeg vet er at jeg hadde aldri i verden tort å bo i det huset. Det står respekt av et sånt mot.

 

 
 
 

OPP IGJEN TIL TORVET

Nå må vi ta en tur oppover mot torvet igjen, før jeg endelig havner nede på Lilleinaren helt til slutt. Jeg burde vel gjort meg ferdig der oppe først, men minnene dro meg nedover, siden jeg begynte å fortelle om Eva og Fredrik. Men i hvert fall, bakafor huset til Gudrun og også Inga, bodde Anne Lise og Bernt. De hadde tre jenter og en gutt, Turid, Bente, Per Sverre og Mette. Det var egentlig bortafor postkassene helt i kroken. Jeg har forresten glemt å fortelle at før disse grønne postkassene som sto på rad og rekke, så var det visst bare en felles postkasse på Einaren, og den hang på husveggen vår. Det kan ikke jeg huske, men søstra mi husker det veldig godt. Der var det da sikkert lett å holde oversikten over hvem som fikk hva når.....kan jeg tenke meg, siden den var åpen for alle. Sånn var det jo i gamledager med sentraler og felles ting...alle visste alt om alle, fordi man var hektet sammen via helt åpne kanaler.

Disse ungene hadde også besteforeldre som bodd i samme huset, i første etasje, akkurat som hos oss. Bestemora het Esther og bestefaren het Reidar. Enten var det han som var så flink til å male bilder, eller så var det sønnen deres som var kunstmaler, men jeg tror det var bestefaren. Jeg mener å huske at sønnen het Willart. Willart hadde to døtre, og den ene het Reidun og den andre Else Marie, to vakre jenter. De var også mye på Einaren, kanskje de til og med bodde der litt? Jeg husker ikke helt om det er riktig. Men de var også eldre enn meg, så det var kanskje ikke før min tid, men i alle fall litt før så langt tilbake som min hukommelse rekker.

Huset til denne familien lå oppe på en liten haug, og huset var rødt og pent. Fra annen etasje var det fin utsikt utover jordet så langt øyet kunne se helt borti skogbrynet. Jeg syntes det var så langt den gangen, men idag ville det nok ikke vært fullt så langt. Alt var så kjempestort som liten... Jeg likte å se på de rosa stråene som duvet i vinden og lagde mønster som skiftet etter hvilken vei vinden blåste.....så la de seg flate, så reiste de seg, og så plutselig svingte de motsatt vei, og uansett hvilken vei de enn blåste, så var det med grasiøsitet og ynde, lekende og lett. Jeg må ha latt meg virkelig fascinere av dette synet, siden det fortsatt er så levende og sterkt.

Det var nok ungene på denne haugen jeg lekte mest med, for de var sånn cirka på min egen alder. Særlig Bente og Per Sverre. De hadde ei veldig fin lekestue i gården som vi tilbragte mye tid i. Der lekte vi butikk. Vi samlet alt vi kom over av tomemballasje, for eks tomme kaffiposer, såpepakninger, rosinesker, sjokoladeesker, kakebokser, peanøttposer, saftflasker og melkekartonger osv. Ingenting måtte kastes, og foreldrene våre hjalp oss å spare. Det blei omsatt utrolig mange varer i den butikken der i løpet av noen sommerdager. Jeg tror vi hadde god omsetning.

Jeg hadde også ei lekestue, men der lekte vi helst med dokker og sånn ting, for den inneholdt alt et hus skal inneholde. Fullt utstyr av dokkemøbler, dokkeserviser og dokkesenger. Den hadde fine gardiner, og den hadde ordentlig dør med lås på. Det luktet så godt når vi kom inn, og det var den beste plassen i verden å leke på. Der gikk vi fullstendig inn i mors- og farsrollen. Bente og jeg var for det meste perlevenner, men av og til for vi i tottene på hverandre, og klora og beit verre enn nabokatta. Men vi blei heldigvis fort venner igjen, for det varte aldri lenge, og jeg var veldig glad i Bente. Hun hadde så fint hvitt englehår hår med litt krøller i, heldiggrisa, mens jeg måtte svis ørene av med krølltang for å få kroker i håret.

På torvet sto det også et gammelt bilvrak, hvorfor kan jeg ikke huske, eller hvem som eide det. Men der foregikk det litt av hvert av både syndige og usyndige ting. Kortspill, smugrøyking, klining, øldrikking osv, og jeg vet neimen ikke hva som var verst, men ille var det. Det var selvfølgelig de store ungene som dreiv med den slags sysler, men de burde vokte seg vel for sånt, for det kunne godt være at en ikke kom til himmelen når en holdt på med denslags. Per Sverre satt ofte i det vraket, men han var som regel aleine der, og da pleide jeg å sette meg inn med han for å leke. Det verste vi dreiv med der var at jeg trua han til å gifte meg med meg når vi blei store, men det gikk heldigvis og gudskjelov i glemmeboka, og godt var det, for jeg husker helt tydelig at han så ganske presset ut.

Turid var ei koselig jente. Hun var sånn da hun var lita jente at hun bare skulle sitte på stasen. Det kom ikke en skrukke på kjolen hennes når hun hadde pynta seg. Se for dere ei lita jente med lyse krøller i håret, hun hadde også englehår, og med lekker kjole med strutteskjørt, som satt stiv på en stol og nesten ikke torde å lee seg. Lillesøstra Mette var så lita at hun har jeg ikke så mange minner om, merkelig nok, men gruelig søt var hun, og englehåret hadde hun også.

Ved siden av der igjen, og nå er vi ved nærmeste naboen til postkassene, der bodde Unni og Hartmann. De hadde en eneste gutt som het Dag. Han hørte ikke til de farlige guttene heldigvis. Han var fredelig og grei. Han hadde kjempemange Donaldblader på skjulet, og hvis han var i det rette humøret, fikk man kanskje til og med lov til å låne dem, på den betingelsen at vi leverte dem tilbake. Jeg kan ikke huske så mye til denne familien, men de var stille og snille mennesker. Det var vel på Einaren som alle andre steder i verden at noen var litt synligere enn andre, pluss at jeg kjente selvfølgelig ikke alle like godt. Sånn har det vært med mennesker til alle tider og på alle steder.

I samme huset, men enda tidligere, bodde Ingrid og Juritz. Juritz var broren til Unni, mora til Dag. De hadde ei datter som het Marit, men hun var gammel som søstra mi, så det var mer de to som hadde med hverandre å gjøre. De var også gode venner med litt krangling innimellom, det kan jeg i alle fall huske. Marit var mørk med krøllete hår, og Elin var atskillig lysere i luggen. De var nok litt Tuppen og Lillemor hvis jeg ikke husker feil. Men jeg var ganske lita da, så jeg husker ikke veldig mange detaljene. Men det jeg husker er at Ingrid og Juritz var verdens koseligste og blideste mennesker. Jeg husker den klukkende latteren til Ingrid, og det blide smilet til Juritz. Det var varmt og godt rundt de menneskene der.

Jeg tenker at jeg er så heldig som har bare gode minner fra barndommen om snille mennesker overalt. Ingen var vel perfekte, og det var sikkert noe kluss hos alle, sånn er livet, alle bakser med sine store og små problemer. Men det var så trygt, og så forutsigbart. Jeg sa til og begynne med at jeg var en lettskremt unge, men det var ikke på grunn av menneskene som bodde der, det var på grunn av andre omstendigheter rundt, som alt det fæle som skjedde ute i verden, kriger og elendighet, foruten hekser og spøkelser, fantomet, blottere og fylliker. Men de hørte ikke hjemme på Einaren. Jaja, vi hadde jo ei slags heks, men på en måte trudde jeg at det var helt normalt at det bodde ei heks på alle små steder, så det var liksom ikke noe unaturlig ved det. Livet på Einaren hadde ikke vært det samme uten henne, og selv om det var aldri så skummelt, var det en fryd å ha henne der, for egentlig var hun også snill, og hun bidro til at det aldri blei kjedelig. Det er bare en ting å si, uten henne hadde barndommen vår vært mye fattigere. Men jeg kan ikke røpe mer foreløpig.

Og her kommer neste kapittel om gamle Einaren! Det går ikke fort nedover veien mot Lilleinaren, for det er så mye å fortelle, men det går sikkert og trutt. Vi må først en liten snartur innom havna. Snurr film!

EPLESLANG

Bakafor huset vårt, som altså het Solvang, var det en ordentlig bondegård med høns og eplehave og låve og det hele. De hadde høner og griser i min tid, men før det hadde de sikkert både hest og kuer også. På denne gården bodde Hege og Halvor. De hadde en sønn som het Sverre, og han var alltid blid, og ganske gammel. I tillegg hadde de ei voksen datter som het Helga, og hun var ei skikkelig gladjente for hun lo høyt bestandig. Også var hun veldig kvikk og pen. Jeg beundret Helga og syntes hun var aldeles nydelig. Så pen ville jeg også bli når jeg ble stor.

Mora deres derimot, kunne bli veldig sint, som sikkert ikke rart var når ungdommene på Einaren gikk på epleslang. Det gjorde selvsagt ikke jeg, for jeg var jo et forgjortade englebarn. Det sa i hvert fall storesøstra mi. Derfor var det ekstra trasig en gang jeg strakte handa ut for å ta et deilig kirsebær fra det store kirsebærtreet på høyre sida av veien like ved låven deres, og Hege tok meg på fersk gjerning! Jeg mente aldeles ikke å stjele, men det hang der just presis i hodehøyde, så man skulle tro det var beregnet akkurat på meg, og det var jo hundre tusen millioner andre kirsebær litt høyere oppe som jeg ikke kunne få tak i. Det sa liksom vær så god å forsyne deg! Men det sa ikke Hege, tvert i mot, hun sa mye annet, og jeg la hælene på nakken og kom meg av gårde det raskeste jeg hadde lært.

Bestemor kunne ikke forstå hvorfor jeg plutselig var blitt så vrang til å ville kjøpe egg på nabogården, for det pleide jeg å synes var morsomt, men det skjønte jeg, bestemor skulle bare visst, så jeg var ikke til å rikke. Jeg tok ingen sjanse på å bli ropt trast i hagan etter en gang til. Hun pleide å rope det etter de store ungene også, men de gikk jo virkelig på ordentlig epleslang, og det gjorde aldri jeg. Men før denne ulykksalige hendelsen, var jeg ofte på gården der for å kjøpe egg, og jeg ser for meg de enda fjærete og skitne egga som hun skylte av før hun la dem på vektskåla for å veie dem. Vekta var gullfarget med snirklete tall og veldig fin. Sikkert messing. Det kan være jeg blander med bestemors vekt, men det kan også godt være at de hadde samme vekt. Jeg husker i alle fall en vekt som så akkurat sånn ut. Og mammas var det ikke, for den hadde hun malt blå, og den var liten og mer moderne, uten snirklete skrift. Mammas vekt var en skikkelig retro vekt.

Mamma malte alt fra brødfat til vekter, det frisket liksom litt opp, og ble som nytt. Mamma likte forandring. Hun flyttet alltid rundt på alle møbler også, så vi hadde stadig nye stue. Stakkars pappa, rart han ikke ble helt tussete. Hun pleide å dra de store møblene på ryer for å få dem rundt, for ellers greide hun det ikke, og hun måtte gjøre det før pappa kom hjem fra arbeid, for ikke å få protester. Pappa var også en fredelig mann som ikke sa så mye, så var det først gjort, var det lite å brumle om. Dessuten blei det jo faktisk veldig koselig. Jeg likte det veldig godt hver eneste gang vi fikk ny stue. Pappa hadde det med å kjøpe serviser han, så han kom hjem en gang i blant med nye kjøkkenkopper. Det var hans måte å få forandring på. Kaffekopper på tilbud.

Bakafor gården til Hege og Halvor lå det er lite hvitt hus. Der bodde Anne Marie og foreldrene hennes, Henry og Judith. Jeg husker ikke så veldig mye fra dem heller, annet enn at Anne Marie var venninna til søstra mi. Hun var også blid og grei, og var i rette alderen så hun kunne lese Love, kan jeg huske. Det bladet fikk ikke jeg lov til å lese, for mamma mente det var smusslitteratur som hun ikke ville ha inn i huet mitt. Men jeg sneik meg selvfølgelig til å lese Elins blader, deriblant Love, så jeg var en erfaren unge hva kjærlighet angikk, på det teoretiske planet da. Det kunne gå ganske heftig for seg mellom sidene der, så jeg fikk god opplæring. Det kunne komme godt med, tenkte jeg.

De hadde ei diger bikkje også, og den var nok litt i skumleste laget, for den var nok litt sinna og kunne slite seg og hoppe opp. Jeg holdt på å dø av redsel da, men Henry greide som regel å få bikkja i sjakk, så det gikk alltid bra. Henry var en godslig kar, stor og kraftig, og var stadig ute på sykkelen sin.

Foran huset vårt, nedover langsmed veien, lå havna. Der gikk alltid Gubben og beitet. Gubben var hesten til Helga og Arne, og hørte selvsagt til på Lilleinaren. Vi kommer dit snart. Den var imidlertid veldig lumsk, så det var ikke bare spøk å møte på Gubben når man oppholdt seg i havna. Da måtte man løpe enda fortere enn vanlig, og bare håpe at den ikke innhentet deg. For da kunne den sparke deg i hjæl. Jeg hadde ikke særlig lyst til å bli drept av en hest i alle fall, men selvfølgelig, skulle man først bli sparket i hjæl av en hest, så var vel Gubben å foretrekke, for den hadde alltid vært en del av livet mitt, nesten som en nabo. Jeg ville likesom helst tru at den hadde spart meg. Så mange ganger som jeg hadde gitt den brød og grass, så kjente den meg godt. Det var det gildeste som fantes, når den strakte seg etter det jeg hadde med meg i lomma. Jeg sto der med brødskalken på flat hand og skrekkblandet fryd, og ser tydelig for meg de rare hestetennene som blei så godt synlig når han dro opp leppene for å gripe skalken. Og det hendte jeg torde å klappe han også, men da måtte bestefar være med meg. Hesteryggen var varm og strihåra, brun på farven, og rundt han var det alltid masse fluer som surra rundt. Og lukta river i nesa mi enda når han viftet med halen for å få vekk fluene. Det var ei lukt jeg forbandt med noe godt.

Egentlig kunne jeg skrive mye om havna. Jeg har så masse gode minner derfra, både ganger da jeg var aleine og lekte med meg selv, men også da jeg lekte med de andre ungene. Jeg kan kjenne lukta av både vår, sommer, høst og vinter derfra, alle årstider lukter forskjellig. Har du tenkt over at ikke vår lukter det samme som høst? Jeg likte å høre lyden fra busker og trær, blomster og bær, og om du lurer på dette med lyden, for eksempel fra bær, så skulle du bare sette deg ned på huk og lytte til de rosa bærene på tyttebærriset. Det er fint å ligge på ryggen også, for da kan du se opp på skyene, og se alle fuglene oppe i furukrona, samtidig med at du har helt åpne ører som fanger opp alle lyder. Og jeg lover, jeg ljuger ikke, jeg sverger på at det kommer lyd fra tyttebæra, det ringer nesten som i bjeller. Jeg fikk aldri lov til å sverge på Bibelen av mamma, men akkurat nå kunne jeg helt sikkert gjort det. Løvet laget også lyd, og maurene i tua, og du kunne høre at blomstene grodde så de sprutet.

Du kunne finne alle bærsortene i havna. Jordbær, villbringebær, bjørnebær, blåbær og tyttebær. Det var et skikkelig eldorado hva bær angikk, pluss mye annet. Det fantes så mye å leke med der, kongler, stubber, pinner, løv, steiner og mose. Man kunne bygge en hel bondegård hvis man ville. Eller bare løpe rundt som en gal og hoie og skrike, og herje til en blei både våt og svett. Tenk deg gjømmekikke for eksempel, for et perfekt sted det var. Eller indianer og hvit. Jeg tror for alle ungene på Einaren så var havna det fineste stedet i verden. Og for Gubben som gikk der og siste grass hver eneste dag. Det var jo hjemmet hans, det var der han kunne være fri og ha det godt. I hvert fall de dagene han var i godt humør.

Idag leste jeg disse ordene: "Hvis du ønsker at livet ditt skal bli en fantastisk historie, så begynn med å innse at du er forfatteren, og at hver dag har du sjansen til å skrive en ny side." Det er sanne ord.

Nå skriver jeg riktignok om gamle dager, men det gir meg daglig glede, og jeg tror kanskje jeg gleder andre med det også, og det bidrar til at sykemeldinga mi blir brukt til noe kreativt. Jeg er fascinert over hvor utrolig mange detaljer som ligger slumrende på lager, og hvor lett de lar seg vekke opp, og det får andre til å huske også. Denne kommentaren fikk jeg i går:

Inger Johanne Aaheim: Hei Barbro, tusla rundt i heimen i kveld da det dukka opp noen verselinjer du skrev til meg for mange år siden, ja jeg kan det utenat. Gubben var hele Einarens hest, fikk han en brødskalk ja da ble det fest. Da humret han mett og glad og fornøyd for snart igjen over graset stå bøyd.(du tegna også et fint hestehode, trur jeg har det)

Og dette hadde jeg helt glemt, men husker det når hun minner meg på det...

 

TANTE KRISTINE OG DRØMMETRAPPA

 

Jeg husker nok mest fra den tida tante Kristine bodde i det huset som Eva og Fredrik bodde. Jeg var mye der. Mannen hennes het Ludvik. De hadde to barn, Astrid og Ørnulf. Ørnulf bodde i andre etasje med kona si Gerd og to unger, Lisbeth og Ulf Inge, og tante Kristine og onkel Ludvik bodde nede. Lisbeth var like gammel som meg, mens Ulf Inge var litt eldre. Tante Astrid som jeg pleide å kalle henne, enda hun ikke var tanta mi egentlig, men kusina til pappa, var gammel frøken, pen og bløt og god å sitte i fanget på. Og så snill, og så luktet hun så deilig av parfyme. Hun hadde bløte hender med pene damenegler og fine ringer.

En gang ga hun meg en fin, gammel ring av ordentlig gull med en stein av topas, brungyllen og vakker. Jeg var så stolt av den, men den var altfor stor, så jeg måtte legge den i smykkeskrinet som jeg hadde fått av ei annen tante, og som årstallet 1911 var sydd på med små fargerike kuler. Der lå den trygt, og jeg var ofte og kikket på den, og drømte om når jeg blei voksen og skulle gå rundt med fin ring. Da jeg endelig var voksen nok til å bruke den, var jeg mer glad i den enn den ringen jeg fikk i konfirmasjonsgave av alle tantene og onklene mine på mammas side. Men en vakker dag da jeg som voksen og for lengst gift, krabbet i bønneåkeren til svigermor og plukket bønner, blei den dessverre til min store sorg snufs borte, og jeg leita og leita, men fant den aldri. Den blei til et glitrende minne. Jeg pleide å gni steinen med den brente enden av en fyrstikk, og så pusset jeg den blank etterpå med en tørr og ren klut. Da glitret steinen kjempefint. Dette kjerringrådet hadde jeg lært av mamma, som var klok og visste mye.

Men over til tante Kristine igjen. Hun ble etterhvert en skrøpelig gammel dame, fryktelig liten, og ganske giktisk og krumbøyd. Hun hadde tynt, glatt hår strøket stramt bakover, og i nakken var det selvsagt en liten tull. På grunn av gikta blei hun lagt inn på Polioinstituttet. Vi besøkte henne der mange ganger. Jeg husker mamma spurte henne hvordan hun hadde det, og da svarte hun: «Å, joda, de marsjerer meg hele tida, men jeg prøver å henrette meg som best jeg kan!»

Jeg syntes det var litt underlig, fordi jeg trudde da folk reiste på sykehus og behandling fordi de gjerne ville overleve, men det lille mennesket var jo gammelt som et metusalem, så da var det kanskje litt annerledes? Kanskje folk helst ville ta livet av seg da.

En gang kan jeg huske at Lisbeth og jeg satt på trappa utafor huset til tante Kristine. De hadde en sånn sementtrapp med platå på begge sider til å sette blomsterurner på, og det var virkelig en ærverdig trapp som man satt på med en viss respekt. Vi hadde bare en simpel tretrapp med rye på hjemme hos oss, så jeg misunte dem den drømmerappa. Det var bare sånn at vår trapp ikke ga meg på langt nær den samme tilfredsstillelsen. Jeg hadde selvfølgelig lært både hjemme og på søndagsskolen at misunnelse er stygt, så jeg kjente den dårlige samvittigheten stikke meg hver gang misunnelsen rørte på seg, men den var ikke god å stoppe. Hadde det enda vært for noe annet enn ei trapp! Men den trappa var bare så fin, den var litt kultivert, liksom. Og man følte seg rett og slett litt fin selv når en satt der. Jeg studerte voldsomt på dette fenomenet som egentlig handlet om klasseforskjell, og lurte også veldig på hva som skilte dem fra oss...hvorfor de var finere enn oss....og jeg kom til at de måtte ha mer penger. Jeg spurte pappa om de var rike, men han sa at han trudde ikke det. Jeg blei ikke noe klokere av det, tvert i mot. Jeg spurte om ikke vi også kunne få en sånn trapp, men nei, han ristet bare på hodet. Pappa hørte ikke til de som snakket så mye. Så tretrappa vår måtte jeg vær så god leve med.

En dag pappa sto og pratet med tante Kristine på hellene inne i gården hennes, fikk Lisbeth og jeg som satt på drømmetrappa et stort og knudrete bringebærdrops hver av tante. Plutselig satte dropset seg fast i halsen på meg, det gikk helt i vrange, og det ble umulig å puste. Før jeg fikk sukk for meg, tok pappa meg i beina og snudde meg opp ned, og ga meg et kraftig rykk, og ut for dropset, og spratt bortover hellene og landet langt bortover grusen. Jeg rakk ikke å bli redd, men jeg husker at det var veldig rart å se alt i opp- ned perspektiv. Og så må jeg si at det var gruelig trist med det deilige røde dropset som var fullt av sand, og som maurene allerede kravlet på. Ikke fikk jeg lov til å få et nytt heller, pappa hadde nok fått en støkk, for «ikke tale om!» var beskjeden jeg fikk. Og når pappa sa 'ikke tale om' med den stemmen, da var det ikke noen vits i å mase mer. Men det var godt å puste igjen også, og å dø på grunn av et bringebærdrops i en alder av bare fem, hadde vært litt ergerlig. Det var innmari spennende å leve.

Og så kommer neste kapittel i sagaen om gamle Einaren på femti- og sekstitallet. Jeg vil tro at dette vekker minner hos noen og enhver, og at det lokker på smilet, i hvert fall i blant! Jeg flirer mye mens jeg holder på med dette. Det er ganske så fornøyelig også at man kan huske så mye. Jeg begynner å skjønne mer og mer utrykket 'å gå i barndommen'. Det tyder vel på at jeg er i ferd med å bli en eldre dame.

EPLETREET TIL HARALD

Noen få meter litt lenger nede, bodde Karen og Harald. De fikk fire gutter på løpende bånd, Torgeir, Morten, Espen og Terje. Torgeir var det fineste guttenavnet jeg kunne tenke meg, og jeg husker jeg tenkte at jeg ville gifte meg med en gutt som het Torgeir. Og trur du ikke universet beit seg merke i det lille beskjedne ønsket, for jamen het han Torgeir han jeg giftet meg med mange år seinere, og fortsatt er gift med den dag i dag, etter 36 år.

For hver gutt som kom, este Karen mer og mer ut, stakkars menneske. Og så hun som så helt normal og tynn ut mellom alle guttene. De kom jo nokså tett, men å bli så urimelig stor på midten da arme kroken. Når det var fest på bedehuset , kanskje juletrefest, jeg husker ikke, måtte hun gå med bestefar-tøfler med dusk på fordi alle skoa var altfor små. Jeg syntes fryktelig synd på henne, og lurte på om det gikk an å sprekke. Heldigvis gjorde hun aldri det, så det lærte meg at mager tåler mye når en skal ha baby. Guttene kom ut som de skulle.

Jeg husker godt de voksne damene, jeg skal ikke røpe hvem, snøftet noe om at Harald burde beskjæres, men de mente vel epletreet hans, kanskje. De snakket i alle fall om befruktning. Jeg syntes Harald var veldig koselig jeg, selv om han ikke var så nøye med epletreet sitt. Jeg hadde et godt øye til han, fordi han alltid lo og var så blid bestandig, og full av spetakkel og moro. Men jeg blei veldig skuffa da han ikke kunne spise det kakestykket jeg ville gi han, fordi han var allergisk for egg. Søren au, altså. Og mamma som hadde pakket det inn i matpapir etter alle kunstens regler, men nei takk, det hjalp ikke. Og jeg som unte han så veldig den kaka. Men sånn er livet, skuffelsen gikk over etterhvert. Han kunne forresten være veldig streng også, hvis vi lekte litt for mye på byggetomta hans, og på grunnmuren som reiste seg under byggeprosessen. De bygde hus ved siden av det største og flotteste hasseltreet i hele verden, i hvert fall på Einaren, de folka der. Men når Harald bjeffet i, for vi av gårde så fort vi kunne. Den slags vrede tok vi ikke sjansen på.

Nærmeste nabo til Karen og Harald var Hildegard og Tom. Foreldrene het Ingebjørg og Rolf. Hildegard var litt yngre enn meg, og Tom var noe eldre. Tom var snill, og Hildegard var ei koselig jente. Jeg var alltid trygg sammen med Tom, han var en fredelig fyr som det aldri var noe bråk med. Høy og lys i luggen var han. Jeg husker ikke så veldig mye mer enn at vi gikk opp Einarbakken sammen fra skolen noen ganger, og at vi sto på ski nede i hoppbakken ned mot Lilleinaren sammen med alle de andre ungene. Så ikke så mye som et eneste lite traume kan jeg få frem rundt den gutten, som hadde med meg å gjøre i alle fall. Han var og blei snill bestandig. Hildegard og jeg lekte mye sammen, og hadde mye moro. Vi lå i telt på plenen foran huset deres, og lekte med dokker og herja rundt i hagen der på småjenters vis. Det var så gøy med Hildegard, for hun gjorde alltid som jeg sa, og dermed fikk jeg det bestandig som jeg ville. Jeg likte veldig godt å flette det fine tjukke lyse håret hennes, og det var sikkert ikke like gøy for henne alltid. Men hun var en tålmodig sjel.

Jeg var nok en liten luring egentlig, jeg ville helst være fus bestandig. Jeg hadde liten tålmodighet med å stille bakerst i køen, og være ander var heller ikke noe moro. Kanskje jeg så ut som et englebarn, men jeg var aldeles ikke det. Jeg husker jeg både ertet, skrønte og nasket, og det beste knepet mitt var om kvelden når jeg skulle legge meg. Da spurte jeg mamma når hun sa jeg måtte sove, om å få lov å lese litt i testamentet før jeg skulle sove. Og mamma svarte jo alltid ja til det. Hva slags mamma skulle hun vært om hun hadde nektet meg det? Vi måtte jo jobbe for frelsa vår, såpass hadde jeg fått med meg på bedehuset. Men den som lå og leste helt andre ting, det var meg det. Jeg hadde testamentet ferdig oppslått ved siden av meg på nattbordet, og så heiv jeg bare den andre boka innunder under senga, i tilfelle mamma skulle komme. Og de bøkene hørte til dem som sto på den plassen i bokhylla som mamma sa ikke var for meg....ikke noe var mer spennende enn å lese forbudte bøker. Jeg kunne dessuten ikke begripe hvorfor de var så farlige, siden de bare handlet om kjærlighet og svik.... Mødre er litt rare. I hvert fall var mora mi det. Jeg plaget nok søstra mi en god del også, særlig da hun fikk kjærester.

Men, igjen tilbake til familien til Tom og Hildegard. Jeg fikk lov til å kjøre med dem om morran når vi skulle på skolen, for da slapp jeg å gå ned Einarbakken aleine. De hørte til de som hadde bil nemlig, jeg tror det var en rød Cortina, den liknet i alle fall på en Cortina, og det får være greit nok. Jeg har aldri vært god på bilmerker. Men de var kjempesnille. Det var så deilig å ikke måtte gå ned Einarbakken hver morra. Særlig hvis det var mørkt, eller regnet og snødde. Det var ganske skummelt, og dessuten, vått vær var det verste jeg visste, og fortsatt vet. Jeg hatet sydvesten som mamma knøyt under haka med bestemt hand. Og jeg hatet like inderlig den gule regnfrakken som ikke hjalp så mye, for regnet silte jo bare nedover beina mine unasett. Jeg var klissvåt på beina lenge før jeg kom fram til skolen.

Einarbakken var et kapittel for seg. Den kan ikke på noen måte sammenliknes med en vanlig bakke, det skal jeg love deg. Men jeg må vente med å fortelle om den til dere har blitt kjent med alle menneskene. Einarenfolket og Einarbakken var uløselig bundet sammen, for man kom ikke utenom denne bakken, det var umulig. Men den er så spesiell at den fortjener rett og slett et eget kapittel helt for seg sjøl, så det kommer etterhvert. Den var bindelinja til omverdenen. Uten Einarbakken var vi fullstendig isolerte. Men jeg kan si såpass allerede nå at den var slett ikke ufarlig. Faktisk kan jeg si uten overdrivelse at den til tider var helt uhyggelig. Jeg grøsser bare ved tanken. Alle som bodde på Einaren vet det. Likevel, den var også et herlig sted når sola skinte og dagslyset gjorde at en kunne gå langsomt, så en slapp å springe.

FORORD

HISTORIEN OM GAMLE EINAREN,
DET LILLE STEDET I SKOGEN

Vet dere at en gang så fantes det et lite grønt sted som het Einaren? Det lå dypt inne i skauen, i Skien kommune, og det var ikke like enkelt å komme dit til enhver tid, særlig ikke vinterstid. Men når man først var kommet vel fram, tror jeg alle likte seg, for det var veldig idyllisk der. Såpass idyllisk at man kunne stå ute i hagen å pusse tennene hvis man ville. Det husker jeg noen som var på besøk hos oss en sommer ga uttrykk for. De spurte om de kunne få lov til å pusse tennene ute i hagen, for det var en frihet de ikke hadde i byen der de bodde. Så da kan dere jo tenke dere hvordan det faktisk var. VI hadde store hager fulle av busker og trær, og man kunne både pusse tenner og tisse i haven hvis man virkelig ville.

Jeg heter Barbro, og er et vanlig menneske av kjøtt og blod, som lever i virkeligheten, og ikke bare en oppdiktet romanfigur i noens fantasi. Og jeg snakker ikke om det Einaren som finnes i dag, men om det Einaren som fantes den gangen jeg var lita jente. Og jeg er femtiseks år nå, så vi må nokså mange år tilbake i tid. Men det Einaren, som var mitt Einaren, er det kjempeviktig å ikke glemme, og absolutt verdt å sette ned på papiret. Det kommer aldri mer tilbake, men det hviler i minnene til dem som bodde på dette lille stedet. Der hviler det for såvidt godt, men for ettertiden kan det være morsomt å å slå opp i en bok å lese om en tid som en gang var.

Alle oss som tilbragte barndommen på Einaren har etterkommere, og for dem tror jeg garantert det vil være morsomt å høre om gamle dager. Og det kan kanskje til og med være hyggelig for dem som bodde der å mimre seg tilbake til den tiden og det stedet igjen. Jeg er sikker på at mye av stoffet i denne boken vil de kjenne seg igjen i. Og jeg ser heller ikke bort fra at de som bor på Einaren i dag, og som ikke kjente oss, kanskje også ville synes det var artig å lese om Einaren i gamledager.

Jeg leste nemlig selv en gang noen kloke ord som en engelsk forfatter i sin tid skrev, jeg tror det var sånn cirka her:
«Din historie er unik... Hvis den ikke blir skrevet ned, vil den forsvinne. Jeg tror at noe av det mest verdifulle vi kan gi til vår familie og de som skal følge etter oss, er en fortrolig førstehåndsberetning om våre liv. Ellers forsvinner mennesker uten spor, annet enn gamle bilder som ikke kan snakke.»

Det må ikke skje at en dag sitter det noen og ser på gamle gulnede bilder og lurer på hvem vi var alle sammen, og på hvordan vi levde våre liv. Derfor tar jeg nå ansvar for å skrive ned denne historien, i håp om at det kan bli til glede for noen.

Tilbake til Einaren. Jeg brukte ordet idyllisk. Men alle som har bodd på Einaren vet at det var alt annet enn idyll til enhver tid. De første urinnvånerne måtte gå til Myljabekken ( Myrlia) borte i skauen for å hente vann. Det var der de vasket tøyet sitt også, og det var nok ikke bare moro å stå med armer og hender i isvann, nei. Det slapp da vi da jeg var lita i alle fall. Men vi hadde våre utfordringer. For det var neimen ikke lett når søla skvatt rundt beina, og en hadde pynta seg for å gå på fest på bedehuset. Det var ikke mye igjen av stasen når en kom fram da, nei.

Eller når en måtte på skolen om morran, og det var langt skal jeg si dere, i tjueåtte graders kulde på korte bein. For det var den gangen det var skikkelige vintre med mye snø og kulde. Eller når en måtte gå ned Einarbakken i stummende mørke og ulende høststorm for å ta bussen til byen. Eller når bakken skulle forseres med barnevogn på fullstendig holkeføre. Det var ikke morsomt verken opp eller ned. Og ikke var det noe særlig å kjøre bil heller da. Eller når potetene måtte tas opp fra en fuktig og råkald åker, og ryggen verket intenst, da var det vel kanskje slik at en for ei lita beite kunne ønske seg litt vekk.

Men når sola skinte, og vinden viftet i åkeren så stråene duvet i vakre, rosa bevegelige mønstre, og det suste i furua i Havna, og man kunne plukke duftende sankthansblomster, eller forsyne seg med hasselnøtter rett fra treet, da fantes det ikke noe vakrere sted i hele verden. Det er jeg hundreogfemti prosent sikker på.

Vinteren var fantastisk den også, med glitrende diamanter i silkemyk snø. Og når sola skinte fra skyfri himmel og vinden lekte kjælent i håret, må det ha vært en fryd å vaske tøy i Mylja. Da brukte de lut for å få tøyet hvitt, og mens tøyet hang til tørk i trærne, ble nistematen og kaffien fortært, og livet var godt å leve. Og alle tyttebærturene innover i skauen kunne ikke betales med penger når høstsola varmet i ryggen. Og når sankthansbålet flammet opp i en kjølig og klar junikveld, da visste Einar'nfolket at dette var det beste stedet i verden. Kanskje ikke verdens navle, men likevel.

Men Einaren var så mye mer enn landlig idyll. Dette stedet var mennesker også. Jeg må si at jeg er ganske stolt av å ha vokst opp på Einaren, for man var omgitt av snille mennesker på alle kanter, og vi var som en stor familie. Vi delte sorger og gleder, og man lærte å forholde seg til både unge og gamle. Vi lærte å ha respekt for dyr, og vi lærte oss å dele og ta oss av hverandre. Vi visste at hvis noe hendte, ville vi være tilstede for hverandre med ei hjelpende hand.

Einaren var et trygt sted for barn, men det var klart at det var mange farer der også. Når jeg tenker tilbake, hadde vi et godt utvalg i fareelementene. Mine barneøyne så en heks, flere gjenferd, mordere og blottere, Fantomet og en drøss med fylliker. Ikke alle var like realistiske, men noen av dem var helt reelle, så det var ikke så rart at en kunne være litt skjelven i buksa. Men man lærte seg å leve med det også. Enten så ble man i det minste litt herdet, eller så utviklet man seg til et vettskremt liten unge. Jeg ble vel helst en passelig blanding av begge deler, tenker jeg, kanskje mest det siste.

Så nå har jeg til hensikt å ta dere med til gamle Einaren, og jeg kommer til å fortelle med mine voksne barneøyne alt som skjedde av gode og vonde dager derfra, og det håper jeg skal bli til glede for deg som er interessert. Jeg har prøvd å bruke barndomsdialekten min sånn noenlunde, uten at det er den breieste varianten. Mora mi var tross alt fra byen.

Og her kommer første kapittel av historien om Einaren. Snurr film! :-)

DA JEG BLE FØDT

Da jeg blei født, kan det godt være at det var gråvær, jeg vet ikke sikkert, men det var den 12. april klokka 8.40 i 1956 i det forrige århundre. Det jeg ellers husker fra barndommen var mye sol. Mengder med sol. I hvert fall så er det sånn at jeg husker ikke gråværsdagene, men bare soldagene. I følge min hukommelse må det alltid ha vært sol. Nesten. Jeg husker nemlig tordenværet. Men utenom tordenværet skinte sola alltid på Einaren.

Vi bodde på torvet på Einaren, idag heter huset vårt Einaren 56, og der var det ekstra solrikt. Ved siden av garasjen til Gudrun var det en liten fjellnabb, og der gikk det godt an å sitte i pysjen i morra-sola å kose seg. Den varmet så ekstra godt på den lille plassen at du aner det ikke. Det var helt spesielt. Det var ikke snakk om å sitte lenge, men ei lita beite blei det tid til til før mamma forlangte at jeg måtte inn å flette håret mitt. Jeg fikk ikke love til å gå så mye som ti meter opp i veien før flettene var på plass. Mamma likte ikke at håret hang og slang. Av og til hata jeg håret mitt ganske intenst, eller i hvert fall flettene da. Det var så mye plunder og heft før jeg kunne gå ut i verden.

Når jeg ser på noen bilder fra den gangen, synes jeg faktisk at jeg var ei søt lita jente. Jeg hadde fregner på nesa, tynt, lyst silkehår og snille lyseblå øyne og en liten munn med smale lepper og henge-munnviker. De smale leppene hadde jeg arvet etter bestemor Karen, og henge-munnvikene fra tante Annie som alltid gråt, enten det gjaldt sorg eller glede. Jeg liknet verken på mamma eller pappa eller søstra mi som jeg kunne se. Jeg var vel noe for meg sjøl, rett og slett. Søstra mi var pen og festlig med fall i det tjukke håret, og knallblå øyne og øyebryn som ikke var usynlige, pluss et kjekt smil, mens jeg så så uskyldig og unnskyld at jeg lever ut at det var helt flaut. Jeg så altfor tander ut. Men søt var jeg, det ser jeg nå med voksne øyne, og jeg likner på barnebarnet mitt Norah veldig mye, og hu er jo bare helt skjønn! Men jeg så ikke det søte den gangen, da følte jeg meg bare stygg. Fæl. De gangene jeg hadde tid til å tenke på det da, men det var vel ikke så ofte den gangen. Det var nok heller da jeg blei litt større. Men jeg svinset opp og ned og hit og dit akkurat som Norah gjør nå.

Tilbake til garasjen til Gudrun. Det var noen andre hus på Einaren også. Det var faktisk femten hus tilsammen, så verden var ganske stor. Akkurat passe stor egentlig. For det var ikke så lang vei til de andre husene, selv om man ikke kunne se alle sammen fra torvet, som lå på midten. Ja, kanskje litt oppafor midten for å være helt korrekt. Jeg pleide å tenke at vi bodde på midten. Torvet var liksom verdens navle på en måte, for det var der det meste av betydning skjedde. Det var der melkebilen stoppet, og det var der fiskebilen stoppet. Alle måtte til torvet for å handle, enten det dreide seg om melk eller fisk.

Dessuten, skulle en hente posten, måtte en til torvet. Der sto alle de grønne postkassene på rekke og rad, med utsikt over jordet til Arne og Helga. Det jordet var spesielt vakkert, for det fikk som regel lov til å være et helt vanlig jorde, i alle fall deler av det, med gylne strå som bøyde seg grasiøst i vinden. Du kunne høre stråene synge hvis du hørte etter, og på våren var det blått av stemor så langt øyet kunne se. Til full nytelse for postkassene og den lille jenta som satt på fjellnabben på morrakvistene. Den lille førkja som mamma kalte meg. Jeg kan enda kjenne den deilige følelsen i kroppen av morra-velvære, en ny spennende dag full av sol som fikk det til å krible i kroppen. Det var liksom alltid noe å glede seg til, og lite å grue seg til. Det var et godt liv. Forutsigbart og trygt.

Og her kommer neste kapittel om Einaren og folket der. Nå begynner vi på persongalleriet, men jeg vil at alle på Einaren og området rundt, og i familien, skal vite at de ikke behøver å engste seg for at jeg skal legge ut noe ufint eller altfor personlig informasjon. Dette er bare gode minner om gode mennesker, som bidro til å gjøre mitt liv til et godt liv, og det ga meg en god og solid grunnvoll å stå på. Hus og mennesker og situasjoner er skildret med et barns øyne, og er godt blandet med humor, og jeg bruker kun fornavn, og ingenting annet. Det ville være litt rart å finne på nye navn i en autentisk og uskyldig historie på folk som fortsatt lever. Håper alle vil lese med humor og åpent hjerte, og at det kaller på smilet, og muligens litt vemod, og sikkert vil dere gjenkjenne dere i minnene fra den gangen. Så får dere tilgi meg hvis jeg skulle huske litt feil på noen av detaljene. Og har dere noe å legge til av minner og erindringer, så vær så snill og post det her på profilen min. Det vil vekke enda flere minner hos meg, og bidra til skrivingen.

HUS OG MENNESKER

Det bodde selvsagt mennesker i alle husene. Hvis vi holder oss til den nærmeste kretsen rundt torvet, var det selvsagt oss da, men det har dere vel allerede skjønt. Det var meg, søstra mi og mamma og pappa. Og så bestemor og bestefar. Og dessuten Possi, katta vår. Det var en nydelig brannete katt som vi elsket overalt i verden. Særlig jeg da, jeg trur kanskje jeg elsket den aller mest.

Søstra mi som het Elin, hadde nok en dyp kjærlighet for Possi også, for hun skreik i hvert fall morder til Gunnar, da han dessverre kom til å kjøre i hjel katta. Gunnar var gutten i nabohuset. Han var like gammel som søstra mi omtrent, for han kom hjem i den samme drosja som mamma tok til sykehuset da hun skulle ha Elin. Den parkerte ved huset til Ruth og Jørgen, og ut kom Ruth med Gunnar, ti dager gammel. Så kjørte drosja ti meter ned i veien og stoppet hos oss, og inn satte mamma seg med stor mage for å få storesøstra mi. Det var riktignok sju år før min tid, men jeg har hørt om det så mange ganger at jeg kan huske det helt tydelig.

Selv om Gunnar drepte katta vår, hørte han likevel ikke til de farlige guttene. Tvert i mot var han ganske snill, for han betalte meg fem kroner mange ganger for å bære veska hans opp Einarbakken, når vi kom med bussen fra skolen. Fem kroner var ganske mye den gangen, og en bra inntekt. Men han hadde en bror derimot, som man skulle vokte seg vel for. Han kunne rett og slett være livsfarlig. Særlig for sånne dumme jentunger som meg, som ikke var til annet enn irritasjon, og dessuten veldig lett å skremme. Han hadde noen grusomme knyttnever som han slo løs på overarmene mine med, hvis han var i det rette humøret. Andre ganger kunne han være som et lam bare man ikke tiltrakk seg oppmerksomhet. Men han og Elin var alltid gode venner, hun var jo så mye tøffere og i tillegg sju år eldre enn meg. Så sannheten er at jeg gikk helst lange omveier for å slippe unna Jørn.

Faren og mora deres het Ruth og Jørgen, og de var de nærmeste naboene våre. Vi hadde felles hagegjerde, og på vår side av gjerdet var det et staudebed fullt av blomster, rosa og fiolette peoner, rosa og blå lupiner, blå iris, og de vakreste rosa løytnantshjerter. Mens på den andre sida var det rips og solbærbusker. Og dette hagegjerdet var liksom en samlingplass. Når mamma lå på kne og lukte i bedet, og Ruth satt og plukket rips og solbær, var det mye snakk om litt av hvert, kommende verdenskriger, eller siste profeti fra pinsemenigheten. Eller kriselageret med hermetikk i kjelleren, eller seksdagers-krigen i Israel. Det gikk i det hele tatt mye på de siste tider og Jesu gjenkomst. Det var så det kunne gå kaldt nedover en liten jenterygg.

Det hører med til historien å fortelle at Ruth var pinsevenn, og det var mamma også. Mamma kom fra tjukkeste pinsevennslekt, fra en familie som hadde ynglet forstandere i hopetall. Mens pappa hørte til Indremisjonen, og gikk på bedehuset. Dette var to meget store kontraster. Så jeg stakkars, måtte veksle mellom Tabernaklet og Gulset Bedehus, hvor de på den ene plassen etter mine begreper skreik og hylte, mens på den andre hørte du kanskje et og annet sukk, ellers var det stille. Jeg for min del foretrakk nok det siste, men jeg fulgte tålmodig med mamma og pappa på begge steder, for jeg ville jo gjerne komme til himmelen. Men jeg skal fortelle mer om mine barndoms traumer på det området etterhvert, jeg må bare gjøre meg ferdig med dette kapittelet først.

Ruth og Jørgen hadde ei lita jente også, som het Åshild. Hun var oppkalt etter bestemora si, og var veldig lita og søt, Håret hennes var silkemykt og brunt, og jeg tok det veldig alvorlig med å passe henne. Hun kalte meg for Baba. Det var veldig morsomt. En gang fikk Åshild over seg en tallerken med glovarm ertesuppe. Det var fryktelig vondt, og hun fikk store arr på armen og låret. Stakkars unge, jeg lei med henne da, hun lå på sofaen og sovnet til slutt, og hadde sikkert fått medisiner av doktoren. Er temmelig sikker på at hun har de arra enda.

Hvis Gunnar skulle ut med jentene, pleide mora hans å spørre om han hadde huska på å tisse. Eller hun foldet hendene og ropte etter han mens han gikk av gårde: Kjære Jesus, signe og bevare Gunnar mens han er ute! Da gaula Gunnar til mora si: "Dække falig med meg, mamma, for jeg bøyer meg mot Paulinehjemmet fem ganger om da'n!" Paulinehjemmet lå i Hesselberggata, og var et hjem for gamle, ugifte frøkener hvis jeg ikke husker feil. Hesselberggata var dessuten ei veldig fornem gate med stil over hus og haver. Den delte liksom byen i to akkurat der, med Bakken på høyre sida når du kom fra Skotfoss, og Falkum på venstresida. Og den gangen var det sossen som bodde på Falkum, og de ikke fullt så fine som bodde på Bakken. Sånn var det bare.

Det skjedde alltid så mye rart med Gunnar. En gang svømte han i Fareelva.
Hvorfor han tok seg en svømmetur der, vet jeg ikke, for det var jo rein kloakk, men en visste aldri med den gutten. Svømme gjorde han i alle fall, og under svømmeturen blei han bitt av ei rotte. Hvilket var ganske farlig etter hva jeg skjønte på kvinnfolka som pratet om denne rotta, så jeg regnet med at han antageligvis kom til å dø av stivkrampe. Jeg så helt tydelig for meg hvordan ansiktet hans stivnet i en grusom grimase, mens Ruth lå over han og hulket mot Paulinehjemmet. Men ukrutt forgår ikke så lett, så gutten overlevde, og seinere blei han dykker i voksen alder, så kanskje det var det grunnlaget han la da han svømte i kloakken.